What not to do if you turn Invisible

Skrevet av Ross WelfordWhat not to do when you become Invisible | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2017)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I fjor hadde jeg den fornøyelsen å lese Time Travelling with a Hamster av Ross Welford. Det var en bok jeg likte godt, så da jeg kom over enda en bok av samme forfatter tok det ikke lang tid før jeg kastet meg over den.

12 år gamle Ethel ville bare finne en kur mot kviser, hun ville ikke bli
usynlig. Den første gangen er skremmende, men hun finner raskt grunner til å bli usynlig flere ganger. Hun ender opp i den ene merkelige situasjonen etter den andre og ender til slutt med å avdekke den største hemmeligheten av dem alle: hvem er hun egentlig?

You see, at first, I don’t notice that I have become completely invisible. And then I do…

I tell myself, Ok, so you must be dreaming. And – wow!- this is a vivid one! It really feels real. You know how some dreams are obviously dreams, even as you’re dreaming them? Not this one! This one is as real a dream I have ever had, and I start to think it’s quite good fun. Nonetheless, I run through the Am I dreaming? Cheklist, blinking, pinching myself, telling myeself, Wake up, Ethel, it’s just a dream. Except, when it’s done, I’m still here.

Ethel er en fantastisk karakter. Hun er som 12 åringer flest, med det unntaket at hun bor hos sin mormor da foreldrene er døde. Hun er usikker og keitete, på tampen av tenårene. Hun er ikke høyt på den sosiale rangstigen på skolen og har få venner. De forferdelige kvisene hennes hjelper ikke saken hennes og hun er desperat etter å bli kvitt dem. Hun prøver alt hun kommer over, også en meget diskutabel kinesisk kur. Å bli usynlig er ikke planen.

Usynligheten viser seg å ikke være så morsom som hun først innbiller seg, men hun bruker den for alt den er verdt. Og i løpet av dagene vi følger henne oppdager hun mye om seg selv og sin familie. Karakterutviklingen hennes er enorm.

Sometimes I think the lies we tell ourselves are the biggest lies of all.

Dette er en flott bok om det å finne seg selv. I det å bli trygg på den personen man er. Ethel må finne en styrke i seg selv hun ikke har vært klar over før, og selv om hennes metode er noe uortodoks, er hun et flott forbilde for dagens unge.

Skrivestilen er den samme som i Welfords første roman. Boken er skrevet i jeg-form, og det er Ethel som forteller sin historie til oss. Ethel har en fantastisk humor, spekket med selvironi og jeg lo høyt flere ganger. Språket er lett og ledig som trekker leseren inn i Ethels monolog.

Boken er også veldig spennende. Det meste av spenningen ligger i det pinlige spekteret da Ethel må gå rundt naken for å være usynlig og leseren bare venter på at hun skal bli synlig igjen i de mest bisarre tilfellene. Dette er jo en skrekk som sitter i de fleste av oss. For hvem har ikke hatt den drømmen?

Who do you turn to for help when you become invisible?

Dette er en god bok for barn og unge. Den røde tråden er enkel å følge. Her er det ikke mange bihistorier, og ikke er det for mange karakterer å holde styr på heller. Situasjonene som Ethel må gjennom er lett gjenkjennelige for de fleste av oss. For usynligheten til tross er dette en ganske så troverdig historie.

Jeg vet ikke om boken er å finne på norsk, men for unge som ønsker å prøve seg på en engelsk bok kan jeg anbefale denne da engelsken er ganske lett og det er få vanskelige ord.

What not to do when you become Invisible er en artig og spennende bok jeg anbefaler.

Nothing, and no one, it is turning out, is what they first appear.

The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

The Edge of Everything

Skrevet av Jeff GilesThe Edge of Everything | edgeofaword

Forlag: Bloomsbury (2017)

Sjanger: YA/ ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

“Gripping. Utterly original. Beautifully written. At turns poignant and funny, the story of Zoe and her fight to save her family and the strange young man known only as “X” will stay with you long after you finish this extraordinary book.” – Peter Jackson.

Det har vært et tøft år for 17 år gamle Zoe, faren er nylig gravlagt etter en klatreulykke og naboparet er sporløst forsvunnet. Så, under en kraftig snøstorm i fjellene i Montana, blir hun og lillebroren angrepet. Heldigvis blir de reddet av en mystisk ung mann de døper X. Sakte, men sikkert åpner X seg for Zoe og forteller om sitt liv og den grusomme verdenen han kommer fra. En verden det er forbudt å snakke om. Følelsene vokser mellom dem, men de rives raskt fra hverandre da deres to verdener kolliderer. X må betale dyrt for sine avsløringer og Zoe må kjempe hard for de hun er glad i.

