gavetips

Kvit, norsk mann

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Brynjulf Jung TjønnKvit, norsk mann | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var for en tid tilbake på Cappelen Damm som jevnlig arrangerer bokprat. Blant forfatterne denne gangen var Brynjulf Jung Tjønn, som har skrevet en diktsamling om det å være en adoptert gutt i distriktsnorge. Det er ikke ofte jeg leser poesi, men etter å hørt en tydelig rørt Tjønn lese utdrag fra boka si, ønsket jeg å lese denne. Heldigvis er det kort avstand mellom scenen og kassa på Cappelen Damm, og før Tjønn var ferdig med å prate hadde jeg allerede kjøpt boka. Og jeg angrer ikke.

Kva vil du bli

når du blir stor?

Eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Allerede ved det første lille diktet skjønner man at dette kommer til å bli en sterk leseopplevelse. Tjønn ble adoptert til Norge i 1982, og har gjennom hele livet fått høre at han ikke er norsk nok. Med boka Kvit, norsk mann har han skrevet om sine opplevelser med rasisme under oppveksten og sitt inderlige ønske om å kunne være norsk nok.

Og diktene treffer. Det er vanskelig for mange å sette seg inn i rasismens stygghet, men Tjønn skriver så enkelt og sårt at for en liten stund kan man klare å forstå hvordan det er å kjenne rasisme på kroppen.

læraren går rundt og deler ut fargestiftar

og spør om nokon treng hudfarge

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

kva vil du bli

når du dør?

eg vil bli til norsk

mørk jord

Kvit, norsk mann er ikke en lang diktsamling. Med sine knappe 100 sider er det ikke vanskelig å komme seg gjennom den. Allikevel tar det tid å lese boka, da følelsene den vekker trenger tid til å fordøyes. Denne diktsamlingen er en opplevelse. En viktig opplevelse. En tankevekkende opplevelse. En opplevelse jeg anbefaler, selv for de som normalt ikke leser mye poesi.

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Ikke slipp av Trygve Skaug.

Feil sted, feil tid

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Av Gillian McAllisterFeil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Det er vi som er her nå

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

 

Skrevet av Kirsten Hotlmoen Resaland og

Helt ærlig | edgeofaword

Astrid Nylander Almaas

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Ungdom, fakta

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jorda er full av mennesker som alle henger sammen på omtrent samme måte. Likevel er det lett å tenke at du er den eneste som tenker som du gjør, eller at ingen andre kan vite hvordan du har det. 

Jeg kom over denne boken via en forelesning psykologspesialist Kirsten Holtmoen Resaland holdt. Hun nevnte da at hun hadde skrevet en bok, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, om hvordan mennesker hanger sammen. Boken er adressert til ungdom med fokus på kropp, følelser, sosialt liv og mange andre ting ungdom går og lurer på. Jeg endte med å bestille boken før forelesningen var ferdig.

Det er veldig mye mer som er normalt og vanlig enn man skulle tro – det snakkes bare ikke høyt om. I denne boken vil vi vise deg hvor mye rart som følger med å være menneske, og forklare så ærlig som mulig om hvordan ting henger sammen.

Tematikken i boken er tung, men forfatterne har ikke vikt unna og har skrevet godt om alt fra seksualitet til psykisk helse. Det er tydelig at forfatterne snakker mye med ungdom, for hele boken er skrevet på et lett ungdommelig måte med slang som bør treffe de fleste i målgruppen.

Ungdommer har lest og kommet med tilbakemeldinger underveis i forfatternes arbeid med boken. Dermed kan man trygt si at boken inneholder tema som er viktig for dem, og blir et oppslagsverk hvor ungdommen kan finne svar på det meste. Boken inneholder også en del forslag og tips til hva man kan gjøre i konkrete situasjoner, og bakerst ligger en liste over steder man kan få hjelp i ulike situasjoner.

Alle de ti kapitlene i boken handler om nye tema, og de er ganske lange. Hele boken er på over 300 sider. Den er stor og tung, ikke noe man bærer med seg på t-banen for å lese med andre ord. Dette er heller ikke en bok man trenger å lese gjennom på en gang, men kan leses hulter i bulter, hvor man tar for seg de kapitlene man trenger å lese der og da.

Det er ikke alltid lett å være menneske.

Boken er ment for å normalisere alt kroppen gjør og alt man går og tenker på i tenårene, noe forfatterne nevner mange ganger. Kanskje litt mange ganger? Det hendte skrivestilen ble litt masete, men kanskje det bør være sånn? Kanskje man må gjenta hvor normalt alt er til det kjedsommelige for at det virkelig skal synke inn?

Vi voksne vet alle hvor tøffe tenårene kan være, og det er veldig deilig å sitte på den andre siden, men vi må ikke glemme å hjelpe og støtte de som er i tenårene nå. Boken kan like mye være et hjelpemiddel til de voksne som ønsker å støtte sine ungdommer.

Boken er et ungdomsleksikon, med alt de trenger å vite for å navigere seg gjennom ungdomsårene, og burde nesten bli et must i bokhyllene på ungdomsrommene. Dette er en super gave, selv til ungdommer som normalt ikke leser så mye, eller er spesielt opptatt av bøker.

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

Lykke til med alt ungdomstiden din innebærer av morsomme, utfordrende, fine og vanskelige ting. Vi heier på deg!

Lyst mørke

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

The Murderbot Diaries

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Ut av det blå

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Møt meg på museet

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Furet/ værbitt

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

The World’s Worst Teachers

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av David WalliamsThe World's Worst Teachers | edgeofaword

Illustrert av Tony Ross

Forlag: Harper Collins Children’s Books (2019)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man er lærer og jobber på en barneskole, og i tillegg er litt over normalen interessert i bøker, er man alltid på utkikk etter spennende barnebøker. Da jeg kom over denne trengte jeg ikke å tenke meg om flere ganger før jeg kjøpte den. En bok om dårlige lærere? Denne skulle jeg ha.

Walliams har skapt seg et navn som en morsom og god barnebokforfatter. Han betegnes av mange som en ny Roald Dahl. Nå skal det mye til for å slå kongen over barnebøker, men Walliams er meget nærme. Han har tidligere skrevet serien The World’s Worst Children og med The World’s Worst Teachers følger han opp i samme stil.

This is The World’s Worst Teachers. Ten stories about teachers who make the world’s worst children look like a church choir. They are the most LOATHSOME collection of grown-ups ever. These teachers are every child’s worst nightmare.

So read on, if you dare.

I The World’s Worst Teachers møter vi ti grusomme lærere. De har alle unike personligheter og egenskaper som gir dem velfortjente plasser på topp ti lista. Og det er ofte elevene som må finne løsninger på hvordan å bli kvitt de udugelige lærerne.

Det er tydelig at Walliams har hentet en god dose med inspirasjon fra Dahl, både i skrivestil og i historieforløp, spesielt i elevenes meget oppfinnsomme håndtering av lærerne.

Once upon a times table, there was a Maths teacher named mr. Pent. He certainly looked like a textbook Maths teacher … however, mr. Pent was anything but your average Maths teacher.

Språket i boka er enkelt og lett. Dette er engelsk for yngre, noe som ikke gjør den for vrien for norske lesere. Det som kan være utfordrende er måten Walliams bøyer ord på, her tar han seg noen friheter (akkurat som Dahl) og noen ord har han rett og slett funnet opp selv (akkurat som Dahl). Med de ordene kan det være greit med en leser som har en god engelsk begrepsforståelse slik at tulleordene ikke vipper dem helt av pinnen. Det kan også hjelpe med litt voksenstøtte.

Historiene er ikke lange. Hver lærer har fått hvert sitt kapittel og er mer som små noveller. Man trenger ikke å lese de i rekkefølge og det går fint med lengre pauser mellom hvert kapittel. Illustrasjonene til Ross er artige og supplementer teksten på en fin måte.

In a world of horrible teachers, one in particular stands out for her wickedness. 

The lady may have been elderly, but she had lost none of her power to instil fear into the hearts of all the pupils at Spottingdon School.

En liten kommentar jeg aldri har skrevet i en anmeldelse før er at boka er tung. Papiret som er brukt er tykt, så selv om historiene i seg selv ikke er spesielt lange er boka utrolig tung i forhold til tykkelsen. Greit å ha med seg i tilfelle boken er tiltenkt en gave til et barn.

I historiene møter vi alt fra overforelskede lærere til lærere som har buser hengende i barten. Her er fiselukt og dårlig ånde. Her er dårlig sangstemme og klær som aldri vaskes. Absolutt alt et ungt publikum vil finne tiltrekkende.

Oss voksne? Ja, vi vil kunne le her og der vi også.

Og vi vi alle håpe vi aldri møter noen av disse lærerne!

This is a horror story. Do you dare read on? 

No? Then turn to the next story.

Yes? You have been warned, and don’t blame me if you have nightmares.