Ut av det blå

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Furet/ værbitt

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

Sirkelens ende

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.


Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex


Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter han.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.

 

Kinderwhore

Skreve av Maria Kjos FonnKinderwhore | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kinderwhore er nominert til Bokbloggerprisen 2018. I år kan vi være med å stemme frem vinner av prisen, derfor er det med stor interesse at vi leser finalistene.

Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg.

Charlotte vokser opp i et hjem med en deprimert mor og et gjennomtrekk av fedre. Moren ruser seg for å slippe unna hverdagen og ensomheten. Charlotte lærer seg tidlig å ta seg av seg selv. Helt til en ny far ikke ser forskjell på henne og moren. Da finner Charlotte trøst i morens piller og tillegger seg en selvdestruerende oppførsel.

Jeg hadde kanskje falt ut av skolen, men jeg skulka ikke prosjektet med å ødelegge livet mitt, der var jeg flinkest i klassen.

Da vi først treffer Charlotte er hun et barn som tar seg av mor. Det er Charlotte som vasker og ordner. Det er hun som passer på at mor har det bra, at hun sover trygt, at hun har rene klær. Mor er bare mamma når hun har en kjæreste i livet sitt. Resten av tiden sover hun. Charlotte har ikke et hjem som bryr seg om henne.

Hadde vi vært en familie, hadde jeg vært jævlig sint på mamma, sa jeg, eller kanskje jeg tenkte jeg det, for da hadde jeg ment at hun hadde svikta meg. Men hun har ikke svikta meg, for jeg stolte ikke på henne i utgangspunktet.

Mors kjæreste Jonas ødelegger den siste lille biten av Charlotte. Charlotte mister kroppen sin som tolvåring. Hun har ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ingen hun stoler på, bortsett fra mors lager av sovepiller. Dermed er livet til Charlotte i en raskt nedadgående spiral.

Og vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre. Vanskelig å tro at Charlotte noen gang skal klare å finne veien opp og ut.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter Charlotte, som er Charlotte på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Det var en jente som gråt for siste gang, hun festet alle tårene til et kjede, de var blanke som glassperler. Så la hun kjedet i et syltetøyglass og satte lokket på. Om dagen tok hun kjedet i lomma og smuglet det ned i sekkene og klærne til de andre på skolen, så folk gråt og måtte hjem og på gangen, mens jenta bare satt der, med tørre øyne som ble røde, men aldri blanke.

Gjennom boken blir man trukket nedover og nedover. Det er få lysglimt og fordi boken er skrevet i jeg-form nekter Charlotte å ta inn over seg de få lysglimtene som er. Leseren ser nok flere enn hovedkarakteren.

Jeg vet for mye, tenkte jeg, men samtidig aner jeg ikke hva som foregår.

Vi får en karakterutvikling som er helt utrolig. Først den ene veien, så den andre. Charlottes kamp er tung, og skrivestilen bygger opp om dette. Boken er proppfull av små anekdoter og metaforer jeg vet jeg kommer til å tenke mye på. Kanskje til å med bruke.

Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Dette er en bok som fortjener å bli lest av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

Dette er absolutt en velfortjent nominasjon til Bokbloggerprisen.

Jeg tenker aldri på «det som skjedde», men det hender det tenker på meg.

Andre bøker nominert i samme kategori er:

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Så mye hadde jeg av Trude Marstein.

Mysteriet med det forbudte bildet

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med det forbudte bildet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mysteriet med det forbudte bildet er andre bok i Blålys-serien, en krimserie for unge lesere av krimforfatteren Hanne Kristin Rohde.

Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
-Astrid, hikster hun
-Hva har skjedd?
-Du må hjelpe meg!

Det har gått noen dager siden hendelsene i Pyramidemysteriet, og Astrid har endelig bursdag. Hun sitter i hagen hjemme sammen med familien for å feire da to venninner kommer styrtende. Ine er i trøbbel og trenger Astrids hjelp. Et nakenbilde av Ine har nemlig begynt å spre seg på skolen. Hun vet ikke hvem som har delt det eller hvordan hun skal stoppe det. Astrid tar på seg å nøste opp i mysteriet, med en noe motvillig Yusuf på slep.

-Hva du tror, er vel temmelig uviktig, sier Maya.
-Det er det vel ikke! Det er jeg som kjenner han best!

-Maya har rett, sier Astrid. -Hva du tror, er temmelig verdiløst som bevis. Det er faktisk ganske vanlig å velge de løsningene vi har mest lyst til å tro på, men det betyr ikke at de er sanne. I verste fall blir resultatet at du retter mistanken mot andre som passer bedre inn i ditt fiendebilde.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med Ine, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Nå er jo boken skrevet for yngre lesere enn meg, og de vil nok finne handlingen mer spennende enn meg. Og oppfordringen er jo å tenke seg godt om før man deler private ting med andre.

Målgruppen for boken er 12-15 år, men yngre sterkere lesere kan også kose seg med denne.

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

-Det er ikke sikkert hun har tenkt over alle konsekvensene, sier Astrid. 

Jeg fant det litt vanskelig å følge tidslinjen i boka. Det er fryktelig mye som skjer i løpet av en dag, mye mer enn hva jeg ville tro noen kunne rekke. Og bursdagsfeiringen i hagen som skjer ganske tidlig i boka skjer midt i skoledagen, da hun slutter på skolen senere i kapittelet. Enten har det gått et døgn uten at jeg fikk det helt med meg, eller så er noe flyttet om på under en redigering uten helt å få med seg alt.

Bortsett fra det er boken medrivende og vil engasjere mange unge lesere. Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men det er mer karakterutvikling her, noe som manglet i Pyramidemysteriet. Vi lærer mer om Astrid og vennegjengen hennes, også om forholdet mellom Astrid og Yusuf.

Nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere. Jeg gleder meg i hvert fall til flere bøker i Blålys-serien.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Pyramidemysteriet

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Vi skulle vært løver

Skrevet av Line BaugstøVi skulle vært løver | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nedtellingen til Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og i år er Vi skulle vært løver nominert i kategorien barn og unge.

Malin ønsker å bli venner med den nye jenta i klassen, men oppdager fort at Leona bærer på en stor hemmelighet. Når hemmeligheten avsløres må Malin ta et valg: enten støtte sin nye venninne eller føye seg etter presset fra klassen.

Jeg har alltid likt løver. De er de eneste kattedyrene som lever i flokk. Hannløvene er så vakre, med store, gylne manker. Men det er hunnløvene som er de beste jegerne. De lever lengst og kan også lede flokken. Mange vet ikke det.

Malin er som tenåringsjenter flest: redd for å være seg selv, men følger heller de regler som er satt av klassens mest «populære» jente. Selv om de følgesnorene går midt i mot det hun egentlig ønsker å gjøre, føler hun seg ikke tøff nok til å stå i mot. Malin er dermed en hovedkarakter mange vil kjenne seg igjen i.

Malin har alltid likt løver. De er tøffe og uredde, akkurat som hun selv ønsker å være. Når Leona begynner i klassen prøver Malin å hente styrke ut fra Leonas navn, men det er ikke så lett å bli en løve sånn plutselig.

Vi skulle vært løver. Løver er sterke og modige dyr. De lever i flokk, og de passer på hverandre. Når en løve brøler, kan man høre det ni kilometer borte. Sånn skulle vi vært. Vi skulle ikke latt oss skremme av noen.

Jeg liker synspunktet vi får i boka. Selv om vi tar del i Malin og hennes vanskelige valg, er det Leonas kamp om å bli godtatt slik hun er vi følger. Og Baugsta har klart å skildre Leonas kamp gjennom Malins øyne på en fin måte. Og det får meg til å undre: hadde jeg vært tøff nok til å stå ved Leonas side? Jeg håper virkelig det, men det er alltid lett å sitte som voksen og mene hva en hadde gjort som ungdom.

Det er, tross alt, stor forskjell på å være en voksen og en ung tenåring.

Det virker litt rart, men det er mye med Leona som er litt rart.

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Språket er lett og passer flott for unge lesere. Det er en enkel rød tråd å følge, uten for mange distraksjoner. Vi møter få karakterer, og ja, noen av dem er kanskje litt stereotypiske, men det gjør vel ingen ting i en ungdomsbok?

Siden tematikken er såpass tungt passer det med det lette språket. Språket blir dermed ingen hindring for å forstå boken.

Det stikker til i meg. Vi var alle mot én.

Vi skulle vært løver er min favoritt av de tre bøkene som er nominert i barn-og unge kategorien og jeg har allerede anbefalt den til mange.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

Nå må jeg være den løven jeg ikke er.

De andre finalistene i kategorien barn og unge:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Snokeboka av Lisa Aisato

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø