Å slentre plystrende forbi kirkegården

Å slentre plystrende forbi kirkegården | edgeofawordSkrevet av Susan Crandall

Forlag: Cappelen Damm (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Whistling Past the Graveyard (2013)

Oversetter: Monica Carlsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Bestemoren min sa bestandig at hun ba for meg hver eneste dag. Noe som er rart, for det eneste jeg noen gang hørte mamie ba om, var: «Kjære Gud, gi meg styrke». Og det lød unektelig som en bønn for henne selv.

 

Starla er 10 år gammel. Hun bor hos bestemor i en liten sørstatby i USA, mens far jobber på en oljerigg til havs og mor prøver lykken som sangerinne i Nashville. Året er 1963 og Starla rømmer hjemmefra for å finne moren sin. Hun møter Eula, en farget kvinne, og sammen begir de seg på en utfordrende reise til Nashville.

Dette er et drama med tidsriktige utfordringer: i et segregert USA, med stadig eskalerende opptøyer, reiser et hvitt barn sammen med en svart kvinne. Starla er et forvirret barn, uten mye kunnskap om verden. Hun er et resultat av datidens oppdragelse hvor pikebarn skulle beskyttes og ikke fortelles så mye. Hennes oppfatning av virkeligheten får en brutal oppvåkning når hun blir kjent med Eula.

Historien er sett ut fra et barns perspektiv, og som voksen leser må man tenke seg tilbake til hvordan det var som tiåring. Dette var ikke alltid så lett, kanskje aller mest siden jeg er et barn av 80 tallet, og oppdragelse var noe annet da enn på 60 tallet. Etter litt tilvenning ble jeg vant til å tenke, se og oppfatte som Starla, og hun er et barn det er lett å bli glad i.

Skrivestilen er haltende. Enkelte steder er det vanskelig å skjønne nøyaktig hva som skjer. Om dette blir brukt som en måte å vise hvor ung Starla er eller om det er dårlig skrivestil, er vanskelig å si. Boka humper og halter av gårde, og forfatteren har presset litt for mye inn i den korte reisen til Eula og Starla. Jeg kunne ønske forfatteren hadde brukt mer tid på forholdet mellom Eula og Starla. Slik som det er går det veldig raskt fra mistenksomhet og redsel til dyp kjærlighet. Dette forholdet kunne vært utforsket bedre og dypere, i stedet for mye av det andre som skjer i boka.

Hun la armene om meg i en klem så voldsom at kjærligheten traff meg helt inn i benmargen.

Oversettelsen er grei, men enkelte ord satt jeg spørsmålstegn ved. Noen steder er ord skrevet feil fordi Starla misforstår dem, mens andre ganger tror jeg oversetteren har vært litt for flink til å oversette direkte. Det finnes rett og slett noen ord som fungerer på engelsk som bare ikke går på norsk, og selv om betydningen er fin blir grammatikken feil.

Historien er fin. Absolutt! Det er det ingen tvil om. Den er følsom og  til tider rå, og jeg ble revet med enkelte steder. Forfatteren har prøvd seg på flere historieutviklinger, og har klart det til dels. Vi får god innsikt i Starla og Eulas liv, men jeg savner bedre innsikt i bestemoren og foreldrenes liv. Slutten er ikke perfekt, men blir nesten litt for lykkelig. Veldig mye ordnes opp i uten mye om og men.

Selv om historien er fin, kan jeg ikke si at jeg syns boka er fantastisk. Det er for mye som mangler, den føles som et hastverk. Historien er relativt forutsigbar, med enkelte hendelser som blir litt teite i bokas setting. Den kunne vært bedre. Mye bedre. Potensialet er der, i bøttevis, men forfatteren har ikke klart å ta historien til neste nivå.

Anbefaler jeg den? Tja, les den hvis du har lyst. Jeg sitter igjen med en litt likegyldig følelse, den er hverken bra eller dårlig, den bare er. Kanskje du liker den bedre enn meg.

Pappaen min sier at når du gjør noe for å avlede tankene fra din verste frykt, er det som å slentre plystrende forbi kirkegården. Du vet, å lage lurveleven for å holde reddheten og gjenferdene fra livet. Han sier at noen ganger er det sånn vi kommer oss gjennom visse vanskelige ting. Men det er ikke svakhet, som å gjemme seg… det er styrke. Det betyr at man er i stand til å gå videre.

Advertisements

3 thoughts on “Å slentre plystrende forbi kirkegården

  1. Tilbaketråkk: Alle gode ting er tre | edgeofaword

  2. Fin bokanmeldelse av en bok som tydeligvis er middelmådig. Skjønner det med svakheten i oversettelsen. Det heter da ikke reddheten på norsk, burde vel stått redselen(?).

    Lik

    • En dårlig oversettelse kan ødelegge selv den beste boken. Skulle gjerne sett hva «reddheten» var oversettelse for, det er i hvert fall ikke et ord som dukker opp i ordboken.

      Lik

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s