The Great Dune Trilogy

Skrevet av Frank HerbertDune | edgeofaword

Forlag: Gollancz (1979)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Siden den kom ut første gang i 1965 har den blitt fremhevet som en must read innenfor sci-fi og regnes som en klassiker innenfor skjønnlitteratur. Boken er den mest solgte science fiction boken i verden og har vunnet en rekke priser. Nå er den også filmatisert for andre gang.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dune og fikk endelig mulighet til det denne sommeren. Og for en bok! For en opplevelse! Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte å kjøpe Dune, Dune Messiah og Children of Dune i ett bind, noe som utgjør en bok på over 900 sider. Nå, tykke bøker skremmer meg ikke, men den ble veldig tung å drasse på og holde. Jeg må innrømme at ønsket om en Kindle ble sterkt under denne lesingen.

«O you who know what we suffer here, do not forget us in your prayers.»

Dune er en planet dekket av uendelig ørken. Her er vann en sjeldenhet og livet er tøft for befolkningen. Men Dune er også en planet av uendelig rikdom, for her finnes Spice, et stoff som er høyt ettertraktet i imperiet, og som ikke finnes på noen annen planet. I over 80 år har den brutale Harkonnen-familien styrt  Dune og Spice-eksporten, men nå, i en politisk manøvrering utført av keiseren, er det familien Atreides som overtar styret av planeten. Paul Atreides er bare 15 år gammel da han tvinges til å flytte til Dune sammen med sine foreldre. Myter, sagn og profetier forfølger Paul fra det minuttet han setter sine føtter på Dune. Ikke bare må han navigere gjennom et tøft politisk spill, men kan han være starten på en revolusjon de innfødte lenge har ventet på?

«Ideas are most to be feared when they become actions»

Dune er ikke en enkel bok man leser kjapt gjennom på en lat ettermiddag. Dette er en bok som tar tid. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Her må du holde tunga rett i munnen for å klare å følge de mange røde trådene, for her er det plott inni plott inni plott. Det høres kanskje slitsomt ut, men det er ikke det. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Ok, så jeg kan innrømme at jeg strevde litt i begynnelsen med å forstå de forskjellige grupperingene. For hva er en mentat? Hvem er Bene Gesserit? Men jeg fant det ut etter hvert. Herbert forklarer ikke alt med en gang, han lar det slippe litt etter litt. Vi kastes ut i en ferdig utarbeidet verden, og i hvilke livssituasjoner blir vi forklart rett ut hva og hvem vi møter? Herbert har skrevet boka på en organisk måte hvor ting blir avslørt og forklart i troverdige vendinger. For meg hjalp det også at jeg har sett filmatiseringene, for da hadde jeg noen knagger å hekte meg på.

«I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.»

Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Spenningen bygges sakte opp, og man trekkes med videre gjennom forskjellige synspunkt. Vi hopper en del mellom ulike karakterer, noe jeg ikke er så veldig glad i, men i denne boken må det nesten gjøres sånn. For hvordan skal man klare å navigere dette store universet uten å kunne se det fra ulike karakterer og synsvinkler? Allikevel er det Paul som er hovedkarakteren. Det er han som er i sentrum av historien, selv om det sjelden er han som driver historien videre (i hvert fall i begynnelsen).

Paul er en flott karakter. Han er veldig ung i starten, men han er smart, evnerik og flink, og er en veldig likandes karakter. Rundt ham finner vi rekker med karakterer, både noen å like og noen å mislike. Alle karakterene har sine egne agendaer og planer, noe som er med på å bygge dette rike universet. Vi møter også karakterer som endrer seg ganske mye gjennom boka, fra helt til skurk, og kanskje tilbake til helt igjen. Her gjelder det å ikke bli for knyttet til en karakter.

Truth suffers from too much analysis. 

Dune finnes nå i norske utgaver, men jeg valgte å lese denne på engelsk. Dette er ganske avansert engelsk, og du bør være ganske stødig i engelsk for å kunne komme deg gjennom den. Når det i tillegg er en del oppdiktede ord, blir språket ganske utfordrende. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, men hvis du ikke føler deg komfortabel med å lese på engelsk, er ikke dette bøkene du bør utfordre deg med. Da er nok en oversatt utgave veien å gå. Jeg er ganske stødig i engelsk og leser en del på engelsk, men jeg strevde en del med denne.

Det finnes flere bøker i Dune serien enn de tre (Dune, Dune Messiah og Children of Dune) jeg har lest nåOm jeg kommer til å lese de øvrige bøkene i serien vet jeg ikke ennå. Det blir nok i så fall en stund til. Jeg kommer nemlig til å leve lenge på denne leseopplevelsen.

Jeg endte også opp med å se den nyeste filmatiseringen (2021) på nytt etter lesingen, og jeg må si at jeg forstod filmen mye bedre nå. Selv om jeg også brukte filmen som referansepunkt under lesingen. Så, se filmen, les boka og se filmen igjen? Funka for meg i hvert fall. Filmen holdt seg veldig nære handlingen i boka, det er ikke mye som er endret på. Du går derfor ikke glipp av så alt for mye hvis du kun ser filmen.

«I live in an apocalyptic dream. My steps fit into it so precisely that I fear most of all I will grow bored reliving the thing so exactly.»

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.

Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.

Ruth

Skrevet av Elizabeth GaskellRuth | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min valgte forfatter i år er Elizabeth Gaskell. Jeg skal lese flere av hennes utgivelser, deriblant Ruth.

Gaskell fikk mye kritikk i sin samtid for Ruth, fordi hun valgte å skrive om en såkalt fallen kvinne. Mange hyllet hennes modige portrett av en kvinne på vrangsiden av samfunnet, mens andre mente hun skrev om noe som aller helst burde ties om.

I dag mener mange at boken er for tam og og at Ruths problemer ikke er alvorlige nok. For å forstå boken riktig er leseren nødt til å sette seg i hvordan samfunnet var i viktoriatiden og hvor lite som skulle til for at en kvinne falt ut av samfunnet. Også hvor ødeleggende det kunne være for kvinnene selv om Gaskells skrivemåte er tam i forhold til dagens standard. I hennes samtid var nok boken sett på som ganske vulgær.

«I have done very wrong»; murmured Ruth.

Ruth er ei ung foreldreløs sekstenåring som jobber som syerske i en liten engelsk landsby. Her treffer hun rikmannssønnen Henry Bellingham, som sjarmerer henne og overtaler henne til å bli med han til London. Et år senere befinner de seg i Wales, fremdelses ugifte, da Henry blir alvorlig syk. Hans mor blir tilkalt og hun nekter Ruth å ha noe med sønnen å gjøre. Fortvilet blir den gravide Ruth igjen mens hennes kjære Henry røskes vekk fra henne.

Da alt virker som mørkest møter hun mr. Benson og han gir henne en sjanse til et nytt liv, hvor ingen vil vite hvordan hun har levd det siste året og hvor hun kan oppdra barnet sitt i fred. Hun blir hos mr. Benson og hans søster i flere år og sønnen vokser opp i et kjærlig og trygt hjem. Da Bellingham plutselig vandrer inn i livet hennes igjen og det nye livet hennes ramler ned rundt henne og hun blir nødt til å ta et valg mellom egen stolthet og sosial aksept.

«The Lord may help her to guide her steps aright. He may. But I’m afeard she’s treading in perilous places».

Som sagt: i dag hadde vi ikke tenkt to ganger om en kvinne levde sammen med en mann uten en ring på fingeren, men det er ikke mange år siden det var helt utenkelig. Og kvinnene som allikevel fant seg i slike situasjoner ble helt utestengt fra samfunnet de tilhørte. Bare det å skrive om en slik kvinne skapte rabalder. Gaskell, som ofte valgte å skrive om de lavere klassene på den sosiale stigen, var ei tøff dame som valgte dette som tema.

Boken gir oss et flott innblikk i hvordan samfunnet fungerte på 1800-tallet og hvor lite som skulle til før en kvinne ødela ryktet sitt. Kvinner var ikke akkurat verdt så mye på den tiden. Og selv om ting ordner seg for Ruth, er det lett å forestille seg hvor vanskelig det kunne være for andre.

Poor Ruth! Her faith was only building up vain castles in the air; they towered up into heaven, it is true, but, after all, they were but visions.

Ruth er ei elskelig person. Noen har kritisert henne for å være for perfekt, og ja, det er litt vanskelig å finne negative karaktertrekk ved henne, men de er der, de få som er. Mr. Benson og søsteren hans har nok flere lag, det samme med flere andre karakter vi blir kjent med, og i sammenligning med de blir Ruth dessverre litt kjedelig.

