The Borrowers

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, både basert på bøkene og inspirert av bøkene.

4 kommentarer om “The Borrowers

  1. Nå fikk jeg det for meg at jeg muligens som liten trodde at denne serien hadde noe med Narnia å gjøre, det har den selvfølgelig ikke. Jeg har aldri lest noen av bøkene til Norton. Har du forresten sett Arriettys hemmelige verden, Studio Ghibli sin adapsjon av The Borrowers? Den likte jeg godt 🙂

    Liker

    • Jeg har bare sett traileren av den. Virker veldig bra og jeg skal absolutt se den. Den står på ønskelisten min. Jeg har sett det aller meste av filmatiseringer av the Borrowers, men favoritten er serien jeg linket til.

      Den har ikke mye til felles med Narnia, nei. Jeg har ikke lest noe annet av Norton, men jeg liker måten hun skrev på. Jeg er på utkikk etter oppfølgerne. Jeg vet at de er der ute, men jeg vil ha dem i samme format som den jeg allerede har. Jeg liker ikke bokserier hvor jeg ender opp med flere forskjellige størrelser og design.

      Liker

  2. Da bør du se den en gang det passer, den er verdt å få med seg, selv om den nok vanskelig kan konkurrere med serien som du har likt så lenge.

    Forskjellige størrelser på bøker i samme serie er så irriterende. Det samme når forlagene plutselige redesigner coverene, og de du har i samlingen plutselig blir nesten umulig å få tak i.

    Liker

  3. Tilbaketråkk: Året som gikk, 2016 | edgeofaword

Legg igjen en kommentar