Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter

juli 29, 2019 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Katarina Bivald Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Roman/chick-lit

Originaltittel: Livet, motorcyklar och andra omöliga projekt (2015)

Oversatt av Kristin Preus

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg helt i Bivalds Leserne i Broken Wheel anbefaler da jeg leste den for en stund tilbake. Jeg var ikke sen om å skaffe meg en ny bok av forfatteren, men det tok dessverre en stund før jeg fikk lest den. Nå, en flott (og sjelden) sommerdag ved Trøndelagskysten, satt jeg i solveggen og koste meg. Boken ble slukt på noen timer.

Det er her veien til galskapen begynner. Jeg sitter i gangen og snakker med utgangsdøra mi.

Anette oppdager plutselig hvor stille og kjedelig livet hennes er da datteren på 19 flytter hjemmefra for å studere. Hvor ble det av alle planene og drømmene man hadde som ung? Anette henter dem frem igjen og børster støv av dem: kjøre motorsykkel, kjøpe hus og klare seg selv. Fornøyd over at hun i hvert fall har fått til en av dem, nemlig å klare seg selv, setter hun i gang med kjøretimer for motorsykkel. Samtidig bestemmer hun seg for å si ja til flere umulige prosjekt. Plutselig oppdager Anette spenningen av livet på nytt og hvor mye livet har å by på for den som våger. Men våger hun virkelig alt som skjer? Eller er det tryggest å holde på det faste og det vante?

Min neste [tanke] er en stille forbannelse av hele den kjeden av omstendigheter som gjør at jeg står her akkurat nå, så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang hadde funnet tilbake med kart, kompass og GPS.

Så, chick-lit er ikke den mest litterære av sjangrene. Den har enkelt språk, er relativt forutsigbar og stereotypisk. Ofte med pinlig humor, en dæsj romantikk og en nå og da en smule livsvisdom. Det er en enkel underklasse av romaner som er skapt for enkel underholdning, og det er akkurat det du får i Bivald sine bøker.

En lett sommerlektyre som gjør at du humrer (og ikke bare av humoren) og kanskje feller en tåre eller to. Chick-lit er romantisk komedie i bokform og noen ganger er det nøyaktig det man trenger.

Selv om språket er lett, og flere av karakterene er så stereotypiske at det grenser på det kjedelige, har boken en del perler.

Mange ting som man husker fra barndommen, er mye mindre når man ser dem igjen i voksen alder. Sånn er det ikke med motorsykler. De er veldig store. Faktisk fryktelig store.

Anette er en kvinne mange nok vil kjenne seg igjen i. En kvinne som plutselig oppdager hvor mye tid man egentlig har. Tid som snegler seg av gårde. Tid som strekker seg foran seg uten at man har noe å fylle den med. Hun sitter litt fast i livet hun lever, og med mørk sarkasme og selvironi, holder hun livet på avstand. Til hun plutselig velger å gjøre noe med det. Det er kanskje ikke alle som velger å lære seg å kjøre motorsykkel, men ønsket om forandring kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Karakterutviklingen hennes er enorm.

«Ikke vær redd. Jeg har andre ting å konsentrere meg om. Jeg skal lære å kjøre motorsykkel og forsvinne inn i solnedgangen,» sier jeg.

Boken er spekket med humor, men heldigvis ikke så mange flaue hendelser. Som regel er det kommentarene til Anette som trekker på leserens smilebånd.

Språket er ikke allverdens. Det er enkelt og hverdagslig, kanskje litt uferdig? Kunne absolutt trengt mer bearbeiding. Boken føles litt hastig satt sammen og er langt fra et litterært mesterverk.

En ting jeg likte var fortellerperspektivet. Boken er skrevet i førsteperson uten innblikk i andres tanker og følelser. Er det noe jeg misliker sterkt er det bøkers jegpersoner som vet alt om hva alle tenker og føler ut fra enkle blikk og armbevegelser. Er Anette usikker på de andre karakterene er vi det også.

Hvordan kan jeg ha gått inn i dette med så lave forventninger og likevel vise meg å være både naiv og overoptimistisk?

Til tross for romanens enkelthet likte jeg den. Ikke like godt som Leserne i Broken Wheel anbefaler, selv om Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter mulig er mer troverdig. Begge bøkene feier seg flott inn sammen med chick-lit bøker av større, mer etablerte forfattere. Lesere bør allikevel ha en forkjærlighet for denne typen romaner før man begir seg inn i bokpermene på Bivald sine bøker.

Leserne i Broken Wheel anbefaler

april 22, 2016juli 31, 2016 / Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Katarina Bivald Leserne i Broken Wheel anbefaler | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2014)

Sjanger: Roman/feelgood

Originaltittel: Läserne i Broken Wheel rekommenderar

Oversatt av Gøril Eldøen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å gå forbi en bokhandel uten å ta turen innom er mer eller mindre umulig. Når det i tillegg henger et stort salg skilt over bord som bugner over av fristende bøker er det fort gjort å forlate butikken med noen poser ekstra. Denne boken lå på et slikt bord, og jeg klarte ikke å gå uten å kjøpe den med meg. Selv om hyllene hjemme er fulle, og jeg har flere bøker jeg ikke har lest ennå, måtte denne bare bli med meg hjem. Angrer jeg? Absolutt ikke!

I Leserne i Broken Wheel anbefaler møter vi Sara Lidqvist. Hun har ikke hatt ferie på mange år, men en dag drar hun fra Hanninge, Sverige, til Broken Wheel, en småby i Iowa, USA. Her skal hun besøke brevvennen Amy Harris. Vel framme får hun vite at Amy er død og dumper midt oppe i begravelsen.

Amy kan ikke være død, tenkte Sara. Hun var jo min venn. Hun likte bøker for guds skyld.

Sara er en vaskeekte bokorm; en godt trent lesehest. Når innbyggeren i Broken Wheel overtaler henne til å bli de planlagte to månedene, tar det ikke lang tid før hun åpner en bokhandel for å få dagene til å gå. Amy Harris mange bøker fyller hyllene og butikken blomstrer.

Den dypt solskinnsgule disken var det første man så når man kom inn. Sara syntes den fikk det til å føles som om man trådte inn i en magisk butikk, for hva, spurte hun seg selv, kan vel ikke hende med en gul disk.

Saras spesielle forhold til bøker har lenge vært hennes måte å rømme fra livet på. Hun er stille, sjenert og innesluttet, men den nye butikken og beboerne i Broken Wheel får henne ut av skallet sitt og hun ender med å finne seg selv og sin plass i verden. Saras inntog i byen har også en enorm påvirkning på småbyen, og når de to månedene går mot slutten, ønsker ingen at hun skal dra.

Broken Wheel skulle få det mye bedre, det var hun overbevist om, så fort innbyggerne begynte å lese … Hun tvilte ikke et sekund på at hun skulle få Broken Wheel beboerne til å lese, uansett hva de selv måtte tro.

Dette er en feelgood roman, i ordets rette forstand. En lettlest roman med enkel humor og forutsigbar handling. Boken har fått noe negativ kritikk ved at den er for forutsigbar og ikke original nok. Det er jeg forsåvidt enig i, men i forhold til feelgood sjangeren får leseren den en forventer i denne boken. Leserne i Broken Wheel anbefaler er ikke et stort litterært mesterverk, med det trenger det heller ikke å være. Jeg har lest en rekke feelgood romaner opp gjennom årene og denne er absolutt av de beste. Jeg humret og lo, og storkoste meg med livene til beboerne i Broken Wheel. Det var få, om noen, overraskelser, men det plaget meg ikke det minste. Boken er full av kjærlighet, lengsel, drømmer og småbyliv. Med en stor dose humor strødd over. Med andre ord: den perfekte feelgood roman.

Personlig har jeg alltid ment at bøker har en slags helbredende kraft, om ikke annet så gir de adspredelse.

Leserne i Broken Wheel anbefaler er Katarina Bivalds debutroman. At hun selv er en bokorm kommer klart frem. Historien er proppfull av sitater og henvisninger til andre bøker. For dette er også en bok om bøker. Både kjente og mindre kjente bøker blir nevnt i fleng, og jeg sitter igjen med mange anbefalinger på bøker jeg nå ønsker å lese. Som en bokorm selv var det også flere bøker og henvisninger jeg kjente igjen. For ikke å snakke om enkelte situasjoner jeg tror de fleste lesehester vil kjenne seg igjen i.

Mennesker var rare sånn. De kunne være fullstendig uinteressert i deg, men så fort du fant fram en bok, var det du som var uhøflig.

Ønsker du å lese en bok med et lett språk og som ikke tar lang tid å lese, er dette boken for deg. Leserne i Broken Wheel anbefaler er en bok som passer å lese ved bassengkanten på sydenferie eller i sola ved hytteveggen. Den passer nemlig utmerket som en avkoblingsbok. Vær bare klar over at høye fniseanfall kan forekomme.

Astri utan D er en bokblogg jeg følger, og hun har også anmeldt denne.

Hvis flere bokhandlere hadde vært sitt ansvar bevisst og operert med advarsler, ville livet hennes vært mye enklere. Hvordan kunne man kreve advarsler på sigarett, men ikke tragiske bøker? Advarsler på ølflasker om å ikke kjøre mens man drakk ølen, men ikke et ord om ikke å lese triste bøker uten lommetørklær i nærheten?

Lycke

mars 14, 2016april 14, 2022 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Mikaela Bley Lycke | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Krim

Oversatt av Heidi Grinde

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Gud som har oss småbarn kjær, se til meg som liten er.

Hvor jeg meg i verden vender, er mitt liv i dine hender.

Lykken kommer, lykken går.

Tenk på den som aldri kjærlighet får.

Mikaela Bley kalles Sveriges nye krimdronning, og med sin debut roman Lycke, mener mange at hun feier andre etablerte krimforfattere av banen. Jeg personlig syns Lycke er en samkjørt og spennende krim.

Lycke er en åtte år gammel jente som forsvinner en fredagskveld i mai. Foreldrene leter desperat etter henne, mens politiet tror det dreier seg om en rømmingssak. Etter som dagene går tar politiet saken mer alvorlig, men de klarer ikke å se på sakens kjerne, da de holder seg til statistikk og egne protokoller. Bare Ellen Tamm, en journalist i TV4, graver seg gjennom det lille av bevis og holder saken på rett vei. Hva har skjedd med Lycke?

Ellen Tamm er hovedpersonen i boka, selv om vi også følger tre andre kvinner; Helena (Lyckes mor), Chloe (Lyckes stemor) og Mona (Lyckes dagmamma). Ellen Tamm er en profilert TV4 journalist, med dype, personlige sår og traumer som trer frem når hun tildeles saken om Lycke. Dette er en bok like mye om forsvinningssaken som den er av Ellens vei til selvhelbredelse. Boken handler mye om psykologiske lidelser, som ensomhet, selvbebreidelse og mangel på kjærlighet. Hovedpersonen sliter mye med angst, og forfatteren har gjort en fantastisk jobb med å beskrive Ellens psykiske problemer.

Pust, Ellen, forsøk å puste. Døden, døden, døden. Ellen valgte å gjenta det ordet som skremte henne mest, det som mante fram bilder hun gjerne ville, men ikke klarte, viske vekk.

Det er ikke noe blod og gørr i denne boka, heldigvis. Dette er en spenningskrim på sitt beste, for boka er spennende. Ekstremt spennende. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og endte med å lese den i løpet av en dag. For hvor er Lycke?

Vi blir drevet fremover, jeg vil ikke si i forrykende fart, men tempoet er høyt og jevnt, slik det skal være i spenningskrim (eller thriller om du vil). Skrivestilen er flott, ført med en lett penn og med mye dybde. Den har flere overraskende trekk og selv om jeg klarte å gjette meg til løsningen før det ble avslørt, vil jeg ikke si at boka var forutsigbar. Det var heller et resultat av veldig bra skriving. Jeg leste boken oversatt til norsk og oversettelsen er veldig god. Heidi Grinde har gjort en god jobb.

Persongalleriet er vidt og varierende. Alle karakterene har troverdige karaktertrekk, selv om du ikke ender opp med å like dem alle sammen. Ellen, med sine nevrotiske trekk, er lett å sympatisere med. Du vil så gjerne strekke hendene inn i boka og hjelpe henne. Trøste henne. Det er ikke ofte jeg sympatiserer så mye med en karakter som jeg gjorde her. Hennes utvikling er fantastisk. De øvrige kvinnene sitter også med en del personlige utfordringer og alle svikter Lycke på hvert sitt vis. Noen av problemene deres kan du skjønne, andre ikke.

Gråten satt fremdeles i halsen som en kork som hverken ville la seg trekke opp eller trekke ned.

Det er ikke ofte jeg liker en krim så mye som dette. Forfatteren har gjort en veldig god jobb og jeg håper det blir flere bøker om Ellen Tamm. Anbefales virkelig til krimlesere som ikke liker mye blod og gørr.