The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”

Advertisements

The Borrowers

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, og her er et klipp fra serien jeg forelsket meg i som barn: