Sirkelens ende

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.


Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex


Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Hero at the Fall

Skrevet av Alwynn HamiltonHero at the Fall | edgeofaword

Forlag: Faber & Faber (2018)

Sjanger: Fantasy/YA/Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste bøkene om Amani, Rebel of the Sands og Traitor to the Throne, dermed endte jeg med å lese begge på nytt nå da turen var kommet til den tredje og siste boka i serien, nemlig Hero at the Fall. Og fra første side i den første boka ble jeg minnet på hvor mye jeg elsket bøkene om Amani. Å lese de på nytt var en like god opplevelse som første gang.

The Rebel Prince will rise again. He will bring a new dawn. A new desert.

Amani er fremdeles med i motstandsbevegelsen, de kjemper fremdeles mot Sultanen og for et bedre og likestilt samfunn. Hun har blitt mye sterkere i løpet av året som har gått siden vi møtte henne første gang, og mye tryggere på seg selv. Og da the Rebel Prince blir fanget er det hun som stepper opp og tar over ledelsen for motstandsbevegelsen. Nå må hun vise hva hun er god for i kampen om å frigi prinsen samtidig som hun fortsetter kampen mot Sultanen. Nå nærmer den siste og avgjørende kampen seg.

That was what we did. Survive one fight to get to the next. Over and over again until you didn’t survive. And all that you could hope for when dying was that some people wouldn’t have to see another fight. That eventually, somewhere, this country would find peace.

Bøkene om Amani er originale og nytenkende innen fantasysjangeren. Her møter vi sagnfigurer fra midtøsten mellom oaser i ørkenen, kamelkaravaner og Sultaner. En nådeløs sol og magi hentet fra sand og ild. Et langt steg fra andre fantasybøker vi ellers møter.

Amani er ei sterk og sta dame. Hun nekter å gi opp, men kjemper for seg og de hun er glad i. Selv mener hun at hun er egoistisk, men hun velger fremdeles å løpe rett inn i farefulle situasjoner for å redde andre. Magien hun oppdaget da hun møtte Jin og motstandsbevegelsen har vokst, sammen med hennes kjærlighet for Jin. Det er en god dose med kjærlighet blandet inn sammen med spenningen og magien.

Verdenen som Hamilton har skapt er troverdig, med karaktertrekk vi kjenner fra vår egen. En verden som blander det gamle med det nye. En verden under en industriell revolusjon, hvor magien står i fare for å forsvinne. En verden som i mange hensyn henger fast i utdaterte leveregler samtidig som den ønsker å modernisere seg.

This was a bad idea. I knew this was a bad idea. But I’ve done a lot of things that were bad ideas. Usually they turned out all right.

Bøkene er på engelsk, men siden de er ungdomsbøker (yound adult), er språket lett og ikke vanskelig å forstå. Det er også en god dose med sarkasme i bøkene og flere steder sitter latteren løst. Andre steder sitter tårene løst. Hamilton har en medrivende og engasjerende skrivestil.

Hero at the Fall er den siste boken om Amani. Det blir en bittersøt avskjed, man blir jo glad i denne jenta som kommer fra ingensteder, men som ender opp som nøkkelpersonen i hele motstandsbevegelsen. Vi ser henne vokse fra jenta som ofrer alt for sin egen vinnings skyld, til en ung kvinne som ofrer mye for de hun er glad i og for saken hun tror på.

«My country,» I argued … «My decision.»

Som du sikkert skjønner forelsket jeg meg raskt i disse bøkene. De har alt man ønsker seg av en fantasytrilogi og er absolutt verdt en titt.

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter han.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.

 

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

Skrevet av Mark Haddon

Forlag: Vintage (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år tilbake fant jeg en anmeldelse av denne boka og bestemte meg sporenstreks at denne skulle jeg lese en dag. Jeg tok et bilde av coveret for å huske boka og bar med bildet på mobilen noen år før jeg snublet over boka på bokmarkedet på Bjølsen nå i våres. Endelig skulle jeg få lese den.

This is a murder mystery novel. Siobhan said I should write something I would like to read myself. Mostly I read books about science and maths. I do not like proper novels. But I do like murder mystery novels. So I’m writing a murder mystery novel.

Ved første side skjønte jeg at denne boka var noe spesielt og begynte allerede da å anbefale den til kolleger. Nå som boken er ferdig lest står jeg fremdeles ved anbefalingene. Kanskje enda fastere enn tidligere.

