Det er vi som er her nå

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Året som gikk 2021

Nok et Korona-år er forbi og vi som hadde store forhåpninger for at 2021 skulle bli bedre enn 2020, ble dessverre skuffet. Nå, helt på startstreken av et nytt år, er ikke forventningene like store. Vi har måtte lære oss å leve med stadig endrede restriksjoner og regler; hvor nye restriksjoner ofte kommer før man i det hele tatt rekker å sette seg inn i de forrige. Skal 2022 bli likedan? I stedet for å håpe at det skal bli det, velger vi nå å ta dagene som de kommer. Ingen forhåpninger = ingen skuffelser! (Håper vi…)

Leselysten har vært litt så som så i år, den har kommet i bølger. Og de fleste bøkene som er lest er relativt lettleste bøker som er unnagjort på noe timer/dager. Man skulle tro at vi da hadde mer ork og tid igjen til bloggen, men med Stine – Marie opptatt med to smårollinger og ny jobb, og Julie Karoline opptatt med etterutdanning ved siden av jobb, har det vært rolig fra vår side på bloggen i år også. Vi har i det minste klart en ting: vi klarte årets forsett, nemlig å være litt mer aktive enn i 2020! Dermed har det blitt hele fem (!) anmeldelser i år.

Det har også vært dårlig med kreativiteten, etter at eksamener og barnelek har krevd sin del, til egne skriverier, men håpet er at dette ordner seg nå som barna blir større og det bare er et halvt år igjen av studier. Det kan jo hende vi klarer å produsere noe i løpet av det nye  året.

Vi klarte dessverre ikke lesemålet vårt hos Goodreads, vi leste 52 bøker av planlagte 65 (Men også her slo vi 2020, da vi bare rakk 33 av 65). Nå har vi satt ned forventningene våre også her: i år skal vi klare 50 bøker i Goodreads Challenge 2022.

Julie Karoline kom ikke i gang med sin utfordring dette året heller, så hun prøver igjen for tredje gang (hun gir ikke opp så lett). Forfatteren er valgt for lenge siden, og bøkene ligger der, så det er bare å sette i gang.

Til tross for vår manglende oppfølging her på Edge of a Word, har vi hatt et rekordår når det gjelder antall besøkende. Vi setter stor pris på at dere bruker siden vår, selv når den står stille, og vi håper at det vi legger ut her er til nytte. Tusen takk til dere alle.

Slik endte vårt bokår 2021 opp:

Bøker lest, anmeldt og publisert:

All Systems Red (the Murderbot Diaries) av Martha Wells

Driva av Gunhild Haugnes

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah

Napalm Death rolig i bakgrunnen av Einar Ilner

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Helt ærlig av Kirsten Holtmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Hvit død av Robert Galbraith

Bøker lest, men ikke anmeldt:

At du er trengs her av Kristian Bergquist

Hør her’a av Gulraiz Sharif

Artificial Condition (The Murderbot Diaries #2) av Martha Wells

Rouge Protocol (The Murderbot Diaries #3) av Martha Wells

Exit Strategy (The Murderbot Diaries #4) av Martha Wells

Network Effect (The Murderbot Diaries #5) av Martha Wells

Fugitive Telementry (The Murderbot Diaries #6) av Martha Wells

Elantris av Brandon Sanderson

Cytonic (Skyward #3) av Brandon Sanderson

Proxima av Stephen Baxter

Bjørneklem av James Gould – Bourn

To Sleep in a Sea of Stars av Christopher Paolini

Heroes av Stephen Fry

Troy av Stephen Fry

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Harry Potter and the Philosopher’s Stone av J.K. Rawlings

Harry Potter and the Chamber of Secrets av J.K Rawling

Harry Potter and the Prisoner of Azkaban av J.K. Rawling

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rawling

Harry Potter and the Order of the Phoenix av J.K. Rawling

Harry Potter and the Half-Blood Prince av J.K. Rawling

Harry Potter and the Deathly Hallows av J.K. Rawling

Til de voksne av Linn Skåber

Percy Jackson – lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson – monstrenes hav av Rick Riordan

Percy Jackson – titanens forbannelse av Rick Riordan

Percy Jackson – slaget om labyrinten av Rick Riordan

Percy Jackson – den siste olympier av Rick Riordan

A Closed and Common Orbit av Becky Chambers

Skyldfolk av Octavia E. Butler

Guds datter av Lewis Perdue

Solvokteren av Maja Lunde

Homo Deus a History of Tomorrow av Yuval Noah Harari

The Glass Palace av Amitav Ghosh

Valkyriene av Paulo Coelho

Kongen av Tom Egeland

A Country Escape av Katie Fforde

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Hard Land av Benedict Wells

Big Damn Hero (Firefly #1) av James Lovegrove

The Magnificent Nine (Firefly #2) av James Lovegrove

The Ghost Machine (Firefly #3) av James Lovegrove

Generations (Firefly #4) av Tim Lebbon

Shattermoon (The Long Game #1) av Dominic Dulley

Morhelion (The Long Game #2) av Dominic Dulley

Residuum (The Long Game #3) av Dominic Dulley

Da sier vi takk til nok et år vi kan sette kryss over.

Må det nye året gi oss noe å glede oss over.

Ønsker dere alle et riktig god bokår!

 

 

Der skogen møter stjernene

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Lyst mørke

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

The Murderbot Diaries

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Ikke Slipp

Skrevet av Trygve SkaugIkke slipp | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Dikt

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser sjelden dikt. Så det at jeg kjøpte denne boka var mer en tilfeldighet enn en planlagt handling. Ikke fordi jeg har noe i mot sjangeren, jeg leker meg med diktskriving selv, men fordi jeg ofte strever med å forstå dem.

Dikt skal romme mye på liten plass og ofte blir det brukt ord og vendinger jeg ikke kan. Metaforer og sammenligninger jeg ikke forstår. Og jeg vet ikke med dere, men jeg liker ikke å lese noe som gjør at jeg føler meg dum.

Ikke slipp er ikke en slik diktsamling. Denne forstod jeg. Denne likte jeg.

Da du kom

falt brikkene på plass

så du kan godt 

bare rote dem litt

i noen år

nå vet jeg jo hvor de skal være

Å skrive dikt er ikke lett. Dikt er så mye mer enn bare rim. Et dikt skal romme utrolig mye på færrest mulig ord.

Ord er ikke alltid nok til å forklare en følelse. Eller; det finnes ikke alltid riktig ord til å forklare en følelse. Og det er her dikt er så geniale. En god dikter finner ordene og vendingene som treffer følelsene.

Nå, én dikter vil ikke treffe alle. Leseren bør være på samme sted som dikteren. Sitte med de samme tankene og følelsene. Ellers vil ikke ordene gi samme mening.

Eller, mening gir dem nok, men den samme tyngden eller dybden? Og det samme diktet rommer ikke like mye for deg som for meg.

Nå skal du høre her

kjærlighet

hadde jeg visst at du 

skulle komme

så hadde jeg ikke

møtt opp aleine

Denne diktsamlingen traff meg. Disse diktene beskrev følelser og tanker jeg har. Har hatt. Jeg kjente meg igjen i dem.

Jeg leste andres opplevelser av boka og flere uttrykte skuffelse. At Ikke slipp ikke var like god som Skaugs tidligere verk. Det kan godt være, jeg vet ikke siden dette var mitt første møte med forfatteren.

Og jeg fikk en leseopplevelse som frydet meg. Som overrasket meg.

Overrasket meg med å være dikt jeg likte. Dikt jeg forstod. Dikt som innlemmet meg i en verden jeg kjente meg igjen i.

Klart det er du

som skal være ankeret mitt

hvem vil ha et anker

som ikke aner hvordan

det ser ut på bunnen

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

Og jeg kommer til å lese mer dikt fremover. For jeg ser jo nå at det finnes dikt og diktere der ute  for meg også.

Sjekk ut Ikke slipp du også. Kanskje den er er noe for deg, kanskje ikke. Men den er uansett verdt en titt.

Kjære Gud

i dag er det ekstra fint

om du finnes

 

Det er ingen drager i dette eventyret

Skrevet av Lou Carter Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Illustrert av Deborah Allwright

Forlag: Egmont Kids Media AS (2017)

Sjanger: Billedbok

Originaltittel: There is no Dragon in this Story (Bloomsbury Publishing (2017)

Oversatt av Lise Myhre

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En tur innom Outland er obligatorisk hver gang jeg kommer meg ned i Oslo sentrum. Her finner jeg alltid noe å bære med meg hjem, og forrige tur var intet unntak. I bærenettet havnet flere bøker, deriblant denne.

Møt Drage. Han er lei av alltid å være monsteret i historien. Han er lei av å kidnappe ekle, rysjete prinsesser og gidder ikke å sloss mot flere modige, skinnende riddere. Så han går sin vei. Han vil finne et eventyr der han kan være helten.Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Dessverre er ikke det så lett. Han forsøker seg i flere eventyr, men får alltid det samme svaret: Det er ingen drager i dette eventyret. Ingen vil ha Drage i eventyret sitt.

Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Helt til han ved et uhell møter Kjempen i Jack og bønnestengelen. Etter noen uheldige hendelser får Drage endelig eventyret sitt. Han får endelig være en helt.

