Annet

Året som gikk 2021

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Nok et Korona-år er forbi og vi som hadde store forhåpninger for at 2021 skulle bli bedre enn 2020, ble dessverre skuffet. Nå, helt på startstreken av et nytt år, er ikke forventningene like store. Vi har måtte lære oss å leve med stadig endrede restriksjoner og regler; hvor nye restriksjoner ofte kommer før man i det hele tatt rekker å sette seg inn i de forrige. Skal 2022 bli likedan? I stedet for å håpe at det skal bli det, velger vi nå å ta dagene som de kommer. Ingen forhåpninger = ingen skuffelser! (Håper vi…)

Leselysten har vært litt så som så i år, den har kommet i bølger. Og de fleste bøkene som er lest er relativt lettleste bøker som er unnagjort på noe timer/dager. Man skulle tro at vi da hadde mer ork og tid igjen til bloggen, men med Stine – Marie opptatt med to smårollinger og ny jobb, og Julie Karoline opptatt med etterutdanning ved siden av jobb, har det vært rolig fra vår side på bloggen i år også. Vi har i det minste klart en ting: vi klarte årets forsett, nemlig å være litt mer aktive enn i 2020! Dermed har det blitt hele fem (!) anmeldelser i år.

Det har også vært dårlig med kreativiteten, etter at eksamener og barnelek har krevd sin del, til egne skriverier, men håpet er at dette ordner seg nå som barna blir større og det bare er et halvt år igjen av studier. Det kan jo hende vi klarer å produsere noe i løpet av det nye  året.

Vi klarte dessverre ikke lesemålet vårt hos Goodreads, vi leste 52 bøker av planlagte 65 (Men også her slo vi 2020, da vi bare rakk 33 av 65). Nå har vi satt ned forventningene våre også her: i år skal vi klare 50 bøker i Goodreads Challenge 2022.

Julie Karoline kom ikke i gang med sin utfordring dette året heller, så hun prøver igjen for tredje gang (hun gir ikke opp så lett). Forfatteren er valgt for lenge siden, og bøkene ligger der, så det er bare å sette i gang.

Til tross for vår manglende oppfølging her på Edge of a Word, har vi hatt et rekordår når det gjelder antall besøkende. Vi setter stor pris på at dere bruker siden vår, selv når den står stille, og vi håper at det vi legger ut her er til nytte. Tusen takk til dere alle.

Slik endte vårt bokår 2021 opp:

Bøker lest, anmeldt og publisert:

All Systems Red (the Murderbot Diaries) av Martha Wells

Driva av Gunhild Haugnes

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah

Napalm Death rolig i bakgrunnen av Einar Ilner

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Helt ærlig av Kirsten Holtmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Hvit død av Robert Galbraith

Bøker lest, men ikke anmeldt:

At du er trengs her av Kristian Bergquist

Hør her’a av Gulraiz Sharif

Artificial Condition (The Murderbot Diaries #2) av Martha Wells

Rouge Protocol (The Murderbot Diaries #3) av Martha Wells

Exit Strategy (The Murderbot Diaries #4) av Martha Wells

Network Effect (The Murderbot Diaries #5) av Martha Wells

Fugitive Telementry (The Murderbot Diaries #6) av Martha Wells

Elantris av Brandon Sanderson

Cytonic (Skyward #3) av Brandon Sanderson

Proxima av Stephen Baxter

Bjørneklem av James Gould – Bourn

To Sleep in a Sea of Stars av Christopher Paolini

Heroes av Stephen Fry

Troy av Stephen Fry

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Harry Potter and the Philosopher’s Stone av J.K. Rawlings

Harry Potter and the Chamber of Secrets av J.K Rawling

Harry Potter and the Prisoner of Azkaban av J.K. Rawling

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rawling

Harry Potter and the Order of the Phoenix av J.K. Rawling

Harry Potter and the Half-Blood Prince av J.K. Rawling

Harry Potter and the Deathly Hallows av J.K. Rawling

Til de voksne av Linn Skåber

Percy Jackson – lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson – monstrenes hav av Rick Riordan

Percy Jackson – titanens forbannelse av Rick Riordan

Percy Jackson – slaget om labyrinten av Rick Riordan

Percy Jackson – den siste olympier av Rick Riordan

A Closed and Common Orbit av Becky Chambers

Skyldfolk av Octavia E. Butler

Guds datter av Lewis Perdue

Solvokteren av Maja Lunde

Homo Deus a History of Tomorrow av Yuval Noah Harari

The Glass Palace av Amitav Ghosh

Valkyriene av Paulo Coelho

Kongen av Tom Egeland

A Country Escape av Katie Fforde

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Hard Land av Benedict Wells

Big Damn Hero (Firefly #1) av James Lovegrove

The Magnificent Nine (Firefly #2) av James Lovegrove

The Ghost Machine (Firefly #3) av James Lovegrove

Generations (Firefly #4) av Tim Lebbon

Shattermoon (The Long Game #1) av Dominic Dulley

Morhelion (The Long Game #2) av Dominic Dulley

Residuum (The Long Game #3) av Dominic Dulley

Da sier vi takk til nok et år vi kan sette kryss over.

Må det nye året gi oss noe å glede oss over.

Ønsker dere alle et riktig god bokår!

 

 

Nyttårsforsett

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Nyttårsforsett | edgeofaword

I kveld er kvelden. Årets siste dag. Vi skal feire det som har vært og det som kommer. Med raketter, alkohol og godt selskap møter vi det nye året. De nye håpene og drømmene. Planene og ønskene.

I dag er en dag vi ser tilbake på det som har vært. Vi ser på det vi har oppnådd og det vi har mistet. Alle oppfylte drømmer og planer. Alle skuffelsene. Vi teller begivenheter og krysser av oppnåelsene. Med et stadig økende alkoholinntak lister vi opp året som om det er en handleliste. Vi kikker rundt oss i misunnelse på de som har oppnådd mer enn oss, brisker oss over dem som har oppnådd minst. Jaja, sier vi, det går bedre neste år. Nytt år, nye muligheter.

Tid er menneskeskapt. Ja, jorden surrer rundt sola i en grei fart. Vi har årstider som markerer tidens gang, men sekunder, minutter, timer og år er menneskeskapte. Dagen jorda snudde på året er ikke i dag. Det må i så fall ha vært ved et solverv og jeg tror ikke Mor Jord feirer den dagen slik vi feirer vårt nyttår. Ikke tror jeg resten av dyreriket legger stort merke til det heller. Tiden bare skjer. Den er.

Det er vi mennesker som henger oss opp i tiden. Vi liker å dele inn dagene og årene. Vi liker oversikt og forutsigbarhet. Samtidig legger vi opp til uoppnåelige forventninger. I år skal det skje. I år skal jeg treffe mannen/kvinnen i mitt liv, gifte meg og få barn. Jeg skal få drømmejobben, drømmehuset og drømmeferien. Og så sitter vi der, dagen da året er omme, uten noen av delene. Skuffa? Så klart! Men livet følger ikke klokka. Livet bare skjer. Det er.

Å feire nyttår er artig, slik det er med alle merkedager. Alle, selvfølgelig, menneskeskapte. Vi pynter hjemmene våre og oss. Handler inn god mat og drikke. En dag som egentlig, i bunn og grunn, ikke er noe annerledes enn alle de andre dagene i året, styles opp. For nå skal vi starte på nytt. Det vi ikke fikk til eller rakk i fjor, det skal vi ordne i det nye året. Nytt år, nye muligheter.

I fjor på denne dagen, hadde jeg store forventninger til året. Hvorav ingen ble innfridd. Hvem har skylda? Jeg eller tiden? Jeg liker å tro ingen av dem. Ikke livet heller. For livet følger ikke tiden, og i mange situasjoner går tiden for fort for meg. Kan man sette en tidsfrist på håp og drømmer? Planer og ønsker?

Jeg våknet i dag med en tung klump av skuffelse i magen og tenkte at denne vil jeg ikke ha. Og det er jeg som må endre den. Det er jeg som må få bort den tunge klumpen, ikke året som kommer. Dermed skal jeg ikke åpne det nye året med ferdigstilte planer og drømmer. Jeg skal ikke stå med en handleliste som skal krysses av innen bestemte tidspunkt. Jeg skal ta planene og ønskene som de kommer. Neste år blir ikke nødvendigvis annerledes enn året som har vært. For året er bare en tidsenhet. En måte for mennesker å dele inn livet på. Jeg skal åpne denne inndelingen og la livet skje i sin egen takt. Alle drømmene, håpene og ønskene mine skal oppfylles de også, men ikke nødvendigvis i løpet av neste år. De skal oppfylles i løpet av livet!

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk (eller mangelen der av)

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Vannet plasker forsiktig rundt føttene mine. Solens varme stråler brenner lett på ryggen. Jeg sitter og følger med på bølgenes ertende lek med steinene strødd bortover stranden. Bølgene kommer inn og går ut. Det skummer rundt steinene, som etter tusenvis av år med lek med bølgene har blitt runde. De vugger frem og tilbake, med små klirr og knepp, sammen med bølgene.

Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofawordJeg beveger på tærne. Det lunkne vannet strømmer mellom dem. Utrolig deilig for vinterslitne føtter.

Solhatten min skygger for den varme sola, som strålende fornøyd skinner ned fra en lyseblå, skyfri himmel. Jeg sitter i en strandstol helt i vannkanten, med føttene godt plantet i vannet. Jeg er helt alene. Det er bare meg, sola og havet.

Da jeg var yngre var noe av det rareste jeg visste de mennesker som kaster av seg klærne med en gang sola kommer. Som hele sommeren går med bikini under bukser og gensere, konstant klare for sola hvis den klarer å vise sitt blide ansikt gjennom skydekket. Akkurat som min mor. Jeg trodde lenge at dette var en typisk trøndersk ting, og har vel ertet min mor for det ved flere anledninger. Ikke for at hun er trønder, men for den galopperende farten hun kunne ha for å komme seg ut i sola og for sollivet som alltid var på, selv på de mest regntunge dagene. Det kunne jo hende at sola tittet frem noen minutter nå og da.

Nå som jeg sitter her i sola, skjønner jeg henne godt. For gjorde ikke jeg nettopp det samme? Så fort sola kom over fjellet og skyene forsvant, var jeg i bikinien min og smurte meg inn med solkrem mens jeg løp ned til vannkanten. Før jeg selv egentlig var klar over hva jeg gjorde satt jeg her for å absorbere så mye sol som mulig.

Nå er jeg jo halvt trønder.

Når man drar på hytteferie i en lenge etterlengtet sommerferie kan man fort bli depressiv når regnet pøser ned dag etter dag og temperaturen sjelden klarer å klatre over 15 grader. Når man nærmest glemmer hvordan sola ser ut og vinteren virker mye nærmere enn den egentlig er.

Jeg har aldri skjønt poenget med å klage på været. Været er som det er. Det er like liten vits å klage på det som det er mulig å endre på det. Men til og med jeg blir lei når himmelen er dekket av et tykt lag med mørkegrå skyer og vannpyttene på gårdsplassen er store som basseng dag etter dag, uke etter uke.

Vel, man slipper å vanne plantene.

Nå som jeg sitter her og kjenner solen varme kroppen min, og ser det rødlige skjæret i huden, virker regnværsdagene langt unna. Og selv om jeg kan lukte den våte jorda og se dampen som stiger opp fra gresset på enga bak meg, er det utrolig deilig her i sola. Hvor heldig er ikke jeg som kan sitte sånn og bare nyte det å være i live mens ryggen sakte, men sikkert blir solbrent? Hvor mye deiligere det er nettopp fordi det skjer så sjelden?

Det er lett å ta det for gitt når sola skinner dag etter dag. Når de få skyene som våger å vise seg er små, florlette og hvite. Når temperaturen holder seg over 20 tallet på gradestokken hele sommeren gjennom. Man blir fort vant til det, kanskje litt for fort, og det blir ikke lenger noe spesielt.

Når regnet trommer mot taket. Når man har ullgenser på og må fyre i peisen midt i juli. Når den sure vinden uler ustanselig forbi veggene. Når man har lagt enda et puslespill på over 1000 biter og hele bokhylla er full av ferdig leste bøker. Man blir fort vant til det også, men ikke særlig glad. Man blir slapp og sur. Man krangler med hverandre om de mest latterlige ting. Man krangler med seg selv.Sommerlige tanker fra en kvinne med filosofisk solstikk | edgeofaword

Og så, midt i alt dette våte og sure, titter sola plutselig frem. Helt uanmeldt. Og man forter seg ut, i bikini, fordi man vet at det ikke kommer til å vare lenge.

Dagen blir spesiell. Og vi nyter det. Nyter det til det fulle. Vi sitter i sola lenge etter at ryggen er blitt brent. Og når solen går ned, sitter vi fremdeles ute og lar oss spise opp av mygg og knott. En hel dag er vi i sola og gjør ingen verdens ting. Vi bare nyter denne dagen. Denne plutselige og overraskende dagen. Denne deilige dagen hvor vi koser oss glugg i hjel. Denne spesielle dagen vi har ventet så lenge på.

Vi vanner til og med plantene.

For meg er slike dager de beste. Nettopp fordi de ikke kommer hver dag. Fordi de er sjeldne. Fordi på slutten av en slik dag vet jeg at jeg nettopp har hatt en spesiell og unik dag. Fordi når det igjen pøser ned utenfor vinduet i morgen kan jeg fryde meg over at jeg er så solbrent at jeg ikke kunne ha vært ute i sola allikevel.

Men jeg er jo halvt trønder.

To Kill a Darling

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke så godt utvalg (kremt). 

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes.  Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose.To Kill A Darling | edgeofaword Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

…

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.

…

Å føle skogens ro

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar
IMG_20111004_124559

Å føle skogens ro

Å sitte på en stein dypt inne i skogen, med øynene igjen og beina godt plantet på jorda. Å føle vinden stryke over kinnet og en liten edderkopp som kravler sakte oppover armen. Å høre fuglene synge og insektene summe mellom trærne. Å lukte de mangefargede blomstene som vokser spredd bortover bakken og den fuktige jorda under føttene.

Helen Keller sa en gang «de vakreste tingene i verden kan ikke bli sett eller hørt. De må føles med hjertet». Det å sitte her og bare være til. Bare være en del av naturen, av skaperverket. Hvor ofte tar vi oss egentlig tid til det? Hvor ofte tar vi oss tid til å sitte og bare kjenne på all skjønnheten rundt oss?

Denne fantastiske jordkloden som har skapt oss, utviklet oss og fostret oss. Denne nydelige verdenen som lever og puster rundt oss. Med alle sine vakre farger og gode lukter. Med den store himmelhvelvingen over oss og den dype, varme jorden under oss. Med havet og fjellet og ørkenen og jungelen. Alt som kryper, kravler og går. Alt som svømmer og flyr. Alt som vi er en del av. I denne evige runddansen av liv. Eller som Elton John sang; sirkel av liv.

Å trekke pusten dypt inn, kjenne den friske skogsluften fylle lungene. Å børste forsiktig bort en liten edderkopp som vil få et bedre liv på en liten skogblomst enn under en genser. Å la bikkja få løpe fritt rundt trærne, uten bånd og mas. La ham få lov til å være en hund i noen minutter før han må tilbake til hverdagens restriksjoner og strenge regler. Å høre ham snuse og undersøke hver lille busk og stein. Å sitte sånn midt i alt livet, og føle det med hele kroppen.

Albert Einstein sa en gang «se dypt inn i naturen, og du vil forstå alt bedre». Kanskje det er det vi trenger mest i hverdagens mas og kjas? Kanskje det vi trenger aller mest er å gå ut og være en del av moder jord?

Det er så lett å glemme at vi tilhører skaperverket vi også. Vi som blir så opptatte av karriere, suksess og rikdom. Vi har plassert oss selv på utsiden. Vi har fjernet oss fra naturen, fra røttene våre. Vi tenker ikke over at det som er rundt oss ikke er skapt for oss, men med oss. Det er ikke oss og dem, men vi. Vi har vokst og utviklet oss sammen.

Å høre en hakkespett hamre løs på en trestamme dypt inne i skogen. Å se en humle surre tungt og dovent fra blomst til blomst. Å føle en våt hundesnute dytte til en hånd, letende etter godbiter. Å kjenne skogens ro senke seg over sinn og sjel. Å senke skuldrene og kjenne stresset sive ut gjennom hver pore i kroppen. Å fylle kroppen med skogens energi og liv.

Mahatma Gandhi sa en gang «det er mer til livet enn å øke livets fart». Skogen følger sin egen takt. Den bryr seg ikke om tidsskjemaer og tidsfrister. Den fortsetter sitt liv i sin egen rolige marsj. I sin evige sirkel av liv. Det å sitte her uten hensyn til tiden er befriende, og kanskje noe vi alle burde gjøre oftere. Det å sitte her og bare være til. Det å være en liten del av den fantastiske naturen, som vi har så lett for å ta for gitt. Så lett for å glemme.

Det å sitte i moder jords armer, å føle seg trygg og levende. Å høre henne puste og se alt det vakre hun har skapt. Å føle og se og høre hennes glede over at du tar deg tid til henne. Det å bruke et øyeblikk på å være en del av naturen. En del av verden. En del av livet. Som Cesare Pavese sa «vi husker ikke dager, vi husker øyeblikk».

Mitt Livs Hus

/ Julie Karoline / 2 kommentarer
Edgeofaword mitt livs hus

Mitt Livs Hus

Jeg bygde mitt livs hus da jeg var ung og uerfaren. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg hadde. Vegger, tak og gulv var av strå, isopor, gummistrikk og dobbeltsidig teip. Vaklevorent og utett, utsatt for vær og vind, har det klamret seg fast. I en konstant tilstand av vedlikehold. Men strikkene fortsetter å ryke. Isoporen har for lengst smuldret opp. Stråene er brutt ned og teipen tørket inn. De lyserosa tapetene har falmet for lengst.

Jeg vil bygge et nytt livs hus.

Jeg skal bygge meg et nytt livs hus. Med de erfaringer, drømmer og håp jeg har nå. Mer modnet og klar. Denne gangen bygger jeg med stein, sement, stål og tykke trestokker. Jeg skal bruke tid. All den tiden jeg trenger. Jeg skal overveie hver stein, hver stokk. Jeg skal plassere dem der de passer best. Jeg skal passe på at alle hull og sprekker er tette. Jeg skal vente til jeg er klar for hver nye del. Jeg skal nøye overveie hvert tilbygg. Alt på en stødig grunnmur.

Mitt nye livs hus.

Edgeofaword Mitt livs hus

Mitt nye livs hus skal ha tredoble vinduer, og alle skal kunne åpnes. Åpnes uten at veggene faller ned. Min nye dør skal være tykk og solid. Med en lås som aldri går i vranglås. Taket skal være tett. Pipa skal være høy. Huset skal være stort, solid og trygt. Med åpne, lyse rom og god plass. Hvert rom skal ha hver sin funksjon. Hvert rom hver sin farge, i hele regnbuens spekter.

Mitt evige livs hus.

Mitt evige livs hus skal være fullt av livsnytelse. Fullt av aksept, ærlighet og respekt. Tro, håp og kjærlighet. Mitt livs hus skal stå trygt, uansett vær og vind. Det skal være rom for mørke tanker og rom for lyse tanker. Det skal være peis for kalde dager og taktvifte for varme dager. Mitt evige livs hus skal være åpent for alt. Ha plass til alt. Alle fremtidige erfaringer, drømmer og håp. Og det skal takle det. Mitt livs hus raser ikke sammen igjen.

Mitt evige, gledens livs hus.