Zoe was terrified for X, but she told herself that she would see him again. She would. Meeting X had convinced her that things were possible. She didn’t even know what things, but it didn’t matter. Things!

Dette er ungdomsbok på sitt beste. Den har alt; originalitet, spenning, humor og kjærlighet. Jeg er så utrolig glad for at denne boken dumpet ned i hendene mine, for dette er en historie jeg kommer til å bære med meg lenge.

Zoe er smart, tøff og sarkastisk med et stort hjerte. X er tøff og sterk, samtidig som han er uvitende, stille og sjenert. Han snakker sjelden, og har på mange måter godtatt sin plass i en mørk og grusom verden. Det er først når han møter Zoe at han begynner å tro at til og med han fortjener kjærlighet. Jeg likte disse to karakterene veldig godt, selv om jeg syns Zoe var litt, vel, mye. Sammen utgjør Zoe og X en fin helhet.

Verdenen som Giles har skapt er unik og original verden det var en fryd å lese om og ikke så rent lite spennende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken og leste hele i løpet av en formiddag. Jeg glemte til og med å spise. Jeg elsker når jeg kommer over slike bøker. Bøker som fanger meg helt og holder meg fast til siste side er lest.

The Edge of Everything er ganske lettlest. Det er en ungdomsbok og engelsken reflekterer dette. Zoe og vennene hennes bruker mange slangutrykk, men de er ikke så alt for vanskelige å forstå. Boken er skrevet i tredje-form, og vi veksler på å følge Zoe og X. Hoppingen mellom karakterene er ikke vanskelig å følge, ei heller irriterende.

Det er mange og varierte karakterer i boken, men de fleste var litt over the top, for å bruke et godt norsk uttrykk. Samtidig passer de godt til humoren som spinner seg gjennom historien. For humor er det mye av her. En enkel og sarkastisk humor det er lett å trekke på smilebåndet av.

Det som trakk ned historien for meg var den plutselige og voldsomme kjærligheten mellom Zoe og X. De tilbringer veldig kort tid sammen før de elsker hverandre mer enn noe annet. Slik kjærlighet ved første blikk er så lite troverdig, og så utrolig klisjeaktig, at jeg syns det rett og slett er kjedelig. Dette det eneste negative ved historien, og det er så mye annet som er bra, så det ødelegger heldigvis ikke for mye.

“Who cares about odds?” He said. “What were the odds that he’d ever meet somebody like you?”

The Edge of Everything er starten på en serie. Når neste kommer ut, vet jeg ikke. Det blir nok en liten stund til siden denne kom ut nå i februar.

The Edge of Everything er en bok som overrasket meg og som jeg anbefaler varmt.

“Utterly fantastic. Dark, funny, exciting, a unique clashing of worlds.” – James Dashner (The Maze Runner).

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best, og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Katakombens hemmelighet

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

In the Labyrinth of Drakes, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanIn the Labyrinth of Drakes | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen somre siden stod jeg i bokhandelen med en bok om drager i hånda. En bok jeg endte med å kjøpe. Lite vite jeg da at jeg skulle forelske meg i den boka, og dermed også hele serien. Akkurat da valgte jeg den fordi det var et bilde av en drage på forsiden, og det at den handlet om drager da. Det var A Natural History of Dragons. Første bok i A Memoir by Lady Trent serien. Jeg fant raskt ut at jeg bare måtte ha de neste bøkene i serien også, og The Tropic of Serpents og Voyage of the Basilisk er begge lest og anmeldt. Nå er det endelig In the Labyrinth of Drakes sin tur.

…This is my story, and I will tell it as I see fit. I will therefore follow the winding path that led me to the Labyrinth of Drakes – a path filled with every sort of obstacle, from scientific conundrums to assassination attempts – and invite you, gentle reader, to follow it with me.

Isabella drar på ny ut i verden for å studere drager. Hennes gode venn Thomas Wilker har endelig blitt tatt opp i det prestisjetunge akademiske miljøet og har gjennom sin nye stilling landet en jobb med drager. Spesifikt å finne en metode å temme drager på. Han nekter å ta jobben før også Isabella får tilbudet. Sammen reiser de til ørkenlandet Akhia hvor nedturer og oppturer står i kø for arbeidspartnerne. Og det er i den berømte Labyrinth of Drakes at Isabella gjør sin største oppdagelse.

Dette er kanskje den beste oppfølgeren til nå. Den ligger veldig nære A Natural History of Dragons, kanskje til og med bedre. Her er det spenning, kjærlighet og mest av alt drager. Av alle de fire bøkene til nå var denne den vanskeligste å legge fra seg.

Boken følger det samme mønsteret som tidligere. Isabella, nå Lady Trent, sitter på sine eldre dager og skriver en almanakk over sitt liv og sine oppdagelser. I hennes verden er hun en meget kjent person, og her er alles mulighet til å få den riktige og sanne gjenfortellingen av hennes liv og virke. Bøkene er skrevet i jeg-form, og er gjennomsyret av hovedpersonens skarpe vidd og humor.

I sometimes imagine there is a clerk behind a desk situated between the brain and the mouth. It is his job to examine utterances on their way out, and stamp them with approval or send them back for reconsideration. If such a clerk exists, mine must be very harried and overworked; and on occasion he puts his head down on the desk in despair, letting things pass without so much as a second glance.

Forfatteren har klart å skape en meget troverdig verden i en viktoriansk inspirert tidsalder. En tid da verden er i full forandring, i en blomstrende industriell revolusjon. Vi møter en verdenspolitikk vi kan kjenne igjen, med spillere og agendaer ikke så ulike de vi finner i den virkelige verdenen.

En del historie kommer også frem. Isabella er ikke bare interessert i de levende dragene, men også en gammel og glemt kultur som sies å ha temt drager. Overalt hun drar finner hun rester fra denne eldgamle kulturen. Å klare å bygge opp en så rik verden er fantastisk. Bredden og dybden i bøkene er utrolig. Jeg elsker det.

Det som også er artig med denne serien er det antropologiske synet, både med tanke på dragene og menneskene. Det er så mange observasjoner, så mange tanker og ideer, at bøkene gir leseren mye å tenke på. Dette er ikke bare pur underholdning, men så mye mer.

Isabella er ei kvinne som man kan se opp til. Hun er beintøff, smart, engasjert og elskverdig. Samtidig som hun er dumdristig og en smule korttenkt. Hun er ei skarp dame i en mannsdominert verden, og selv om hun motarbeides fra alle kanter, fortsetter hun sitt engasjement for dragene. I denne boken får vi også endelig vite hvordan hun ender opp med tittelen Lady.

A damned stupid way to get killed might have described any number of incidents in my life, had my luck been only a little different.

Nettet oversvømmes av ros om denne serien, og jeg kan ikke annet enn å hive meg på. Bøkene er så godt gjennomtenkt og skrevet at det er vanskelig å finne noe å kritisere. Spesielt denne boken. Dette er en serie som vil treffe mange, ikke bare fantasy fans. Dette er en del kostymedrama, en del eventyr, en del antropologi og en del spenning. Kort sagt en serie jeg anbefaler sterkt.

Jeg anbefaler nye lesere å starte med bok nr. 1.

Voyage of the Basilisk, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanVoyage of the Basilisk | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Voyage of the Basilisk er bok nummer tre i Lady Trents Memoirs, etter A Natural History of Dragons og The Tropic of Serpents. Bøkene er en krysning mellom kostymedrama og fantasy. Satt i en fantastisk verden i en viktoriansk tid er disse bøkene en ren fornøyelse å lese.

Depending on your temperament, you may be either pleased or puzzled to see that I have chosen to include my time upon the Basilisk in my memoirs. It was, of course, a lengthy period of my life, totaling nearly two years in duration, and the discoveries I made in that time were not insignificant, nor were the effects of that journey upon my personal life. Seen from that perspective, it would seem odd were I to pass it by.

Isabella er tilbake. Igjen reiser hun ut for å forske på drager, og igjen havner hun i de merkeligste situasjoner. Hennes ønske om å lage en bedre og mer riktig klassifisering av drager sender henne denne gangen om bord et lite handelsskip, the Basilisk, på en jordomseiling. Sammen med sin gode venn og samarbeidspartner Thomas Wilker, sin unge sønn Jacob og sin guvernante Abby. Med skipets kaptein, Aekinitos, og hans besetning trosser de uvær, sjøormer, religiøse dogmer og politisk spill for å lete etter og forske på drager.

“We haven’t done anything wrong.” I said to Tom, but it came out apprehensive. We had done nothing wrong – that we knew of. In a foreign country, though, it is easy to step awry, simply out of ignorance. And pleading innocence on those grounds does not always find a sympathetic ear.

