Nyttårsforsett

Nyttårsforsett | edgeofaword

I kveld er kvelden. Årets siste dag. Vi skal feire det som har vært og det som kommer. Med raketter, alkohol og godt selskap møter vi det nye året. De nye håpene og drømmene. Planene og ønskene.

I dag er en dag vi ser tilbake på det som har vært. Vi ser på det vi har oppnådd og det vi har mistet. Alle oppfylte drømmer og planer. Alle skuffelsene. Vi teller begivenheter og krysser av oppnåelsene. Med et stadig økende alkoholinntak lister vi opp året som om det er en handleliste. Vi kikker rundt oss i misunnelse på de som har oppnådd mer enn oss, brisker oss over dem som har oppnådd minst. Jaja, sier vi, det går bedre neste år. Nytt år, nye muligheter.

Tid er menneskeskapt. Ja, jorden surrer rundt sola i en grei fart. Vi har årstider som markerer tidens gang, men sekunder, minutter, timer og år er menneskeskapte. Dagen jorda snudde på året er ikke i dag. Det må i så fall ha vært ved et solverv og jeg tror ikke Mor Jord feirer den dagen slik vi feirer vårt nyttår. Ikke tror jeg resten av dyreriket legger stort merke til det heller. Tiden bare skjer. Den er.

Det er vi mennesker som henger oss opp i tiden. Vi liker å dele inn dagene og årene. Vi liker oversikt og forutsigbarhet. Samtidig legger vi opp til uoppnåelige forventninger. I år skal det skje. I år skal jeg treffe mannen/kvinnen i mitt liv, gifte meg og få barn. Jeg skal få drømmejobben, drømmehuset og drømmeferien. Og så sitter vi der, dagen da året er omme, uten noen av delene. Skuffa? Så klart! Men livet følger ikke klokka. Livet bare skjer. Det er.

Å feire nyttår er artig, slik det er med alle merkedager. Alle, selvfølgelig, menneskeskapte. Vi pynter hjemmene våre og oss. Handler inn god mat og drikke. En dag som egentlig, i bunn og grunn, ikke er noe annerledes enn alle de andre dagene i året, styles opp. For nå skal vi starte på nytt. Det vi ikke fikk til eller rakk i fjor, det skal vi ordne i det nye året. Nytt år, nye muligheter.

I fjor på denne dagen, hadde jeg store forventninger til året. Hvorav ingen ble innfridd. Hvem har skylda? Jeg eller tiden? Jeg liker å tro ingen av dem. Ikke livet heller. For livet følger ikke tiden, og i mange situasjoner går tiden for fort for meg. Kan man sette en tidsfrist på håp og drømmer? Planer og ønsker?

Jeg våknet i dag med en tung klump av skuffelse i magen og tenkte at denne vil jeg ikke ha. Og det er jeg som må endre den. Det er jeg som må få bort den tunge klumpen, ikke året som kommer. Dermed skal jeg ikke åpne det nye året med ferdigstilte planer og drømmer. Jeg skal ikke stå med en handleliste som skal krysses av innen bestemte tidspunkt. Jeg skal ta planene og ønskene som de kommer. Neste år blir ikke nødvendigvis annerledes enn året som har vært. For året er bare en tidsenhet. En måte for mennesker å dele inn livet på. Jeg skal åpne denne inndelingen og la livet skje i sin egen takt. Alle drømmene, håpene og ønskene mine skal oppfylles de også, men ikke nødvendigvis i løpet av neste år. De skal oppfylles i løpet av livet!

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk (eller mangelen der av)

Vannet plasker forsiktig rundt føttene mine. Solens varme stråler brenner lett på ryggen. Jeg sitter og følger med på bølgenes ertende lek med steinene strødd bortover stranden. Bølgene kommer inn og går ut. Det skummer rundt steinene, som etter tusenvis av år med lek med bølgene har blitt runde. De vugger frem og tilbake, med små klirr og knepp, sammen med bølgene.

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofawordJeg beveger på tærne. Det lunkne vannet strømmer mellom dem. Utrolig deilig for vinterslitne føtter.

Solhatten min skygger for den varme sola, som strålende fornøyd skinner ned fra en lyseblå, skyfri himmel. Jeg sitter i en strandstol helt i vannkanten, med føttene godt plantet i vannet. Jeg er helt alene. Det er bare meg, sola og havet.

Da jeg var yngre var noe av det rareste jeg visste de mennesker som kaster av seg klærne med en gang sola kommer. Som hele sommeren går med bikini under bukser og gensere, konstant klare for sola hvis den klarer å vise sitt blide ansikt gjennom skydekket. Akkurat som min mor. Jeg trodde lenge at dette var en typisk trøndersk ting, og har vel ertet min mor for det ved flere anledninger. Ikke for at hun er trønder, men for den galopperende farten hun kunne ha for å komme seg ut i sola og for sollivet som alltid var på, selv på de mest regntunge dagene. Det kunne jo hende at sola tittet frem noen minutter nå og da.

Nå som jeg sitter her i sola, skjønner jeg henne godt. For gjorde ikke jeg nettopp det samme? Så fort sola kom over fjellet og skyene forsvant, var jeg i bikinien min og smurte meg inn med solkrem mens jeg løp ned til vannkanten. Før jeg selv egentlig var klar over hva jeg gjorde satt jeg her for å absorbere så mye sol som mulig.

