Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Reklamer

To søstre

Skrevet av Åsne SeierstadTo søstre | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2016)

Sjanger: Dokumentar

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Åsne Seierstad har skrevet en rekke kritikerroste bøker, deriblant Bokhandleren i Kabul og En av oss. Med To søstre fikk Seierstad Brageprisen for beste sakprosabok, og nå har hun også fått Bokbloggerprisen åpen klasse 2016, en pris som er meget velfortjent.

Jeg hadde hørt om To søster før den ble nominert til bokbloggerprisen, men jeg fikk dessverre ikke lest den før rett før prisen skulle deles ut. Av alle bøkene som ble nominert rakk jeg bare å lese to: To søstre og Arv og miljø av Vigdis Hjort. Av disse to er jeg glad for at det var To søstre som stakk av med bokbloggerprisen.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.

Å lese en bok om personer som lever i dag, helt normale mennesker, om hendelser som skjer rundt oss hele tiden, over alt, i det skjulte, er en merkelig følelse. For man vet jo hvordan boken slutter, man vet at dette ikke er en spennende krim med en happy ending. Og uansett hva leseren sitter med av tanker eller meninger rundt temaet, hjelper det ingen ting fra eller til. Situasjonen har hendt, den skjer, og det er absolutt ingen ting leseren kan gjøre med det.

Historien om Ayan og Leila er en historie om et skjult samfunn inne i vårt trygge og, som vi ønsker å tro, åpne land. Her har vi det trygt, her vet alle hvem eller hva som er godt og riktig. Allikevel skjer det radikalisering hos oss også. Og boken om søstrene er en flott oppvåkning for oss litt naive nordmenn.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. At de hadde Gud på sin side, mens de andre hadde djevelen på laget. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Boken er flott skrevet, med en ærlig og direkte stil. Den trenger ingen fancy skriveteknikker for å øke spenningen, den er spennende i seg selv. Alle hendelsesforløp, samtaler og tanker har Seierstad fått tak i gjennom intervjuer med de involverte og de skal visstnok ha fått lest gjennom manuskriptet før utgivelsen. Det håper jeg virkelig, og i så tilfelle har jeg ikke noe annet enn en dyp respekt for dem, slik som de har åpnet seg og fortalt om sine innerste tanker og redsler.

I am the master of my faith.

Vi følger for det meste Sadiq, jentenes far, men vi får også innblikk i tankene og livene til andre familiemedlemmer. Vi får høre fra lærere og tidligere venner. Alle sitter de med samme spørsmål: Hvordan kan vi ha unngått å se hva jentene drev på med? Hvordan kan vi ha unngått å se hvordan jentene ble radikaliserte?

Og det er nettopp de spørsmålene Seierstad prøver å svare på med boken. Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at hun fant et definitivt svar, dette er jo vanskelige og brede spørsmål, men hun gir oss i hvert fall et dypt innblikk i hvordan slikt kan skje, og mange grunner til hvorfor ingen meldte fra.

Sadiq satt oppe hver natt. I sitt eget mareritt, som bare ble intensivert med skrekken for at Raqqa, der jentene bodde, skulle teppebombes. Han skiftet med å avskrive jentene den ene dagen, til å bli overmannet av en desperat trang til å redde dem den neste.

Jeg leste Bokhandleren i Kabul for mange år siden, en bok jeg ikke likte noe særlig. Derfor satt jeg meg ned med To søstre uten for store forhåpninger, men denne tok skikkelig tak i meg. Den åpnet for mange nye tanker og diskusjoner, og vil nok være med meg lenge. Jeg kan trygt si at dette er ikke en bok jeg glemmer med det første.

Gratulerer til Seierstad for bokbloggerprisen, den er velfortjent.

Simon og stjernene

Skrevet av Nathan FilerSimon og stjernene | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Shock of the Fall (Conville and Walsh Ltd, 2013)

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg skal fortelle deg hva som skjedde, for da får jeg presentert broren min samtidig. Han heter Simon. Ham tror jeg du vil like. Det gjør i hvert fall jeg. Men om et par sider kommer han til å være død. Han ble aldri den samme igjen etter det.

Matthew er 19 år og strever med psyken. Han er inn og ut av psykiatrisk avdeling og føler at han ikke hører hjemme i livet. Mest av alt strever han med at han ser broren sin, Simon, overalt: i speilet, under senga, i flammene. Men Simon er død, har vært det i mange år, noe Matthew ikke klarer å komme over.

Jeg følte med skyldig. Noen ting i livet er akkurat som vi forestiller oss.

Da jeg kjøpte denne boken skjønte jeg at det kom til å falle noen tårer under lesingen, og det gjorde det. Historien er så skjør, så sår. Filer mestrer virkelig kunsten å få frem de vanskelige følelsene, som den lammende sorgen etter dødsfallet til en kjær en og skyldfølelsen over å være den som er igjen i live. Forbered deg på en emosjonell reise hvis du plukker opp denne boken.

Det tar lang tid før vi får vite hva som egentlig skjedde da Simon døde. Vi får heller ikke vite nøyaktig hvilken diagnose Matthew har før på slutten av boken. Men det gjør absolutt ingen ting. Det er reisen til Matthew som er viktig her, ikke diagnosen hans. Og det er flere sider ved Matthew det er lett å kjenne seg igjen i. Han er en flott karakter, godt gjennomtenkt.

Jeg lever et slags Klipp ut & Lim inn-liv.

Filer jobber i psykiatrien og det kommer godt frem gjennom skrivestilen. Ingen ting virker påtatt eller falskt. Matthews sorg og forvirring treffer. Og det er ikke bare gjennom ordene Filer får det frem, men også gjennom skrivestilen. Den hopper og spretter og gjentar seg.

Jeg flytter minnet rundt i leiligheten som om det er et møbel, eller et innrammet bilde som jeg ikke klarer å bestemme meg for hvor jeg skal henge.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i slike hopp og sprett, men her spiller de ikke bare en stilistisk rolle, de er en viktig del av historien. For Matthew er forvirret. Han er ofte neddopet og sløv. Han er trist og full av lengsel. All hoppingen er en flott måte å fremheve forvirringen på.

Gjentagelsene hjelper til med å bygge opp under Matthews liv i psykiatrien. Flere steder er også setninger delt opp og ord slengt litt rundt hulter i bulter. Til å være en debutroman er den utrolig gjennomført og skriveteknikkene godt gjennomtenkte. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene.

Simon og stjernene er full av nydelige skildringer og originale metaforer. Filer skildrer Matthew med en forsiktig hånd. Mange av metaforene er kanskje litt rare, men de passer til en person som ser på verden med litt andre øyne enn den gjennomsnittlige personen. De hjelper til med å bygge opp en karakter som har knekt sammen, men som fremdeles har en styrke, et slags sjelelig håp. Matthew er kompleks, men samtidig enkel. Han er dyp og vel gjennomtenkt.

Jeg snublet ut i en ny morgen som var uskarp i kantene.

Alle de valgte teknikkene henger så fint sammen i denne historien. Det er rett og slett bare nydelig.

Er det én ting jeg kan sette fingeren på er det den norske tittelen på boken. Hva har stjernene med det hele å gjøre? Den engelske tittelen passer mye bedre. Heldigvis har ikke tittelen noe med leseopplevelsen å gjøre.

Simon og stjernene er en perfekt bok på mange måter. Den er original, godt gjennomtenkt og gjennomført. Den trekker frem følelsene til leseren og gir en god dose med visdom på veien. Dette er en bok som vil være med meg lenge. En bok som har fått sin plass blant mine favoritter.

Les den, føl den, erfar den. Du vil ikke angre.

Slike minner kravler under huden min.

Alltid redd

Skrevet av Anne Lise StrandAlltid redd | edgeofaword

Forlag: Z-forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære pappa. Du har trampet på meg og knust mitt hjerte, men jeg elsker deg likevel.

Alltid redd er en grusom bok. Ikke på grunn av skrivestilen, men tematikken, da den handler om de sidene ved samfunnet vi ikke ønsker å tenke på. De tingene vi vet skjer i alt for mange hjem, med alt for mange barn, men som vi presser vekk fra tankene våre. Det er så utrolig mye lettere å snu ryggen til. Så mye lettere å overse blåmerkene, de mørke og tomme blikkene, de knekte sjelene. Så mye enklere å tro at alt ordner seg av seg selv.

Det finnes en styrke i oss alle, men for mange blir denne styrken satt på harde prøvelser og slitt ned, gang på gang. Hva om vi bare tok oss litt tid til å se? Til å hjelpe? Til å ikke snu oss bort når vi hører disse stille ropene om hjelp?

Smerten i hjertet er verre enn i kroppen.

Alltid redd trekker oss inn i helvete. Den får oss til å åpne øynene. Får oss til å gremmes over vår selvvalgte blindhet. For selv om man overlever helvete, betyr ikke det at alt glemmes og livet fortsetter med røde roser og lyseblå himmel. Nei, helvetet fortsetter, i form av minnene og mentale åpne sår. I form av en knust sjel som ikke klarer å finne trygg grunn å stå på. Ingen hørte den stakkars sjelen når den var barn, så hva vil skje om noen finner ut av det nå som den er voksen? Det var jo bare ens engen feil, var det ikke?

Pustende og pesende river han henne i stykker på alle mulige måter.

Alltid redd er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men den trenger ikke å være perfekt. Den treffer blink med sin forsiktighet. Sin sårbare enkelthet. De få sidene er fylt med mye råskap, men samtidig så mye håp og kjærlighet at øynene ikke var tørre et sekund. Hva gjør vel noen få overbrukte metaforer og slitte formuleringer når budskapet er så mye viktigere enn alt annet?

For Hedda elsker sin far. Selv etter alt som har skjedd. Hun skylder ikke på noen andre enn seg selv for alt hun har vært gjennom. Alene prøver hun å sette sammen sjelen sin igjen. Alene jobber hun for å forhindre at noen skal finne ut hva hennes elskede far utsatte henne for som barn.

Det er så utrolig slitsomt med denne sort-hvitt tenkingen. Udugelig eller perfekt, kjempestygg eller superpen, lyst eller mørkt. Aldri noe midt imellom. Hun får aldri fred. Det ene slår i hjel det andre.

Hedda kan være hvem som helst. Hun kan være meg, deg eller naboen. Hun kan være gutten du ser i møkkete klær på butikken. Eller jenta med uvasket og flokete hår i klasserommet. Og alt de gjør, hver dag, hvert sekund, er å rope om hjelp. Roper så høyt de kan uten å lage en lyd.

Alltid redd er en av disse stemmene. Det er synd at boken ikke har skapt noen bølger i samfunnet. Samtidig finnes det mange bøker med samme tema, så mange at de drukner litt i hverandre. Men når det finnes så mange, hvorfor fortsetter samfunnet å lukke øyne og sinn?

Rydde ut

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.

Norsk sokkel

Skrevet av Heide LindeNorsk sokkel | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Det begynner ofte med titlene for Heidi Linde. Hun finner en spennende tittel og former teksten rundt den. Da hun kom på den interessante tittelen Norsk sokkel, bestemte hun seg for å skrive en tilhørende roman. Den fantes jo tross alt ikke fra før. Dermed ble det en bok om den norske velferdsstaten.

-Vi har jo folketrygden da, sier hun, det er ingen som havner på gata her i landet.

Boka er delt opp i en rekke noveller. Hver novelle tar opp en ny side ved velferdssystemet og omhandler nye mennesker. Alle karakterene hører sammen på ulike vis, som en stor utvidet familie, og vi møter både menn, kvinner og barn. Novellene er ikke lange, men vi rekker å få fine, dype innblikk i karakterene.

Dette er ikke en tradisjonell roman med hovedplott og handlingskurve. Novellene er små, korte innblikk i karakterenes liv, som små snapshots. Vi følger karakterene over korte perioder i deres liv, hvor de møter en eller annen side av velferdsstaten. Det er mer en samling historier om de små og store valgene vi tar i hverdagen, både de bevisste og ubevisste. Alltid med velferden i ryggen.

Hva hver enkelt karakter strever med er ikke alltid like lett å få tak i. Heller ikke hva selve poenget i hver novelle er. Historiene er ganske åpne, og en må lese en del mellom linjene. Hver novelle ender i en liten cliff-hanger. Problemene som oppstår blir ikke løst, men alle karakterene tar noen valg, forløsende valg, enten bevisst eller ubevisst, men vi får ikke vite hva som skjer med dem videre etter det.

Man har alltid et valg. … Selv det å ikke velge, er et slags valg.

Personlig likte jeg ikke alle novellene like godt. Noen traff meg bedre enn andre, men det er vel kanskje normalt. I og med at karakterene er så vidt forskjellige skulle det godt gjøres å like alle. En raskt titt på nettet viser at dette ikke var noe bare jeg syntes, men vi foretrekker visst ikke alle de samme novellene.

Alle karakterene er forskjellige, noe som gir boka en flott eim av realisme. Alle er i forskjellige stadier av livet, med egne drømmer og håp. Jeg fant flere av karakterene ekstremt usikre og kjente at jeg enkelte ganger ble lettere irritert over dem.

Hvorfor kan det ikke finnes en felles forståelse for hva som er riktig? … Noen burde gi en definisjon, formulere et slags etisk regelverk og sette to streker under…  

Boken er ekstremt detaljert. Alt er nøye nedskrevet, både relevante og ikke relevante detaljer. Det er som å se gjennom en liten, firkantet skjerm, hvor alt av bakgrunnsstøy blir synlig, ikke bare det som skjer i forgrunnen. Dette ble litt slitsomt i lengden. Jeg fant ut at jeg foretrekker bøker som holder en tydelig retning, hvor alt av uvesentlig svada blir luket bort.

