Skrevet av Heide Linde

Forlag: Gyldendal (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner ofte med titlene for Heidi Linde. Hun finner en spennende tittel og former teksten rundt den. Da hun kom på den interessante tittelen Norsk sokkel, bestemte hun seg for å skrive en tilhørende roman. Den fantes jo tross alt ikke fra før. Dermed ble det en bok om den norske velferdsstaten.

-Vi har jo folketrygden da, sier hun, det er ingen som havner på gata her i landet.

Boka er delt opp i en rekke noveller. Hver novelle tar opp en ny side ved velferdssystemet og omhandler nye mennesker. Alle karakterene hører sammen på ulike vis, som en stor utvidet familie, og vi møter både menn, kvinner og barn. Novellene er ikke lange, men vi rekker å få fine, dype innblikk i karakterene.

Dette er ikke en tradisjonell roman med hovedplott og handlingskurve. Novellene er små, korte innblikk i karakterenes liv, som små snapshots. Vi følger karakterene over korte perioder i deres liv, hvor de møter en eller annen side av velferdsstaten. Det er mer en samling historier om de små og store valgene vi tar i hverdagen, både de bevisste og ubevisste. Alltid med velferden i ryggen.

Hva hver enkelt karakter strever med er ikke alltid like lett å få tak i. Heller ikke hva selve poenget i hver novelle er. Historiene er ganske åpne, og en må lese en del mellom linjene. Hver novelle ender i en liten cliff-hanger. Problemene som oppstår blir ikke løst, men alle karakterene tar noen valg, forløsende valg, enten bevisst eller ubevisst, men vi får ikke vite hva som skjer med dem videre etter det.

Man har alltid et valg. … Selv det å ikke velge, er et slags valg.

Personlig likte jeg ikke alle novellene like godt. Noen traff meg bedre enn andre, men det er vel kanskje normalt. I og med at karakterene er så vidt forskjellige skulle det godt gjøres å like alle. En raskt titt på nettet viser at dette ikke var noe bare jeg syntes, men vi foretrekker visst ikke alle de samme novellene.

Alle karakterene er forskjellige, noe som gir boka en flott eim av realisme. Alle er i forskjellige stadier av livet, med egne drømmer og håp. Jeg fant flere av karakterene ekstremt usikre og kjente at jeg enkelte ganger ble lettere irritert over dem.

Hvorfor kan det ikke finnes en felles forståelse for hva som er riktig? … Noen burde gi en definisjon, formulere et slags etisk regelverk og sette to streker under…  

Boken er ekstremt detaljert. Alt er nøye nedskrevet, både relevante og ikke relevante detaljer. Det er som å se gjennom en liten, firkantet skjerm, hvor alt av bakgrunnsstøy blir synlig, ikke bare det som skjer i forgrunnen. Dette ble litt slitsomt i lengden. Jeg fant ut at jeg foretrekker bøker som holder en tydelig retning, hvor alt av uvesentlig svada blir luket bort.

Alt i alt er dette en interessant bok. Om den er god eller dårlig kan diskuteres, den er definitivt annerledes. Dette er en bok som skaper reaksjoner og oppmuntrer til ettertanke. Et lite stykke Norge i bokform.

Hver nye epoke man når, som liksom kommer som et sjokk. Alle disse eldre som nærmest forbløffet slår fast at de har blitt gamle, at livet har gått så fort. … Og slik fortsetter det helt inn i døden. Og hva da? Sperre opp øynene i et siste krampaktig, men selvfølgelig helt forgjeves sekund, rope: men hallo?! Skal jeg også være blant dem som dør?!