Skrevet av Vanessa Diffenbaugh

Utgitt av Aschehoug (2015)

Sjanger: Roman

Originaltittel: We Never Asked for Wings (2015)

Oversatt av: Bente Klinge

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren bak bestselgeren Blomstenes hemmelige språk er tilbake. Igjen med en bok om menneskene på kanten av samfunnet. De menneskene som lever i bakgrunnen, som få legger merke til.

Letty Espinosa har to barn, men hun har egentlig aldri vært mor. Hun har jobbet, døgnet rundt, mens hennes foreldre har vært hjemme og tatt seg av oppdragelsen av Alex og Luna. En dag bestemmer foreldrene seg for å flytte tilbake til Mexico og Letty blir stående igjen alene med to barn hun egentlig ikke kjenner. Tilværelsen til den lille familien snus på hodet.

Femten år etter at hennes første barn ble født, skulle Letty hjem og være mor.

Etter en pangstart på sin forfatterkarriere kan det fort bli vanskelig å følge opp suksessen etter en debutroman som Blomstenes hemmelige språk. Diffenbaugh gjør et iherdig forsøk, for hun kan nemlig skrive. Hun skriver med lett hånd, men samtidig med en dybde mange vil misunne. Dessverre manglet denne boken den samme dybden som hennes forrige bok. Hun forsøker på det, opptil flere ganger, men historien skraper bare på kanten av hva den faktisk kan romme. Skuffende. Denne boken føltes mer som et utkast til en historie enn en ferdig bok, for potensialet ligger der, spesielt for en forfatter som Vanessa Diffenbaugh. Og det er følbart. Det er så lett å se hva den mangler.

Boken inneholder flere tunge og relevante temaer som illegal innvandring, dårlige familieforhold, utdanning, språk og kjærlighet. Dermed er det nok å velge mellom her. Gjennom hele boken ligger trusselen om utkastelse, da flere av karakterene er illegale innvandrere, eller såkalt papirløse. Det er et tema som kunne vært utforsket dypere. En så viktig og interessant skjebne, og så skummer vi bare på overflaten. Temaet åpner for mange situasjoner som dessverre ikke blir utnyttet.

Et annet tema som kunne blitt gjort bedre er Lettys redsel for å ikke strekke til ovenfor barna. Hun har tross alt aldri hatt hovedansvaret for dem og vet svært lite om å være forelder. Her åpner det også for mange problemstillinger. Problemstillinger som det glattes over. Kjærligheten hennes for barna er aldri et tema, det trenger det heller ikke å være, men for en alenemor som egentlig ikke har noen kjennskap til sine egne barn lærer hun fort. Man vil tro at en slik problemstilling vil skape noen vanskelige situasjoner, eller intriger, og det er jo noen, men de er få og ikke spesielt vanskelige.

Forandringen hadde vært gradvis, men det føltes som om alt hadde skjedd på én gang, en forskyvning i jordmassen, et fritt fall. Himmelen over henne bikket frem og tilbake og så tilbake igjen, og hun forestilte seg at oksygenet rant ut over verdens ende som vann til hun ble sittende igjen svimmel og panisk og ville drukne i en åker med tørt gress.

Selv om dybden mangler, er historien interessant og gripende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boka og leste hele på relativt kort tid. Jeg liker måten Diffenbaugh skriver på og jeg liker at hun tør å skrive om de temaene hun gjør. Selv om denne ikke når helt opp til Blomstenes hemmelige språk, har hun absolutt klart å få seg en plass blant mine favoritt forfattere.

Han hadde fullført og vunnet og blitt tilgitt, alt på én utrolig dag.