En moderne familie

Skrevet av Helga FlatlandEn moderne familie | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Som bokbloggere flest her til lands ønsker jeg å lese flest mulig norske nyutgivelser. Ikke bare med tanke på bokbloggerprisen, men også for å følge litt med på hva som rører seg i det norske litterære miljøet. En moderne familie har solgt meget bra. Den har mottatt en god del positiv kritikk og Flatland vant bokhandlerprisen 2017 for romanen.

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Boken handler om en familie, Torill og Sverre, og deres tre voksne barn. Torill og Sverre bestemmer seg for å skilles etter 40 års ekteskap. Boken følger de tre voksne barnas, Liv, Ellen og Håkon, reaksjoner på skilsmissen. Skilsmissen rokker ved familiens grunnmur, og ved dynamikken i familien. Barna må også ta stilling til verdier de før så på som urokkelige.

Det har ikke skjedd noe spesielt, sier han. Du tror alltid at alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke engang når det begynte.

Interessant nok tema, absolutt, og det var det som gjorde at jeg ønsket å lese den, men makan til egoistiske unger har jeg aldri møtt. Og dette er godt voksne mennesker? At de ikke har oppdaget at foreldrene faktisk er to egne, tenkende individer, med egne, selvstendige følelser, før de er over 40? Dette er slik små barn tenker og føler, men jeg håper da virkelig at voksne mennesker vet bedre.

Det har blitt sagt om boken at den er lett å kjenne seg igjen i, men nei, det gjorde ikke jeg. Eneste grunnen til at jeg faktisk leste den ferdig var fordi jeg ville lese om Håkon, men han fikk kun et lite kapittel på slutten av boken. Den karakteren som var mest interessant, som hadde flest lag, ble nesten oversett. Dermed endte jeg som en meget skuffet leser.

Jeg måtte pine meg gjennom delene med Liv, for fysj, for en sutrete og usikker karakter. Jeg hadde så utrolig lyst til å riste henne skikkelig. Så egoistisk. Med null innsikt i personene rundt seg.

Jeg likte delene om Ellen bedre. Hennes forståelse for familien og den personlige kampen som overskygger det meste. Ellen, som blir stemplet som den mest egoistiske, men som egentlig er den mest innsiktsfulle av dem alle.

Det som kunne reddet boka for meg var Håkon, familiens yngste, men han får veldig liten scenetid. Jeg fant han mest interessant av de tre barna, måten han distanserer seg fra det hele på, men som overrasker seg selv med at han faktisk har en del følelser rundt skilsmissen han også.

Jeg trodde ikke du trodde på kjærlighet, jeg, sa hun. Det er et bevis på hvor lite dere faktisk hører etter når jeg snakker, sa jeg og ble hissig. Dette har jeg sagt hundre ganger, jeg tror sikkert mer på det du kaller kjærlighet, enn både deg og Ellen og mamma og pappa og alle andre til sammen, men jeg tror ikke på å regulere den, jeg tror på at den må eksistere uten regler og uten at et den skal presses inn i former andre har bestemt for oss.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige innsikten flere av dem fikk. Virkelig? Det er jo nettopp erfaringen og måten karakterene vokser gjennom en bok jeg liker. Her føler jeg meg snytt. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt.

Jeg kan ikke si at jeg har så til overs for denne typen romaner. Romaner som tar et lite innsnitt i noen karakterers liv. Uten en klar begynnelse og uten en klar slutt. De føles så ufullstendige. Så meningsløst. Og når man i tillegg slenger inn karakterer som jeg ikke klarer å føle en smule av sympati for? Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

Vi gir ikke opp. Vi slutter ikke. Vi tar oss sammen og vi holder ut.

Reklamer

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

To søstre

Skrevet av Åsne SeierstadTo søstre | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2016)

Sjanger: Dokumentar

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Åsne Seierstad har skrevet en rekke kritikerroste bøker, deriblant Bokhandleren i Kabul og En av oss. Med To søstre fikk Seierstad Brageprisen for beste sakprosabok, og nå har hun også fått Bokbloggerprisen åpen klasse 2016, en pris som er meget velfortjent.

Jeg hadde hørt om To søster før den ble nominert til bokbloggerprisen, men jeg fikk dessverre ikke lest den før rett før prisen skulle deles ut. Av alle bøkene som ble nominert rakk jeg bare å lese to: To søstre og Arv og miljø av Vigdis Hjort. Av disse to er jeg glad for at det var To søstre som stakk av med bokbloggerprisen.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.

Å lese en bok om personer som lever i dag, helt normale mennesker, om hendelser som skjer rundt oss hele tiden, over alt, i det skjulte, er en merkelig følelse. For man vet jo hvordan boken slutter, man vet at dette ikke er en spennende krim med en happy ending. Og uansett hva leseren sitter med av tanker eller meninger rundt temaet, hjelper det ingen ting fra eller til. Situasjonen har hendt, den skjer, og det er absolutt ingen ting leseren kan gjøre med det.

Historien om Ayan og Leila er en historie om et skjult samfunn inne i vårt trygge og, som vi ønsker å tro, åpne land. Her har vi det trygt, her vet alle hvem eller hva som er godt og riktig. Allikevel skjer det radikalisering hos oss også. Og boken om søstrene er en flott oppvåkning for oss litt naive nordmenn.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. At de hadde Gud på sin side, mens de andre hadde djevelen på laget. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Boken er flott skrevet, med en ærlig og direkte stil. Den trenger ingen fancy skriveteknikker for å øke spenningen, den er spennende i seg selv. Alle hendelsesforløp, samtaler og tanker har Seierstad fått tak i gjennom intervjuer med de involverte og de skal visstnok ha fått lest gjennom manuskriptet før utgivelsen. Det håper jeg virkelig, og i så tilfelle har jeg ikke noe annet enn en dyp respekt for dem, slik som de har åpnet seg og fortalt om sine innerste tanker og redsler.

I am the master of my faith.

Vi følger for det meste Sadiq, jentenes far, men vi får også innblikk i tankene og livene til andre familiemedlemmer. Vi får høre fra lærere og tidligere venner. Alle sitter de med samme spørsmål: Hvordan kan vi ha unngått å se hva jentene drev på med? Hvordan kan vi ha unngått å se hvordan jentene ble radikaliserte?

Og det er nettopp de spørsmålene Seierstad prøver å svare på med boken. Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at hun fant et definitivt svar, dette er jo vanskelige og brede spørsmål, men hun gir oss i hvert fall et dypt innblikk i hvordan slikt kan skje, og mange grunner til hvorfor ingen meldte fra.

Sadiq satt oppe hver natt. I sitt eget mareritt, som bare ble intensivert med skrekken for at Raqqa, der jentene bodde, skulle teppebombes. Han skiftet med å avskrive jentene den ene dagen, til å bli overmannet av en desperat trang til å redde dem den neste.

Jeg leste Bokhandleren i Kabul for mange år siden, en bok jeg ikke likte noe særlig. Derfor satt jeg meg ned med To søstre uten for store forhåpninger, men denne tok skikkelig tak i meg. Den åpnet for mange nye tanker og diskusjoner, og vil nok være med meg lenge. Jeg kan trygt si at dette er ikke en bok jeg glemmer med det første.

Gratulerer til Seierstad for bokbloggerprisen, den er velfortjent.

Luridiumstyven

Skrevet av Bobbie PeersLuridiumstyven | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

I sverdets tid

Skrevet av Jan Ove EkebergI sverdets tid | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2011)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Ekeberg har slått seg opp som en av Norges ledende historiskroman forfattere. I sverdets tid er hans debutroman. For litt siden leste jeg en av hans nyere bøker, Den siste vikingkongen, krigens læregutt. Begge tar for seg historiske personer som er viktige i Norges historie.

I sverdets tid møter vi Sigurd, trellen til Kong Sverres sønn Håkon. Sigurd i seg selv er en fiktiv person, men Håkon, hans eier og våpenbror, var en faktisk person. Far til lille Håkon som Birkebeinerne reddet over fjellet fra Lillehammer til Rena. En historie de aller fleste nordmenn er kjent med.

Sigurd er jevngammel med Håkon og ved bokens start er de to unge gutter som vokser opp i en urolig tid. Det er borgerkrig i Norge mellom Kong Sverres birkebeinere og Kong Magnus og hans innleide baglere. Selv om Sigurd er trell blir han opplært i våpenkunst sammen med Håkon og blir raskt uunnværlig for Håkon. Han viser seg å ha et klokt og taktisk hode, samt en stødig våpenarm. Etter som guttene blir eldre, skaper Sigurd seg et stadig voksende rykte som en god soldat, men fremdeles nekter Sverre å frigi ham. Hvorfor tvinges han til å forbli trell selv når han er den beste soldaten i Sverres hær? Og hvem er foreldrene hans?

Sigurd skjønte det ikke ville falle noen ære på han selv, slik det heller ikke gjorde etter at han hadde satt pil i kong Magnus i Nidaros og reddet Håkon på Elgseter bru. Mange hadde rost han for det, og Håkon hadde takket han tifold det Sigurd selv ønsket, men kongen hadde ikke sagt noe direkte til ham. Hvorfor sa aldri Sverre noe om ham? Kongen som ellers var så raus med mennene sine.

Historien er skrevet som en saga. Den er ikke flytende og blomstrende som en løkkeskriftroman, men stødig og klar, kanskje til og med litt bastant. Det er ingen overforklarte metaforer eller lyriske passasjer, men et rett-fram type språk. Jeg fant skrivestilen noe hakkete, jeg liker best en stil med litt mer flyt, men Ekebergs skrivestil passer til sjangeren han skriver.

Boken krever nok en litt erfaren leser. Den noe hakkete skrivestilen krever en del tilvenning og gjør at mye må leses mellom linjene. Her møter vi også mange navn og personer. Så mange at det er vanskelig å huske hvem som er hvem. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

En ting jeg ikke skjønte var prologen. Den passer ikke inn i noe av det som skjer senere i boken, men siden dette er den første i en serie så kommer det kanskje senere?

I sverdets tid skjer det stort sett noe hele tiden. Her er det spenning fra første side. Og selv om historien spenner seg over mange år er det få stillestående sider. Her oser sidene over av kjærlighet, lojalitet, svik, brorskap og vennskap. Og det at flere av tingene som skjer er faktiske historiske hendelser gjør boken mer spennende. Her lærer vi en del av Norges historie, samtidig som vi blir underholdt av en storslått saga.

-Vil dere være med meg, så skal vi vise disse ynkryggene hvordan birkebeinerne slåss.

I sverdets tid har høstet masser av god kritikk og anmeldelser. Det er en bok det fremdeles snakkes om, og det vil den nok bli i lang tid fremover.

Jeg anbefaler boken for alle historiefans. For de som ønsker å lære mer om hvordan nasjonen Norge vokste frem og kanskje ekstra for de som ønsker å lære mer om birkebeinerne.

I sverdets tid er den første i en serie, etterfulgt av Kongedrapene og Helligdommen.

Arv og miljø

Arv og MiljøArv og miljø | edgeofaword

Skrevet av Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Arv og miljø er en meget diskutert, og populær, roman. Hjorth har vunnet en rekke priser for den og er nominert til bokbloggerprisen for romanen. Bokbloggerprisen blir utdelt i september, og bokbloggermiljøet er nå opptatt med å lese seg opp på årets nominerte bøker. For meg er denne den første av de nominerte, og den første romanen av Hjorth, jeg leser.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte berike valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Bergljot har brutt med familien, hun ønsker ikke å ha noe med sine to eldre foreldre og tre søsken å gjøre. Men da det viser seg at hennes yngre søstre har arvet noen hytter på Hvaler uten at hun og hennes eldre bror har fått vite om de, blir hun uvillig dratt inn i familiens drama igjen. Det viser seg at hun og broren har noen helt andre minner og erfaringer fra barndommen enn de yngste to, og ingen av de andre ønsker å vedkjenne seg historiene Bergljot og broren sitter med.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

I bunn og grunn et meget enkelt og interesant tema, så hvorfor fenget ikke boken meg? Jeg leste den ut både for å finne ut av Bergljots historie, men også for å forstå hvorfor den har vunnet og er nominert til flere priser. Jeg fant svaret på det første, men ikke det andre.

Hvorfor fenget den meg ikke? Skrivestilen, språket. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

… fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Å være utenfor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Hele romanen var en lang, og til tider komplisert, lyrisk bit. Den hadde en diktform følelse over seg. Lange setninger med mange komma og få punktum. Sjeldne adkjektiver og gjentagelse av ord i samme setning. Det ble for rotete for meg. Vakkert, ja, men alt for rotetet.

Er det det som skal til for å motta literaturspriser i Norge? Å skrive så kronglete og vanskelig at leserne ikke klarer å holde følge? Slik at mindre beleste mennesker rett og slett mener den er bra fordi de ikke forstår den? Og mer beleste mennesker slår seg på brystet og føler seg intelligente fordi de forstår, eller tror de forstår?

Jeg forstod ikke alt, jeg datt av hele tiden. Jeg var forvirret mer enn halvparten av tiden det tok meg å lese romanen. Jeg som trodde jeg var en av de mer beleste. Jeg som sitter med erfaring om hvordan det er å slite med angst.

Det var nederlaget. At jeg var så hemmet og lammet at jeg måtte avstå fra slikt som kunne vært bra for meg. Bundet til den dumme barndommen. Overskriften over mitt virke i verden: bundet av barndommen.

Etter en rask titt på Bokelskere og Goodreads ser jeg at Arv og miljø er en bok man enten elsker eller misliker. Og den blir likt eller mislikt mye p.g.a de samme tingene. Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela. Og kanskje det er de øyeblikkene som gjør den fortjent til alle prisene.

… takknemlig… for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn i og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg selv, og det ville ikke være til å holde ut.

En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

Alltid redd

Skrevet av Anne Lise StrandAlltid redd | edgeofaword

Forlag: Z-forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære pappa. Du har trampet på meg og knust mitt hjerte, men jeg elsker deg likevel.

Alltid redd er en grusom bok. Ikke på grunn av skrivestilen, men tematikken, da den handler om de sidene ved samfunnet vi ikke ønsker å tenke på. De tingene vi vet skjer i alt for mange hjem, med alt for mange barn, men som vi presser vekk fra tankene våre. Det er så utrolig mye lettere å snu ryggen til. Så mye lettere å overse blåmerkene, de mørke og tomme blikkene, de knekte sjelene. Så mye enklere å tro at alt ordner seg av seg selv.

Det finnes en styrke i oss alle, men for mange blir denne styrken satt på harde prøvelser og slitt ned, gang på gang. Hva om vi bare tok oss litt tid til å se? Til å hjelpe? Til å ikke snu oss bort når vi hører disse stille ropene om hjelp?

Smerten i hjertet er verre enn i kroppen.

Alltid redd trekker oss inn i helvete. Den får oss til å åpne øynene. Får oss til å gremmes over vår selvvalgte blindhet. For selv om man overlever helvete, betyr ikke det at alt glemmes og livet fortsetter med røde roser og lyseblå himmel. Nei, helvetet fortsetter, i form av minnene og mentale åpne sår. I form av en knust sjel som ikke klarer å finne trygg grunn å stå på. Ingen hørte den stakkars sjelen når den var barn, så hva vil skje om noen finner ut av det nå som den er voksen? Det var jo bare ens engen feil, var det ikke?

Pustende og pesende river han henne i stykker på alle mulige måter.

Alltid redd er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men den trenger ikke å være perfekt. Den treffer blink med sin forsiktighet. Sin sårbare enkelthet. De få sidene er fylt med mye råskap, men samtidig så mye håp og kjærlighet at øynene ikke var tørre et sekund. Hva gjør vel noen få overbrukte metaforer og slitte formuleringer når budskapet er så mye viktigere enn alt annet?

For Hedda elsker sin far. Selv etter alt som har skjedd. Hun skylder ikke på noen andre enn seg selv for alt hun har vært gjennom. Alene prøver hun å sette sammen sjelen sin igjen. Alene jobber hun for å forhindre at noen skal finne ut hva hennes elskede far utsatte henne for som barn.