Christopher Boone er femten og har Asperger. Noe som gjør det vanskelig for han å forstå mennesker og det menneskelige aspektet av verden. Han hater fargene gul og brun, men elsker fargen rød. Han liker forutsigbarhet, tabeller, matematikk og fysikk. Han hater å bli tatt på og store menneskemengder. Han liker stjernene og aller best å gå i nabolaget om natta, og det er slik han snubler over naboens hund som ligger død i hagen. Christopher bestemmer seg for finne hundemorderen og setter dermed i gang en rekke hendelser som snur verdenen hans på hodet.

Boken er fortalt i førsteperson, og Christopher slår tidlig fast at dette ikke vil bli en morsom bok. Å fortelle vitser er det samme som å lyve, og det er noen han absolutt ikke gjør. Dessuten er vitser ofte vanskelige å forstå, da de har doble betydninger. Christopher er avhengig av at ting blir forklart rett frem, uten mulighet for forvirrende dobbelt betydninger.

This will not be a funny book. I cannot tell jokes because I do not understand them, Here is a joke, as an example. It is one of father’s. His face was drawn but the curtains was real. I know this is supposed to be funny. I asked.

Men selv om han påstår at boken ikke blir morsom ender man med å humre både her og der. Christophers betraktninger av menneskene i livet sitt og samfunnet han lever i er enkle og ganske naive, noe som gjør boken morsom allikevel.

Christopher bestemmer seg også for å skrive en bok, noe han selv innser ikke er lett for en med Asperger. Å skrive historier betyr nemlig at man ofte må finne på ting, noe som igjen blir å lyve. Når han finner ut at han kan skrive om etterforskningen av hundedrapet, finner han et smutthull som gir han mulighet til å skrive en bok. Å skrive om det som faktisk skjer er jo ikke oppspinn.

I do not tell lies. Mother used to say this was because I was a good person. But it is not because I am a good person. It is because I can’t tell lies. … This is another reason why I don’t like proper novels, because they are lies about things which didn’t happen and they make me feel shaky and scared. And this is why everything I have written here is true.

Christopher er opptatt av mange ting, og siden det kan være vanskelig for han å konsentrere seg om én ting om gangen, får vi også vite om tingene han interesserer seg for, som universet, matematikk og hans søken etter å forstå sosial samhandling. Gjennom hans betraktninger og forklaringer får vi et unikt innsyn i hvordan hjernen, og da spesielt tankene og sanseinntrykkene, fungerer for en som er på spekteret.

Og det er kanskje her man humrer mest. Ikke fordi det er så rart og merkelig, men fordi det er så logisk. Så utrolig logisk at det er rart ikke flere tenker på denne måten, egentlig.

I decided that I was going to find out who killed Wellington (red. the dog) even though Father had told me to stay out of other people’s business. This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.

Forfatteren viser en unik kjennskap til Asperger syndromet. Hva som er utfordringene og egenskapene. Og han holder det gående gjennom hele boken. Det glipper aldri, noe som gir inntrykk av at boken faktisk er skrevet av en med Asperger. Utførelsen av boken er helt fantastisk.

Jeg vet ikke om boken er oversatt til norsk, men det er absolutt ikke vanskelig engelsk vi møter her. Og enkelte begreper forklarer Christopher for oss, så vi mister ingenting på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

All the other children at my school are stupid. Except I am not meant to call them stupid, even though that is what they are. I’m meant to say they have learning difficulties or that they have special needs. But this is stupid because everyone has learning difficultis because learning to speak French or understanding Relativity is difficult…

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.

Bokmarked

Bokmarked | edgeofawordEn vakker, om enn litt kjølig vårdag tok Stine-Marie og Julie Karoline T-bane og trikk til Bjølsen skole for å sjekke ut bokmarkedet til Bjølsen skolekorps. En lang og kronglete tur inn i et hittil ukjent område av Oslo. Armert med Google Maps og flere handlenett i veskene ankom vi bokmarkedet lørdag formiddag.

Og for et syn. Bøker og atter bøker. I hyller. I esker. På bord. For to bokelskere var det som å komme til himmelen.

Vi var ikke alene, men å være i et fullpakket rom er helt greit når alle andre er like ihuga bokelskere som en selv. Fine samtaler startes ofte over bokryggen, og fremmede mennesker blir ikke fullt så fremmede lenger.

Bokmarked | edgeofaword

Stine-Marie tar seg god tid ved hver hylle

Vi startet i det ene hjørnet og beveget oss sakte rundt i rommet.

Ved endt runde var flere handlenett fulle av bøker, og vi så oss nødt til å ta en real gjennomgang av innholdet.

