Bokryggpoesi #6

mai 31, 2019 / Stine-Marie / 1 kommentar

Så var det endelig fredag.

For ganske så mange år tilbake nå ble det startet en liten tradisjon med bokryggpoesi på fredager. Vi bidro i det små til denne de første årene, men har faktisk ikke kommet med noe på denne fronten siden 2017. Det må jeg gjøre noe med.

Så om du sitter med fredagstacoen eller fredagspizzaen, eller har en helt annen middagstradisjon på fredager, her er et lite dikt til deg.

Bokryggpoesi #6 | edgeofaword

the Court of Broken Knives,

days of BLOOD and STARLIGHT,

the Girl King,

a face like glass,

dreams of GODS and MONSTERS

God helg!

Det jenter er lagd av

mars 3, 2019juli 31, 2020 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Elana K. Arnold Det jenter er lagd av | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Originaltittel: What girls are made of (Carolrhoda, 2017)

Oversatt av Vibeke Saugestad

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jenter. De skal være sterke og selvstendige. Og pene. Men de skal ikke vise at de vet det. De skal være søte og snille, lagd av bare gode ting. De skal være sexy. og klare for sex. Når kjæresten vil det. Men de skal ikke vise at de elsker ham.

– Vibeke Saugestad, innsiden av omslaget

Nina er håpløst forelsket i Seth. I forholdet gir hun ham alt: kroppen, hjertet og sjelen. Men så blir det slutt, bare at Seth aldri tar seg bryet med å si noe. Hun bare kjenner det inni seg, hun føler avgrunnen mellom dem og vet at det er hennes feil.

Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. «Jeg kan slutte å elske deg når som helst,» sa hun

Dette er et portrett av livet til en jente i kanskje den mest sårbare perioden av hennes liv. Nina tar oss med på en ferd fra håpløs avhengighet til egenrådig selvstendighet, der hun til slutt oppdager nettopp hva hun er lagd av.

Karakterene er få. Mennene briljerer med sitt fravær, og de vi møter er redusert til biroller. I Det jenter er lagd av er det kvinner som står i fokus. Og skildringene av disse kvinnene er fantastiske. De er ekte, brutalt ærlige og rå.

Jeg er en hanske som blir varm når man tar den på. En slire som former seg etter det som er inni meg. Jeg er en kameleon, en blekksprut, og Seth er min eneste miljøvariabel.

Historien fortelles av Nina i førsteperson. Fortellerstilen er nokså tradisjonell med en mer eller mindre kronologisk flyt med noen tilbakeblikk her og der. Men vi får også små avbrudd i form av Ninas egne historier, og her får vi noen doser av magisk realisme når Nina forteller om kvinner, sex og graviditet eller jomfruhelgener, dyrkelse og misbruk.

En som også tar mye plass i denne historien, både direkte og indirekte, er moren til Nina. Her møter vi en intelligent og frigjort kvinne, men også en bitter og desillusjonert kone og mor. I sin sårbarhet tar hun i stor del sine ekteskapelige problemer ut over Nina. Blant annet sjenker hun Nina full i en alder av fjorten og forteller henne at det er ingenting som heter ubetinget kjærlighet. Neppe et eksempel på den perfekte mor.

«Kjærligheten til en kvinne,» sa moren min, «er alltid avhengig av utseende hennes. Det,» sa hun, idet fingrene mine streifet hennes ved den siste bretten, «og sex.»

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe: Vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv. En sterk femmer til Elana K. Arnold.

Takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Vi mot dere

desember 27, 2018 / Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Fredrik Backman Vi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn. Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Hun ba om det

august 15, 2018februar 27, 2019 / Stine-Marie / 5 kommentarer

Hun ba om det av Louise O'Neill | edgeofaword Skrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen, går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen.

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.

Velkommen til Amerika

juli 21, 2018april 13, 2022 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Linda Boström Knausgård Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård | edgeofaword

Forlag: Forlaget Oktober (2017)

Originaltittel: Välkommen till Amerika

Oversatt av Monica Aasprong

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Ellen er elleve år gammel og har sluttet å prate. Stillheten omgir henne som et teppe, og hun kjenner mørket kryper stadig lenger inn.

Jeg faller fra. Kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatt tankene.

Hun bor i en leilighet med sin mor og sin eldre bror. Hennes mor er lyset, en rå livskraft som kan få til hva som helst bare fordi hun vil, og som nekter å akseptere sin families disharmoni. Hennes bror isolerer seg selv; han spikrer igjen døren til rommet sitt og tisser på flasker.