Nå er jeg jo halvt trønder.

Når man drar på hytteferie i en lenge etterlengtet sommerferie kan man fort bli depressiv når regnet pøser ned dag etter dag og temperaturen sjelden klarer å klatre over 15 grader. Når man nærmest glemmer hvordan sola ser ut og vinteren virker mye nærmere enn den egentlig er.

Jeg har aldri skjønt poenget med å klage på været. Været er som det er. Det er like liten vits å klage på det som det er mulig å endre på det. Men til og med jeg blir lei når himmelen er dekket av et tykt lag med mørkegrå skyer og vannpyttene på gårdsplassen er store som basseng dag etter dag, uke etter uke.

Vel, man slipper å vanne plantene.

Nå som jeg sitter her og kjenner solen varme kroppen min, og ser det rødlige skjæret i huden, virker regnværsdagene langt unna. Og selv om jeg kan lukte den våte jorda og se dampen som stiger opp fra gresset på enga bak meg, er det utrolig deilig her i sola. Hvor heldig er ikke jeg som kan sitte sånn og bare nyte det å være i live mens ryggen sakte, men sikkert blir solbrent? Hvor mye deiligere det er nettopp fordi det skjer så sjelden?

Det er lett å ta det for gitt når sola skinner dag etter dag. Når de få skyene som våger å vise seg er små, florlette og hvite. Når temperaturen holder seg over 20 tallet på gradestokken hele sommeren gjennom. Man blir fort vant til det, kanskje litt for fort, og det blir ikke lenger noe spesielt.

Når regnet trommer mot taket. Når man har ullgenser på og må fyre i peisen midt i juli. Når den sure vinden uler ustanselig forbi veggene. Når man har lagt enda et puslespill på over 1000 biter og hele bokhylla er full av ferdig leste bøker. Man blir fort vant til det også, men ikke særlig glad. Man blir slapp og sur. Man krangler med hverandre om de mest latterlige ting. Man krangler med seg selv.Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofaword

Og så, midt i alt dette våte og sure, titter sola plutselig frem. Helt uanmeldt. Og man forter seg ut, i bikini, fordi man vet at det ikke kommer til å vare lenge.

Dagen blir spesiell. Og vi nyter det. Nyter det til det fulle. Vi sitter i sola lenge etter at ryggen er blitt brent. Og når solen går ned, sitter vi fremdeles ute og lar oss spise opp av mygg og knott. En hel dag er vi i sola og gjør ingen verdens ting. Vi bare nyter denne dagen. Denne plutselige og overraskende dagen. Denne deilige dagen hvor vi koser oss glugg i hjel. Denne spesielle dagen vi har ventet så lenge på.

Vi vanner til og med plantene.

For meg er slike dager de beste. Nettopp fordi de ikke kommer hver dag. Fordi de er sjeldne. Fordi på slutten av en slik dag vet jeg at jeg nettopp har hatt en spesiell og unik dag. Fordi når det igjen pøser ned utenfor vinduet i morgen kan jeg fryde meg over at jeg er så solbrent at jeg ikke kunne ha vært ute i sola allikevel.

Men jeg er jo halvt trønder.

Mitt Livs Hus

Edgeofaword mitt livs hus

Mitt Livs Hus

Jeg bygde mitt livs hus da jeg var ung og uerfaren. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg hadde. Vegger, tak og gulv var av strå, isopor, gummistrikk og dobbeltsidig teip. Vaklevorent og utett, utsatt for vær og vind, har det klamret seg fast. I en konstant tilstand av vedlikehold. Men strikkene fortsetter å ryke. Isoporen har for lengst smuldret opp. Stråene er brutt ned og teipen tørket inn. De lyserosa tapetene har falmet for lengst.

Jeg vil bygge et nytt livs hus.

Jeg skal bygge meg et nytt livs hus. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg har nå. Mer modnet og klar. Denne gangen bygger jeg med stein, sement, stål og tykke trestokker. Jeg skal bruke tid. All den tiden jeg trenger. Jeg skal overveie hver stein, hver stokk. Jeg skal plassere dem der de passer best. Jeg skal passe på at alle hull og sprekker er tette. Jeg skal vente til jeg er klar for hver nye del. Jeg skal nøye overveie hvert tilbygg. Alt på en stødig grunnmur.

Mitt nye livs hus.

Edgeofaword Mitt livs hus

Mitt nye livs hus skal ha tredoble vinduer, og alle skal kunne åpnes. Åpnes uten at veggene faller ned. Min nye dør skal være tykk og solid. Med en lås som aldri går i vranglås. Taket skal være tett. Pipa skal være høy. Huset skal være stort, solid og trygt. Med åpne, lyse rom og god plass. Hvert rom skal ha hver sin funksjon. Hvert rom hver sin farge, i hele regnbuens spekter.

Mitt evige livs hus.

Mitt evige livs hus skal være fullt av livsnytelse. Fullt av aksept, ærlighet og respekt. Tro, håp og kjærlighet. Mitt livs hus skal stå trygt, uansett vær og vind. Det skal være rom for mørke tanker og rom for lyse tanker. Det skal være peis for kalde dager og taktvifte for varme dager. Mitt evige livs hus skal være åpent for alt. Ha plass til alt. Alle fremtidige erfaringer, drømmer og håp. Og det skal takle det. Mitt livs hus raser ikke sammen igjen.

Mitt evige, gledens livs hus.