Hun kommer pesende opp bakken. I hendene bærer hun tunge poser, fulle av mat. Hun stopper for å trekke pusten. Setter posene fra seg en liten stund og strekker på ryggen. Den tykke vinterkåpen henger løst rundt den tynne kroppen. Den subber nesten i bakken på grunn av den krumme ryggen. De grå krøllene er gjemt under en pelslue og de knokete hendene er kalde selv pakket inn i ullvotter. Hun trekker pusten dypt og slipper ut en tåkesky i den kalde luften, før hun plukker opp posene igjen. Den kramme snøen krummer seg under de tunge vinterskoene hennes, og broddene lager spisse hull i fotsporene.

På toppen av bakken ligger en barneskole. Hun liker å gå gjennom skoleplassen på turene sine, spesielt i friminuttene. Leende og lekende barn som løper forbi henne, fulle av livslyst og glede. Hun pleier å smile til dem og koser seg med minner fra hennes egen barndom som kommer tumlende tilbake. Minner hun trodde hun hadde glemt for lenge siden.

I dag, når hun endelig kommer seg til toppen av bakken, er skolegården tom. Friminuttet er over og gjennom vinduene kan hun se barn sitte på rad og rekke inne i klasserommene. Hun sukker. Hun brukte for lang tid opp bakken i dag. Det er tungt med de fulle posene og snøen som ikke har blitt måkt ordentlig. Hun peiler seg inn på en benk ved fotballplassen og setter seg tungt for en hvil. Sakte strekker hun på fingrene som er stive av kulde og tung bør. Hun blir sittende og se på fotsporene i snøen på banen. Hundrevis av barnefotspor går i kryss og tvers over den umåkte plassen. En stor snømann har blitt reist i det ene hjørnet, mens et annet hjørne av banen vitner om snøballkamp. Hun må smile av den barnlige gleden krum snø kan vekke.

Det tar henne en stund før hun oppdager et lite barnefjes som titter på henne fra buskene ved siden av benken. To røde kinn, under blanke øyne som stirrer nysgjerrig på henne. Hun legger hodet på skakke,

«Skal ikke du være inne og ha time? Friminuttet er over nå.» Det tar en liten stund før barnet svarer,

«Jeg har langt friminutt i dag. Jeg har lov.» Den eldre kvinnen ser seg om. Det er ingen andre voksne der, ingen lærere med refleksvest som passer på.

«Jeg tror ikke du har lov til å være her alene, gutten min.» Igjen tar en stund før barnet sier noe. Ansiktet lyser av trass,

«Jeg ga meg selv friminutt. Jeg vil ikke ha norsk. Jeg vil leke.»

«Aha,» sier kvinnen, «jeg skjønner. Ja, norsk kan være kjedelig.» Gutten kommer frem fra busken, snø har klebet seg til den fuktige dressen. Lua sitter på snei og vottene er tunge av smeltet snø.

«Kjempe kjedelig. Jeg liker ikke bokstaver og bøker.» sier han. Kvinnen bøyer seg ned og romsterer i den ene posen. Hun kjenner igjen denne gutten. Ofte har hun sett han her ved buskene, alene selv i de folksomme friminuttene. Opp fra posen trekker hun boller og tilbyr gutten en. Han tar sakte av seg vottene og forsiktig tar han en bolle. Hun smiler, tar en bolle selv og setter seg bedre til rette på benken. Kulden siver inn gjennom kåpa i baken, men hun blunker muntert til gutten.

«Jeg pleide ikke å like bokstaver og ord og sånn da jeg var på din alder jeg heller, men det er lenge siden nå. Nå liker jeg bøker veldig godt.»

«Jeg hater bøker,» sier gutten med munnen full av rosinbolle. De blir sittende en stund og tygge. Når gutten er ferdig med bollen tilbyr hun han en til.

«Men det er litt synd,» sier hun. «For bøker er fulle av ord. Smarte ord, spennende ord. Fulle av gåter bare de som leser dem kan løse.»

«Gåter?» spør gutten mistenksomt.

«Ja, du skjønner, ord har makt. Stor makt.»

«Nei, det har de ikke.» sier han bestemt.

«Åjo, det har de. Mye større makt enn noe annet. Men de gir bare makt til de som leser dem. Til de som forstår dem.» Gutten ser på henne med store øyne. Han tror ikke helt på henne, men samtidig er han nysgjerrig på om hun kan ha rett.

«Når du kan alle bokstavene og du kan sette dem sammen til ord, da vil du se at ordene har makt. At de er fulle av hemmeligheter. Hemmeligheter som bare venter på å bli funnet.»

«Hva slags hemmeligheter?»

«Åhh, det er så mange. Jeg har ikke funnet dem alle ennå.»

«Har du ikke? Men du er jo gammel.» Den barnlige åpenheten får henne til å le.

«Ja, det er jeg, men jeg begynte å like bøker for sent. Jeg har ikke rukket å finne dem alle.»

«Men hva slags hemmeligheter har du funnet?»

«Nei, det kan jeg ikke fortelle deg. Du må finne dem selv.»

«Åhh,» sier han skuffet.

