Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Reklamer

To søstre

Skrevet av Åsne SeierstadTo søstre | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2016)

Sjanger: Dokumentar

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Åsne Seierstad har skrevet en rekke kritikerroste bøker, deriblant Bokhandleren i Kabul og En av oss. Med To søstre fikk Seierstad Brageprisen for beste sakprosabok, og nå har hun også fått Bokbloggerprisen åpen klasse 2016, en pris som er meget velfortjent.

Jeg hadde hørt om To søster før den ble nominert til bokbloggerprisen, men jeg fikk dessverre ikke lest den før rett før prisen skulle deles ut. Av alle bøkene som ble nominert rakk jeg bare å lese to: To søstre og Arv og miljø av Vigdis Hjort. Av disse to er jeg glad for at det var To søstre som stakk av med bokbloggerprisen.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.

Å lese en bok om personer som lever i dag, helt normale mennesker, om hendelser som skjer rundt oss hele tiden, over alt, i det skjulte, er en merkelig følelse. For man vet jo hvordan boken slutter, man vet at dette ikke er en spennende krim med en happy ending. Og uansett hva leseren sitter med av tanker eller meninger rundt temaet, hjelper det ingen ting fra eller til. Situasjonen har hendt, den skjer, og det er absolutt ingen ting leseren kan gjøre med det.

Historien om Ayan og Leila er en historie om et skjult samfunn inne i vårt trygge og, som vi ønsker å tro, åpne land. Her har vi det trygt, her vet alle hvem eller hva som er godt og riktig. Allikevel skjer det radikalisering hos oss også. Og boken om søstrene er en flott oppvåkning for oss litt naive nordmenn.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. At de hadde Gud på sin side, mens de andre hadde djevelen på laget. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Boken er flott skrevet, med en ærlig og direkte stil. Den trenger ingen fancy skriveteknikker for å øke spenningen, den er spennende i seg selv. Alle hendelsesforløp, samtaler og tanker har Seierstad fått tak i gjennom intervjuer med de involverte og de skal visstnok ha fått lest gjennom manuskriptet før utgivelsen. Det håper jeg virkelig, og i så tilfelle har jeg ikke noe annet enn en dyp respekt for dem, slik som de har åpnet seg og fortalt om sine innerste tanker og redsler.

I am the master of my faith.

Vi følger for det meste Sadiq, jentenes far, men vi får også innblikk i tankene og livene til andre familiemedlemmer. Vi får høre fra lærere og tidligere venner. Alle sitter de med samme spørsmål: Hvordan kan vi ha unngått å se hva jentene drev på med? Hvordan kan vi ha unngått å se hvordan jentene ble radikaliserte?

Og det er nettopp de spørsmålene Seierstad prøver å svare på med boken. Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at hun fant et definitivt svar, dette er jo vanskelige og brede spørsmål, men hun gir oss i hvert fall et dypt innblikk i hvordan slikt kan skje, og mange grunner til hvorfor ingen meldte fra.

Sadiq satt oppe hver natt. I sitt eget mareritt, som bare ble intensivert med skrekken for at Raqqa, der jentene bodde, skulle teppebombes. Han skiftet med å avskrive jentene den ene dagen, til å bli overmannet av en desperat trang til å redde dem den neste.

Jeg leste Bokhandleren i Kabul for mange år siden, en bok jeg ikke likte noe særlig. Derfor satt jeg meg ned med To søstre uten for store forhåpninger, men denne tok skikkelig tak i meg. Den åpnet for mange nye tanker og diskusjoner, og vil nok være med meg lenge. Jeg kan trygt si at dette er ikke en bok jeg glemmer med det første.

Gratulerer til Seierstad for bokbloggerprisen, den er velfortjent.

Arv og miljø

Arv og MiljøArv og miljø | edgeofaword

Skrevet av Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Arv og miljø er en meget diskutert, og populær, roman. Hjorth har vunnet en rekke priser for den og er nominert til bokbloggerprisen for romanen. Bokbloggerprisen blir utdelt i september, og bokbloggermiljøet er nå opptatt med å lese seg opp på årets nominerte bøker. For meg er denne den første av de nominerte, og den første romanen av Hjorth, jeg leser.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte berike valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Bergljot har brutt med familien, hun ønsker ikke å ha noe med sine to eldre foreldre og tre søsken å gjøre. Men da det viser seg at hennes yngre søstre har arvet noen hytter på Hvaler uten at hun og hennes eldre bror har fått vite om de, blir hun uvillig dratt inn i familiens drama igjen. Det viser seg at hun og broren har noen helt andre minner og erfaringer fra barndommen enn de yngste to, og ingen av de andre ønsker å vedkjenne seg historiene Bergljot og broren sitter med.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

I bunn og grunn et meget enkelt og interesant tema, så hvorfor fenget ikke boken meg? Jeg leste den ut både for å finne ut av Bergljots historie, men også for å forstå hvorfor den har vunnet og er nominert til flere priser. Jeg fant svaret på det første, men ikke det andre.

Hvorfor fenget den meg ikke? Skrivestilen, språket. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

… fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Å være utenfor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Hele romanen var en lang, og til tider komplisert, lyrisk bit. Den hadde en diktform følelse over seg. Lange setninger med mange komma og få punktum. Sjeldne adkjektiver og gjentagelse av ord i samme setning. Det ble for rotete for meg. Vakkert, ja, men alt for rotetet.

Er det det som skal til for å motta literaturspriser i Norge? Å skrive så kronglete og vanskelig at leserne ikke klarer å holde følge? Slik at mindre beleste mennesker rett og slett mener den er bra fordi de ikke forstår den? Og mer beleste mennesker slår seg på brystet og føler seg intelligente fordi de forstår, eller tror de forstår?

Jeg forstod ikke alt, jeg datt av hele tiden. Jeg var forvirret mer enn halvparten av tiden det tok meg å lese romanen. Jeg som trodde jeg var en av de mer beleste. Jeg som sitter med erfaring om hvordan det er å slite med angst.

Det var nederlaget. At jeg var så hemmet og lammet at jeg måtte avstå fra slikt som kunne vært bra for meg. Bundet til den dumme barndommen. Overskriften over mitt virke i verden: bundet av barndommen.

Etter en rask titt på Bokelskere og Goodreads ser jeg at Arv og miljø er en bok man enten elsker eller misliker. Og den blir likt eller mislikt mye p.g.a de samme tingene. Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela. Og kanskje det er de øyeblikkene som gjør den fortjent til alle prisene.

… takknemlig… for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn i og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg selv, og det ville ikke være til å holde ut.