Skrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.