Engelsken er relativt vanskelig, og det tar tid å lese seg gjennom boka. Ikke bare er det brukt en del ord som ikke brukes så mye lenger, men også ord som har endret mening. I tillegg er det flere lange setninger, hvor det er lett å surre seg bort i innholdet. Dette er, med andre ord, en bok for lesere som er stødig i engelsk.

Uansett er det en bok det er verdt å få med seg. Litt tam, ja kanskje, men absolutt interessant.

 

Wives and Daughters

Wives and Daughters | edgeofaword

Skrevet av Elizabeth Gaskell

Forlag: Oxford World’s Classics (2008)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser meg videre i årets utfordring. Her på bloggen har jeg hvert år plukket meg ut en ny forfatter og utfordringen er å lese alle bøkene gitt ut av den valgte forfatteren. Tidligere har jeg lest Nicholas Sparks romaner og Suzanne Collins sine barne-og ungdomsbøker. I år valgte jeg meg Elizabeth Gaskell, 1810-1865, og skal lese hennes 6 romaner. Jeg er ferdig med Mary Barton og North and South. Og nå: Wives and Daughters.

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

For noen år siden så jeg en BBC serie (1999) basert på boka, en serie jeg likte godt. Og nå, endelig, har jeg også fått lest boka. Serien har holdt seg veldig nær boka, til og med flere av dialogene er hentet rett fra boka. Artig! Så om du velger å bare se serien mister du egentlig ingen ting.

For boka er tykk. Over 600 sider, og språket er ganske tungt, så dette er ikke en bok du pløyer gjennom på kort tid. Og tenk: 600 sider på en tid da alt ble skrevet for hånd? Ikke rart Gaskell brukte noen år på å skrive den.

«…Everything must have a beginning.»

Molly Gibson er hovedpersonen i boka. Hun bor sammen med sin far, en landsbylege, og de har et godt og nært forhold. Faren innser plutselig at Molly er i ferd med å bli en ung kvinne uten en mor til å beskytte eller oppdra henne riktig. Derfor gifter han seg med Hyacinth Kirkpatrick, en enke som har ei datter på Molly sin alder, Cynthia Kirkpatrick. Å plutselig få en stemor er alt annet enn hva Molly ønsker seg, og hun finner utvidelsen av familien vanskelig å bære. Samtidig blir hun meget glad i sin nye søster. Hyacinths nye oppgave i livet er å få de to jentene godt gift, og når de to unge mr. Hamleys blir introdusert til familien starter intrigene. Mens Molly vokser opp og blir en vakker og omtenksom kvinne, lærer hun å elske folk for hva de er og ikke for hva de ser ut som.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

«… I only wish it were Molly’s good fortune to meet with such another.» «I will try for her; I will indeed, » said Mrs Gibson… «No, don’t. That’s one thing I forbid. I’ll have no «trying» for Molly.» (said Mr. Gibson)

Jeg storkoste meg med denne boka. Og selv om jeg visste hvordan historien endte var den ikke mindre spennende av den grunn. Her finner man latter og tårer om hverandre, og Molly blir raskt en favoritt. Selv om man mange ganger kunne ønske hun var litt flinkere til å kjempe for seg og sine ønsker.

Karakterene i boka er mange og varierte. Den mest interessante er nok Cynthia. Hun har mange lag, og man kommer aldri helt i dybden på henne, selv om man kan lett tro at man kjenner og forstår henne. Jeg vil tørre å påstå at hun er en av de mest interessante karakterene jeg noensinne har møtt blant de bøkene jeg har lest i mitt liv. Det er en vanskelig karakter Gaskell har skapt, og en som er vanskelig å beskrive, men hun har gjort en fabelaktig jobb med henne. Og selv om Cynthia skaper en del uro i Molly sitt liv, ønsker man hele tiden at ting skal ordne seg for henne også.

«Try and be a little more cheerful. Youth is gay. You are young, and therefor you ought to be gay.»

Engelsken er, forståelig nok, av det mer utfordrende laget. Ikke bare er ordene gamle og formuleringene vanskelige, men hele setningsoppbyggingen kan ofte ta pusten vekk fra en. Det er en del formuleringer jeg skummet gjennom, uten helt å forstå nøyaktig hva Gaskell prøver å forklare, men så lenge man forstår helheten, går det vel greit? Det er også en del henvisninger til dikt, bøker og andre tidsriktige skriverier som gikk meg hus forbi, men heldigvis blir de fleste forklart i en liste bakerst i boka.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

Mary Barton

Skrevet av Elizabeth GaskellMary Barton | edgeofaword

Forlag: Wordsworth Editions Limited (2012)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. Tidligere har jeg lest North and South, og nå ble det Mary Barton sin tur. Jeg visste ingenting om denne boken før jeg startet med den, og for en gledelig opplevelse det har vært.