Måtte vi virkelig ha akkurat den boka? Var dette noe vi  faktisk kom til å lese? Ville denne se fin ut i bokhylla?

Vi kvittet oss med noen og beveget oss mot kassa.

«Nei, la oss ta en titt til», sa Stine-Marie.

«Det kan vi godt», sa Julie Karoline.

Nok en runde rundt i rommet, og enda flere bøker i nettene. Denne gangen fant vi noen kupp som virkelig gjorde runde nummer to til noe spesielt – vi fant begge bøker vi lenge har ønsket oss.

To lykkelige kvinner forlot Bjølsen skole med tunge handlenett som på den lange veien hjem ga såre rygger og stive nakker.

«Dette må vi gjøre igjen», sa Julie Karoline.

«Absolutt», sa Stine-Marie.

«Neste gang tar jeg med sekk», sa Julie Karoline.

Bokmarked | edgeofaword

Dagens fangst.

Bokmarkedet er et flott initiativ av Bjølsen skolekorps. De samler inn bøker i dagene før markedet og sorterer dem etter sjanger og forfatter, slik at det blir enklere for potensielle kunder. Noen av bøkene vi fant var uleste.

Har du ikke besøkt markedet tidligere, burde du ta deg turen neste gang det arrangeres. Her finner du en mengde bøker i diverse sjangere, samt tegneserier og DVD-er. Med 25 kr for innbundne og 15 kr for pocket var det vanskelig å ikke gå amok mellom hyllene.

 

Kinderwhore

Skreve av Maria Kjos FonnKinderwhore | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kinderwhore er nominert til Bokbloggerprisen 2018. I år kan vi være med å stemme frem vinner av prisen, derfor er det med stor interesse at vi leser finalistene.

Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg.

Charlotte vokser opp i et hjem med en deprimert mor og et gjennomtrekk av fedre. Moren ruser seg for å slippe unna hverdagen og ensomheten. Charlotte lærer seg tidlig å ta seg av seg selv. Helt til en ny far ikke ser forskjell på henne og moren. Da finner Charlotte trøst i morens piller og tillegger seg en selvdestruerende oppførsel.

Jeg hadde kanskje falt ut av skolen, men jeg skulka ikke prosjektet med å ødelegge livet mitt, der var jeg flinkest i klassen.

Da vi først treffer Charlotte er hun et barn som tar seg av mor. Det er Charlotte som vasker og ordner. Det er hun som passer på at mor har det bra, at hun sover trygt, at hun har rene klær. Mor er bare mamma når hun har en kjæreste i livet sitt. Resten av tiden sover hun. Charlotte har ikke et hjem som bryr seg om henne.

Hadde vi vært en familie, hadde jeg vært jævlig sint på mamma, sa jeg, eller kanskje jeg tenkte jeg det, for da hadde jeg ment at hun hadde svikta meg. Men hun har ikke svikta meg, for jeg stolte ikke på henne i utgangspunktet.

Mors kjæreste Jonas ødelegger den siste lille biten av Charlotte. Charlotte mister kroppen sin som tolvåring. Hun har ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ingen hun stoler på, bortsett fra mors lager av sovepiller. Dermed er livet til Charlotte i en raskt nedadgående spiral.

Og vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre. Vanskelig å tro at Charlotte noen gang skal klare å finne veien opp og ut.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter Charlotte, som er Charlotte på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Det var en jente som gråt for siste gang, hun festet alle tårene til et kjede, de var blanke som glassperler. Så la hun kjedet i et syltetøyglass og satte lokket på. Om dagen tok hun kjedet i lomma og smuglet det ned i sekkene og klærne til de andre på skolen, så folk gråt og måtte hjem og på gangen, mens jenta bare satt der, med tørre øyne som ble røde, men aldri blanke.

Gjennom boken blir man trukket nedover og nedover. Det er få lysglimt og fordi boken er skrevet i jeg-form nekter Charlotte å ta inn over seg de få lysglimtene som er. Leseren ser nok flere enn hovedkarakteren.

Jeg vet for mye, tenkte jeg, men samtidig aner jeg ikke hva som foregår.

Vi får en karakterutvikling som er helt utrolig. Først den ene veien, så den andre. Charlottes kamp er tung, og skrivestilen bygger opp om dette. Boken er proppfull av små anekdoter og metaforer jeg vet jeg kommer til å tenke mye på. Kanskje til å med bruke.

Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Dette er en bok som fortjener å bli lest av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

Dette er absolutt en velfortjent nominasjon til Bokbloggerprisen.

Jeg tenker aldri på «det som skjedde», men det hender det tenker på meg.

Andre bøker nominert i samme kategori er:

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Så mye hadde jeg av Trude Marstein.

The Rise and Fall of the Dinosaurs

Skrevet av Steve BrusatteThe Rise and Fall of the Dinosaurs | edgeofaword

Forlag: William Morrow (2018)

Sjanger: Sakprosa

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken vant Goodreads Best Books of 2018 i kategorien Science og Technology og det var gjennom annonseringen av vinnerne jeg oppdaget den. Ja, tenkte jeg, jeg liker jo historie (spesielt eldre historie) så kanskje jeg skal prøve den. Det skadet ikke at coveret er helt nydelig.

Så tenkt, så gjort.

It was a time of grand biological experimentation that changed the planet forever and reverberates still today.

Steve Brusatte er en kjent amerikansk professor innen paleontologi. Til daglig jobber han ved Universitetet i Edinburgh. Det vil si: når han ikke farter rundt omkring i verden og graver etter levninger av dinosaurer og dinosaurslektninger. Eller skriver bøker om dinosaurer.

At mannen kan mye om dinosaurene og de 150 millioner år de vandret rundt på jordkloden kommer tydelig frem i boka. Kanskje ikke rart at han også er konsulent for BBC programmet Walking with Dinosaurs.

It is an unexpected storyline. Dinosurs didn’t just sweep across Pangea the moment they originated, like some infectious virus. … Underdogs, that’s what these first humidity-loving dinosaurs were.

For å fortelle historien om dinosaurene tar Brusatte oss med tilbake til tiden før dinosaurene startet sin evolusjonære reise. Eller rettere sagt til slutten av tidsepoken vi kaller Perm. Denne epoken sluttet med en masseutrydningsevent, hvor nærmere 90% av alt liv på planeten døde. For å forstå dinosaurene, må man forstå hvordan de i det hele tatt fikk starten sin.

Boken avsluttes med hvordan dinosaurene plutselig ble borte. Etter 150 millioner år som klodens konger og dronninger forsvant alle i løpet av få år. Eller, det vil si, vi har tross alt dinosaurer rundt oss i dag i form av fugler, men alle de store kjempene ble raskt og plutselig borte.

Siden Brusattes interesse er dinosaurer får vi ikke vite mye om verden etter at de døde ut. Han tar oss midlertidig på en rask reise gjennom fuglenes evolusjonære start slik at leseren lett kan se sammenhengen mellom dinosaurene og dagens fugler.

But the tyrannosaurs and sauropods and duckbills were no more, replaced by the sudden bounty of mammals that exploded in diversity when presented with an opportunity they had been craving for hundreds of millions of years: a wide open playing field, free of dinosaurs. 

De fleste av oss har sett Jurrasic Park og de nyere Jurrasic World filmene, hvor vi har latt oss fascinere og skremme av disse gigantiske dyrene som en gang vandret rundt på kloden vår. Og den ypperste av dem alle: Tyrannusaurus Rex.

Rex-fans vil bli glade for å høre at Brusatte har dedikert et helt kapittel kun for han.

They had become the transcendent terrors that fire our imaginations. 

Brusatte forklarer på en grei måte hvordan livet (og jordkloden) har forandret seg. Det er lett å forstå språket hans, selv om det dukker opp noen vanskelige ord her og der. Noen ord sjekket jeg opp i ordboka, mens andre gjettet jeg meg til ut i fra sammenhengen.

Teksten er brutt opp av bilder, både av Brusatte og hans kolleger på utgravinger, av ulike skjellet og tegninger av slik forskere mener dinosaurene så ut.

Visste du at de aller fleste dinosaurene hadde fjær?

Nye oppdagelser som utfordrer alt vi trodde vi visste er artig. Og når de blir presentert på en slik enkel og oversiktlig måte er det moro å se at det en trodde var riktig kanskje ikke er det allikevel. Jeg lærte utrolig mye av Brusatti gjennom denne boka.

Som en anmelder på Goodreads påpekte: å lese sakprosa for å utvide kunnskapen sin er bra. Ikke bare for å lære noe nytt, men også for å briljere i samtaler med andre.

There is an even starker reminder, a greater lesson in the dinosaur extinction. What happened at the end of the Cretaceous tells us that even the most dominant animals can co extinct – and quite suddenly. Dinosaurs had been around for over 150 million years when their time of reckoning came. They had endure hardships, evolved superpowers like fast metabolism and enormous size, and vanquished their rivals so that they ruled an entire planet. Some invented wings so they could fly beyond the bounds of the land; others quite literally shook the Earth as they walked. There were probably many billions of dinosaurs spread all over the world…, that woke up that day 66 million years ago confident of their undisputed place at the pinnacle of nature. Then, literally in a split second, it ended.

Påsken 2019

Våren har kommet for fullt i Oslo. Gater feies, sykler taes frem og unger leker ute til sene tider. Deilig.

Med våren kommer også påske. Noen blir hjemme og nyter vårsola, mens andre reiser bort. Noen til og med tilbake til snø på påskefjellet.

Uansett hva du velger å gjøre er det alltid lurt å ta med deg en bok eller to. Noe av det beste som finnes er å sitte i solveggen med en god bok og bare nyte varmen, våren og en god historie.

Å lese krim i påsken har blitt tradisjon og vi har lest og anmeldt fire krimbøker den siste uken for å gi deg noen boktips:

Påskekrim | edgeofaword

Kjemikeren av Stephenie Meyer

Galgen av Yrsa Sigurdardottir

Pyramidemysteriet av Hanne Kristin Rohde

Mysteriet med det forbudte bildet av Hanne Kristin Rohde

For flere boktips kan du sjekke tidligere påskeforslag fra oss:

Påsken 2016

Påsken 2017

Samt andre krimanmeldelser publisert utenom påsketider.

Sjekk også ut Bokelskere.no for flere tips.

 

Blant bøkene vi tar med oss på påskefjellet har vi også noe krim:

Falken av Tom Egeland

Passasjeren av Liza Lutz

Now you see her av Heidi Perks

 

God påske!

Vi skulle vært løver

Skrevet av Line BaugstøVi skulle vært løver | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nedtellingen til Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og i år er Vi skulle vært løver nominert i kategorien barn og unge.

Malin ønsker å bli venner med den nye jenta i klassen, men oppdager fort at Leona bærer på en stor hemmelighet. Når hemmeligheten avsløres må Malin ta et valg: enten støtte sin nye venninne eller føye seg etter presset fra klassen.

Jeg har alltid likt løver. De er de eneste kattedyrene som lever i flokk. Hannløvene er så vakre, med store, gylne manker. Men det er hunnløvene som er de beste jegerne. De lever lengst og kan også lede flokken. Mange vet ikke det.

Malin er som tenåringsjenter flest: redd for å være seg selv, men følger heller de regler som er satt av klassens mest «populære» jente. Selv om de følgesnorene går midt i mot det hun egentlig ønsker å gjøre, føler hun seg ikke tøff nok til å stå i mot. Malin er dermed en hovedkarakter mange vil kjenne seg igjen i.

Malin har alltid likt løver. De er tøffe og uredde, akkurat som hun selv ønsker å være. Når Leona begynner i klassen prøver Malin å hente styrke ut fra Leonas navn, men det er ikke så lett å bli en løve sånn plutselig.

Vi skulle vært løver. Løver er sterke og modige dyr. De lever i flokk, og de passer på hverandre. Når en løve brøler, kan man høre det ni kilometer borte. Sånn skulle vi vært. Vi skulle ikke latt oss skremme av noen.

Jeg liker synspunktet vi får i boka. Selv om vi tar del i Malin og hennes vanskelige valg, er det Leonas kamp om å bli godtatt slik hun er vi følger. Og Baugsta har klart å skildre Leonas kamp gjennom Malins øyne på en fin måte. Og det får meg til å undre: hadde jeg vært tøff nok til å stå ved Leonas side? Jeg håper virkelig det, men det er alltid lett å sitte som voksen og mene hva en hadde gjort som ungdom.

Det er, tross alt, stor forskjell på å være en voksen og en ung tenåring.

Det virker litt rart, men det er mye med Leona som er litt rart.

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Språket er lett og passer flott for unge lesere. Det er en enkel rød tråd å følge, uten for mange distraksjoner. Vi møter få karakterer, og ja, noen av dem er kanskje litt stereotypiske, men det gjør vel ingen ting i en ungdomsbok?

Siden tematikken er såpass tungt passer det med det lette språket. Språket blir dermed ingen hindring for å forstå boken.

Det stikker til i meg. Vi var alle mot én.

Vi skulle vært løver er min favoritt av de tre bøkene som er nominert i barn-og unge kategorien og jeg har allerede anbefalt den til mange.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

Nå må jeg være den løven jeg ikke er.

De andre finalistene i kategorien barn og unge:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Snokeboka av Lisa Aisato

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø