Skrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen, går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen. 

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.