Thoron

Skrevet av Gunhild HaugnesThoron, jenta fra den grønne øya | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For to år siden leste jeg Kvinnen ved jordas kant, en bok om Frøydis Eiriksdatter som er den første boken i serien Frøyas døtre. Serien skal ta for seg kvinner fra norsk historie og gi dem en stemme. For noen uker siden ble jeg kontaktet av Gunhild Haugnes som lurte på om jeg var interessert i å lese hennes neste bok i serien: Thoron, jenta fra den grønne øya.

Hva var det med det blikket? Hva var det med hans yngste datter?

Håkon Håkonsson, den lille gutten som ble fraktet av Birkebeinerne over fjellet, har blitt voksen og konge over Norge. For å sikre fred må han gifte seg med Margrete, men hva da med hans store kjærlighet Kanga Unge og deres tre små barn? Valget blir tatt ut av hans hender da Kanga Unge dør og hans yngste datter, nyfødte Thoron, flytter til Irland sammen med bestemoren for å bli oppdratt langt fra det norske kongehuset. Først da Thoron er 14 år får hun vite hvem hennes far er, og blir sendt tilbake til Norge. Her må hun kjempe for å få leve slik hun vil og for kjærligheten. Her må hun også utføre sin livsgjerning, et oppdrag av hedensk opprinnelse midt i et kristent Norge, som vil prege henne hele hennes liv.

-Du er prinsesse, datter av kong Håkon, sier han tungt.

-Ja.

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hvert fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Det er ikke sikkert at Thoron faktisk var datteren til kong Håkon. Hun nevnes aldri i Håkon Håkonssons saga. Men hun har levd. Og man kan konkludere med at hun hadde nære bånd til kongen i og med at han ga henne storgården Berg i Elvdal. I Haugnes sin slektsbok står Thoron oppført som datter av Håkon og Kanga Unge, og det er herfra Haugnes har hentet noe av sin inspirasjon til romanen.

Ellers er det svært lite historiske fakta om Thoron, men det lille som er, har gitt grobunn til en flott roman av Haugnes. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er dessverre slik at det er menn som styrer alt her i landet, og noen av dem misbruker sin makt. For at vi kvinner skal vinne fram med noe må vi stå sammen.

Vi følger Thoron gjennom hele hennes liv, og det er stort sett hennes stemme vi følger. Et par ganger blir det brutt opp av Kanga Gamles eller kongens stemme, men heldigvis ikke ofte.

Thoron er en interessant karakter. Hun er ei dame som lett lar seg overmanne av lyster og drømmer, noe som ikke er spesielt rart i og med at en kvinnes liv på den tiden må ha vært uhyrlig kjedelig til tider. Samtidig er det ei dame med tæl, som gjør som hun vil og som kjemper innbitt for å få leve slik hun ønsker. Hun er en sterk kontrast til de andre kvinnene i boka, kanskje litt mer lik slik vi forventer at moderne kvinner skal være.

Vi møter ganske mange karakterer, noen med større roller enn andre. Heldigvis møter vi ikke så mange at man mister oversikten. Og det at karakterene er basert på virkelige historiske mennesker, gir boken det lille ekstra.

-Og jeg er glad for å kunne hjelpe ei kvinne fra ei mektig ætt med å utføre de oppgaver hun er pålagt.

Jeg liker bøker med flyt, en slags melodi om du vil. Det betyr ikke at jeg alltid trenger lange, lyriske setninger fulle av doble meninger som noen ganger er vanskelig å få tak. Ei heller trenger jeg bøker med mengder av vanskelige fremmedord. Men jeg liker flyt. Jeg liker at setningene glir over i hverandre nesten umerkelig. Thoron er ikke slik. Den oppfattes som hakkete og med flere harde stopp. Jeg savner flyten.

Samtidig er dette det eneste jeg har å utsette på boka. Det jeg har erfart er at bøker i denne sjangeren (om vi kan kalle vikingromaner en egen sjanger) ofte er skrevet slik. Er det for å gi et inntrykk av saga? Er det et stilistisk valg for å gi inntrykk av muntlig tradisjon som har, endelig, blitt skrevet ned? For selv om dette ikke er min favoritt skrivestil, så passer den til historien.