En artig og søt billedbok, det her. En historie om å bryte med forventningene og finne sitt potensiale, forklart og illustrert på en lett tilgjengelig måte. Barnelesere vil lett kunne følge den dypere meningen med boken.

Hvis ikke? En bok om drager! Alltid spennende.

Jeg koste meg gjennom lesingen. Nå tar det ikke mange minuttene å lese boka, men opplevelsen er absolutt storveis. Jeg har lest den flere ganger nå og finner alltid noe nytt jeg kan humre over.

Illustrasjonene er fine og er en helhetlig del av historien. De utfyller mye av teksten og er en like stor leseopplevelse som selve teksten. Her er det mye man kan finne og snakke om på sengekanten.

Ikke bare er selve historien flott og original, men oversettelsen er også god. Myhre har brukt ord og uttrykk som er lett identifiserbare i dag. Jeg kommer absolutt til å ta med denne til elevene mine for en lesestund.

En liten forkunnskap om forskjellige eventyr er en fordel, men absolutt intet must – leseopplevelsen er fremdeles god.

Dette er en bok som passer for alle aldersgrupper.

Sirkelens ende

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.


Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex


Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Hero at the Fall

Skrevet av Alwynn HamiltonHero at the Fall | edgeofaword

Forlag: Faber & Faber (2018)

Sjanger: Fantasy/YA/Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste bøkene om Amani, Rebel of the Sands og Traitor to the Throne, dermed endte jeg med å lese begge på nytt nå da turen var kommet til den tredje og siste boka i serien, nemlig Hero at the Fall. Og fra første side i den første boka ble jeg minnet på hvor mye jeg elsket bøkene om Amani. Å lese de på nytt var en like god opplevelse som første gang.

The Rebel Prince will rise again. He will bring a new dawn. A new desert.

Amani er fremdeles med i motstandsbevegelsen, de kjemper fremdeles mot Sultanen og for et bedre og likestilt samfunn. Hun har blitt mye sterkere i løpet av året som har gått siden vi møtte henne første gang, og mye tryggere på seg selv. Og da the Rebel Prince blir fanget er det hun som stepper opp og tar over ledelsen for motstandsbevegelsen. Nå må hun vise hva hun er god for i kampen om å frigi prinsen samtidig som hun fortsetter kampen mot Sultanen. Nå nærmer den siste og avgjørende kampen seg.

That was what we did. Survive one fight to get to the next. Over and over again until you didn’t survive. And all that you could hope for when dying was that some people wouldn’t have to see another fight. That eventually, somewhere, this country would find peace.

Bøkene om Amani er originale og nytenkende innen fantasysjangeren. Her møter vi sagnfigurer fra midtøsten mellom oaser i ørkenen, kamelkaravaner og Sultaner. En nådeløs sol og magi hentet fra sand og ild. Et langt steg fra andre fantasybøker vi ellers møter.

Amani er ei sterk og sta dame. Hun nekter å gi opp, men kjemper for seg og de hun er glad i. Selv mener hun at hun er egoistisk, men hun velger fremdeles å løpe rett inn i farefulle situasjoner for å redde andre. Magien hun oppdaget da hun møtte Jin og motstandsbevegelsen har vokst, sammen med hennes kjærlighet for Jin. Det er en god dose med kjærlighet blandet inn sammen med spenningen og magien.

Verdenen som Hamilton har skapt er troverdig, med karaktertrekk vi kjenner fra vår egen. En verden som blander det gamle med det nye. En verden under en industriell revolusjon, hvor magien står i fare for å forsvinne. En verden som i mange hensyn henger fast i utdaterte leveregler samtidig som den ønsker å modernisere seg.

This was a bad idea. I knew this was a bad idea. But I’ve done a lot of things that were bad ideas. Usually they turned out all right.

Bøkene er på engelsk, men siden de er ungdomsbøker (yound adult), er språket lett og ikke vanskelig å forstå. Det er også en god dose med sarkasme i bøkene og flere steder sitter latteren løst. Andre steder sitter tårene løst. Hamilton har en medrivende og engasjerende skrivestil.

Hero at the Fall er den siste boken om Amani. Det blir en bittersøt avskjed, man blir jo glad i denne jenta som kommer fra ingensteder, men som ender opp som nøkkelpersonen i hele motstandsbevegelsen. Vi ser henne vokse fra jenta som ofrer alt for sin egen vinnings skyld, til en ung kvinne som ofrer mye for de hun er glad i og for saken hun tror på.

«My country,» I argued … «My decision.»

Som du sikkert skjønner forelsket jeg meg raskt i disse bøkene. De har alt man ønsker seg av en fantasytrilogi og er absolutt verdt en titt.

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter ham.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.