Det er så utrolig slitsomt med denne sort-hvitt tenkingen. Udugelig eller perfekt, kjempestygg eller superpen, lyst eller mørkt. Aldri noe midt imellom. Hun får aldri fred. Det ene slår i hjel det andre.

Hedda kan være hvem som helst. Hun kan være meg, deg eller naboen. Hun kan være gutten du ser i møkkete klær på butikken. Eller jenta med uvasket og flokete hår i klasserommet. Og alt de gjør, hver dag, hvert sekund, er å rope om hjelp. Roper så høyt de kan uten å lage en lyd.

Alltid redd er en av disse stemmene. Det er synd at boken ikke har skapt noen bølger i samfunnet. Samtidig finnes det mange bøker med samme tema, så mange at de drukner litt i hverandre. Men når det finnes så mange, hvorfor fortsetter samfunnet å lukke øyne og sinn?

Hålke

Skrevet av Helene UriHålke | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sommeren 2016 leste jeg min første Helen Uri roman, nemlig Rydde ut (2013). Det var en bok som overrasket meg veldig og jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle lese mer fra hennes forfatterskap. Høsten 2016 kom hennes nyeste roman: Hålke.

I Hålke møter vi et eldre ektepar, Ebba og Karl. De har vært gift i mange år, har voksne barn og flere barnebarn. Nå er de begge pensjonister og bor i en leilighet i Oslo. En vinterdag legger isen seg speilblank på veiene utenfor blokka og paret tør ikke å gå ut. Karl og Ebba stenger seg inne med bare hverandre som selskap mens de venter på at det skal bli strødd. Skapene blir langsomt tomme for mat, mens et langt ekteskap blir gjennomgått og evaluert. Svik, brutalitet, kjærlighet og uvisshet. Alt finner veien frem i den innestengte tilværelsen.

De merker det med en gang de kommer ut. Dette går ikke. Det er frysende kaldt, men problemet ligger ikke der; de er godt nok kledd. Problemet ligger på bakken foran dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille.

Gjennom hele romanen følger vi Ebba. Hun er veldig god på å sette ord på sine egne følelser og på å sette seg selv i offerrollen. Vi utvikler raskt en sympati for henne, men etter hvert oppdager vi at hennes synsvinkel er veldig endimensjonal og kanskje ikke alltid til å stole på. Det er en fryd å lese om en så godt utarbeidet karakter, selv om det til tider er vanskelig å like henne.

Karl har også flere dype lag og er kanskje ikke helt slik han fremstår gjennom Ebbas skildringer. Jeg fant det interessant at Karl, med alle sine lag og sider, kommer så klart frem gjennom Ebbas meget ensartede forklaringer.

Og kanskje tar hun feil; kanskje er han ikke det minste hoverende, kanskje er han like inn til margen lei av dette, like lei som henne, kanskje lengter han bare etter ro.

Hverken Ebba eller Karl har noen karakterutvikling. I stedet finner vi en slags langsom utviklende resignasjon. Det var en ny opplevelse for meg, og ga romanen en originalitet jeg ikke har sett på lenge.

Jeg liker skrivestilen til Uri. Hun har en måte å få frem følelser og tanker uten å bruke alt for mange og lange forklaringer. Hun stoler på leseren sin. Hun stoler på at vi skjønner hva hun vil få frem uten å fore oss med teskje. Alt som er overflødig eller unødvendig er skåret vekk og vi sitter igjen med et språk som er friskt og elegant. Et språk som flyter lett.

Det er vanskelig for meg å si hva jeg syns om boken. For selv om plottet er originalt er historien i seg selv irriterende. Ebba er irriterende. En ting jeg sjelden liker er usympatiske hovedpersoner. Samtidig har romanen veldig mange positive sider ved seg. Dette er en roman som fikk meg til å føle og til å tenke.

Og kanskje noe av det beste man kan finne er en bok man både misliker og liker? Og ikke fordi den mangler noe, eller fordi den er kjedelig/merkelig/tåpelig, men rett og slett fordi den har en slik type dybde at man finner så mye mer enn det som står skrevet svart på hvitt og derfor rører/skurrer ved leserens egne overbevisninger og personlighet.

Uri har levert en meget solid og god bok.

Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?