Paris for én

Skrevet av Jojo MoyesParis for en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2016)

Sjanger: Novelle/novella

Originaltittel: Paris for one (2015)

Oversatt av Elisabeth Haukland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis du har fulgt med på diverse bokblogger og boksider på nett har du nok fått med deg denne boken. Den har skapt en del debatt, ikke på grunn av selve historien, men på grunn av formatet. Jojo Moyes skrev denne som en del av et britisk prosjekt for å få flere voksne til å lese. Med andre ord skal den være kort, lettlest og fengende. En novella. I Norge ble historien utgitt som en roman. Forlaget begrunnet valget sitt med at vi ikke har sjangeren novella i Norge. Dermed blåste de opp skriften, la inn bilder og flere blanke sider for å få opp sidetallet. Hva slags begrunnelse er det? Jeg leser rett som det er romaner på knappe 100 sider. Tull og tøys, Bastion.

Hvis vi ser bort ifra det uheldige valget fra forlaget er dette en søt liten historie. Jeg likte den godt. Jeg ble ikke skuffet som det virker som mange andre har blitt, kanskje fordi jeg var forberedt. Jeg hadde fått med meg kritikken av den og kunne derfor lese den slik den var ment til å være, nemlig en kort og lettlest historie.

Nell har aldri vært i Paris. I en alder av 26 har hun egentlig aldri vært ute av landet. Hun er ikke impulsiv eller spesielt eventyrlysten, men en dag bestemmer hun seg for å gjøre noe utenom det vanlige. Hun bestiller en weekendtur for seg og kjæresten sin til Paris, men da dagen kommer ender hun med å dra alene til verdens mest romantiske by. Her kaster hun seg ut i bylivet som en ny og impulsiv Nell, og ender opp med å lære en del om seg selv.

Den siste halvtimen har hun hatt hamrende hjertebank og følt seg kvalm til langt opp i brystkassen. «Han kommer. Han kommer likevel. Han rekker det fremdeles,» gjentar hun inni seg.

Til å være en såpass kort historie har Moyes klart å få med en del. Her er det svik, kjærlighet, menneskelige relasjoner og ikke minst karaktreutvikling. Karakterene er forseggjort, spesielt Nell, og hun vokser en del gjennom historien. Boken er lettlest og ble unnagjort på under en time. Dermed er det ganske så imponerende at Moyes får med så mye.

Jeg likte også at det ikke er en stormende romanse vi tar del i her. For hva rekker man egentlig på en helgetur? Her møter vi mennesker med god kjemi; fremmede mennesker som trekkes mot hverandre av uforklarlige grunner. Vi kan vel kanskje si at dette er starten på noe, samtidig som det ikke nødvendigvis trenger å gå videre. To mennesker treffer hverandre og hjelper hverandre videre i livet. Det går an i løpet av en helg.

Det har vært den beste helgen hjemmefra noensinne.

Tilbake til forlagets valgte format. Det er bare tull av dem å skylde på manglende sjanger. Jeg skjønner godt hvorfor mange lesere ble skuffet av denne boken. Formatet tilsier en lang roman, og mange Moyes fans gledet seg nok enormt til det. Så viser det seg at forlaget har spilt på publikumet sitt. De har rett og slett lurt oss. Og det er synd at det går utover innholdet.

Hva er poenget med å blåse opp skriften? Det skurret så mye mot innholdet. Det føltes som om jeg leste en barnebok som inneholdt en voksenbok. Og hva med alle bildene? Helt unødvendig og bortkastet bruk av papir. Dette er bare forlagets ønske om å få inn mest mulig penger på en bok de vet vil selge godt. Dette skaper ikke et godt inntrykk av Bastion. Vi får håpe forlaget tar til seg kritikken.

Ønsker du å lese denne, håper jeg du nå er forberedt. Ta den som det den er; en kort historie om menneskelige relasjoner. Boken føyer seg flott inn i rekken av Moyes sine romaner. Liker du noen av de, liker du nok denne også.

Advertisements

Den ene pluss en

Skrevet av Jojo MoyesDen ene pluss en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2014)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The one pluss one (2014)

Oversatt av: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne har ligget i lesebunken en stund. Jeg kjøpte den da Jojo Moyes var på Tanum Karl Johan i 2014. Hvorfor den har ligget til nå er jeg  usikker på, men da jeg skulle en uke på hytta i høstferien tok jeg med flere tykke bøker, deriblant denne, for der har jeg tid til å lese dem. Ble jeg skuffet av denne? Absolutt ikke. Jeg endte opp med å gå glipp av en lang tur p.g.a. boken. Jeg klarte rett og slett ikke å legge den fra meg.

