The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

Reklamer

The Vagrant

Skrevet av Peter NewmanThe Vagrant | edgeofaword

Forlag: Harper Voyager (2015)

Sjanger: Sci-fi/fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

The Vagrant is his name.

He has no other.

Friendless and alone he walks

a desolate, war-torn landscape.

His purpose is to reach the Shining

City and deliver the only weapon that

may make a difference in the war.

But the Shining City is far away and

the world is a very dangerous place.

The Vagrant er en Seraph Knight, en av de siste igjen etter et voldsomt og blodig slag. Et slag som dømte store deler av verden til mareritt, korrupsjon og voldsomme ødeleggelser. Nå, åtte år etter slaget, skal han frakte et våpen tvers over landet til The Shining City. Hans følgesvenner er en liten baby og en geit, og sammen møter de mye motstand: fiender som ønsker våpenet og mennesker som øyner store gevinster. Sakte, men sikkert tar de seg frem over det ødelagte landskapet. De møter nye venner og fiender, mens de stadig rykker nærmere målet.

Dette er Peter Newmans debutroman. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Kan verden reddes av denne rene og uskyldige kjærligheten?

Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig. Mange ganger måtte jeg lese setninger på nytt, både fordi jeg møtte ord jeg ikke kunne, men også fordi setningene var vanskelig satt sammen. Det er ofte normalt at engelske bøker virker vanskelige i starten hvis jeg nettopp har lest flere bøker på norsk, men denne gangen rettet det seg ikke etter som jeg kom lenger ut i boken, selv om jeg er ganske så stødig i engelsk. Dette er engelsk for viderekommende. Hemmet det leseopplevelsen min? Ja, dessverre.

Språket er også skrevet på en svært distansert måte. Jeg kom aldri helt inn på karakterene. Noe kan skyldes det vanskelige språket, men det meste skyldes skrivestilen. Det er få beskrivelser. Få dype innblikk i hva som skjer. Det var som å se historien utfolde seg gjennom en kikkert. Detaljer ble slørete og vanskelige å få øye på. Jeg kunne ønske Newman åpnet opp historien mer. Åpnet opp karakterene. Slik det er nå ble det mye plass til egen tolkning, ikke at jeg har noe imot det, men det ble litt for mye av det gode.

Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. The Vagrant er en karakter man blir glad i. Kanskje nettopp fordi leseren kan gi han så mange egne karaktertrekk. Hans kjærlighet for babyen er sympativekkende, mens geita står for de fleste humoristiske stikkene.

Selv om boken er veldig spennende og original, trakk det vanskelige språket ned leseopplevelsen. Dermed er det ikke en bok jeg kan anbefale til alle. Dette er en bok som trenger en leser som er stødig i engelsk.

The Infinite Sea

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

Marsboeren

Skrevet av Andy WeirMarsboeren | edgeofaword

Forlag: Pantagruel Forlag (2015)

Sjanger: Sci-fi

Originaltittel: The Martian (Crown Publishers 2011)

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan like så godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan, les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. Ok, jeg skal roe meg litt og forklare nærmere.

Boka handler om astronauten Mark Watney som blir etterlatt på Mars. Han er med i en ekspedisjonsgruppe på seks som må avblåse sin ekspedisjon noen dager inn i den p.g.a. storm. På vei til fartøyet blir Watney truffet av en antenne, som stormen har blåst løs, og han fyker av gårde i vindkastene. De andre i gruppen begynner å lete etter han, men må snart gi seg, og siden de er ganske så sikre på at han er død, forlater de Mars.

Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt.

Watney er skadet og befinner seg helt mutters alene på en ugjestmild planet. Ingen vet at han overlevde, antennen er jo tross alt ødelagt, og han har ingen måte å kontakte noen på. Han vet at en ny ekspedisjon er planlagt å lande om 4 år, så han utformer en plan for å overleve til da. Med utstyr som er konstruert med en levetid på ca. 30 dager, med mat (når rasjonert) som vil vare i halvannet år og alle andre farer som truer på en planet uten særlig atmosfære, har han en tøff jobb foran seg.

Astronauter er naturlig sinnssyke.

Heldigvis er Watney en smart og snarrådig mann. Og selv om hver dag byr på nye problemer, møter han dem med en overbevisning om at han skal klare seg. Med en fin dose med humor og en stor samling med discomusikk skal han klare seg. Han finner ut hvordan han skal dyrke poteter og hvordan han kan skaffe vann. Etter hvert klarer han å få kontakt med jorda, og hele NASA settes i sving for å redde han.

Jeg har klart å la være å ta livet av meg i dag …

Høres spennende ut, ikke sant? Og det er den, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Så her er min anbefaling: IKKE start med denne boka en sen ettermiddag midt i uka. For adjø nattesøvn. Jeg hadde litt flaks og startet boka en fredag ettermiddag. Heldigvis en fredag uten spesielle planer. Dermed gikk det bare utover middagsplanene, kveldsturen med bikkja og søvnen (jeg lukket boka 03.30). Jeg leste hele på en gang, eller rettere sagt: jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har blitt oppslukt av en bok.

Jeg kunne ha gjort det i dag, men det ble mørkt, og jeg gadd ikke.

Boka er altoppslukende, spennende og nerdete. Det er en del matematikk og kjemi i den, men forklart på en relativt forståelig måte. Jeg skal ikke ljuge å si at jeg forsto alt og jeg kan heller ikke være sikker på at alt stemmer. Heldigvis ødela ikke mangelen på forståelse for leseopplevelsen, da alt det matematiske og kjemiske var mer for å gjøre historien troverdig.

Historien er for det meste skrevet som en logg. For å få tiden til å gå, mellom all reparasjonene, potetdyrkingen og den generelle overlevelsen, fører vår strandede helt en logg og det er denne vi leser. Noen ganger flere bidrag på en dag, andre ganger går det flere uker mellom innføringene. Etter hvert får vi mer og mer innblikk i menneskene i NASA som jobber for å få han tilbake. Disse delene er skrevet på mer tradisjonelt vis.

Humoren sitter løst. Flere steder ble humoren brukt av hovedpersonen som en overlevelsesstrategi, og det er kanskje i slike mørke og absurde situasjoner at humor spiller en viktig rolle. Hovedpersonen har en lett galgenhumor som kommer godt frem og jeg lo høyt flere ganger.

Jeg har spart fem proviantpakker til spesielle anledninger. Alle fem er påført navn. … Den fjerde er «Overlevd noe som burde ha tatt livet av meg», for et eller annet kommer til å skje, det er jeg faen meg sikker på. … Den siste er reservert … «Siste måltid». Kanskje det navnet ikke er så bra.

Tempoet og spenningen øker i en fin kurve gjennom hele boka, og kan på mange måter minne om en thriller. Jeg fikk rett og slett et adrenalinkick av å lese denne. Og, etter en titt på bokelskere.no, er jeg ikke alene om det. Slutten er kanskje litt brå, men samtidig passer den bra.

Med tanke på at Marsboeren startet som en selvpublisert e-bok, har denne debutromanen kommet langt. I vinter kom filmatiseringen, en storslagen Hollywood produksjon, med ingen ringere enn Aksel Hennie i skuespillerbesetningen. Jeg så filmen etter at jeg leste boka, og syns det var en passende og spennende filmatisering.

Jeg leste boka på norsk og oversettelsen er god. Jeg følte ikke at jeg mistet noe ved å ikke lese den på originalspråket. Jeg er sikker på at vi kan vente oss flere perler fra Andy Weir.

Dette er en bok som føk rett inn på min favorittliste allerede før jeg var ferdig med den, og jeg kommer til å anbefale den til alle jeg møter.

Jeg er kongen av Mars … Det er en merkelig følelse. Overalt hvor jeg beveger meg, er jeg den første. Når jeg går ut av roveren? Den første som noen gang har vært der! Når jeg går opp en bakke? Den første som har gått opp den bakken! Når jeg sparker til en stein? Den steinen har ikke rørt seg på en million år! … Jeg er den første personen som er helt alene på en hel planet.

The 5th Wave

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

The Girl with All the Gifts

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel:  Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten; den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet  alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

 

The Long Utopia

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long Utopia | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2015)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

A step to far…

Bok nummer fire i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og nå spørs det om ikke menneskene i the Long Earth har dratt for langt.

Som tidligere advarer jeg om at her kan det komme noen spoilers.

Menneskene har nå spredd seg utover millioner av verdener, og har dannet flere forskjellige samfunn og levemåter. Man kan si at de har tatt noen steg tilbake i samfunnets utvikling. Utviklingen av ny teknologi har stagnert, og det blir gjort få, om noen, vitenskapelige gjennombrudd. Flere steder har menneskene forlatt de små tettstedene og jordbruket, og lever som nomader på tvers av verdenene. De Neste, evolusjonens nye utgave av menneskene, har funnet seg et trygt og hemmelig sted å bo. Noen av dem lever fremdeles anonymt sammen med vanlige mennesker, både for å plukke ut nye Neste og for å følge med på menneskene.

Stan nodded. “And what is your strategy? What are your motivations? What do you intend for humanity?” Martha said hotly, “Isn’t that up to us?” “No, mom,” Stan said evenly. “Not with people like this in the world. You’re no more in control of your own destiny than an elephant on a game reserve. That’s a good analogy, isn’t it?” He said, challenging Roberta. “With you as the wardens.” “It’s not like that. At least, not all of us think that way. Certainly we want mankind to be…happy.” “Happy? Wandering around without purpose, in a kind of garden, perfected by you. A Long Utopia. Is that your goal?”

Når alvorlige problemer blir oppdaget på en verden, langt unna Datum Earth, blir Joshua Valiente nok en gang tilkalt for å hjelpe. Nå, i 50 årene, er han mer folkesky enn noen gang og lever, for det meste, som en eremitt på folketomme verdener. Sammen med Sally Linsay, noen utvalgte av de Neste og vanlige mennesker, må han ofre mye for å redde the Long Earth.

She didn’t fit here, not at all. The strangeness seemed to descend on her, all at once… “Where are we, Lobsang? Some distant part of the Long Earth?” “I don’t think any Earth ever had a sky like this. We’re far from home.” “How far? The Long Mars? Mars has an orange sky, doesn’t it?” “But not all those stars.” “But how did we get here? How could a step –“ “There has been rumours.” “Of what?” “Flaws in the Long Earth. Places where stepping a certain kind of way will take you – elsewhere…”

 Det rolige tempoet som har gjennomsyret denne serien øker litt i denne boken. Vi hopper ofte over flere år; i starten av boka feirer vi Joshua Valientes 50 årsdag, på slutten begynner han å nærme seg 60. I stedet for å fylle disse årene med uviktig vrøvl, har forfatterne hoppet over dem. Tidshoppene er også brukt som en måte å vise hvor lang tid det tar å få sendt beskjeder frem og tilbake over verdener med liten eller ingen reisevirksomhet, og hvor vanskelig det er å oppspore mennesker uten fast adresse når de kan være hvor som helst på millioner av verdener.

I motsetning til de andre bøkene er the Long Utopia også mer spennende. Vi får tidlig nyss om at noe ikke stemmer, og derfra øker spenningen til et flott klimaks på slutten. Her har forfatterne virkelig slått på stortromma og gir oss flotte beskrivelser av hendelser. Det er tydelig at de har satt seg inn i vitenskapen nødvendig for disse hendelsene. Bøkene har sakte, men sikkert bygget opp leserens forståelse for hvordan deler av verden og universet er satt sammen, og nå presenteres vi for ganske tung vitenskap. Heldigvis med det solide grunnarbeidet forfatterne har lagt og forklart, blir det hverken for vanskelig eller uforståelig. Jeg har virkelig lært mye nytt, både vitenskapelige sannheter og teorier, etter å ha lest denne serien.

Hva er meningen med the Long Earth? Det har vi ikke fått noe konkret svar på. Allikevel har the Long Earth gitt oss flere intelligente vesener, flere evolusjonære linjer, en reise gjennom verdensrommet og evolusjonens neste utgave av mennesker. The Long Utopia gir oss flere hint og fornemmelser om hvordan livet blir videre for menneskene i the Long Earth, som gir gode håp for verden, miljøet, dyreriket og ikke minst menneskeheten selv. Bøkene er en eneste lang oppdagelsesreise som det har vært en fryd å lese. Og meningen bak Long Earth? Da kan man likegodt spørre; hva er meningen med livet?

On another world, under a different sky – in another universe, whose distance from the Datum, the earth of mankind, was nevertheless counted in the mundanity of human steps – Joshua Valiente lay beside his own fire. And he gasped, suddenly feeling hollow, as if he’d been punched in the stomach.

The Long Mars

The Long Mars | edgeofawordSkrevet av Terry Pratchett og Stephen Baxter

Forlag: Doubleday (2014)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Step into new worlds…

Bok nummer tre i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og har også tilføyd planeten Mars i sitt fler-parallelle univers.

Jeg advarer med det samme, her kan det komme noen spoilers hvis du ikke har lest de to første ennå (The Long Earth, The Long War).

The Long Mars plukker opp tråden fem år etter The Long War. Datum Earth er nesten ubeboelig, og menneskene har spredd seg utover millioner av parallelle verdener. Joshua Valiente er fremdeles med oss, nå i førtiårene, separert og reiser uavlatelig mellom verdenene, hvor han ofte blir tilkalt for å hjelpe til med alvorlige Long Earth-problemer. Sally Linsay, som vi også har fulgt siden bok én, blir med sin far, Willies Linsay, til Mars. Sammen utforsker de The Long Mars.

Sally tried to get her head around that. “So we took a step into Long Mars. But it doesn’t – umm, run parallel to the Long Earth.” “It seems not,” Willies said, peering up into the sky. “The Long Earth chain of stepwise alternates, and the Long Mars chain, are independent of each other… They are both loops in some higher-dimensional continuum.”

Ved å åpne opp Mars i sitt fler-parallelle univers, fortsetter Pratchett og Baxter sin utforsking av evolusjonen. De leker med vitenskap, biologi og det vi vet om Mars, men alltid innenfor troverdige rammer. Nøyaktig hvorfor vi blir tatt med til Mars blir ikke forklart før ganske sent ute i boka, og grunnen, når den først kommer, syns jeg var litt dårlig forklart. Her blir det mye synsing. I en serie hvor alt henger nøye sammen, hvor alt blir forklart og nøye sammensveiset, blir det her en del gjetting og vill synsing. Forfatterne kan komme unna det ved at de bruker nettopp Willies Linsay, en man med rette kan kalle en gal vitenskapsmann. Han er jo tross alt mannen som oppfant The Stepper Box; apparatet som gjør det mulig for mennesker reise i The Long Earth.

Menneskets evolusjon er et hovedtema i The Long Mars. Åpningen av The Long Earth ble en katalysator for menneskets utvikling, og vi presenteres for vårt neste evolusjonære steg. Dette er ikke problemfritt. Vi møter menneskets frykt for det ukjente og blir med på en slags heksejakt av de Neste. Joshua Valiente må igjen trå til som megler og får uønsket makt over avgjørelsen av de Nestes skjebne.

“Stupidity is universal, it seems.”

Jeg liker forfatternes bruk av menneskets iboende frykt for egen undergang og det ukjente. Vi har blitt tatt med gjennom maktelitens redsel for å miste sine “undersåtter” i The Long Earth, menneskets frykt for annet intelligent liv i The Long War, og nå av redselen for evolusjonens utrydning av mennesket slik vi kjenner det. I alle tilfellene får frykten mennesket til å ta dårlige, og til tider dumme, valg. I alle tilfellene står Valiente som et fyrtårn av håp. Han blir med rette kalt kongen av The Long Earth, og viser oss at det er mulig å forene ulike tankesett og levemåter. Det er mulig å leve side ved side med andre intelligente vesener i The Long Earth.

Det rolige tempoet vi har blitt vant til fra de forrige bøkene fortsetter også her. Vi må fremdeles lese en del mellom linjene, men med det solide grunnarbeidet forfatterne la ned i den første boka blir det stadig mindre nødvendig. Det er ikke mye som overasker mer heller. Tanken om parallelle jordkloder og alle dens evolusjonære forskjeller er ikke lenger ny og det er ikke mye som sjokkerer. Det som kan sjokkere er menneskets oppførsel og natur, men den er ikke unaturlig. Forfatterne har tenkt nøye gjennom menneskets mange personligheter og natur, både på godt og vondt, og vi kan alle kjenne oss igjen i flere av tankesettene og reaksjonene.

Det har blitt færre karakterer å følge i The Long Mars, og hver karakter får tilegnet flere avsnitt før vi går videre til neste. Nå i den tredje boken er personlighetene til de ulike karakterene stadfestet, og de reagerer slik vi forventer. De skuffer og gleder oss akkurat som mennesker i det virkelige liv, og det er en fryd å lese om dem.

Denne boken har, som de forrige, sine plottpoeng og problemer, men det tar aldri helt av. Det blir aldri så spennende at det ikke går an å legge fra seg boka. Vi er på en reise, en evig oppdagelsesreise. Om et hovedpoeng med serien har viste seg ennå er usikkert. Hva er egentlig poenget med The Long Earth? Her kan vi bare gjette, og jeg har absolutt gjort meg noen meninger. Om de stemmer gjenstår å se.

Neste bok ut er The Long Utopia.

He imagined a sky full of threads of Longworlds, like broken necklaces drifting in some dark oceans. Maybe you could have a Long Venus, a Long Jupiter, even, if the mind took you there. But why? Why should it be that way? What was it all for? He suspected he would never find a satisfactory answer to such questions.”

The Long War

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long War | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2013)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

 

One world is not enough

 

Bok nummer to i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett har igjen tatt tak i den endeløse rekken av parallelle verdener, og fortsetter utforskningen av denne.

Har du ikke lest første bok ennå, men har planer om det? Her kan det komme noen spoilers.

The Long War tar opp historien ti år etter The Long Earth, og Jushua Valiente har i løpet av disse årene giftet seg og fått barn. Han bor i en liten landsby med familien sin på en parallell verden langt unna den originale jorden, som blir kalt Datum Earth. Her er de ikke så opptatt av politikken på Datum Earth, men ønsker å leve frie og selvstendige liv. Og her begynner problemene. Boka tar opp flere relevante spørsmål omkring politisk styre, menneskers frihet, evolusjon og dyrs rettigheter. Boken gir en tydelig henvisning til uavhengighetskrigen i USA, hvor Datum Earth er tyranniske og mektige England, og de fjerne parallelle verdene er nye og fritenkende Amerika.

I The Long War skifter vi ofte mellom hovedpersonene, akkurat som i den første boka, men de aller fleste er karakterer vi allerede har møtt. De har forandret seg og vokst, slik man kan forvente at mennesker gjør i løpet av ti år. Noen har truffet hverandre, og har stiftet familier, vennskap og allianser. Noen karakterer er dessverre ikke med oss lenger, mens andre er helt nye.

I den første boka møtte vi flere verdener med intelligent liv, slik som Troll og Alver. Vi møter nok en gang Trollene; mange har slått seg ned sammen med menneskene, noen frivillig andre ikke. Vi møter også et par nye raser.

 

There were humanoids out there, descendants of lost cousins of humanity, but people knew they would never encounter a humanoid that was anything like as smart as they were. Never a humanoid that could speak English, for example. The only thing wrong about this generally accepted picture was that it was totally incorrect.

Boka fokuserer mye på dyrs – og menneskers rettigheter, og spesielt hvordan mennesker vil oppfatte annet intelligent liv. Spørsmål som ”vil vi klare å leve side om side” og ”vil vi utrydde dem eller utnytte dem” gjennomsyrer historien. I The Long War møter vi mennesker med ulike synspunkter, og Joshua trekkes inn i flere konflikter mellom mennesker og andre intelligente vesener.

Boka fokuserer også mye på evolusjon. Her har Pratchett og Baxter virkelig tenkt gjennom alle slags mulige utfall av evolusjonen. Alle verdener i The Long Earth er unike; de følger alle forskjellige evolusjonære linjer. Vi møter verdener hvor insekter er dominerende, verdener hvor dinosaurene aldri døde ut, verdener hvor livet aldri forlot havet. Vi møter verdener uten oksygen, verdener uten vann og steder hvor jordkloden rett og slett er borte. Alle slags tenkelige, og utenkelige, grener på det store Evolusjonstreet er med.

 

The histories of the parallel worlds of the Long Earth had been shaped by similar processes, but different in the detail. You had to imagine that you were travelling across a kind of probability tree, where you found worlds on which some long-past event had turned out differently, thus reshaping life’s subsequent history and providing novel raw material for natural selection to mould…

Denne boka fortsetter i det samme rolige tempoet fra den forrige, forskjellen er at problemene denne gangen er mer tydelige. Vi får raskt vite hva boka skal handle om, tittelen er jo også et godt hint, men det tar en god stund før vi kommer til et utløsende klimaks.  Vi blir dratt med på tvers av The Long Earth og igjen forventes det at vi selv skal kunne pusle sammen bitene. Denne gangen får vi midlertidig være med på en litt mer spennende historieutvikling og et bedre klimaks. Kanskje ikke med like mye pomp og prakt som i mange andre historier, men i forhold til den første boka blir dette rent neglebitende.

Det er en rød tråd i boka, men tråden ligger ikke rett. Den kveiler og vender på seg, og det tar en stund å komme seg gjennom boka. Den er til tider litt langsom, men de siste hundre sidene eller så er derimot veldig spennende og jeg klarte ikke å legge den fra meg mot slutten. Noen av de uløste problemene fra bok én blir løst opp, andre ikke, og vi presenteres for flere nye problemer.

Første halvdel av denne boken går sammen med forrige bok i å danne en eneste lang innledning, der vi presenteres grundig for The Long Earth. Det store hovedpoenget har ikke vist seg ennå. Igjen kan man argumentere for at ideen om parallelle jordkloder er absolutt spennende nok i seg selv, og forfatterne bruker mye tid på å fylle flere titalls av disse verdene med historier og liv.

Akkurat som den første, er The Long War absolutt interessant. Den presenterer mange tanker og ideer som kommer til å dominere mange av mine egne tanker og samtaler fremover, og helt sikkert dine også.

Likte du The Long Earth, vil du også like denne. Det gjorde i hvert fall jeg.

Earths, untold Earths. More Earths than could be counted, some said. And all you had to do was walk sideways into them, one after the next, an unending chain…

Neste bok i serien er The Long Mars, og den ligger allerede klar på stuebordet mitt.

The Gracekeepers

The Gracekeepers | edgeofaword

Skrevet av Kirsty Logan

Forlag: Harvill Secker (2015)

Sjanger: Fantasy/Science Fiction

Kilde: Forhåndseksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

 

The first Callanish knew of the Circus Excalibur was the striped silk of their sails against the grey sky. Ships arrived a dozen a day in the archipelagos, and Callanish knew that the circus folk would have to fight for their place on her island. In a world that is almost entirely sea, placing your feet on land was a privilege that must be earned.

Historien innledes med en sirkusforestilling og en opptreden med dødelig utfall. Livene til to små jenter rører ved hverandre. North mister foreldrene sine, og Callanish er vitne til det hele.

