Siste samling på jentenes bensinstasjon

Siste samling på jentenes bensinstasjon | edgeofawordSkrevet av Fannie Flagg

Forlag: Juritzen Forlag (2014)

Sjanger: roman

Originaltittel: The All-Girl Filling Station’s Last Reunion (2013)

Oversetter: Arve Torkelsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Fannie Flagg er en velrenommert forfatter med flere bøker under beltet. Hun har jobbet som skuespiller og skrevet filmmanus. Hennes mest kjente roman og film er nok Stekte grønne tomater på Whistle Stop Cafe som kom ut i 1987. Siste stopp på jentenes bensinstasjon er hennes åttende roman.

 

«Hør her Harold, er det angående et leserbrev hun har skrevet? Hun ser på nyhetene og blir voldsomt engasjert, og da finner hun på så mye rart. Men hvis min mor har kommet med trusler mot myndighetene eller sagt noe dumt, så kan jeg forsikre deg at hun er en fullstendig harmløs gammel dame. Vel, harmløs i den betydning at hun ikke er bevæpnet eller noe sånt. Hun er bare ikke helt som hun skal, om du skjønner hva jeg mener.»

 

Mrs. Earl Poole jr, kjent som Sookie blant venner og familie, er ei kvinne i slutten av femtiårene. Hun har nettopp giftet bort sin tredje datter, og ser frem til rolige dager hvor det eneste hun trenger å bekymre seg for er sin ugifte sønn. Disse rolige dagene må hun dessverre se lenge etter. Problemet er hennes mor Leonore. Leonore er en kvinne i slutten av åttiårene. Hun er kravstor, dominerende og litt sprø. Sookie har hele livet prøvd, og feilet, å leve opp til morens ønsker. En junidag oppdager hun en stor familiehemmelighet, og forholdet mellom mor og datter settes på prøve.

Dette er en bok full av handlingstvister, eventyr og familiehemmeligheter. Og for en fryd å lese. Boken er lettlest, sarkastisk og fengende. Flere ganger lo jeg høyt og andre ganger gråt jeg noen tårer. Aller mest koste jeg meg.

Historien spenner seg over to tidsepoker. Vi følger Sookie på 2000 tallet, og ei polsk-amerikansk kvinnelig pilot, Fritzi, på 30-40 tallet. Normalt liker jeg ikke når bøker hopper mellom tidsepoker og hovedpersoner på denne måten, men Fannie Flagg har løst dette på en fin måte. Kapitlene er korte, noen bare én side lange. Det var enkelt å følge de to historiene parallelt siden det aldri ble for store opphold mellom dem og siden begge historiene er fengende.

Boken avslører en del av amerikansk historie ukjent for mange. Den hinter også til flere mindre kjente hendelser i Europa. Noe av det morsomste jeg vet er å lese bøker jeg lærer noe av, og denne boken skuffer ikke. Her lærte jeg mye om de kvinnelige pilotene som hjalp til under andre verdenskrig, men som dessverre gikk i glemmeboken da krigen var over og soldatene vendte hjem igjen. Det er tydelig at Flagg har gjort grundig forarbeid.

Flagg har brukt mye tid på karakterene, men ikke med lange karakterbeskrivelser om utseende og personlighetstrekk. Vi blir kjent med dem gjennom dialoger og gjennom tankene til bikarakterer. Karakterene står i fokus, og det er relativt få beskrivelser av omgivelser og hendelser.

Sookie er til tider frustrerende. Hun skaper utrolig mye drama, og er til tider litt slitsom. Det at Sookie er så dramatisk og over the top er noe boken har fått en del negativ kritikk for, og jeg er for så vidt enig i den kritikken. Sookie har derimot en veldig fin utviklingskurve, og hun ender opp med å bli en elskverdig, eldre dame.

«Å Earl… livet mitt er over. Jeg kommer aldri til å bli den samme igjen.» «Kjære…» «Jeg er ikke den personen jeg trodde jeg var, og kommer aldri mer til å bli det.» … «Slapp av Sookie, du får ikke hjerteanfall. Du er helt fin.» «Nei, Earl, jeg er ikke helt fin… jeg er en fremmed i mitt eget hjem.» Earl fikk henne til å puste i papirposen i noen minutter, og hun ble litt roligere, men hjertet dunket fremdeles, og hun følte seg stadig svimmel. Plutselig grep hun hånden hans. «Å Earl, nå når du vet at jeg ikke er meg… vil du slutte å elske meg?» «Nei! Du er min kone, og jeg elsker deg. Du vil alltid være den fantastiske personen du alltid har vært. Ingenting har endret seg.» «Hvordan kan du si noe sånt? Alt har endret seg. Jeg er en helt annen person enn jeg var bare for noen minutter siden.»

Et annet kritikkverdig punkt kan være at boken har en litt for lykkelig slutt. Alt ordner seg relativt lett, og du får oppklaring i alle karakterenes fremtider. Allikevel fant jeg ikke dette sukkersøtt og teit. Dette er en feelgood roman, og den lykkelige slutten er troverdig.

Jeg leste boken på norsk og oversettelsen er god. Det er få grammatiske feil og språket flyter godt. Begynnelsen av boken virket litt hakkete så jeg var litt skeptisk i starten, men introen fungerer godt til å beskrive Sookie som person. Humoren sitter løst gjennom hele romanen, med flere sarkastiske stikk. Historien blir fortalt gjennom brev i store deler av boken, noe som fungerer veldig bra. Brevene er korte og gir akkurat nok informasjon til å drive leseren videre.

Boken er fengende med flere interessante handlingstvister. Den har få forutsigbare hendelser. Jeg ble dratt gjennom boken og hadde problemer med å legge den fra meg. Jeg sitter igjen med følelsen av at jeg nettopp har lest en veldig god bok. Fannie Flagg vet hva hun gjør og er en fantastisk forfatter. Washington Post skrev: «Fannie Flagg har gitt oss en ny herlig og eksepsjonell roman.» Og jeg er absolutt enig!

Advertisements