«Du skjønner, ordene vil bare fortelle hemmelighetene sine til den som leser de. Og hemmeligheten er ikke alltid de samme for alle.»

«Jeg liker hemmeligheter,» sier han. «Jeg liker å finne ting og se hvordan de virker. Slik som den døde fuglen i busken.»

«Jeg kan se at du er en oppdager,» smiler hun. «Jeg ser det i øynene dine.» Han ser stort på henne.

«Du kan lære mye av å se på naturen. Ved å se og oppdage hvordan ting henger sammen. Men da vil du bare oppdage hvordan det er her. Her, under busken din, i skolegården. Bøkene vil fortelle deg hvordan det er i resten av verden. De vil fortelle deg om dyr som ikke lever her. Om insekter, dyr og planter du aldri vil oppdage under busken din. Bøkene vil fortelle deg om hele verden.»

«Vil de?»

«Ja, de vil fortelle deg om alt som finnes. Og om ting som bare finnes i fantasien.»

«Som drager?»

«Ja, som drager.» Gutten sitter med den siste bollebiten i hendene. Han snurrer den rundt og rundt.

«Ord er som nøkler inn til sjelen,» sier hun etter en liten stund. «Når du leser dem vil de åpne opp sjelen din.»

«Men sjelen skal jo være inne i kroppen.»

«Ja, men den liker ikke å være innesperret. Den liker å oppleve og føle ting.»

«Sjelen min liker ikke det.»

«Åjo, det gjør den. Jeg kan se sjelen din titte ut av øynene dine. Øynene dine er som vinduer for sjelen, skjønner du, men den kan bare se det du ser. Den kan bare høre det du hører. Og akkurat nå ser jeg at sjelen din er lei seg.»

«Hvorfor er den lei seg?»

«For du har ikke funnet nøklene ennå. Du har ikke låst opp døren. Sjelen din er låst inne.»

«Og ord er nøklene?»

«Ja!»

«Men vi snakker jo med ord nå. Er det nøklene?»

«Nei, jeg er redd de ikke er det. Nøklene ligger gjemt inne i ordene, i bøkene, skjønner du. Det er hemmeligheten inne i ordene. Og bare du kan finne de.»

«Så jeg må lære å lese så jeg kan finne alle hemmelighetene? Så jeg kan finne nøklene så sjelen min kan komme ut?»

«Ja, og når du finner nøklene vil du oppdage mange andre hemmeligheter også. Du vil finne hele verden, ja hele verdensrommet.»

«Oj, det er masse.»

«Ja, det er det.»

«Læreren min sier at jeg må lære meg å lese så jeg får meg en jobb når jeg blir voksen.»

«Ja, det er også en god grunn.»

«Kan jeg ikke få jobb når jeg ikke kan lese?»

«Jo, det kan du sikkert, men hvis du kan lese kan du bli hva som helst. Og hvis du ikke lærer deg å lese vil sjelen din fortsatt sitte fast.»

«Jeg vil ikke at sjelen min skal sitte fast.»

«Nei, jeg trodde ikke det. Du er en god gutt, det ser jeg.» Han rødmer litt av rosen og smiler fornøyd.

«Ja, det er jeg.» Han sitter og tenker hardt. Han sparker med de korte beina sine. Hun har blitt skikkelig kald i rumpa, men flytter seg ikke.

«Kan ikke du fortelle meg en av hemmelighetene da?» Han spør med håp og nysgjerrighet skrevet over hele seg. Hun smiler lunt,

«Nei, det kan jeg ikke. De hemmelighetene jeg har funnet er bare mine. Du må finne dine egne hemmeligheter. Du må oppdage dem selv.»

«Så teit,» sier han og sparker hardere med beina.

«Nei, det syns jeg ikke.»

«Jo, det er det.»

«Alle de hemmelighetene du vil finne blir dine. Bare dine. Ingen andre vil vite om dem. Bare du og sjelen din.»

«Det liker jeg,» han smiler.

«Og alle de tingene du vil oppdage; alle de følelsene du vil føle og kunnskapen du vil lære deg. Det blir bare ditt. Og det er makt, gutten min. Det er en makt ingen kan ta fra deg.» Hun kan se at gutten blir ivrig. Ansiktet hans skinner og øynene glitrer lurt.

«Kan ingen ta dem fra meg? Ikke engang Preben i femte?»

«Nei, ikke engang han kan ta fra deg den makten. For den makten vil sjelen din passe på, og ingen vil klare å få tak i den.»

«Sjelen min er sterk.» sier han stolt.

«Ja, det er den.» Gutten spiser opp den siste bollebiten og de blir sittende en liten stund i stillhet. Plutselig hopper han ned fra benken og løper noen skritt over banen mot skolen. Hun smiler fornøyd og reiser seg stiv og kald fra benken. Han snur seg og løper tilbake.

«Jeg skal lete etter noen av nøklene dine også, så du rekker å finne alle hemmelighetene.» Hun bøyer seg ned på stive knær og ser på han med tårer i øynene.

«Tusen takk, gutten min.» Han gir henne en rask klem før han løper til skolen. Hun reiser seg forsiktig, strekker seg etter posene og går over den tomme skolegården.