Boken faller innenfor fantasy og science fiction sjangeren med et snev av det eventyrlige. Vi inntar en postapokalyptisk, oversvømt verden der det eneste landet som gjenstår består av spredte øygrupper. Det er en verden av hav og overtro med et dystopisk preg. Det er en historie om å finne et hjem og en familie, om å bli akseptert og elsket for den man er.

Mangelen på land har ført til et sterkt klassedelt samfunn. Hovedsakelig går skillet mellom the landlockers, det heldige og priviligerte fåtall som bor på land, og the damplings, en underklasse av sjøfolk. Vi følger to hovedpersoner, North og Callanish. North er en dampling og del av et omreisende sirkus, Sirkus Excalibur. Callanish er en landlocker med en hemmelighet.

Etter det første kapittelet, hopper vi flere år frem i tid. De to jentene er blitt til unge kvinner. North seiler fortsatt rundt med sirkus Excalibur; sirkuset hun ble født inn i og den eneste familien hun kan huske. North er the bear girl og har sin egen stjerneopptreden. Callanish er blitt en gracekeeper; hun er en spirituell autoritet og begravelsesagent med en daglig tilværelse som eremitt i et beskjedent og flytende hus ved ekvator. Så kommer stormen og skjebenene til de to kvinnene knyttes ubønnhørlig sammen.

The storm seemed to last for days, though Callanish did not know how many. She slept heavily, the days and nights blurred into an argument of rain and wind.

Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest denne boken, er at den er gjennomsnittlig. Den er gjennomsnittlig bra skrevet, gjennomsnittlig spennende, gjennomsnittlig interessant.

Har den satt et dypt inntryk?

Nei. Jeg leste den, jeg fullførte den, jeg gikk videre med livet mitt, uendret.

Historien er for det meste vakkert skrevet, og Logan leverer noen nydelige formuleringer

With every beat of the oars she felt something over her heart stretch, and stretch, until it might break. A string like the one between a body and its grace. But all threads broke eventually. It was for the best.

Dessverre blir historien til tider repetitiv med stadige gjentagelser av tanker og handlinger. Det er som om Logan ikke klarte å velge mellom de ulike formuleringene sine og dermed dyttet inn alle. Gjentakelser kan være nyttige, men bare når de brukes forsiktig og med klar hensikt. Dette var ikke tilfellet her. Istedet gjorde de budskapet uklart og kjedelig.

Historien utfolder seg dermed noe tregt; dette er ikke en bok for den som liker høyt tempo og drivende spenning.

Det er ingen flate karakterer i denne historien. Logan har brukt tid på karakterutvikling, og flott er det.

Dessverre har hun også viet for mye plass til å utdype nettopp dette. I en håndfull kapitler hopper vi til én eller flere av bikarakterene, ofte på bekostning av tempoet og flyten til historien. Disse kapitlene tilfører ikke noe til selve plottet. Bikarakterene er veldig interessante, så jeg kan forstå at hun ønsket å fortelle oss om dem. Dessverre førte det til at fortellingen vandrer rundt blindt, tempoet blir haltende og strukturen oppstykket. Jeg har ikke noe imot et rolig tempo, men flyten og destinasjonen er viktig og her mistet Logan kontroll over historien.

Til tross for et vakkert språk, en spennende verden og interessante karakterer, ble jeg aldri en del av historien. Jeg var hverken Callanish eller North, men befant meg hele tiden utenfor, som en biolog som studerer bakterier under et mikroskop. Jeg ble dermed ikke grepet, ei heller revet med.

Dette er en bok der, når du har lest siste side, klapper den sammen med et smil, slenger den fra deg på gulvet og går rett bort til bokhylla for å plukke ut ditt neste offer. Jeg nøt språket, jeg nøt historien, men jeg følte ingen ting, jeg tenkte ingen ting, min verden forble den samme.

Likevel er dette en god debut roman av Kirsty Logan. Den er original nok og språket er vakkert nok til at jeg ser potensiale for et flott forfatterskap. Jeg gleder meg til å se hva hun kommer med videre.