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn, og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

Tusen takk, Gunhild Haugnes, for anmeldereksemplar. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

 

Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Kvinnen ved jordas kant

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Den siste vikingkongen, krigens læregutt

Den siste vikingkongen | edgeofawordSkrevet av Jan Ove Ekeberg

Utgitt av Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Den største styrken i mannen sitter i sinnet. Krigere som ikke finne den styrken, får korte liv– står på coveret av denne romanen og setter tonen for resten av boka. Dette kan like mye være en ungdomsbok, en coming of age historie, som en historisk roman, for det er ikke bare hovedpersonen som lærer og vokser i denne boken, leseren lærer og vokser litt også.

Historien om Olav Haraldson, også kjent som Olav den hellige, vet de fleste noe om. Kongen som kristnet Norge. Kongen som døde på slaget på Stiklestad. Harald Hardråde har nok også mange hørt om, men kanskje ikke alle vet at disse to var brødre. De mest ihuga historiefansen vet så klart dette. Samtidig er det så mange navn, like navn, fra denne tidsepoken, at det er raskt å blande alle Haraldene og Olavene sammen. Da er det kjekt med en historisk roman som kan hjelpe oss med å holde styr på historien vår. I hvert fall en liten bit av den.

Boka handler om Harald Sigurdsson, senere kjent som Harald Hardråde, kong Olavs yngste halvbror. Harald er rappkjefta, bortskjemt og korttenkt. Han havner ofte i trøbbel, alvorlig trøbbel, og moren ser ingen annen råd enn å sende han bort. Både for at han skal modne og for å redde livet hans.

På deg er det bare musklene i kjeften som er ferdig utvokst.

Harald blir sendt av gårde med Rane Kongsfostre. Rane fostret Olav i tiden før Olav ble konge, og nå tar han, motvillig, Harald til seg. Det blir noen tøffe år for Harald, men etter hvert lærer han å tøyle sinnet sitt og krigens kunst.

En modig mann uten stridskløkt er like lite verdt i striden som en feig mann. De er begge blant de første som faller.

Kong Olav måtte rømme landet da Kong Knut, den danske vikingkongen med sete i England, krevde Norge som sitt. For Harald bringer dette stor skam over familien, men han ønsker å hjelpe Olav tilbake til makten. Han slår seg sammen med Olav ved Stiklestad og kjemper ved hans side i dette historiske slaget.

En konge som reiser fra landet sitt, (kan) ikke stole på at vennene hans skal sitte ved gårdene sine og vente til kongen kommer hjem igjen.

Boken slutter rett etter dette slaget, og gir et håp om at det skal komme flere bøker om Harald Hardråde. For han levde et meget spennende liv, og han endte med å bli Norges siste vikingkonge. Det er hans død i 1066 som markerer slutten på vikingtiden.

Den mannen som står alene, lever et fattig liv, om han er aldri så rik. En trell med venner er en sterkere mann enn en venneløs konge.

Den siste vikingkongen er spennende. Kanskje ekstra spennende når man vet at mange av personene vi møter i boka er faktiske historiske personer. Det gir boka et eget liv, og drivet er utrolig bra fra første side. Allikevel vil jeg ikke påstå at boka er fantastisk.

Mange personer blir nevnt. Utrolig mange, som historisk sett er viktige, men i denne sammenhengen unødvendige. Mange blir nemlig bare nevnt en gang. For meg ble det vanskelig å holde styr på alle personene, og jeg mistet tråden flere ganger.

Skrivestilen mangler flyt. Den hopper og spretter av gårde. Jeg fant den rett og slett hakkete. En slik bok trenger ikke lange beskrivelser og overdådige metaforer. Jeg ber ikke om det heller. Men jeg savner allikevel en bedre flyt.

Boka har en fin lengde (356 sider innbundet), og det er spenningsmomenter spredd jevnt gjennom den hele. Jeg fant boka helt grei, hverken det dårligste eller det beste jeg har lest.

For lesere som liker historiske romaner, som ønsker å lære mer om Harald Hardråde og denne meget spennende tiden av vår historie, er dette en ok bok. Den har tross alt mange korrekte historiske fakta i seg. Jeg kan også anbefale den for blodharde vikingfans.

Broren sa at ingen natt er så lang eller så mørk at mennesket slutter å håpe. For mennesket slutter aldri å håpe, selv når døden står rett foran dem. Det ligger i menneskets hjerte å håpe. Håpet er et tegn på at mennesket lever, og i daggryet ligger det alltid håp.