Skrevet av Tom Egeland

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.