Alt i alt er dette en interessant bok. Om den er god eller dårlig kan diskuteres, den er definitivt annerledes. Dette er en bok som skaper reaksjoner og oppmuntrer til ettertanke. Et lite stykke Norge i bokform.

Hver nye epoke man når, som liksom kommer som et sjokk. Alle disse eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort. … Og slik fortsetter det helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope: men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!

Balance

There once was a man named Doubt. This was not his birth name, but rather a name given while growing up. For everywhere he went, doubt followed. Whenever people where happy, he would sow doubt about their happiness. Whenever people were proud off their accomplishments, he would sow doubt about their abilities. Above all else, the one he doubted was himself. Since doubt resided at his core, it stopped him from trying anything new. Believing he would never amount to anything,

There once was a woman named Sure. Just like Doubt, this was not her given name, but rather a name procured while growing up. For everywhere she went, sureness followed. Whenever people where happy, she would ensure their happiness. Likewise, when people were unhappy, she would ensure their unhappiness. Above all else, the one she was most sure about was herself. At every project she started, she was sure she would excel. In every topic she discussed, she was sure she was right.

Doubt and Sure never had any friends. Doubt threw people off with his sulkiness; Sure alienated people by her overestimated abilities. When Doubt met Sure, all thought they would cancel each other out. That Doubt would be the destruction off Sure. This was not to come.

Sure gave Doubt the confidence he lacked to give him a real vocation. Doubt gave Sure some sorely needed realism about her abilities. They complement each other perfectly. Together they have the strength to pursue the projects they know they will do well, the realism to stay away from the things they cannot, and the careful curiosity to try everything new. And such they inspire in others as well, giving them an abundance of friends.

Together they are Balance.

Brevet

Regnet trommer hardt mot den slitte teltduken. En mann sitter krumbøyd på den lave feltsengen, bøyd over en kasse han har satt på høykant. Han blåser varm luft på de kalde og stive fingrene, trekker jakkekragen tettere rundt halsen før han plukker opp blyanten og myser mot det fuktige papiret. Han vet hva han ønsker å skrive, men ordene sitter fast i halsen på ham. De kalde fingrene knuger på blyanten, klare for ordene, men han vet ikke hvordan han skal begynne. Han sukker og slipper ut en stor dampsky. Det er så kaldt. Kulden har kommet seg helt inn til margen. Og selv her, i ly for regnet med en liten gasslampe til lys og varme, kjenner han hvordan kulden favner om ham. Det er lenge siden han sluttet å kjenne tærne i de våte støvlene. Buksen er fulle av flenger og under de åpne hullene er huden sår og lilla. Grublende klør han seg i det uflidde skjegget, før han tar sats.

 

Min sønn. Min kjære, lille sønn.

Hvor mye jeg ønsker å holde om deg. Le med deg. Se deg smile. Kjenne lukten av deg. Her jeg sitter nå lukter jeg ikke annet enn død, sult og kulde. Dagene er lange. De er uendelige, og de er alle mørke. Mørke som natten. Jeg kan ikke huske når jeg så solen sist. Jeg kan ikke huske når jeg kjente varmen sist. Bare det evinnelige regnet. Og vinden. Jeg savner deg så. Deg og din mor. Den lille varmen som fremdeles finnes i mitt hjerte er fylt av minnet av dere. Min kjærlighet til dere.

Jeg sitter her, den siste dagen i mitt liv. Jeg vet at jeg aldri vil se dere igjen. Jeg vet at jeg snart vil stå ved himmelens porter. Jeg er ikke redd. Jeg er bare så veldig kald. Jeg ønsker døden velkommen. Alt jeg ønsker er å si farvel. Å fortelle deg at jeg elsker deg. Du min sønn. Min førstefødte. Min eneste. At jeg elsker min kone, din mor. Hun som alltid ga meg slik varme og kjærlighet. Selv om jeg nå forlater verden, vil jeg aldri glemme dere. Jeg vil aldri forlate dere.

Denne krigen er meningsløs. Jeg ser det. Jeg har alltid sett det. Allikevel har jeg vært nødt til å kjempe. Jeg har gjort ting. Grusomme ting. Jeg har tatt liv. Alt i navnet til en konge som snart vil være glemt. Alt for en meningsløs krangel som skulle ha vært diskutert ferdig i en stor hall på et staselig slott. Det er vi som må lide for de mektiges nykker. Vi, folket, som ikke er annet enn bønder og fattige stakkarer for de med alle privilegier.