Vi møter Jess. En ung, enslig mor til to, med to jobber for å få endene til å møtes. En dag får datteren hennes en unik mulighet og Jess er villig til å gjøre hva som helst for at datteren. Til og med tillate en fremmed mann å kjøre henne, ungene og bikkja gjennom landet. Ed Nicholls er kanskje ikke helt villig til å hjelpe, men han har demoner han prøver å rømme fra, og reisen gir han muligheten. Reisen blir en tur utenom det vanlige, og både Ed og Jess lærer mye om det å kjempe for sine drømmer.

Han hadde tilbudt seg å kjøre den kranglete vaskehjelpen sin, de to merkelige ungene hennes og en gigantisk, stinkende hund helt opp til Skottland. Hva pokker var det han hadde tenkt på?

For et fantastisk plott. Stikk flere ulike mennesker inn i en trang bil og send dem ut i det ukjente. For en fin måte å utforske det menneskelige på. Om historien er realistisk? Det er kanskje ikke mange som hadde begitt seg ut på en slik tur, men desperate situasjoner krever desperate handlinger. Og Moyes får det til å fungere.

Jess er en komplisert karakter, men absolutt elskverdig. Hun ønsker å gjøre alt for barna sine, men mangler midlene. Hun driver familien fremover med nesten umenneskelig kraft og overlever på positivitet alene. Jeg fikk raskt respekt for henne. Ed er tafatt, innesluttet og arrogant. Han er rik og strever med å forstå problemene til Jess. De siste årene har han levd et liv som en drøm, men har fått en brutal oppvåkning til livets realiteter. Eds flere lag kommer sakte, men sikkert frem utover i boken. Begge karakterene er sammensatte, og både de og barna har noen flotte karakterutviklinger. Moyes har fortalt at hun bruker mye tid på å utarbeide karakterene sine, og det merkes.

«Fordi alt dette må ha vært verdt noe… Det må det.»

Jeg lo og gråt mens jeg leste denne. Moyes har en flott, sarkastisk humor som skinner gjennom flere ganger. Spesielt kommer den til syne da vi får innblikk i ungenes synsvinkler. Denne boken hopper nemlig mellom de fire karakterene, en metode jeg ikke har så mye til overs for, men som fungerte uten å bli for irriterende her.

Språket er lett og ledig. Et par steder må man lese mellom linjene, men man slipper å gjette seg til betydninger. Dette er en godt utarbeidet roman. Oversettelsen er god, Haukeland har klart å formidle skrivestilen til Moyes på en flott måte. Det er for øvrig hun som oversatte Paris for en, Et helt halvt år og Etter deg.

For det meste har Den ene pluss en fått kritikk ved ikke å være like god som Et helt halvt år. Og det er den ikke. Samtidig er den ikke kjedelig. Jeg hadde lest flere bøker av Moyes før jeg leste Et helt halvt år, dermed ble ikke jeg så skuffet av denne. Forventningene mine var kanskje ikke så høye som mange andres. Denne føyer seg flott inn i rekken av Moyes tidligere bøker, både når det gjelder skrivestil, tema og historieutvikling. For de som har lest flere av Moyes bøker (og ikke bare Et helt halvt år) vil nok denne falle i smak. Jeg anbefaler den i hvert fall.

Sannsynlighetsloven kombinert med de store talls lov sier at for å slå oddsene, må du av og til gjenta en hendelse et økende antall ganger for å få det resultatet du ønsker. Jo mer du gjør det, desto nærmere kommer du. Eller, som jeg forklarer det for mamma, det betyr rett og slett at noen ganger må du bare stå på og ikke gi opp.

Etter deg

Skrevet av Jojo MoyesEtter deg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: After you

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

Ser du? Jeg er her – jeg holder meg i live – på randen av stupet.

Jeg gjør det du sa jeg skulle.

Etter deg er oppfølgeren til bestselgeren Et helt halvt år.

18 måneder har gått siden Will Traynor døde og Louisa Clark strever med å fortsette livet med sorgen og skyldfølelsen. Hun elsker fremdeles Will, og denne kjærligheten setter en demper på livet som hun var så klar til å starte ved slutten av forrige bok.

Det var koselig å høre om Lou igjen. Hun har forandret seg en del siden sist, og hun gjennomgår en enorm karakterutvikling i løpet av denne boken. På slutten av Et helt halvt år kan man få inntrykk av at alt er flott, at Lou kommer seg videre veldig fort. En litt for rosenrød slutt egentlig. Etter deg viser at denne slutten ikke var ekte. Den var midlertidig. For etter en stund begynner virkeligheten å slå inn over Lou og livet stagnerer. Man kan vel også si at det går tilbake noen hakk.

Vi møter igjen de aller fleste karakterene fra forrige bok. Noen har kommet over sorgen, andre ikke. Alle håndterer savnet etter Will på forskjellige måter, men dras mot hverandre både av sorg og av andre omstendigheter. Lou jobber på en bar på en flyplass. En jobb hun ikke liker noe særlig, men som gir henne et fast tilholdspunkt. På ettermiddagene går hun til en sorggruppe og blir venner med en gjeng sørgende mennesker. Kjærligheten er aldri langt unna, men Lou tør ikke ta steget helt ut. Redd for å miste de hun elsker, holder hun alle på avstand.