Mary Barton ble utgitt første gang i 1848 og er Gaskells debutroman. På den tiden boken ble skrevet var det store sosioøkonomiske forandringer i Europa på grunn av den industrielle revolusjonen. Boken skildrer et rikt og detaljert bilde av livet til arbeiderklassen og avstanden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Mary Barton ble mye kritisert i Gaskells levetid.

Mary Barton er ei ung sydame i industrielle Manchester. Hun vet hvordan sult og nød føles på kroppen og drømmer om å komme seg ut av fattigdommen. Da rikmannssønnen Harry Carson fatter interesse for hennes skjønnhet, begynner hun å tro at hun har funnet veien til et bedre liv. Men når barndomsvennen Jem Wilson frir, virker ikke veien så sikker lenger. Før hun rekker å tenke ut hva hun skal gjøre, og hva hjertet hennes egentlig vil, skjer et drap som kan ødelegge hennes fremtid for alltid.

She knew she was very pretty; the factory people as they poured from the mills, and in their freedom told the truth (whatever it might be) to every passer-by, had early let Mary into the secret of her beauty. If their remarks had fallen on an unheeding ear, there were always young men enough, in a different rank from her own, who were willing to compliment the pretty weaver’s daughter as they met her in the streets. Besides, trust a girl of sixteen for knowing it well if she is pretty….

Som nevnt over: en gledelig opplevelse har det vært å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Visste du at tredemøllen opprinnelig var en straffemetode i viktorianske fengsel?

Ja? Nei? Boken er full av slike små opplysninger om datidens samfunn. Opplysninger skrevet av en kvinne i middelklassen, men allikevel så informative og skarpsindige. Gaskell ble noe kritisert for sin forkjærlighet for arbeiderklassen og hennes kritikk mot de øvrige klassene som hadde i sin makt å endre den lutfattige og desperate hverdagen til mange, men som sjelden løftet en finger. Og som en kvinne i datidens samfunn er det noen ting hun ikke helt klarer å forklare uten å avsløre sin ignoranse. Likevel er det mye lærdom å hente fra hennes verker.

Oh, it is terrible, that sudden information that one you have known has met with a bloody death! You seem to shrink from the world where such deeds can be committed, and to grow sick with the idea of the violent and wicked men of earth.

Boken er noe treg i starten. Gaskell bruker lang tid på å sette grunnlaget og livshistorien til Mary. Det føles litt omstendig til å begynne med, men den tar seg fort opp. Mary Barton vokser mye i løpet av boken, og selv om kjærlighetshistorien kan føles som et hovedtema, syns jeg utviklingen til Mary er større. Hun tar noen store personlige oppgjør og konfronterer en del overbevisninger hun tidligere har antatt som selvfølgeligheter. Hun er en karakter du sympatiserer med, og heier på, kanskje ikke fra starten av boka, men absolutt etter hvert.

Before my telling you so truly what folly Mary felt or thought injures her without redemtion in your opinion, think what are the silly fancies of sixteen years of age in every class, and under all circumstances.

Gaskell hopper også mye mellom karakterene. Det er hun som sitter med jeg-stemmen i boken, og hun har skrevet romanen som om hun forteller en historie hun har hørt, noe som gir henne mulighet til å hoppe inn i hver karakter fortløpende. Dermed vet man alltid hva alle tenker og føler, og man skjønner fort hvem morderen er. Men boken er fremdeles spennende, veldig spennende. Gaskell har skrevet en godt gjennomtenkt historie.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

It was as if two people were arguing the matter; that mournfull desponding comunication between her former self, and her present self. Herself, a day, an hour ago; and herself now. For we have every one of us felt how a very few minutes of the months and years called life will sometimes suffice to place all times past and future in an entirely new light; will make us see the vanity or the criminality of the bygone, and so change the aspect of the coming time that we look with loathing on the very thing we have most desired.

Engelsken til tross, og selv om mysteriet rundt drapet aldri er særlig uklart for leserne, likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”

The Borrowers

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, både basert på bøkene og inspirert av bøkene.