lesehest

Bokmarked

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Bokmarked | edgeofawordEn vakker, om enn litt kjølig vårdag tok Stine-Marie og Julie Karoline T-bane og trikk til Bjølsen skole for å sjekke ut bokmarkedet til Bjølsen skolekorps. En lang og kronglete tur inn i et hittil ukjent område av Oslo. Armert med Google Maps og flere handlenett i veskene ankom vi bokmarkedet lørdag formiddag.

Og for et syn. Bøker og atter bøker. I hyller. I esker. På bord. For to bokelskere var det som å komme til himmelen.

Vi var ikke alene, men å være i et fullpakket rom er helt greit når alle andre er like ihuga bokelskere som en selv. Fine samtaler startes ofte over bokryggen, og fremmede mennesker blir ikke fullt så fremmede lenger.

Bokmarked | edgeofaword

Stine-Marie tar seg god tid ved hver hylle

Vi startet i det ene hjørnet og beveget oss sakte rundt i rommet.

Ved endt runde var flere handlenett fulle av bøker, og vi så oss nødt til å ta en real gjennomgang av innholdet.

Måtte vi virkelig ha akkurat den boka? Var dette noe vi  faktisk kom til å lese? Ville denne se fin ut i bokhylla?

Vi kvittet oss med noen og beveget oss mot kassa.

«Nei, la oss ta en titt til», sa Stine-Marie.

«Det kan vi godt», sa Julie Karoline.

Nok en runde rundt i rommet, og enda flere bøker i nettene. Denne gangen fant vi noen kupp som virkelig gjorde runde nummer to til noe spesielt – vi fant begge bøker vi lenge har ønsket oss.

To lykkelige kvinner forlot Bjølsen skole med tunge handlenett som på den lange veien hjem ga såre rygger og stive nakker.

«Dette må vi gjøre igjen», sa Julie Karoline.

«Absolutt», sa Stine-Marie.

«Neste gang tar jeg med sekk», sa Julie Karoline.

Bokmarked | edgeofaword

Dagens fangst.

Bokmarkedet er et flott initiativ av Bjølsen skolekorps. De samler inn bøker i dagene før markedet og sorterer dem etter sjanger og forfatter, slik at det blir enklere for potensielle kunder. Noen av bøkene vi fant var uleste.

Har du ikke besøkt markedet tidligere, burde du ta deg turen neste gang det arrangeres. Her finner du en mengde bøker i diverse sjangere, samt tegneserier og DVD-er. Med 25 kr for innbundne og 15 kr for pocket var det vanskelig å ikke gå amok mellom hyllene.

 

Julegavetips 2018

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Julegavetips | edgeofawordDesember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.

Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

 

For de minste (1–5 år):

Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Snokeboka av Lisa Aisato

 

For de litt større (6–9 år):

Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)

Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Ellinor av Katarina von Bredow

Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend

Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)

 

Ungdom (13+):

Moxie av Jennifer Mathieu

Hun ba om det av Louise O’Neill

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Til ungdommen av Linn Skåber

 

Voksne:

Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)

En dag i desember av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

 

 

Hun ba om det

/ Stine-Marie / 5 kommentarer

Hun ba om det av Louise O'Neill | edgeofawordSkrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen, går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen. 

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.

I Skumringen Synger Svarttrosten

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Luridiumstyven

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Bobbie PeersLuridiumstyven | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

Visning

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

En del av meg

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

Påsken 2017

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og godt likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal Mind, Betraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Den stumme jenta

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Den ene pluss en

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jojo MoyesDen ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg  usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.