Skrevet av Jojo Moyes

Forlag: Bastion (2016)

Sjanger: Novelle/novella

Originaltittel: Paris for one (2015)

Oversatt av Elisabeth Haukland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis du har fulgt med på diverse bokblogger og boksider på nett har du nok fått med deg denne boken. Den har skapt en del debatt, ikke på grunn av selve historien, men på grunn av formatet. Jojo Moyes skrev denne som en del av et britisk prosjekt for å få flere voksne til å lese. Med andre ord skal den være kort, lettlest og fengende. En novella. I Norge ble historien utgitt som en roman. Forlaget begrunnet valget sitt med at vi ikke har sjangeren novella i Norge. Dermed blåste de opp skriften, la inn bilder og flere blanke sider for å få opp sidetallet. Hva slags begrunnelse er det? Jeg leser rett som det er romaner på knappe 100 sider. Tull og tøys, Bastion.

Hvis vi ser bort ifra det uheldige valget fra forlaget er dette en søt liten historie. Jeg likte den godt. Jeg ble ikke skuffet som det virker som mange andre har blitt, kanskje fordi jeg var forberedt. Jeg hadde fått med meg kritikken av den og kunne derfor lese den slik den var ment til å være, nemlig en kort og lettlest historie.

Nell har aldri vært i Paris. I en alder av 26 har hun egentlig aldri vært ute av landet. Hun er ikke impulsiv eller spesielt eventyrlysten, men en dag bestemmer hun seg for å gjøre noe utenom det vanlige. Hun bestiller en weekendtur for seg og kjæresten sin til Paris, men da dagen kommer ender hun med å dra alene til verdens mest romantiske by. Her kaster hun seg ut i bylivet som en ny og impulsiv Nell, og ender opp med å lære en del om seg selv.

Den siste halvtimen har hun hatt hamrende hjertebank og følt seg kvalm til langt opp i brystkassen. «Han kommer. Han kommer likevel. Han rekker det fremdeles,» gjentar hun inni seg.

Til å være en såpass kort historie har Moyes klart å få med en del. Her er det svik, kjærlighet, menneskelige relasjoner og ikke minst karaktreutvikling. Karakterene er forseggjort, spesielt Nell, og hun vokser en del gjennom historien. Boken er lettlest og ble unnagjort på under en time. Dermed er det ganske så imponerende at Moyes får med så mye.

Jeg likte også at det ikke er en stormende romanse vi tar del i her. For hva rekker man egentlig på en helgetur? Her møter vi mennesker med god kjemi; fremmede mennesker som trekkes mot hverandre av uforklarlige grunner. Vi kan vel kanskje si at dette er starten på noe, samtidig som det ikke nødvendigvis trenger å gå videre. To mennesker treffer hverandre og hjelper hverandre videre i livet. Det går an i løpet av en helg.

Det har vært den beste helgen hjemmefra noensinne.

Tilbake til forlagets valgte format. Det er bare tull av dem å skylde på manglende sjanger. Jeg skjønner godt hvorfor mange lesere ble skuffet av denne boken. Formatet tilsier en lang roman, og mange Moyes fans gledet seg nok enormt til det. Så viser det seg at forlaget har spilt på publikumet sitt. De har rett og slett lurt oss. Og det er synd at det går utover innholdet.

Hva er poenget med å blåse opp skriften? Det skurret så mye mot innholdet. Det føltes som om jeg leste en barnebok som inneholdt en voksenbok. Og hva med alle bildene? Helt unødvendig og bortkastet bruk av papir. Dette er bare forlagets ønske om å få inn mest mulig penger på en bok de vet vil selge godt. Dette skaper ikke et godt inntrykk av Bastion. Vi får håpe forlaget tar til seg kritikken.

Ønsker du å lese denne, håper jeg du nå er forberedt. Ta den som det den er; en kort historie om menneskelige relasjoner. Boken føyer seg flott inn i rekken av Moyes sine romaner. Liker du noen av de, liker du nok denne også.