Tåkens hersker

Skrevet av Carlos Ruiz ZafónTåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Roman

Original tittel: El príncipe de la niebla (Editorial Planeta, S.A, 20018)

Oversatt av Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg fikk tilsendt Tåkens hersker av Juritzen i høst i bytte mot en ærlig bokanmeldelse. Det har kommet og gått en del måneder siden jeg leste den ferdig og skrev denne anmeldelsen, men med bytte av PC forsvant denne litt i kaoset av filer på minnepennen. Så her kommer endelig min mening om denne romanen av Carlos Ruiz Zafón.

Max ville nok sent komme til å glemme den sommeren da han – nærmest ved en tilfeldighet – oppdaget magien.

Året er 1943, og Max er tretten år når familien flykter fra krigens herjing til en fredelig landsby ved havet. De flytter inn i et gammelt hus i enden av stranden som har stått ubebodd i lang tid, og som snart viser seg å ha sin egen mystiske historie.

I fyrtårnet i den andre enden av stranden, bor Roland sammen med sin bestefar. Max og Roland blir raskt venner, og sammen med Max sin eldre søster Alicia, skal de komme til å grave opp den grufulle sannheten om skipsvraket som ligger på bunnen av bukta.

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Max ble sittende med uret fra faren i hånden og betrakte resten av familien, som slepte kofferter opp og ned. Ikke visste han at denne dagen skulle bli barndommes siste.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, og leser du gjennom sitatene i anmeldelsen min, kan du skjønne hvorfor. Selv foretrekker jeg imidlertid en litt mer direkte fortellerstil, og jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Dette behovet for å forklare absolutt alt kommer også til syne i de plutselige hoppene i fortellerstemme. Gjennom mesteparten av boken følger vi Max. Enkelte steder følger vi Roland. Men plutselig og uten forvarsel, befinner vi oss hos Alicia eller bestefaren til Roland, Víctor Kray.

Han hadde holdt seg i skyggene og ventet, uten å forhaste seg, på en kraft som skulle føre ham tilbake til de levendes verden. Og ingenting er så kraftfullt som et løfte …

Disse hoppene tilførte veldig lite annet enn et sekunds forvirring etterfulgt av et minutts irritasjon. Her er jeg kanskje en smule konservativ, men enten så velger du å bruke flere fortellerstemmer konsekvent (merk Game of Thrones) gjennom hele historien, eller så holder du deg til én eller to.

Jeg fant fortellerstilen litt anstrengt og en smule irriterende. Men da dette er en oversettelse, er det vanskelig å si om dette skal tilskrives forfatteren eller oversetteren.

Max merket hvordan det dødbringende grepet hindret både pusten hans og blodtilførselen til hodet.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring. Resultatet ble en litt over gjennomsnittlig opplevelse og terningkast fire.

Reklamer

Genuine Fraud

Skrevet av E. LockhartGenuine Fraud av E. Lockhart | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2017)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Møt Jule. En sosial kameleon, en superhelt og en enigma.

Møt Imogen. En rik arving, vakker og kald.

Jule og Imogen er bestevenner, eller er de egentlig det?

Jeg tror jeg stopper der. Dette er en bok der det er vanskelig å forklare plottet uten å røpe for mye.

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd? Hvem er egentlig Jule og hvordan havnet hun der?

If only she could go back in time, Jule felt, she would be a better person. Or a different person. She would be more herself. Or maybe less herself. She didn’t know which, because she didn’t any longer know what shape her own shape was, or whether there was really no Jule at all, but only a series of selves she presented for different contexts.

Genuine Fraud fortelles i førsteperson og i Jule finner vi en upålitelig forteller. Dette er et godt virkemiddel i en spenningsroman, og E. Lochkart bekrefter nok en gang at hun vet hva hun driver med. Det bidrar absolutt til å gi denne boken det lille ekstra på spenningssiden.

Språket er lett og ledig, og forfatteren går rett på sak – det meste av overflødig tekst luket ut. Hun gir deg ikke for mye og heller ikke for lite, men akkurat nok til at du bare må fortsette å lese. Her er E. Lockhart en sann mester, og ikke ett øyeblikk blir det kjedelig.

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

She didn’t know if she could love her own mangled, strange heart. She wanted someone else to do it for her, to see it beating behind her ribs and to say, I can see your true self. It is there, and it is rare and worthy. I love you.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

We Were Liars er en eksepsjonelt god bok, en bok som får deg til å kjenne på de dype følelsene, en bok som setter spor. Det er dessverre ikke Genuine Fraud. Historien er velskrevet, spennende og underholdende, og det skal også sies at den er ganske unik, men der setter vi også punktum.

Men kanskje de som ikke likte We Were Liars, vil si det motsatte, nemlig at denne er mye bedre. Det er mange meninger som florerer på nettet, og jeg kan kun gi min egen.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

Love was what you gave up when you became – whatever she was now. Larger than life. Dangerous. She had taken risks and reinvented herself.

Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka

Skrevet av Elias og Agnes VåhlundHåndbok for superhelter – Del 1: Håndboka | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Sjanger: Barnebok

Originaltittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken (Rabén & Sjögren, 2017)

Oversatt av Helene Heger Voldner

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Du kan flykte fra fiendene dine.

Men du kan ikke flykte fra deg selv.

Lisa er ni år gammel. Moren hennes har dratt til utlandet for å jobbe, og Lisa må flytte fra alle vennene sine og bo hos mormoren sin. Og som om det ikke er ille nok, er guttene på den nye skolen helt pyton. Hun har så store og utstikkende ører, og hver dag når hun er på vei hjem fra skolen, løper de etter henne og erter henne for de store ørene.

Hver natt legger hun seg med hendene presset mot ørene, i håp om at de til slutt vil bli værende sånn, bare hun holder dem lenge nok. Men ørene hennes nekter å adlyde, og mobbingen fortsetter.

En dag søker hun tilflukt fra mobberne på biblioteket, der søsteren til mormor jobber. Og mens hun sitter hulkende mellom noen hyller, ser hun noe lyse mot henne på nederste hylle. Det er en bok hun aldri har sett før, «Håndbok for superhelter».

Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok.

Men det er noe merkelig ved denne boken: når hun går for å registrere lånet, ligger den ikke i systemet. Det er som om den ikke finnes i det hele tatt. «Vet du hva jeg tror? […] Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den», sier søsteren til mormor.

Den kvelden bestemmer Lisa seg for at hun skal lære seg noen superkrefter og ta oppgjør med bøllene en gang for alle.

Det var i alt 101 ulike superkrefter man kunne lære seg. I boka stod det at man ikke burde trene på mer enn tre forskjellige ferdigheter om gangen, for å være sikker på at [det] ikke skjedde en kortslutning i hjernen.

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er som sagt en tegneserie, og mye av historien formidles via bildene. Det er begrenset med tekst på hver side, og teksten er enkel og direkte. Ikke er boken for lang heller. Håndbok for superhelter egner seg derfor godt til lesetrening.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover. Som en introduksjon til tegneserier, kan den bane vei for én av de mest populære bokseriene for alderen 9+, nemlig Amuletten.  Og best av alt, dette er første bok i en serie.

Dyrespråk: Evnen til å snakke med alle dyr på hele jorden, unntatt pinnedyr.

Selvmordet

Skrevet av Ben OrmstadSelvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett.  Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

 

 

 

Utmarker

Skrevet av Arne DahlUtmarker av Arne Dahl | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Serie: Berger og Blom, 1

Original tittel: Utmarker (Albert Bonniers forlag, 2016)

Oversatt av Einar Blomgren

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Boken Utmarker er en råbarket svensk kriminalbok. Handlingen starter med at 15-åringen Ellen Savinger har vært forsvunnet i tre uker. Politietterforsker Sam Berger frykter at hun har vært utsatt for en seriemorder. Dette synspunktet deles ikke av kollegene i politiet: ingen kropp, ingen forbrytelse. Men Sam Berger er besatt av saken, ikke minst fordi flere unge jenter er savnet.

Handlingen starter når Berger, sammen med beredskapstroppen, tar seg inn i et forlatt hus, hvor en tipser mener å ha sett den savnede jenta.

Berger stoppet dem. «Tenk utlagt felle», hvisker han. Plutselig var regnet blitt deres fortrolige. Smatringen mot taksteinen overdøvet skrittene opp trappen. Rambukken ble løftet, flere våpen ble avsikret i takt. Først da døren ble slått inn, trengte en annen lyd gjennom regnet. Et dumpt smell av knekt tre.
Et stort mørke åpnet seg.

Jenta blir ikke funnet, men derimot er det mye som tyder på at stedet har blitt brukt til å holde et menneske fanget. Så spørsmålet som da trenger seg på, er hvor er Ellen? Er hun fortsatt i live?

Gjennom grundig etterforskning finner Berger ut at en kvinne på sykkel stadig dukker opp blant tilskuerne. Hvem er denne kvinnen, og hvilken rolle spiller hun i handlingen? Berger starter en intens jakt på denne kvinnen, som ved en anledning presenterte seg som Nathalie Fredèn.

At Berger har et litt anstrengt forhold til sin sjef, Allan Gudmundsson, er ikke veldig overraskende. Dette scenariet er temmelig stereotypt for kriminalhistorier hvor hovedpersonen er en politibetjent. Men hvis man overser den detaljen, er dette en bok spekket av spenning.

Berger kommer selv i søkelyset og blir arrester av SÄPO, representert ved Molly Blom, som mistenker Berger for selv å ha noe med forbrytelsene å gjøre.

 -Fordi du drepte henne, sa Blom, -og la lokk på.
-Men jeg vet ikke engang hvem du snakker om, Molly. Hvem er dama? Hvordan døde hun?
-Ikke kall meg Molly, drittsekk. Du har ingen rett til å ta mitt fornavn i din munn.

Etter hvert starter de et samarbeid. Sammen starter de to en intens jakt på gjerningsmannen, som Berger mener å vite hvem er. Her veves nåtid og fortid sammen der tidligere opplevelser spiller viktige roller. Har traumatiske opplevelser med mye mobbing på ungdomskolen skapt et monster med sterke hevntanker?

Etter hvert blir det usikkert om hvem som jager hvem. Er det den virkelige forbryteren de jakter på, eller er det han som jager dem? Men hva med de savnede jentene, har han drept dem, eller er de fortsatt i live? Hvor mange har han egentlig tatt og holdt fanget?
Flere ganger mener de å ha tak på ham, men kommer stadig litt for sent. Han glipper unna som såpestykket i badekaret. Den endelige konfrontasjonen kommer i form av et crescendo av voldsutgytelse.

Før det finnes et jeg, finnes svimmelhet. Bare svimmelhet. En snurring som går forut alt annet. Det er temmelig lenge.
Deretter svetting. Det svettes. Det er ikke varm svette, den er iskald. Et sted renner den. Det finnes ennå ikke noe rom, ikke noen kropp, det finnes ikke smerte, ingen følelser, ikke noe jeg.

Spenningen i boken holdes hele tiden på topp. Forfatterens korte konsise setninger forsterker dette. Leseren låses fast i handlingenes høye tempo.
Måten forfatteren makter å holde på spenningen, minner litt om bøkene til Jo Nesbø, og brutaliteten til forbryteren ligger heller ikke tilbake for dem vi blir kjent med i bøkene om Harry Hole. Kan vi skimte et snev av inspirasjon?

Så for de som er fan av slike bøker, kan boken anbefales. De som innehar et mer sart sinn, bør kanskje holde seg til Camilla Läckberg.

Vurdering: en sterk firer.

 

I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Zombieutbruddet

Skrevet av Robert NæssZombieutbruddet (Byrået for ikke-hendelser, episode én) av Robert Næss | edgeofaword

Serie: Byrået for ikke-hendelser (bok én)

Forlag: Juritzen jr. (2017)

Sjanger: Barn og ungdom, grøsser

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Stopp bilen, slipp oss ut!»

«Hjeeeeelp!»

«Hvem er dere?»

«Hva vil dere?»

«Vi har ikke gjort noe!»

Sprøytespissen kommer nærmere.

«Neeei!»

Det er bare et mareritt. Når den stikker, våkner jeg, det er bare et mareritt.

Sprøytespissen borer seg inn gjennom buksa, gjennom huden, inn i muskelen. Det svir.

Det er bare et mareritt … må våkne nå … hvorfor våkner jeg … ikk … e …?

Med dette begynner Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener.

Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser.

Etter mye frem og tilbake, takker både Thelma og Tico ja til den nye jobben, og til en helt ny hverdag. De rekker imidlertid bare så vidt å begynne agentopplæringen før krisen inntreffer og de blir kastet inn i sitt første oppdrag.

Dette var deres lille verden. Alt her var så trygt og godt og fint. Men etter en million år blir jo alt kjedelig. Som å tygge på den samme tyggisen helt til smaken har gått ut – og så bare fortsette å tygge til kjevemusklene stivner. Akkurat sånn følte de at byen var. En oppbrukt tyggis.

Zombieutbruddet er en grøsser for barn. Jeg suste gjennom historien (som jeg også burde da jeg er en god del eldre en målgruppen) og satt igjen med et relativt middels inntrykk. Dette er ren og skjær underholdning gjennomsyret av enkle vendinger, dog med litt fantasi.

Så til det litt mer tekniske og analytiske.

Kapitlene er korte, perfekt overkommelige for unge lesere. Språket er lett og ledig, men byr også på noen fine sammenligninger og mer krevende uttrykk. Med de sistnevnte fulgte det som regel med en forklaring, dette føltes ganske så pedagogisk.

Etter den første spenningen med kidnappingen er over, faller vi tilbake i et roligere tempo. Næss tar seg god tid til å sette scenen og gjøre oss kjent med karakterene, og vi er på drøye 100 sider før vi igjen befinner oss innenfor veggene til Byrået for ikke-hendelser og spenningen igjen tar av. Dette var litt for lenge for min smak, og jeg føler Næss kan miste noen lesere her.

Men kommer man seg hit, vil man suse videre i et stadig raskere tempo med stadig mer spenning. Kun til slutt kan man spørre seg selv om det var verdt det.

Så hva kan jeg egentlig si om utførelsen?

Zombieutbruddet byr på spenning og grøss, men innehar også et snev av humor.

«Kan du ta det litt rolig?» Ropte Thelma.

«Ta det rolig? Når man er så gammel som meg, er tid det mest verdifulle man har», ropte Lyana.

«Og når man er så ung som oss, så er livet det mest verdifulle man har», ropte Thelma tilbake.

Jeg strevde imidlertid litt med dialogen til Tico og Thelma, og ble stadig sittende med spørsmålet: Snakker elleveåringer virkelig slik?

«Det er akkurat som om det ligger et uvirkelighetens slør over det», sa Tico en kveld de lå i sengene sine og skypet.

«Snakk vanlig», sa Thelma.

«Det var noe jeg leste i en bok», sa Tico. «Det betyr at noe du husker blir mer og mer uvirkelig etter som tiden går. Et bilde som sakte blir ute av fokus, på en måte. Eller en drøm du hadde for lenge siden og som du bare husker bruddstykker av».

Jeg er usikker da jeg sjeldent prater med elleveåringer, men dialogen føltes for meg unaturlig og keitete, som om den er skrevet av en voksen forfatter som ikke helt får til å være et barn. Nå er det klart at barnebøker som regel skrives av voksne, men det er likevel alfa og omega at den unge leseren skal kunne kjenne seg igjen i karakterene. Ellers kunne jo forfatteren like så godt ha skrevet om voksne agenter. Noe som for så vidt ville vært en hel del mer realistisk.

Men så er jo selvfølgelig Thelma og Tico usedvanlig intelligente: Tico allerede en mesterhacker, og Thelma den smarteste på trinnet. Noe annet kan man umulig forvente seg av to nybakte agenter i Byrået for ikke-hendelser. Eller kan man kanskje det?

Zombieutbruddet er ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder.

Hun traff perfekt. Zombiehodet ble kappet rett av. Kroppen veltet overende og traff steingulvet mens den rødbrune væsken sprutet ut av halsen. Hodet trillet bortover gulvet og stoppet på luka, rett foran Tico og stirret opp på ham.

Likevel er det de som vil like boken nettopp på grunn av dette, så igjen, det blir opp til foreldrene å avgjøre om dette er noe for deres barn.

Alt i alt er Zombieutbruddet en spennende historie som kan engasjere barn som liker det litt skumle og makabre. Jeg vil anbefale en nedre aldersgrense på 10, men her er det foreldrenes skjønn som gjelder. Dette er ren underholdning, og ikke nødvendigvis en av de bøkene barna kommer til å tenke tilbake på med varme om hjertet når de blir voksne. Jeg gir Byrået for ikke-hendelser episode én: Zombieutbruddet en sterk treer, eventuelt en svak firer på en god dag.

Tico hvilte tommelen på knappen. Skulle de leve eller dø? I løpet av et tusendels sekund ville alt bli avgjort.

 

Visning

Skrevet av Sofie SarenbrantVisning av Sofie Sarenbrant | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Visning pågår (Damm förlag, 2014)

Oversatt av Henning J. Gundersen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Familien Gøransson har visning på huset sitt i Bromma, et idyllisk villastrøk i Stockholm. Morgenen etter visningen finner den 6 år gamle Astrid sin pappa drept i husets gjesterom, et rom han er henvist til på grunn av forestående skilsmisse.
Det er ingenting som tyder på innbrudd, og mordvåpenet er en av husets kjøkkenkniver.

Kriminalinspektør Emma Sköld får saken. Et av spørsmålene hun stiller seg er om noen kan ha gjemt seg i huset etter visningen, noe som forsterkes av at Astrid påstår at en fremmed var inne på rommet hennes den natten.

Hun ligger helt stille i himmelsengen. I lyset fra den røde nattlampa ser jeg de lukkede øynene hennes og et ansikt i fredelig harmoni. Dyna har glidd litt på skeive, men den langermede, småblomstrede nattkjolen holder henne varm nok.

Gjennom hele boka får vi også følge, det vi kan anta er, morderens egne tanker. Men forfatteren holder oss på pinebenken fordi det ikke er opplagt hvem (dvs. bokens jeg-person) som kommer med disse tankene. Jeg er normalt ikke så begeistret for slike «brudd» i en spennende handling, men i dette tilfellet gir det boken en ekstra dimensjon.

I god tradisjon leder forfatteren mistanken i flere retninger i løpet av historien. Selv offerets kone, Cornelia, slipper ikke unna mistanke i og med at hun holder informasjon tilbake overfor politiets etterforskere.

I boken treffer vi mange personer, som alle er vevd inn i hverandres liv. Deriblant Hugo, Emma Skölds ekskjæreste.  Hugo er sjalu og forøker å gjøre livet surt for Emmas nye samboer, Kristoffer, som er eiendomsmegler, ved å møte opp på visninger og komme med negative påstander om visningsobjektet.

«Jeg synes det lukter mugg her», mumler Hugo høyt nok til at andre rundt ham hører hva han sier. Effekten lar ikke vente på seg. Straks begynner en dame å snuse inn lufta i det eksklusive badet med påkostet mosaikk, fjernvarme i gulvet og håndkletørker fra gulv til tak.

At Hugo får mistanken rettet mot seg forsterkes også av at Kristoffer hadde megleransvar for Cornelias hus.

Cornelias mann, Hans, har et alkoholproblem og er tidvis voldelig. Cornelia vil ut av dette forholdet og ønsker derfor skilsmisse, hvilket er foranledningen for salget av huset deres. Cornelia lever i konstant frykt for hva Hans kan foreta seg når han har drukket.

Lyden av slepende skritt får Cornelia til å sperre opp øynene og stirre ut i mørket. Hun blir øyeblikkelig lysvåken og lytter etter tegn til at han befinner seg utenfor soverommet. Frykten griper fatt i henne med det samme.

Personer som er sekundære i handlingen blir også bragt inn i dramatiske og livstruende hendelser. Dette gjelder i særdeleshet Josefin, som er Emmas søster og i tillegg Cornelias venninne.

Den rare drømmen tar liksom aldri slutt. Josefin blendes av et lys som er så sterkt at hun må lukke øynene. Øyelokkene føles blytunge. Hele tiden trekkes hun mot lyset, samtidig som hun kjemper imot. Når hun kommer til bevissthet igjen, ligger hun taus og stille.

At vi her har med en kvinnelig forfatter å gjøre er tydelig (en rent personlig «analyse»). Vi får delta i barnefamiliers daglige gjøremål, med levering og henting av barn i skole og barnehage, beskrivelser av husets interiør osv. Dette er kanskje ikke mannlige forfattere så opptatte av, men på denne måten blir man bedre kjent med menneskene i historien.

Er dette en spennende bok?

Ja, definitivt.

Den starter langsomt – det er ikke så mye som skjer i første halvdel av boken. Denne delen bruker forfatteren til å bygge opp persongalleriet og handlingsmønsteret. Men jeg lover, den blir spennende nok, og etter hvert blir den en skikkelig «page turner». Og når morderens identitet endelig blir avslørt vil nok mange lesere bli overrasket. Derfor er konklusjonen: løp og kjøp. Jeg står inne for en femmer.

En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

Bokryggpoesi #5

I dag er det fredag og på tide at jeg gjør et aldri så lite come back på bloggen med et beskjedent poetisk innslag.

Bokryggpoesi #5 | edgeofaword

Nåde

liv etter liv

Det aller fineste

Dette er som du kan se vår femte bokryggpoesi; de første fire finner du her.

God helg!