Isabella har blitt noe eldre siden sist. Hun har flyttet inn til byen sammen med Jacob, Abby og venninnen Natalie (fra the Tropics of Serpents). Her koser hun seg i lag med likesinnede menn og kvinner og tilbringer de fleste ettermiddagene i livlige og intellektuelle samtaler. Hun har ennå ikke fått noe innpass i den mannsdominerte vitenskapsverdenen, men hun fortsetter å trosse sosiale normer og tvinger seg frem i sitt valgte felt. Hun er ei dame med bein i nesa. Hun er snarrådig og smart, og har en ganske så herlig humor.

And why, I ask you, did Aekinitos look at me when asking what we had done? I did not think I had done anything while aboard the Basilisk to make him assume that between Tom and myself, I would be the troublemaker.

Det er ikke mange rolige sider i denne boka, det skjer noe stort sett hele tiden. Isabella har en tendens til å ramle inn i de mest absurde situasjoner, men hun er alltid villig til å gjøre det som trengs for å komme seg ut av dem igjen. Hun er en forsker tvers igjennom, og det er lite hun ikke er villig til å gjøre for sine kjære drager.

You might think that my two recent brushes with death – three, if you count the dengue fever – would be enough to dissuade me from foolish action for a while. Then again, if you have been reading this series from the first volume, you might not.

Det som gledet meg enormt i denne boken var at det handlet mer om drager enn i the Tropic of Serpents. Vi møter også flere forskjellige typer drager enn tidligere. Alltid med et antropologisk syn og en vitenskapelig kjerne. Jeg elsker det. Her finner vi ikke de magiske og skremmende dragene fra så mange fantasybøker. Her er de levende dyr. Et helt slektstre av dyr, med underarter og biologiske tilpasninger, som lever side om side med mennesker. Man finner mange av Darwins tanker og oppdagelser i denne bokserien, og leseren blir dratt inn i en virkelighetsnær tid da mennesker nærmest ramlet over nye oppdagelser daglig og til et samfunn som higet etter ny kunnskap.

He was watching me closely. “You do not have to do this,” he said. I managed a small laugh. “That should be my epitaph when I die. She did not have to do it.”

 

Bøkene om Lady Trent er originale, spennende, morsomme og interessante. De er virkelig i en klasse for seg og jeg anbefaler de varmt.

Den ene pluss en

Skrevet av Jojo MoyesDen ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg  usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

The Mistborn Trilogy

The Final Empire, The Well of Ascension, The Hero of AgesThe Mistborn Trilogy | edgeofaword

Skrevet av Brandon Sanderson

Forlag: Gollancz (Orion Publishing Group, 2009)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Min flotte yngre søster ga meg denne serien til jul. Et bokssett med tre bøker. Med flotte omslagsbilder og gripende anmeldelser fra andre kjente fantasy forfattere. Jeg brukte litt tid på denne serien, ikke fordi den var vanskelig eller kjedelig. Tvert imot, den var fengende og spennende, og jeg ønsket å bruke tid for å virkelig nyte den. Jeg anmelder hele trilogien på en gang så jeg ikke skal gi bort for mye av handlingen.

What if the Dark Lord won?

Vin er et gatebarn. Foreldreløs og forlatt av sin storebror må hun klare seg alene i de trange gatene i hovedstaden Luthadel. Vin tilhører Skaa folket, et slavefolk som lever i frykt og dårlige forhold under verdens selvutnevnte gud og keiser, The Lord Ruler. En keiser som har sittet på tronen i tusen år. Ethvert forsøk på å trekke The Lord Ruler av tronen har feilet, men nå dras Vin inn i et siste forsøk på opprør. Et opprør uten sidestykke.

Ikke det mest originale plottet, kanskje, men gjennomføringen; ohh, den er genial. Jeg ble sugd inn i historien fra første side og nøt hver eneste side helt til slutten i bok tre. Noe som utgjør hele 2130 sider.

Vin er ei 16 år gammel jente da vi først møter henne. Hun lever i skyggene og holder sammen med byens tyver o.l. I dette riket må de være ekstremt forsiktige, og ingen stoler på noen. Vin er mistroisk, forsiktig og paranoid. Noe hun trenger å være da hun ikke er en normal jente. Vin har krefter. Hun er en mistborn. En mistborn er en som kan benytte seg av allomancy, kraften til å hente styrker fra metaller. Å være en Skaa mistborn er farlig. The Lord Ruler ønsker å holde kreftene blant keiserrikets elite, og alle Skaa som mistenkes for krefter jaktes på og henrettes.

Heldigvis for Vin blir hun funnet av en annen Skaa mistborn, Kelsier, og det er han som lærer henne å bruke kreftene sine. Han oppdager raskt at hun er usedvanlig sterk og evnerik, og som lederen av det nye opprøret setter han henne midt i det hele.

Jeg likte Vin veldig godt. Hun starter som en mistroisk tenåring, men hun har en fantastisk karakterutvikling. Først med utviklingen av kreftene sine, så med å stole på gruppen hun blir en del av, så på kjærligheten. For, ja, det blir litt kjærlighet her også. Ikke mye, aldri klissete, og ikke noe stor dramatikk rundt det. Jeg fant romantikken koselig, og Elend, mannen hun forelsker seg i, er en fyr som er lett å like. Sarkastisk, boklærd og fullstendig forelsket i Vin.

“Belief isn’t simply a thing for fair times and bright days, I think. What is belief – what is faith – if you don’t continue in it after failure?” Vin frowned. “Anyone can believe in someone, or something, that always succeeds, mistress. But failure… ahh now, that is hard to believe in, certainly and truly. Difficult enough to have value, I think.”

Ok, skal prøve å ikke gi bort mer av bøkene nå, men det er et par ting jeg må trekke frem. Ting som er så utrolig godt gjennomført. Det som er med fantasy er at alt kan skje, men det som skiller god fantasy fra dårlig/middelmådig fantasi er et alt er troverdig i den settingen som er satt. Det har Sanderson klart her. Allomancy, altså kraften til metaller, var forvirrende til å begynne med, men man kom raskt inn i det. Det er så godt gjennomført. Helt genialt, egentlig. Og hvis man blir forvirret er det en oversikt bakerst i hver bok i tilfelle man går surr i hvilket metall som gjør hva. Etter hvert blir vi også introdusert for flere ulike måter å benytte seg av metallene på.

Karakterene er mangfoldige, det finnes ingen platte eller endimensjonale personer her. Og det er ikke bare hovedpersonen som har en fin utviklingskurve. De fleste karakterene endrer seg gjennom bøkene. Alle utvikler seg, noen mer enn andre, men alle lærer og forandrer seg. Og mer enn en gang overrasker de deg.

En annen ting som er godt gjennomført her er slåsscenene. I alt for mange bøker blir disse scene enten kuttet ut eller dårlig gjennomført. Med så gjorde han, så gjorde hun osv. Det slipper vi her. Slåsscenene er adrenalinfyllte og godt beskrevet. Jeg tror faktisk jeg aldri har lest bedre.

Hele verdenen er godt bygd opp. Dette er en skadet verden, med en rød sol, aske som faller hver dag, og brune trær og planter. Og hver natt kommer tåken (mist) som skremmer og holder menneskene fast under keiseren. Blomster med farger og grønne planter er bare en myte her. En myte få tror på. Hvorfor verden er slik får du ikke vite før i bok tre, men det er her Sanderson virkelig viser hvor god han er. Ting og personer som virker så ubetydelige i bok én ender opp med store og viktige roller utover i bok to og tre. Jeg elsker slik oppbygging. Forfatteren har virkelig jobbet med historien sin. Her finnes ingen plotthull. Ingen ting er tilfeldig.

“Well, the Church of the Survivor teaches that Vin will someday cleanse the sky of ash and the air of mists. I figure while she’s at it, she might as well bring back the plants and the flowers. Seems like a suitably feminine thing to do, for some reason.”

Hvis det er noe jeg kan trekke ned på er det bok to. Den starter ganske så tregt. Her er det mye politikk og uthaling. Det virkelige spennende ligger og murrer i bakgrunnen hele tiden, men det tar en stund før man kommer dit. Etter en titt på Goodreads ser jeg at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Allikevel fant jeg alle bøkene spennende og komplett uforutsigbare. Sanderson har ingen problemer med å ta livet av godt likte karakterer. Noe som bidrar til autentisiteten i bøkene. For i hvilken krig overlever alle?

The Mistborn Trilogy er en mustread innen fantasysjangeren. Jeg sitter med et sug i magen etter den. Den er spennende, uforutsigbar, troverdig og med fantastiske karakterer og karakterutviklinger. Absolutt herlige bøker. Og det beste er jo at han har skrevet flere bøker fra denne verdenen. Bøker jeg absolutt skal lese.

“Brandon Sanderson is the real thing – an excited storyteller with a unique and powerful vision” David Farland.

“Intrigue, politics, and conspiracies mesh complexly in a world Sanderson realises in satisfying depth and peoples with impressive characters.” Booklist.

The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanThe Tropics of Serpents | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. to i serien Memoir by Lady Trent. Jeg leste den første, A Natural History of Dragons, i fjor. En bok jeg kjøpte mest for bildet på forsiden (en drage), og som jeg endte med å forelske meg i. I sommer endte jeg med å kjøpe de neste tre bøkene i serien, men med så mange bøker i lesebunken min har jeg foreløpig bare lest denne. The Tropic of Serpents er en flott oppfølger.

… during these years I found myself accused of fornication, high treason, and the status as the worst mother in all of Scirland. It is rather more than most women manage in their lives, and I own that I take a perverse sort of pride in the achievement.

Isabella, altså Lady Trent, er ei dame med bein i nesa. Hun har levd et spennende og ikke et rent så lite farefullt liv og det er hennes eget liv hun skriver om. I den første boken får vi høre om hennes første tur til Vystrana for å studere drager og selv om denne turen endte med å bli ganske så skummel og sorgtung, gjorde den lite for å slukke det brennende engasjementet hun har for drager. Faktisk så brenner bare flammen sterkere.

Det har gått noen få år siden hun fikk sønnen sin, men hun er rastløs etter en ny ekspedisjon. Sammen med sin gode venn, mr. Wilker, og en ny bekjent, Natalie, forlater hun sin tre år gamle sønn hos sin svoger og drar til Eriga for å studere sumpdrager. Her havner hun midt i en politisk kamp og hennes forsøk på å redde dragene setter henne i livsfare flere ganger.

But we aren’t any kind of threat, are we?” “No,” I said. “I don’t see how we could be.” Later I would recall those words with a great deal of irony.

En kvinne i en mannsdominert verden. En smart kvinne i et samfunn der kvinner skal holde seg hjemme og oppdra barn, Isabella setter konvensjonene på prøve. Hun nekter å føye seg etter samfunnets normer. Hun kjemper for alt hun får, mens hun tynges ned av alt samfunnet krever av henne. Hun er ei kvinne man kan se opp til. En kvinne som forandrer verden.

‘Would that I were a man,’” I said, quoting Sarpalyce’s legend. “Except that I do not wish I were a man. I only wish that being a woman did not limit me so.”

Isabella elsker drager og hun er villig til å ofre mye for dem. Hennes verden vet svært lite om dem og hennes nysgjerrighet er fascinerende. Dessverre handler denne boken alt for lite om drager. Ja, de er der. Og ja, det er alltid det underliggende temaet, men her er det mye politikk. Det skjer ganske mye med Isabella som ikke har så mye med drager å gjøre. Istedet får vi vite mye om landene hun besøker. Forskjellige kulturer og normer som er ganske interessante. Brennan har hentet mye fra våre egne kulturer og jeg liker hennes portrettering av disse, men jeg savner dragene.

Give me dragons any day; I understand their ways far better than those of my fellow human beings. We make our world much too complicated.

Til tross for manglende kontakt med drager (ikke misforstå, det er drager her), er boken svært spennende. Isabella har en fantastisk humor. Sarkastisk og til tider ganske så mørk. Hun utvikler seg stadig og er en sterk kvinne som man ikke kan annet enn å respektere.

… knowing and experiencing were separate things.

Språket i boken er lett og direkte. Den er skrevet i jeg-form, uten noen gang å hoppe inn i hodet på de andre karakterene. Er det ting som ikke Isabella ser eller skjønner, gjør ikke vi det heller.

Jeg hadde ingen problemer med engelsken. Den er lett å forstå, med få fremmedord. Jeg vet ikke om bøkene er oversatt til norsk, men med det enkle språket passer denne for mange.

Disse bøkene er så originale og spennende at de er vanskelig å legge fra seg. Dette er ikke en typisk fantasy bok. Det er ingen kamp mellom det gode og det onde her. Det er ingen dverger eller alver. Dette er en helt vanlig verden, med helt vanlige mennesker, men en verden med drager. Brennan har skrevet en flott og unik fantasybok med en dæsj av historiskroman/kostymedrama. Anbefales.

Astrid Terese har også anmeldt The Tropic of Serpents og den neste i serien The voyage of the Basilisk.