En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

Alltid redd

Skrevet av Anne Lise StrandAlltid redd | edgeofaword

Forlag: Z-forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære pappa. Du har trampet på meg og knust mitt hjerte, men jeg elsker deg likevel.

Alltid redd er en grusom bok. Ikke på grunn av skrivestilen, men tematikken, da den handler om de sidene ved samfunnet vi ikke ønsker å tenke på. De tingene vi vet skjer i alt for mange hjem, med alt for mange barn, men som vi presser vekk fra tankene våre. Det er så utrolig mye lettere å snu ryggen til. Så mye lettere å overse blåmerkene, de mørke og tomme blikkene, de knekte sjelene. Så mye enklere å tro at alt ordner seg av seg selv.

Det finnes en styrke i oss alle, men for mange blir denne styrken satt på harde prøvelser og slitt ned, gang på gang. Hva om vi bare tok oss litt tid til å se? Til å hjelpe? Til å ikke snu oss bort når vi hører disse stille ropene om hjelp?

Smerten i hjertet er verre enn i kroppen.

Alltid redd trekker oss inn i helvete. Den får oss til å åpne øynene. Får oss til å gremmes over vår selvvalgte blindhet. For selv om man overlever helvete, betyr ikke det at alt glemmes og livet fortsetter med røde roser og lyseblå himmel. Nei, helvetet fortsetter, i form av minnene og mentale åpne sår. I form av en knust sjel som ikke klarer å finne trygg grunn å stå på. Ingen hørte den stakkars sjelen når den var barn, så hva vil skje om noen finner ut av det nå som den er voksen? Det var jo bare ens engen feil, var det ikke?

Pustende og pesende river han henne i stykker på alle mulige måter.

Alltid redd er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men den trenger ikke å være perfekt. Den treffer blink med sin forsiktighet. Sin sårbare enkelthet. De få sidene er fylt med mye råskap, men samtidig så mye håp og kjærlighet at øynene ikke var tørre et sekund. Hva gjør vel noen få overbrukte metaforer og slitte formuleringer når budskapet er så mye viktigere enn alt annet?

For Hedda elsker sin far. Selv etter alt som har skjedd. Hun skylder ikke på noen andre enn seg selv for alt hun har vært gjennom. Alene prøver hun å sette sammen sjelen igjen. Alene jobber hun for å hindre at noen skal finne ut hva hennes elskede far utsatte henne for som barn.

Det er så utrolig slitsomt med denne sort-hvitt tenkingen. Udugelig eller perfekt, kjempestygg eller superpen, lyst eller mørkt. Aldri noe midt imellom. Hun får aldri fred. Det ene slår i hjel det andre.

Hedda kan være hvem som helst. Hun kan være meg, deg eller naboen. Hun kan være gutten du ser i møkkete klær på butikken. Eller jenta med uvasket og flokete hår i klasserommet. Og alt de gjør, hver dag, hvert sekund, er å rope om hjelp. Roper så høyt de kan uten å lage en lyd.

Alltid redd er en av disse stemmene. Det er synd at boken ikke har skapt noen bølger i samfunnet. Samtidig finnes det mange bøker med samme tema, så mange at de drukner litt i hverandre. Men når det finnes så mange, hvorfor fortsetter samfunnet å lukke øyne og sinn?

Hålke

Skrevet av Helene UriHålke | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sommeren 2016 leste jeg min første Helen Uri roman, nemlig Rydde ut (2013). Det var en bok som overrasket meg veldig og jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle lese mer fra hennes forfatterskap. Høsten 2016 kom hennes nyeste roman: Hålke.

I Hålke møter vi et eldre ektepar, Ebba og Karl. De har vært gift i mange år, har voksne barn og flere barnebarn. Nå er de begge pensjonister og bor i en leilighet i Oslo. En vinterdag legger isen seg speilblank på veiene utenfor blokka og paret tør ikke å gå ut. Karl og Ebba stenger seg inne med bare hverandre som selskap mens de venter på at det skal bli strødd. Skapene blir langsomt tomme for mat, mens et langt ekteskap blir gjennomgått og evaluert. Svik, brutalitet, kjærlighet og uvisshet. Alt finner veien frem i den innestengte tilværelsen.

De merker det med en gang de kommer ut. Dette går ikke. Det er frysende kaldt, men problemet ligger ikke der; de er godt nok kledd. Problemet ligger på bakken foran dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille.

Gjennom hele romanen følger vi Ebba. Hun er veldig god på å sette ord på sine egne følelser og på å sette seg selv i offerrollen. Vi utvikler raskt en sympati for henne, men etter hvert oppdager vi at hennes synsvinkel er veldig endimensjonal og kanskje ikke alltid til å stole på. Det er en fryd å lese om en så godt utarbeidet karakter, selv om det til tider er vanskelig å like henne.

Karl har også flere dype lag og er kanskje ikke helt slik han fremstår gjennom Ebbas skildringer. Jeg fant det interessant at Karl, med alle sine lag og sider, kommer så klart frem gjennom Ebbas meget ensartede forklaringer.

Og kanskje tar hun feil; kanskje er han ikke det minste hoverende, kanskje er han like inn til margen lei av dette, like lei som henne, kanskje lengter han bare etter ro.

Hverken Ebba eller Karl har noen karakterutvikling. I stedet finner vi en slags langsom utviklende resignasjon. Det var en ny opplevelse for meg, og ga romanen en originalitet jeg ikke har sett på lenge.

Jeg liker skrivestilen til Uri. Hun har en måte å få frem følelser og tanker uten å bruke alt for mange og lange forklaringer. Hun stoler på leseren sin. Hun stoler på at vi skjønner hva hun vil få frem uten å fore oss med teskje. Alt som er overflødig eller unødvendig er skåret vekk og vi sitter igjen med et språk som er friskt og elegant. Et språk som flyter lett.

Det er vanskelig for meg å si hva jeg syns om boken. For selv om plottet er originalt er historien i seg selv irriterende. Ebba er irriterende. En ting jeg sjelden liker er usympatiske hovedpersoner. Samtidig har romanen veldig mange positive sider ved seg. Dette er en roman som fikk meg til å føle og til å tenke.

Og kanskje noe av det beste man kan finne er en bok man både misliker og liker? Og ikke fordi den mangler noe, eller fordi den er kjedelig/merkelig/tåpelig, men rett og slett fordi den har en slik type dybde at man finner så mye mer enn det som står skrevet svart på hvitt og derfor rører/skurrer ved leserens egne overbevisninger og personlighet.

Uri har levert en meget solid og god bok.

Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Et sted på grensen

Skrevet av Emilie EdlandEt sted på grensen | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Erotisk roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Da jeg fikk spørsmålet om jeg ville lese en erotisk roman måtte jeg tenke meg godt om. Dette er ikke en sjanger jeg leser ofte. Faktisk finnes det kun én annen bok på min leseliste innenfor denne sjangeren, nemlig 50 Shades of Grey, en bok som unnlot å imponere. Jeg leste kun den første boken i serien og gidder ikke å se filmen. Likevel sa jeg ja til å lese Et sted på grensen. Den kunne jo tross alt ikke være dårligere enn 50 Shades of Grey.

Emilie Edland er et pseudonym og bak navnet står en 31 år gammel kvinne. Som meg har hun lest 50 Shades of Grey og falt ikke for den. Hun ønsket derfor å skrive en erotisk roman med en sterk kvinnelig hovedkarakter med dybde og substans. En kvinne som ikke bare er en passiv seksualpartner, som så mange av kvinnene i denne sjangeren er.

Hovedpersonen er Nora og hun har nok en gang startet på et nytt studie. Alle gode ting er tre, og hun håper hennes tredje forsøk på utdannelse vil fungere. Når hun endelig møter opp på et seminar, treffer hun Nicholas West. Tiltrekningen er momentan og absolutt.

Jeg har stått her i noen sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Det viser seg raskt at tiltrekningen er gjensidig, og de to starter et hett og dampende forhold. Forholdet starter som en pirrende lek, men hvor lenge kan man skille mellom kroppens behov og hjertets følelser?

Jeg måtte gjøre dette til en lek, så det ble litt mindre skummelt. Det er så frigjørende å innse at det er helt kurant å gjøre meg selv til et objekt så lenge det skjer på mine egne premisser.

Nora er en kvinne med masser av energi og selvtillit. Jeg må innrømme at jeg ble en smule sliten av den konstante jeg er pen og jeg vet det talen. Det er selvfølgelig positivt å ha selvtillit, men denne karakteren tar det hele til nye høyder. Men så endrer ting seg. Det viser seg nemlig at Nora har hatt alt annet enn en enkel oppvekst. Etter hvert slo det meg at selvtilliten hennes er et skalkeskjul. En mur. Det er vanskelig for andre å vite hvor de har henne. Hun gjemmer seg bak humor, oppfinnsomme sprell og sex. Min irritasjon gikk over til sympati etter hvert som jeg leste.

Nora er ment å være den rake motsetningen til Anastasia, hovedkarakteren i 50 Shades of Grey, og hun er heldigvis det. Nora har nemlig dybde og mange lag. Anastasia er den mest kjedelige og endimensjonale karakteren jeg noensinne har møtt. Det var ufattelig mye mer spennende å møte Nora og hele hennes personlighet.

«Men det er jo problemet! De forteller oss at vi kan oppnå alt, bli alt, gjennomføre alt. Vi skal ha den perfekte utdanningen og jobben, få god lønn og skape karrierer. Så skal vi være sexy, muskuløse og sosiale. Samtidig skal vi faen meg være den perfekte husmor anno 1950. Vi skal bake, fylle huset med perfekt interiør og vannkjemmede unger i merkeklær. I tillegg skal vi ha fantastisk sex med menn vi skal elske over alt på jord. Det er til å gråte av. Jeg orker ikke mer.»

Edland har prøvd å presse mye inn i boken. Dette er en erotisk roman med noko attåt, så å si. Dessverre falt mye gjennom. Forfatteren har tatt seg vann over hodet, og mange av parallellhistoriene knekker sammen under presset.  Noe som er synd, for jeg ser potensialet her. Absolutt. Det fungerer bare ikke bra nok slik det er nå. Boken kunne med fordel gått gjennom et par runder til med omskriving, innstramming og ikke minst en skikkelig språkvask. Det er ganske så mange merkelige ordvalg, og setningsoppbyggingen er mange steder rett og slett dårlig.

Videre treffer vi merkelige karakterer som jeg ikke skjønner hvorfor i det hele tatt er med. Kanskje er de inkludert for å gi mangfold, men for meg ble det bare tullete.

Selv om jeg endte opp med å like Nora, endte jeg ikke opp med å gi boken et spesielt høyt terningkast. Den føltes ufullstendig, og språket er merkelig og til tider latterlig. Hvis leseren liker slike bøker kun for sexens skyld (for ja, her er det masser av sex. Energien til Nora og Nicholas er av en helt annen verden), er denne boken sikkert god. For lesere som meg, derimot, lesere som krever noe mer enn bare dampende sexscener, er boken ikke mer enn middelmådig. Kanskje ikke det engang.

Et sted på grensen kom på markedet 23.03.2017

Julie Eilén har også anmeldt Et sted på grensen.

Takk til Juritzen forlag for leseeksemplar.

Katakombens hemmelighet

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

Djevelmasken

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Kvinnen ved jordas kant

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Varsjøen

Skrevet av Thomas Marco BlattVarsjøen | edgeofaword

Forlag: Kolon (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Varsjøen er Blatts første roman. Tidligere har ha gitt ut diktsamlingen Slik vil jeg måle opp verden, en diktsamling han vant Tarjei Vesaa` debutantpris for i 2006. Varsjøen har høstet mye god kritikk etter utgivelsen. Forlaget har skrevet at romanen handler om de mørke sidene ved å vokse opp i Norge – en elegant, lavmælt og til tider komisk skildring av en mann som får både fortiden og nåtiden snudd på hodet.

Boken handler om Morten Bodrum. Han er gift med to små barn og arbeidsledig. Arbeidsledigheten er selvvalgt og legger stress på ekteskapet. Da Morten var 12 år mistet han storebroren sin i en drukningsulykke. Brødrene hadde vært og badet i Varsjøen med vennegjengen da Markus falt, slo hodet og druknet. Nå 20 år etter ringer en barndomskamerat og sier at han vet hva som egentlig skjedde den fatale sommerdagen. Dermed begir Morten seg på en reise for å finne sannheten og for å finne seg selv.

Det var noe med Varsjøen som med all sin ro og skjønnhet også skremte meg.

Varsjøen er dyster og lavmælt. Den skildrer en mann med barndomstraumer som aldri har blitt løst opp i og som farger livet og minnene hans mer enn han vil innrømme. Morten er en mann med mye undertrykt sinne og redsel som gir utslag i en slags giddesløshet. Han har i mange tilfeller mistet bakkekontakten. Det er som om han ser på livet sitt gjennom en tv-skjerm. Det virker som han blir styrt gjennom valgene han tar, og i mange tilfeller husker han ikke hva han har gjort.

Jeg er enig i at romanen er lavmælt og elegant. Den er mørk og jeg innrømmer at jeg felte noen tårer. Jeg er ikke enig i at den til tider er komisk. Jeg lo ikke en eneste gang. Mest fordi jeg ikke likte hovedpersonen. Han er rett og slett fæl. Han er slem, egoistisk, tankeløs og snarsint. Nå er jo det litt av poenget, men det ble for mye for meg. Morten sitter med mange minner han ikke har fått bearbeidet. Minner som har snudd og vridd på seg. Samtidig klarte jeg ikke helt å sympatisere med han. Han er så langt utenfor sitt eget liv. Han er for ekstrem, for usympatisk. Han bryr seg ikke om noen andre, ikke en gang kona. Og selv om han er glad i barna sine, merker vi en distanse her også.

Selve romanen er fin; plottet er flott utarbeidet. Boken har godt driv og en fin rød tråd. Jeg likte selve historien og jeg likte hvordan Blatt har lagt opp hendelsesforløpet og tempoet. Romanen hopper en del i tid, men det er aldri forvirrende.

Språket er fint, men dette er ikke en lettlest roman. Her må man lese en god del mellom linjene. Samtalene er veldig oppstykket og forvirrende. Det er i grunn ingen forløsende samtaler her. Leseren må tyde mange små hint og bemerkninger for å få med helheten. Noe som er en flott måte for forfatteren å understreke selve hovedpersonens oppfatning på. Romanen er skrevet i jeg-form, så det er alltid Morten sin side av historien vi får, en oppfatning som kanskje ikke alltid stemmer med realiteten.

Jeg er veldig delt når det gjelder denne romanen. Jeg ser hvorfor denne boken har fått så mye god kritikk. Jeg ser den gode historien, det dystre og elegante. Dessverre taklet jeg ikke hovedpersonen, noe som trakk ned leseopplevelsen min for mye. Kanskje du vil like den bedre enn meg?

Høstens pocketparty hos Gyldendal

Den siste torsdagen i september var det igjen tid for pocketparty hos Gyldendal. Til tross for vakkert høstvær holdt vi oss innendørs denne gangen, og det var rigget til party i storsalen i Gyldendalhuset.

Fokuset denne gangen var krim, og vi møtte veteranene Jørn Lier Horst og Jan Mehlum, krimblogger og debutforfatter Geir Tangen, samfunnskritiske Agnes Lovise Matre og TV-veteranene og forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind.

Pocketparty hos Gyldendal september 2016 | edgeofaword

Julie Karoline er starstruck to meter fra blogger-kollega og krimforfatter Geir Tangen. Jørn Lier Horst leser høyt fra høstens utgivelse, Når det mørkner.

Jørn Lier Horst innledet kvelden med å lese høyt fra sin nye bok, Når det mørkner. Dette blir den ellevte boken om William Wisting, og handlingen finner sted på tidlig åttitallet der William er en fersk konstabel på politivakta. Når det mørkner kommer i begynnelsen av november og er kortere enn de andre bøkene i William Wisting-serien. Også er den billigere da.

«Dette er også da faktisk, fant jeg ut når jeg leste gjennom, et sånt klassisk lukket rom mysterium», delte Jørn Lier Horst med oss.

Jan Mehlum jubilerer som forfatter denne høsten; det er tyve år siden den første krimromanen hans kom. Nå er da den femtende romanen hans, Et hardt slag, tilgjengelig i pocket.

Igjen møter vi tønsbergadvokaten Svend Foyn. «Det er noen fordeler ved å la de semiprofesjonelle, altså de amatørmessige, etterforskerne herje vilt fordi de er i mindre grad styrt av byråkratiske og all verdens andre regler for hvordan etterforskningen bør foregå», sier Mehlum der han trekker klare paralleller til sine  amerikanske forbilder. Han prøver likevel alltid å plassere sin inspirasjon i den norske virkeligheten.

Den sekstende romanen til Jan Mehlum er rett rundt hjørnet. Den har da tittelen To komma åtte sekunder og forventes i butikken i midten av oktober.

Agnes Lovise Matre er aktuell med pocketversjonen av sin andre bok, den psykologiske trilleren Kledd naken. Her er det voldtekt som er temaet, et absolutt tidsaktuelt tema. Så langt i sin karriere som krimforfatter, og spesielt med sitt nye manus, berører Matre vesentlige temaer i samfunnet, «Den første boken jeg skrev handlet om spiseforstyrrelser fordi det er noe som jeg selv har hatt som voksen. Så da hadde jeg lyst til å si noe om det vi ikke snakker om. Og da ble det liksom en greie. Så da ble voldtekt det neste».

Til tross for sin status som debutforfatter er Geir Tangen kjent for oss fleste bokbloggere. I flere år har han anmeldt og skrevet om krim på bloggen sin, bokbloggeir. Tidligere i år tok han imidlertid Norge med storm da han debuterte som forfatter med krimromanen Maestro. Nå tilgjengelig i pocket er denne en roman forlagsredaktøren hans karakteriserer som en «krim-krim» eller en slags meta-krim.

Selv sier Tangen, «Ja, for jeg leker meg en del med krimsjangeren i Maestro. Det har nok litt med at jeg er krimblogger, så jeg har skrevet en god del om krimlitteratur, og jeg har anmeldt en del krimbøker. Også var det noe med denne historien som lokka og lurte veldig med at jeg hadde lyst til å få dette meta-perspektivet, med at det på en måte er en krim om en krim». Som forlagsredaktøren hans sier, «dette er en krim spekket med krim».

Både Agnes Lovise Matre og Geir Tangen har levert inn manus til det som vil bli deres tredje og andre bok, respektivt.

Cilla og Rolf Börjlind på pocketparty hos Gyldendal

Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med en ny krimroman på nyåret 2017.

Forfatterparet Cilla og Rolf Börjlind er aktuelle med pocketutgivelsen av Svart Daggry, den tredje boken i serien om Olivia Rönning og Tom Stilton. Til de som lot seg rive med av Springflo i sommer, kan vi jo også fortelle at innspillingen av deres andre bok, Den tredje stemmen, er planlagt til neste vår. I tillegg er dette radarparet aktuelle på nyåret med sin fjerde bok i serien, nemlig Sov du vesle spire.

Med en så karismatisk gjeng med krimforfattere (og forlagsredaktører) var det vanskelig ikke å kose seg. Vi tok et par bilder på vei ut (av oss selv, selvfølgelig) og gikk ut i det deilige høstværet med hver vår goodiebag i hånden. Her fant vi et forhåndseksemplar av Belgravia av Julian Fellowes som kom ut i sommer, Den siste gode mann av A.J. Kazinski og Springflo av Cilla og Rolf Börjlind. Sistnevnte gleder vi oss spesielt til å lese.