Skrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.