Faren til Ellen er død. Han er mørket.

Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glad i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Historien fortelles gjennom Ellens tanker. Hennes indre kaos kommer tydelig frem i korte og stakkato setninger og plutselige hopp mellom lys og mørke, fortiden og nå. Hun setter ord på sin angst og sin redsel for det ukjente som ligger foran henne, og på en lengsel etter den kjærligheten og tryggheten hun en gang følte. Hennes far hjemsøker henne, og mørket synes å fortrenge det lyset som en gang var.

Mørket var overalt. Mørket luktet. Det luktet skrekk og noe søtt. Mørket var det som fosset ut av kranene og fylte badekaret. Jeg vasket håret i mørket, kroppen min, hele meg. Jeg spiste av mørket og ble farget av det innvendig. Mørket kom seg inn litt etter litt.

Velkommen til Amerika er vakker og melankolsk. Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder dem sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

Jeg jaget tankene på flukt. Ville ikke vite av dem, men de var sterke, tankene. De visste at jeg bare var et barn.

Tåkens hersker

juni 24, 2018juli 27, 2018 / Stine-Marie / 4 kommentarer

Skrevet av Carlos Ruiz Zafón Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Roman

Original tittel: El príncipe de la niebla (Editorial Planeta, S.A, 20018)

Oversatt av Kjersti Velsand

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg fikk tilsendt Tåkens hersker av Juritzen i høst i bytte mot en ærlig bokanmeldelse. Det har kommet og gått en del måneder siden jeg leste den ferdig og skrev denne anmeldelsen, men med bytte av PC forsvant denne litt i kaoset av filer på minnepennen. Så her kommer endelig min mening om denne romanen av Carlos Ruiz Zafón.

Max ville nok sent komme til å glemme den sommeren da han – nærmest ved en tilfeldighet – oppdaget magien.

Året er 1943, og Max er tretten år når familien flykter fra krigens herjing til en fredelig landsby ved havet. De flytter inn i et gammelt hus i enden av stranden som har stått ubebodd i lang tid, og som snart viser seg å ha sin egen mystiske historie.

I fyrtårnet i den andre enden av stranden, bor Roland sammen med sin bestefar. Max og Roland blir raskt venner, og sammen med Max sin eldre søster Alicia, skal de komme til å grave opp den grufulle sannheten om skipsvraket som ligger på bunnen av bukta.

Tåkens hersker er karakterisert som en grøsser som er rettet mot både ungdom og voksne. På mange måter er det en spøkelseshistorie.

Max ble sittende med uret fra faren i hånden og betrakte resten av familien, som slepte kofferter opp og ned. Ikke visste han at denne dagen skulle bli barndommes siste.

Romanen er blitt beskrevet som velskrevet og poetisk, og leser du gjennom sitatene i anmeldelsen min, kan du skjønne hvorfor. Selv foretrekker jeg imidlertid en litt mer direkte fortellerstil, og jeg fant den overdrevne bruken av adjektiver en smule forstyrrende. Jeg satt igjen med en følelse av at historien er overskrevet, den er så grundig forklart til hver minste detalj, gjerne ved bruk av en overflod av adjektiver.

Dette behovet for å forklare absolutt alt kommer også til syne i de plutselige hoppene i fortellerstemme. Gjennom mesteparten av boken følger vi Max. Enkelte steder følger vi Roland. Men plutselig og uten forvarsel, befinner vi oss hos Alicia eller bestefaren til Roland, Víctor Kray.

Han hadde holdt seg i skyggene og ventet, uten å forhaste seg, på en kraft som skulle føre ham tilbake til de levendes verden. Og ingenting er så kraftfullt som et løfte …

Disse hoppene tilførte veldig lite annet enn et sekunds forvirring etterfulgt av et minutts irritasjon. Her er jeg kanskje en smule konservativ, men enten så velger du å bruke flere fortellerstemmer konsekvent (merk Game of Thrones) gjennom hele historien, eller så holder du deg til én eller to.

Jeg fant fortellerstilen litt anstrengt og en smule irriterende. Men da dette er en oversettelse, er det vanskelig å si om dette skal tilskrives forfatteren eller oversetteren.

Max merket hvordan det dødbringende grepet hindret både pusten hans og blodtilførselen til hodet.

Leseopplevelsen var fornøyelig nok, men den manglet magi, og jeg ble aldri trukket helt inn i historien. Tåkens hersker fremkalte hverken de store følelsene eller begeistring. Resultatet ble en litt over gjennomsnittlig opplevelse og terningkast fire.

Genuine Fraud

juni 17, 2018 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av E. Lockhart Genuine Fraud av E. Lockhart | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2017)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

Møt Jule. En sosial kameleon, en superhelt og en enigma.

Møt Imogen. En rik arving, vakker og kald.

Jule og Imogen er bestevenner, eller er de egentlig det?

Jeg tror jeg stopper der. Dette er en bok der det er vanskelig å forklare plottet uten å røpe for mye.

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd? Hvem er egentlig Jule og hvordan havnet hun der?

If only she could go back in time, Jule felt, she would be a better person. Or a different person. She would be more herself. Or maybe less herself. She didn’t know which, because she didn’t any longer know what shape her own shape was, or whether there was really no Jule at all, but only a series of selves she presented for different contexts.

Genuine Fraud fortelles i førsteperson og i Jule finner vi en upålitelig forteller. Dette er et godt virkemiddel i en spenningsroman, og E. Lochkart bekrefter nok en gang at hun vet hva hun driver med. Det bidrar absolutt til å gi denne boken det lille ekstra på spenningssiden.

Språket er lett og ledig, og forfatteren går rett på sak – det meste av overflødig tekst luket ut. Hun gir deg ikke for mye og heller ikke for lite, men akkurat nok til at du bare må fortsette å lese. Her er E. Lockhart en sann mester, og ikke ett øyeblikk blir det kjedelig.

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

She didn’t know if she could love her own mangled, strange heart. She wanted someone else to do it for her, to see it beating behind her ribs and to say, I can see your true self. It is there, and it is rare and worthy. I love you.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

We Were Liars er en eksepsjonelt god bok, en bok som får deg til å kjenne på de dype følelsene, en bok som setter spor. Det er dessverre ikke Genuine Fraud. Historien er velskrevet, spennende og underholdende, og det skal også sies at den er ganske unik, men der setter vi også punktum.

Men kanskje de som ikke likte We Were Liars, vil si det motsatte, nemlig at denne er mye bedre. Det er mange meninger som florerer på nettet, og jeg kan kun gi min egen.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

Love was what you gave up when you became – whatever she was now. Larger than life. Dangerous. She had taken risks and reinvented herself.

Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka

april 20, 2018 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Elias og Agnes Våhlund Håndbok for superhelter – Del 1: Håndboka | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Sjanger: Barnebok

Originaltittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken (Rabén & Sjögren, 2017)

Oversatt av Helene Heger Voldner

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Du kan flykte fra fiendene dine.

Men du kan ikke flykte fra deg selv.

Lisa er ni år gammel. Moren hennes har dratt til utlandet for å jobbe, og Lisa må flytte fra alle vennene sine og bo hos mormoren sin. Og som om det ikke er ille nok, er guttene på den nye skolen helt pyton. Hun har så store og utstikkende ører, og hver dag når hun er på vei hjem fra skolen, løper de etter henne og erter henne for de store ørene.

Hver natt legger hun seg med hendene presset mot ørene, i håp om at de til slutt vil bli værende sånn, bare hun holder dem lenge nok. Men ørene hennes nekter å adlyde, og mobbingen fortsetter.

En dag søker hun tilflukt fra mobberne på biblioteket, der søsteren til mormor jobber. Og mens hun sitter hulkende mellom noen hyller, ser hun noe lyse mot henne på nederste hylle. Det er en bok hun aldri har sett før, «Håndbok for superhelter».

Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok.

Men det er noe merkelig ved denne boken: når hun går for å registrere lånet, ligger den ikke i systemet. Det er som om den ikke finnes i det hele tatt. «Vet du hva jeg tror? […] Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den», sier søsteren til mormor.

Den kvelden bestemmer Lisa seg for at hun skal lære seg noen superkrefter og ta oppgjør med bøllene en gang for alle.

Det var i alt 101 ulike superkrefter man kunne lære seg. I boka stod det at man ikke burde trene på mer enn tre forskjellige ferdigheter om gangen, for å være sikker på at [det] ikke skjedde en kortslutning i hjernen.

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er som sagt en tegneserie, og mye av historien formidles via bildene. Det er begrenset med tekst på hver side, og teksten er enkel og direkte. Ikke er boken for lang heller. Håndbok for superhelter egner seg derfor godt til lesetrening.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover. Som en introduksjon til tegneserier, kan den bane vei for én av de mest populære bokseriene for alderen 9+, nemlig Amuletten. Og best av alt, dette er første bok i en serie.

Dyrespråk: Evnen til å snakke med alle dyr på hele jorden, unntatt pinnedyr.

Selvmordet

mars 21, 2018mars 23, 2018 / Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Ben Ormstad Selvmordet av Ben Ormstad | edgeofaword

Forlag: Publica (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Jeg er lykkelig nygift, har et vidunderlig gryende liv i magen, og ellers alt annet jeg kan ønske meg.

Likevel vil jeg dø.

Min rolle er over, min scene mørklagt. Publikum har dratt hjem, og jeg stirrer den altoppslukende abyss i hvitøyet.

Til alle min kjære, håper dere kan tilgi meg.

En ung kvinne, funnet død på fortauet nedenfor leiligheten sin: selvmord, fastslår politiet. Men jentas far er ikke like sikker. Når politiet ikke vil ta ordene hans på alvor, banker han på døren til selverklærte og ferske privatetterforsker Ørn Klo.

Lettjente penger tenker Ørn Klo, mest vant til å fakke utro ektemenn eller forsvunne hunder, når Tor Slottsberg, jentas far, slenger en bunke med 20 nystrøkne tusenlapper på bordet med løfte om 20 til når han finner ut sannheten, selvmord eller ei.

Ørn Klo kaster seg hodestups inn i saken, men finner ganske snart at han har tatt seg vann over hodet.

«Ikke tegn til kamp, sa politiet», mumlet Ørn til seg selv og gned knokene i hodet. Det klødde i hodebunnen av lua. «Hva er da dette? Rester etter en tusjekastekonkurranse?»

Ørn Klo er en mann med en tragisk fortid: han mistet sine foreldre i en brann da han var liten, og hans forlovede, Helene, døde i en bilulykke drøyt ett år før handlingen i boken finner sted. Det er via Helene, eller Helenes grav, at Klo gjenopptar kontakten med Mira, Helenes tidligere bestevenninne, og i henne finner en assistent.

Klo og Mira graver stadig dypere etter sannheten om Anine, den unge kvinnen som visstnok begikk selvmord. Og snart er det ikke bare hennes død de etterforsker. Det dype vannet Ørn befant seg i, blir stadig dypere, og bare mer og mer skittent.

Min første tanke da jeg åpnet boken var, Ørn Klo, selvfølgelig. En klisje av et navn i en klisjefylt sjanger.

Min andre tanke var: Enda en macho krimbok?

Men det gjør selvfølgelig ikke noe at han heter Ørn Klo, og fortellerstilen til Ormstad var en god del mindre macho enn mange av hans forfatterkolleger. Historien tar fort overhånd og spenningen drar deg forbi disse små detaljene og mot bokens finale.

Aldri hadde han vært så nær ved å ta Dødens kalde, knoklete hånd. Aldri hadde munnen vært så tørr, håndflatene så svette, bevisstheten så ufravikelig tilstede i øyeblikket. Han hadde rett og slett aldri hatt en pistol rettet mot seg.

Og i dette utdraget kommer vi også til ett av mine irritasjonsmomenter ved denne boken, nemlig skrivefeilene. Og det var mange av dem. Bøker skal bidra til å gi oss bedre språkforståelse, og rett og slett bedre språk. Da bør vi forvente at enten forfatter, korrekturleser eller redaktør kan forskjellen på tilstede og til stede. Jeg ville også håpet at jeg slapp unna plastikk/plast-forvirringen som så tydelig preger det norske folk. Og ikke minst at én av de involverte i utgivelseprosessen hadde tatt seg tid til å slå opp umbrakonøkkel og sett at det heter unbrakonøkkel.

Jeg ble faktisk så irritert til slutt at jeg tok meg tid til å notere ned de feilene jeg fant, med sidetall, og deretter sende en e-post til forlaget, slik at de kan rette opp feilene til neste utgivelse/pocketutgivelsen (det skal de). Men nå jobber jeg med språk, så jeg vet at jeg pirker litt i detaljer som mange andre ikke vil bite seg merke i.

Selvmordet er elegant skrevet, på tross av de dessverre så hyppige skrivefeilene. Ben Ormstad har en poetisk og sprudlende måte å ordlegge seg på, som både engasjerer og inspirerer. Han vet å bygge opp spenningen og å drive leseren fremover.

Jeg kan ikke hevde at boken er full av overraskelser, men spenningen er absolutt til stede (merk: ikke tilstede) og plottet er vanntett. Alt i alt var dette både spennende og engasjerende av Ben Ormstad. Jeg ser absolutt for meg at det kan komme flere krimbøker fra den kanten, forhåpentligvis med bedre korrektur.

Utmarker

mars 19, 2018 / Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Arne Dahl Utmarker av Arne Dahl | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2017)

Sjanger: Krim

Serie: Berger og Blom, 1

Original tittel: Utmarker (Albert Bonniers forlag, 2016)

Oversatt av Einar Blomgren

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

Boken Utmarker er en råbarket svensk kriminalbok. Handlingen starter med at 15-åringen Ellen Savinger har vært forsvunnet i tre uker. Politietterforsker Sam Berger frykter at hun har vært utsatt for en seriemorder. Dette synspunktet deles ikke av kollegene i politiet: ingen kropp, ingen forbrytelse. Men Sam Berger er besatt av saken, ikke minst fordi flere unge jenter er savnet.

Handlingen starter når Berger, sammen med beredskapstroppen, tar seg inn i et forlatt hus, hvor en tipser mener å ha sett den savnede jenta.

Berger stoppet dem. «Tenk utlagt felle», hvisker han. Plutselig var regnet blitt deres fortrolige. Smatringen mot taksteinen overdøvet skrittene opp trappen. Rambukken ble løftet, flere våpen ble avsikret i takt. Først da døren ble slått inn, trengte en annen lyd gjennom regnet. Et dumpt smell av knekt tre.
Et stort mørke åpnet seg.

Jenta blir ikke funnet, men derimot er det mye som tyder på at stedet har blitt brukt til å holde et menneske fanget. Så spørsmålet som da trenger seg på, er hvor er Ellen? Er hun fortsatt i live?

Gjennom grundig etterforskning finner Berger ut at en kvinne på sykkel stadig dukker opp blant tilskuerne. Hvem er denne kvinnen, og hvilken rolle spiller hun i handlingen? Berger starter en intens jakt på denne kvinnen, som ved en anledning presenterte seg som Nathalie Fredèn.

At Berger har et litt anstrengt forhold til sin sjef, Allan Gudmundsson, er ikke veldig overraskende. Dette scenariet er temmelig stereotypt for kriminalhistorier hvor hovedpersonen er en politibetjent. Men hvis man overser den detaljen, er dette en bok spekket av spenning.

Berger kommer selv i søkelyset og blir arrester av SÄPO, representert ved Molly Blom, som mistenker Berger for selv å ha noe med forbrytelsene å gjøre.

-Fordi du drepte henne, sa Blom, -og la lokk på.
-Men jeg vet ikke engang hvem du snakker om, Molly. Hvem er dama? Hvordan døde hun?
-Ikke kall meg Molly, drittsekk. Du har ingen rett til å ta mitt fornavn i din munn.

Etter hvert starter de et samarbeid. Sammen starter de to en intens jakt på gjerningsmannen, som Berger mener å vite hvem er. Her veves nåtid og fortid sammen der tidligere opplevelser spiller viktige roller. Har traumatiske opplevelser med mye mobbing på ungdomskolen skapt et monster med sterke hevntanker?

Etter hvert blir det usikkert om hvem som jager hvem. Er det den virkelige forbryteren de jakter på, eller er det han som jager dem? Men hva med de savnede jentene, har han drept dem, eller er de fortsatt i live? Hvor mange har han egentlig tatt og holdt fanget?
Flere ganger mener de å ha tak på ham, men kommer stadig litt for sent. Han glipper unna som såpestykket i badekaret. Den endelige konfrontasjonen kommer i form av et crescendo av voldsutgytelse.

Før det finnes et jeg, finnes svimmelhet. Bare svimmelhet. En snurring som går forut alt annet. Det er temmelig lenge.
Deretter svetting. Det svettes. Det er ikke varm svette, den er iskald. Et sted renner den. Det finnes ennå ikke noe rom, ikke noen kropp, det finnes ikke smerte, ingen følelser, ikke noe jeg.

Spenningen i boken holdes hele tiden på topp. Forfatterens korte konsise setninger forsterker dette. Leseren låses fast i handlingenes høye tempo.
Måten forfatteren makter å holde på spenningen, minner litt om bøkene til Jo Nesbø, og brutaliteten til forbryteren ligger heller ikke tilbake for dem vi blir kjent med i bøkene om Harry Hole. Kan vi skimte et snev av inspirasjon?

Så for de som er fan av slike bøker, kan boken anbefales. De som innehar et mer sart sinn, bør kanskje holde seg til Camilla Läckberg.

Vurdering: en sterk firer.