Poesi

Kvit, norsk mann

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Brynjulf Jung TjønnKvit, norsk mann | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var for en tid tilbake på Cappelen Damm som jevnlig arrangerer bokprat. Blant forfatterne denne gangen var Brynjulf Jung Tjønn, som har skrevet en diktsamling om det å være en adoptert gutt i distriktsnorge. Det er ikke ofte jeg leser poesi, men etter å hørt en tydelig rørt Tjønn lese utdrag fra boka si, ønsket jeg å lese denne. Heldigvis er det kort avstand mellom scenen og kassa på Cappelen Damm, og før Tjønn var ferdig med å prate hadde jeg allerede kjøpt boka. Og jeg angrer ikke.

Kva vil du bli

når du blir stor?

Eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Allerede ved det første lille diktet skjønner man at dette kommer til å bli en sterk leseopplevelse. Tjønn ble adoptert til Norge i 1982, og har gjennom hele livet fått høre at han ikke er norsk nok. Med boka Kvit, norsk mann har han skrevet om sine opplevelser med rasisme under oppveksten og sitt inderlige ønske om å kunne være norsk nok.

Og diktene treffer. Det er vanskelig for mange å sette seg inn i rasismens stygghet, men Tjønn skriver så enkelt og sårt at for en liten stund kan man klare å forstå hvordan det er å kjenne rasisme på kroppen.

læraren går rundt og deler ut fargestiftar

og spør om nokon treng hudfarge

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

kva vil du bli

når du dør?

eg vil bli til norsk

mørk jord

Kvit, norsk mann er ikke en lang diktsamling. Med sine knappe 100 sider er det ikke vanskelig å komme seg gjennom den. Allikevel tar det tid å lese boka, da følelsene den vekker trenger tid til å fordøyes. Denne diktsamlingen er en opplevelse. En viktig opplevelse. En tankevekkende opplevelse. En opplevelse jeg anbefaler, selv for de som normalt ikke leser mye poesi.

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Ikke slipp av Trygve Skaug.

Ikke Slipp

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Trygve SkaugIkke slipp | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser sjelden dikt. Så det at jeg kjøpte denne boka var mer en tilfeldighet enn en planlagt handling. Ikke fordi jeg har noe i mot sjangeren, jeg leker meg med diktskriving selv, men fordi jeg ofte strever med å forstå dem.

Dikt skal romme mye på liten plass og ofte blir det brukt ord og vendinger jeg ikke kan. Metaforer og sammenligninger jeg ikke forstår. Og jeg vet ikke med dere, men jeg liker ikke å lese noe som gjør at jeg føler meg dum.

Ikke slipp er ikke en slik diktsamling. Denne forstod jeg. Denne likte jeg.

Da du kom

falt brikkene på plass

så du kan godt 

bare rote dem litt

i noen år

nå vet jeg jo hvor de skal være

Å skrive dikt er ikke lett. Dikt er så mye mer enn bare rim. Et dikt skal romme utrolig mye på færrest mulig ord.

Ord er ikke alltid nok til å forklare en følelse. Eller; det finnes ikke alltid riktig ord til å forklare en følelse. Og det er her dikt er så geniale. En god dikter finner ordene og vendingene som treffer følelsene.

Nå, én dikter vil ikke treffe alle. Leseren bør være på samme sted som dikteren. Sitte med de samme tankene og følelsene. Ellers vil ikke ordene gi samme mening.

Eller, mening gir dem nok, men den samme tyngden eller dybden? Og det samme diktet rommer ikke like mye for deg som for meg.

Nå skal du høre her

kjærlighet

hadde jeg visst at du 

skulle komme

så hadde jeg ikke

møtt opp aleine

Denne diktsamlingen traff meg. Disse diktene beskrev følelser og tanker jeg har. Har hatt. Jeg kjente meg igjen i dem.

Jeg leste andres opplevelser av boka og flere uttrykte skuffelse. At Ikke slipp ikke var like god som Skaugs tidligere verk. Det kan godt være, jeg vet ikke siden dette var mitt første møte med forfatteren.

Og jeg fikk en leseopplevelse som frydet meg. Som overrasket meg.

Overrasket meg med å være dikt jeg likte. Dikt jeg forstod. Dikt som innlemmet meg i en verden jeg kjente meg igjen i.

Klart det er du

som skal være ankeret mitt

hvem vil ha et anker

som ikke aner hvordan

det ser ut på bunnen

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

Og jeg kommer til å lese mer dikt fremover. For jeg ser jo nå at det finnes dikt og diktere der ute  for meg også.

Sjekk ut Ikke slipp du også. Kanskje den er er noe for deg, kanskje ikke. Men den er uansett verdt en titt.

Kjære Gud

i dag er det ekstra fint

om du finnes

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn.

Bokryggpoesi #5

/ Stine-Marie / 1 kommentar

I dag er det fredag og på tide at jeg gjør et aldri så lite come back på bloggen med et beskjedent poetisk innslag.

Bokryggpoesi #5 | edgeofaword

Nåde

liv etter liv

Det aller fineste

Dette er som du kan se vår femte bokryggpoesi; de første fire finner du her.

God helg!

Bokryggpoesi #4

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Nå er det fredag og da er det på tide med et lite poetisk innslag på bloggen. Det er en stund siden sist, så det er absolutt på tide med litt bokryggpoesi.

Man skulle tro at når man har bokhylla full av bøker (faktisk så har jeg ikke plass til alle bøkene mine i hylla lenger og har nå tydd til flere oppfinnsomme lagringssteder) at det er lett å skape et lite dikt fra boktitler. Det er det faktisk ikke. Dermed er jeg ikke rent lite stolt de gangene jeg får det til.

Bokryggpoesi4 | edgeofaword

Hundre år

(et) Hav av tid

Alt i et øyeblikk

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til

 

 

Sjekk også ut Pias kulturkrok for flott bokryggpoesi.

God helg!

Bokryggpoesi #3

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Poesi er ikke alltid enkelt, faktisk er det aldri enkelt.

Noen ganger svømmer vi i et hav av inspirasjon, andre ganger går vi milevis i en ørken på leting med en ønskekvist.

Det som skiller en poet fra en som pusler med poesi er trangen til å skrive når havet av inspirasjon for lengst er tørket inn.

Jeg vil ikke kalle meg en poet. Jeg trenger min inspirasjon for å bevege meg inn i denne kunstformen, og denne gangen fant jeg den i bokhylla. Her er mitt første bidrag til tradisjonen med bokryggpoesi på fredager.

Bokryggpoesi | edgeofaword

Hjertet er en ensom jeger,

alltid redd,

når vi mister oss selv

liv etter liv

Julie Karoline var versemakeren bak bokryggpoesi #1 og #2, men vi er ikke de eneste bokbloggerne som legger ut bokryggpoesi. Du kan lese flere på Pias kulturkrok, Beathes bokhjerte og Med bok og palett.

 

Bokryggpoesi #2

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Ja, da jeg snublet over denne artige diktningen for noen måneder siden ble jeg inspirert. Så inspirert at jeg lagde et med en gang: bokryggpoesi #1. Dette, tenkte jeg, skal bli noe fast. Noe jeg skal gjøre ofte.

Så viser det seg at det faktisk ikke er så lett å lage disse diktene. Flere ganger har jeg stått ved bokhylla og trukket ut bok etter bok uten å kunne lage noe dikt ut av dem. Dermed har ukene gått. Så, plutselig, så jeg et. Helt tilfeldig. Dette diktet nærmest skrev seg selv, jeg var bare så heldig at jeg så det.

Bokryggpoesi 2 | edgeofaword

En sang fra fortiden

Besettelse

arven

etter deg

Flere bokbloggere lager bokryggpoesi, men det betyr ikke at det bare er vi som kan holde på med det. Har du et, kom gjerne med det så legger jeg det ut eller linker til det.

God helg

Balance

/ Julie Karoline / 1 kommentar

There once was a man named Doubt. This was not his birth name, but rather a name given while growing up. For everywhere he went, doubt followed. Whenever people where happy, he would sow doubt about their happiness. Whenever people were proud off their accomplishments, he would sow doubt about their abilities. Above all else, the one he doubted was himself. Since doubt resided at his core, it stopped him from trying anything new. Believing he would never amount to anything,

There once was a woman named Sure. Just like Doubt, this was not her given name, but rather a name procured while growing up. For everywhere she went, sureness followed. Whenever people where happy, she would ensure their happiness. Above all else, the one she was most sure about was herself. At every project she started, she was sure she would excel. In every topic she discussed, she was sure she was right.

Doubt and Sure never had any friends. Doubt threw people off with his sulkiness; Sure alienated people by her overestimated abilities. When Doubt met Sure, all thought they would cancel each other out. That Doubt would be the destruction off Sure. This was not to come.

Sure gave Doubt the confidence he lacked to give him a real vocation. Doubt gave Sure some sorely needed realism about her abilities. They complement each other perfectly. Together they had the strength to pursue the projects they knew they will do well, the realism to stay away from the things they cannot, and the careful curiosity to try everything new. And such they inspired in others as well, giving them an abundance of friends.

Together they are Balance.

Bokryggpoesi #1

/ Julie Karoline / 9 kommentarer

Vi begynner å nærme oss ett års dagen for Edge of a Word, og det har vært et veldig artig år. En utfordring utenom det vanlige, egentlig. I løpet av året har vi også begynt å følge en rekke bokbloggere. Bokbloggermiljøet i Norge er et flott samfunn, og det deles bøker, anmeldelser, anbefalinger og utfordringer på et høyt nivå.

En artig utfordring jeg oppdaget denne uken er bokryggpoesi. Så moro, tenkte jeg, og måtte selvfølgelig prøve. Trodde det skulle bli lett, jeg har jo klart å opparbeide meg en relativt ok boksamling, men utfordringen var tøffere enn jeg trodde.

Men som jeg har nevnt tidligere er jeg nokså sta og gir ikke opp så lett, så etter litt tenketid og en grundig gjennomgang av bokhylla kom jeg opp med dette bidraget:

Bokryggpoesi 1| edgeofaword

Vi ba aldri om vinger

Når himmelen faller ned

Barbeint, over havet

De få utvalgte

Tusen takk til Beathes bokhjerte som tipset om utfordringen, og til Pias kulturkrok som kjører en konkurranse denne uken. Håper jeg får bli med selv om det ikke er fredag i dag… Med bok og palett har også skrevet et fint bidrag.

Gleder meg til flere uker med bokryggpoesi fremover.