Lyst mørke

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

The Murderbot Diaries

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Ut av det blå

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Møt meg på museet

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Furet/ værbitt

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

The World’s Worst Teachers

Skrevet av David WalliamsThe World's Worst Teachers | edgeofaword

Illustrert av Tony Ross

Forlag: Harper Collins Children’s Books (2019)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man er lærer og jobber på en barneskole, og i tillegg er litt over normalen interessert i bøker, er man alltid på utkikk etter spennende barnebøker. Da jeg kom over denne trengte jeg ikke å tenke meg om flere ganger før jeg kjøpte den. En bok om dårlige lærere? Denne skulle jeg ha.

Walliams har skapt seg et navn som en morsom og god barnebokforfatter. Han betegnes av mange som en ny Roald Dahl. Nå skal det mye til for å slå kongen over barnebøker, men Walliams er meget nærme. Han har tidligere skrevet serien The World’s Worst Children og med The World’s Worst Teachers følger han opp i samme stil.

This is The World’s Worst Teachers. Ten stories about teachers who make the world’s worst children look like a church choir. They are the most LOATHSOME collection of grown-ups ever. These teachers are every child’s worst nightmare.

So read on, if you dare.

I The World’s Worst Teachers møter vi ti grusomme lærere. De har alle unike personligheter og egenskaper som gir dem velfortjente plasser på topp ti lista. Og det er ofte elevene som må finne løsninger på hvordan å bli kvitt de udugelige lærerne.

Det er tydelig at Walliams har hentet en god dose med inspirasjon fra Dahl, både i skrivestil og i historieforløp, spesielt i elevenes meget oppfinnsomme håndtering av lærerne.

Once upon a times table, there was a Maths teacher named mr. Pent. He certainly looked like a textbook Maths teacher … however, mr. Pent was anything but your average Maths teacher.

Språket i boka er enkelt og lett. Dette er engelsk for yngre, noe som ikke gjør den for vrien for norske lesere. Det som kan være utfordrende er måten Walliams bøyer ord på, her tar han seg noen friheter (akkurat som Dahl) og noen ord har han rett og slett funnet opp selv (akkurat som Dahl). Med de ordene kan det være greit med en leser som har en god engelsk begrepsforståelse slik at tulleordene ikke vipper dem helt av pinnen. Det kan også hjelpe med litt voksenstøtte.

Historiene er ikke lange. Hver lærer har fått hvert sitt kapittel og er mer som små noveller. Man trenger ikke å lese de i rekkefølge og det går fint med lengre pauser mellom hvert kapittel. Illustrasjonene til Ross er artige og supplementer teksten på en fin måte.

In a world of horrible teachers, one in particular stands out for her wickedness. 

The lady may have been elderly, but she had lost none of her power to instil fear into the hearts of all the pupils at Spottingdon School.

En liten kommentar jeg aldri har skrevet i en anmeldelse før er at boka er tung. Papiret som er brukt er tykt, så selv om historiene i seg selv ikke er spesielt lange er boka utrolig tung i forhold til tykkelsen. Greit å ha med seg i tilfelle boken er tiltenkt en gave til et barn.

I historiene møter vi alt fra overforelskede lærere til lærere som har buser hengende i barten. Her er fiselukt og dårlig ånde. Her er dårlig sangstemme og klær som aldri vaskes. Absolutt alt et ungt publikum vil finne tiltrekkende.

Oss voksne? Ja, vi vil kunne le her og der vi også.

Og vi vi alle håpe vi aldri møter noen av disse lærerne!

This is a horror story. Do you dare read on? 

No? Then turn to the next story.

Yes? You have been warned, and don’t blame me if you have nightmares.

 

Det er ingen drager i dette eventyret

Skrevet av Lou Carter Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Illustrert av Deborah Allwright

Forlag: Egmont Kids Media AS (2017)

Sjanger: Billedbok

Originaltittel: There is no Dragon in this Story (Bloomsbury Publishing (2017)

Oversatt av Lise Myhre

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En tur innom Outland er obligatorisk hver gang jeg kommer meg ned i Oslo sentrum. Her finner jeg alltid noe å bære med meg hjem, og forrige tur var intet unntak. I bærenettet havnet flere bøker, deriblant denne.

Møt Drage. Han er lei av alltid å være monsteret i historien. Han er lei av å kidnappe ekle, rysjete prinsesser og gidder ikke å sloss mot flere modige, skinnende riddere. Så han går sin vei. Han vil finne et eventyr der han kan være helten.Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Dessverre er ikke det så lett. Han forsøker seg i flere eventyr, men får alltid det samme svaret: Det er ingen drager i dette eventyret. Ingen vil ha Drage i eventyret sitt.

Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Helt til han ved et uhell møter Kjempen i Jack og bønnestengelen. Etter noen uheldige hendelser får Drage endelig eventyret sitt. Han får endelig være en helt.

En artig og søt billedbok, det her. En historie om å bryte med forventningene og finne sitt potensiale, forklart og illustrert på en lett tilgjengelig måte. Barnelesere vil lett kunne følge den dypere meningen med boken.

Hvis ikke? En bok om drager! Alltid spennende.

Jeg koste meg gjennom lesingen. Nå tar det ikke mange minuttene å lese boka, men opplevelsen er absolutt storveis. Jeg har lest den flere ganger nå og finner alltid noe nytt jeg kan humre over.

Illustrasjonene er fine og er en helhetlig del av historien. De utfyller mye av teksten og er en like stor leseopplevelse som selve teksten. Her er det mye man kan finne og snakke om på sengekanten.

Ikke bare er selve historien flott og original, men oversettelsen er også god. Myhre har brukt ord og uttrykk som er lett identifiserbare i dag. Jeg kommer absolutt til å ta med denne til elevene mine for en lesestund.

En liten forkunnskap om forskjellige eventyr er en fordel, men absolutt intet must – leseopplevelsen er fremdeles god.

Dette er en bok som passer for alle aldersgrupper.

Hero at the Fall

Skrevet av Alwynn HamiltonHero at the Fall | edgeofaword

Forlag: Faber & Faber (2018)

Sjanger: Fantasy/YA/Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste bøkene om Amani, Rebel of the Sands og Traitor to the Throne, dermed endte jeg med å lese begge på nytt nå da turen var kommet til den tredje og siste boka i serien, nemlig Hero at the Fall. Og fra første side i den første boka ble jeg minnet på hvor mye jeg elsket bøkene om Amani. Å lese de på nytt var en like god opplevelse som første gang.

The Rebel Prince will rise again. He will bring a new dawn. A new desert.

Amani er fremdeles med i motstandsbevegelsen, de kjemper fremdeles mot Sultanen og for et bedre og likestilt samfunn. Hun har blitt mye sterkere i løpet av året som har gått siden vi møtte henne første gang, og mye tryggere på seg selv. Og da the Rebel Prince blir fanget er det hun som stepper opp og tar over ledelsen for motstandsbevegelsen. Nå må hun vise hva hun er god for i kampen om å frigi prinsen samtidig som hun fortsetter kampen mot Sultanen. Nå nærmer den siste og avgjørende kampen seg.

That was what we did. Survive one fight to get to the next. Over and over again until you didn’t survive. And all that you could hope for when dying was that some people wouldn’t have to see another fight. That eventually, somewhere, this country would find peace.

Bøkene om Amani er originale og nytenkende innen fantasysjangeren. Her møter vi sagnfigurer fra midtøsten mellom oaser i ørkenen, kamelkaravaner og Sultaner. En nådeløs sol og magi hentet fra sand og ild. Et langt steg fra andre fantasybøker vi ellers møter.

Amani er ei sterk og sta dame. Hun nekter å gi opp, men kjemper for seg og de hun er glad i. Selv mener hun at hun er egoistisk, men hun velger fremdeles å løpe rett inn i farefulle situasjoner for å redde andre. Magien hun oppdaget da hun møtte Jin og motstandsbevegelsen har vokst, sammen med hennes kjærlighet for Jin. Det er en god dose med kjærlighet blandet inn sammen med spenningen og magien.

Verdenen som Hamilton har skapt er troverdig, med karaktertrekk vi kjenner fra vår egen. En verden som blander det gamle med det nye. En verden under en industriell revolusjon, hvor magien står i fare for å forsvinne. En verden som i mange hensyn henger fast i utdaterte leveregler samtidig som den ønsker å modernisere seg.

This was a bad idea. I knew this was a bad idea. But I’ve done a lot of things that were bad ideas. Usually they turned out all right.

Bøkene er på engelsk, men siden de er ungdomsbøker (yound adult), er språket lett og ikke vanskelig å forstå. Det er også en god dose med sarkasme i bøkene og flere steder sitter latteren løst. Andre steder sitter tårene løst. Hamilton har en medrivende og engasjerende skrivestil.

Hero at the Fall er den siste boken om Amani. Det blir en bittersøt avskjed, man blir jo glad i denne jenta som kommer fra ingensteder, men som ender opp som nøkkelpersonen i hele motstandsbevegelsen. Vi ser henne vokse fra jenta som ofrer alt for sin egen vinnings skyld, til en ung kvinne som ofrer mye for de hun er glad i og for saken hun tror på.

«My country,» I argued … «My decision.»

Som du sikkert skjønner forelsket jeg meg raskt i disse bøkene. De har alt man ønsker seg av en fantasytrilogi og er absolutt verdt en titt.

Sammen

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Der lyset slipper inn

Skrevet av Lucy DillonDer lyset slipper inn | edgeofaword

Forlag: Bazar (2019)

Originaltittel: Where the light gets in (Bantam Press, 2018)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lucy Dillon besøkte Norge under Vårfestivalen arrangert av Cappelen Damm i 2018. Ei dame like søt og hyggelig som bøkene sine. Jeg har lest to av hennes tidligere bøker – Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting. Bøker jeg likte meget godt.

Der lyset slipper inn fikk jeg tilsendt som leseeksemplar av Bazar forlag.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.

Lorna finner endelig motet til å prøve seg på nytt. På drømmen. På livet. Med en arvet dachshund med på lasset kjøper hun et galleri i Longhampton. Byen hun forlot som barn, men alltid lengtet tilbake til. Galleriet inviterer gamle og nye venner tilbake i livet til Lorna og hun er nødt til å konfrontere harde sannheter og se nye muligheter. At hun turte å satse på galleriet skal raskt vise seg å være noe av det beste hun har gjort.

«Du er en veldig kreativ person, Lorna. Du har bare en litt for snever oppfatning av hvordan kreativitet kan komme til uttrykk.»

Det finnes mange forfattere som skriver denne typen romaner, (Jojo Moyes og Nicholas Sparks for å nevne to), men det er få som klarer å skrive inn så mye livsvisdom som Dillon.

Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

«Vet du hva som er problemet med å spare det beste til slutt?» spurte hun… «At det noen ganger ikke ser ut som du sparer, men som om du har tenkt å la det ligge igjen.»

Lorna er en sta karakter. Hun hopper raskt til konklusjoner og bruker en del tid før hun skjønner hvor feil hun kan ta eller hvor usaklig hun kan være. Som leser er det flere ganger man blir irritert over hvor forutinntatt karakteren er. Men er det en ting til Dillon mestrer så er det karakterutvikling og det får vi mengder av her.

Og så er det denne livsvisdommen da. Vanskelig å putte det inn i en historie på en troverdig måte hvis det ikke er noe utvikling blant karakterene.

Det var sikkert en fordel at du ikke kunne se hvor diffus du var i andres versjon av din egen fortid.

Dillon holder seg også for det meste unna stereotypene. Alle karakterene er velutviklet og troverdige med både positive og negative personlighetstrekk. Selv om vi ikke blir presentert for en uendelig parade av karakterer, møter vi et rikt karaktersamfunn.

Flere av karakterene har kjent hverandre lenge, men heldigvis slipper vi ja, vi har kjent hverandre hele livet, men la oss gjenta for hverandre alt vi har gjort sammen allikevel skrivestilen. Dillon stoler på at leseren klarer å trekke egne konklusjoner ut fra hintene som blir presentert. På denne måten virker dialogene mer troverdige og historien får en bedre flyt. Ingenting virker overpresentert eller overformulert.

Noe som er litt artig er at Dillon plasserer sine historier til samme by. Denne gangen traff vi ikke karakterene fra tidligere bøker, men noen av dem blir nevnt.

«OK, jeg gleder meg til det.»

«Var det noe annet?»

Alt det andre. Det var alt det andre.

«Nei,» sa hun…

Skrivestilen er lett og ledig. Man blir presentert for flere parallelle historier, men det blir aldri rotete eller uoversiktlig. Oversettelsen er god og jeg følte ikke at Dillons fortellerstemme ble borte.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Hun har raskt klatret opp som en av mine favorittforfattere og det blir spennende å følge hennes karriere fremover.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.