Etter deg er en bok full av sorg. Den lammende sorgen som slår beina ut under en. En sorg som gjør at man tar noen merkelige og til tide dumme valg for å holde fast på den man savner. Det er en bok om usikkerhet og det å tørre å stole på de rundt seg. Mange av betraktningene til Lou var lette å kjenne seg igjen i, og hun fremsto som en reel og troverdig karakter. Jeg savnet litt av den fjollete jenta hun var i forrige bok, hun var mye mer dempet nå, men heldigvis skinte hun gjennom med jevne mellomrom. Lou er en karakter man blir lett glad i.

«Ikke at du skal betrakte meg som noe slags moralsk forbilde, da.»

«Jeg har aldri betraktet deg som noe slags forbilde, Lou.» Hun smilte…

Jojo Moyes skriver med en lett hånd. Boken er tykk, men virker ikke så lang på grunn av det lette språket. Lett språk til tross berører boken flere såre temaer, og det er lett å bli drevet med. Oversettelsen er grei, men det er dessverre flere skrive- og slurvefeil. Dette er nok ikke oversetterens feil, Haukeland har gjort en god jobb.

Boken har fått kritikk for at den ikke følger opp Et helt halvt år på samme fantastiske nivå. Jeg kan si meg enig. Boken er ikke like god som forgjengeren. Allikevel gir den en flott fortsettelse om Lou. Boken slutter også relativt åpent, noe som kan gi plass til nok en oppfølger. Hvis det er noe jeg syns trakk boken ned er det begynnelsen. Starten er litt treg og jeg måtte lese et godt stykke før det føltes som om historien fikk en mening eller retning. Jeg la ofte fra meg boka i begynnelsen, men når alt dette falt på plass var boken vanskelig å legge fra seg og jeg slukte den.

Likte du Et helt halvt år kommer du til å like denne også, såfremt du ikke forventer et mesterverk. Anbefales til alle Jojo Moyes fans.

Lou Clark har ikke glemt.

Halvåret med Will Traynor forandret henne for alltid.

Et helt halvt år

Et helt halvt år| edgeofawordSkrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Me Before You

Oversetter: Elisabeth Haukeland

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jojo Moyes har lenge vært en av mine favorittforfattere. I bokhylla har jeg flere bøker av henne og da Et helt halvt år kom ut visste jeg før jeg leste den at jeg kom til å like den. Det jeg ikke visste var at jeg kom til å elske den.

Det er ikke nødvendig for meg å skrive en lang anmeldelse av boken, det finnes ørten av dem allerede. Men siden jeg nå har lest oppfølgeren Etter deg, føles det riktig å skrive en liten notis om denne fantastiske historien.

Mange vil påstå at språket og hendelsesforløpet er for lett og overfladisk for et så tungt tema. For boken er inne på et tungt og kontroversielt tema. For noe tull, sier jeg. Ja, boken er lettlest, med sarkastiske små stikk, men hva så? Ok, så startet historien noe keitete, og jeg følte lenge at dette ikke var Moyes beste bok, men det var bare i begynnelsen. Den tunge tematikken overasket meg, og jeg fant den ekstra dybden spennende og troverdig. Jeg endte opp med å elske denne boken. Som så mange andre. Og nå er boken filmatisert også.

Hovedpersonen er relativt fjollete, men utrolig elskverdig. Hun er ei jente med sår som hun gjør alt hun kan for å skjule, men som påvirker henne mer enn hun er klar over. Familien hennes er litt sær, men samtidig passer de godt inn i historien. De blir en motvekt til den seriøse Traynor familien og den tunge tematikken.

Jojo Moyes skriver på en lett måte, med en ganske så sarkastisk humor som stikker ut her og der. Bøkene er kanskje ikke store litterære mesterverk, men skrivemåten er enkel og lettlest. Så selv om bøkene er tykke virker de ikke uoverkommelige. I alle bøkene (i hvert fall de jeg har lest) er karakterene godt utviklet og alle handler etter troverdige mønstre. Sånn i forhold til tematikk er nok Et helt halvt år den dypeste boken hennes.

Andre bøker av Jojo Moyes jeg har lest er Forbuden Frukt (2003), Påfuglemporiet (2004) og Over havet (2005). Av disse anbefaler jeg Over havet.

Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes

Boksamling Jojo Moyes | edgeofaword

Jojo Moyes boksamling

Jeg var på forfatterkafe med Jojo Moyes for noen år siden der hun fortalte om sitt forfatterskap. Dette var under lanseringen av Den ene pluss en (som for øvrig ikke er lest ennå, men ligger i årets lesebunke). Hun er en hyggelig og ærlig dame, og kom med mange gode tips, spesielt om karakteroppbygging, til spirende forfattere.