Min sønn, ikke la min skjebne bli din. Ikke gå inn i en kamp du ikke vet hvorfor kjempes. En kamp du ikke er enig i. Hold øynene og ørene dine åpne. Hør! Se! Kjemp for det du mener er rett. For de du er glad i. Du er like mye verdt som en konge. Ditt liv er ikke deres til å ødsle vekk. En mann som tror på det han kjemper for er en farlig motstander. En verdig motstander. Ikke slik som meg. En sliten og kald mann som skyter fordi han befales til det. Jeg er ufarlig. Jeg er som en liten maur på en stor slette. Bare én blant millioner. Unnværlig.

Krigen er over. Vi har allerede tapt. Nå sendes vi ut i et siste slag fordi vår konge nekter å innse det innlysende. Fordi han legger nederlaget på oss. Fordi vi ikke er annet enn små tall i en stor bok for han. Han vil aldri se våre liv. Vil aldri se vår kjærlighet. Han ser oss ikke som mennesker. Vi er kyr på vei til slakting. Min sønn, han er ikke verdig deg. Du, en sønn av en bonde, prinsen i mitt liv.

Det vil komme flere konger. Flere ledere. Og de vil alle tro at de er bedre enn oss. De vil alltid trekke oss med seg i meningsløse kriger. Vi må sloss og dø for deres lyster, uten at de trenger å miste en eneste dråpe blod. Verden flyter over av blod, min sønn. Vårt blod. Noen må stanse det. Noen må demme denne flodbølgen. Jeg kan ikke. Det er for sent for meg. Jeg kan høre himmelens klokker kime i ørene. Jeg kan kjenne dødens kulde sive inn i kroppen. Hva er det jeg dør for? La meg få dø for deg, min sønn. La meg få dø for din fremtid.

Lev livet ditt, min prins. Lev det slik det er ment å skal leves. Hør på hva andre sier, hva de mener, men ikke gå blindt inn i andres oppfatninger. Lytt! Se! Dann dine egne meninger. Gode meninger. Og kjemp for dem. Ikke la deg overtale av søte ord. Ikke ty til våpen når ord så lett kan avslutte en uenighet. La ikke andre utkjempe dine slag. La ikke andre lide for dine overbevisninger. Krig skaper ikke fred. Krig skaper mer krig. Våpen skaper død. Bruk ordene dine, min sønn. Gi en tale som egger til fred, ikke til krig. Og min død vil ikke være meningsløs. Min død vil være frøet som spirer til fred.

Du har mitt hjerte. Du har hatt det siden du begynte livet i din mors mage. Jeg pleide å legge hånden på den og kjenne hvordan du beveget deg der inne. Jeg var der da du trakk ditt første livgivende åndedrag. Jeg var den første som holdt deg. Jeg holdt dere begge. Ta vare på din mor for meg. Hun vil sørge over meg. Ta hennes hånd og før henne til trygghet. Gi henne min kjærlighet i tillegg til din.

Jeg vil se dere igjen, min sønn. Men ikke før dere er gamle. Når du har levd et fullt liv og dør som en gammel mann. Etter et langt liv fullt av glede og kjærlighet. Og fred. Jeg vil leve gjennom deg. Jeg er en mann som bare fikk levd et halvt liv. Og halvparten av det i gjørme, blod og regn. Men jeg fikk oppleve kjærligheten. Jeg går inn i døden med hjertet mitt fullt av deg og din mor.

Min sønn. Min kjære, lille sønn. Prinsen i mitt liv.

Han legger blyanten fra seg. Den triller ned fra det provisoriske bordet og lander på det sølete jordgulvet. Han plukker den ikke opp. Det er ikke noe behov for en liten blyant der han skal. Han bretter brevet sammen. Sønnens navn og adresse reflekteres i det svake lyset før han stapper brevet i innerlommen på jakken. Stiv og støl reiser han seg fra feltsengen. Han strekker seg og prøver å stampe litt varme i føttene. Ute begynner trommene å egge til strid, mens regnet fremdeles pøser nådeløst fra himmelen og trekker seg inn i alt av klær og humør. Han strekker seg etter musketten som står lent mot teltduken. Deretter stikker han en kniv i beltet ved siden av pungen av fuktig krutt. På nytt trekker han kragen tettere om halsen. Han trekker pusten dypt, lukker øynene et øyeblikk og sender noen siste tanker til de der hjemme før han går ut i regnet. Ut til døden.

En kvinne i Berlin

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram