Lucifers evangelium

Skrevet av Tom EgelandLucifers evangelium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.

Reklamer

Hun ba om det

Hun ba om det av Louise O'Neill | edgeofawordSkrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen. 

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.

Wives and Daughters

Wives and Daughters | edgeofaword

Skrevet av Elizabeth Gaskell

Forlag: Oxford World’s Classics (2008)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser meg videre i årets utfordring. Her på bloggen har jeg hvert år plukket meg ut en ny forfatter og utfordringen er å lese alle bøkene gitt ut av den valgte forfatteren. Tidligere har jeg lest Nicholas Sparks romaner og Suzanne Collins sine barne-og ungdomsbøker. I år valgte jeg meg Elizabeth Gaskell, 1810-1865, og skal lese hennes 6 romaner. Jeg er ferdig med Mary Barton og North and South. Og nå: Wives and Daughters.

Wives and Daughters er av mange sett på som Gaskells beste roman, men dessverre rakk hun ikke å fullføre den før hun døde. Heldigvis er det ikke mye som mangler og det er lett å tenke seg hvilken vei historien hadde tatt hvis hun hadde fullført den. Romanen ble første gang utgitt i 1866. Den har også blitt filmatisert.

For noen år siden så jeg en BBC serie (1999) basert på boka, en serie jeg likte godt. Og nå, endelig, har jeg også fått lest boka. Serien har holdt seg veldig nær boka, til og med flere av dialogene er hentet rett fra boka. Artig! Så om du velger å bare se serien mister du egentlig ingen ting.

For boka er tykk. Over 600 sider, og språket er ganske tungt, så dette er ikke en bok du pløyer gjennom på kort tid. Og tenk: 600 sider på en tid da alt ble skrevet for hånd? Ikke rart Gaskell brukte noen år på å skrive den.

«…Everything must have a beginning.»

Molly Gibson er hovedpersonen i boka. Hun bor sammen med sin far, en landsbylege, og de har et godt og nært forhold. Faren innser plutselig at Molly er i ferd med å bli en ung kvinne uten en mor til å beskytte eller oppdra henne riktig. Derfor gifter han seg med Hyacinth Kirkpatrick, en enke som har ei datter på Molly sin alder, Cynthia Kirkpatrick. Å plutselig få en stemor er alt annet enn hva Molly ønsker seg, og hun finner utvidelsen av familien vanskelig å bære. Samtidig blir hun meget glad i sin nye søster. Hyacinths nye oppgave i livet er å få de to jentene godt gift, og når de to unge mr. Hamleys blir introdusert til familien starter intrigene. Mens Molly vokser opp og blir en vakker og omtenksom kvinne, lærer hun å elske folk for hva de er og ikke for hva de ser ut som.

Historien er utrolig søt. Og intrigene er akkurat spennende nok til at du bare må finne ut hva som skjer. For her er det mye romantikk og hemmeligheter i fleng. Om forbudt kjærlighet og skjult begjær. Om drømmer og håp. Om intrikate renkespill for å kapre den beste ektemannen. Akkurat slikt som vi ønsker oss i romantiske romaner fra 1800-tallet.

«… I only wish it were Molly’s good fortune to meet with such another.» «I will try for her; I will indeed, » said Mrs Gibson… «No, don’t. That’s one thing I forbid. I’ll have no «trying» for Molly.» (said Mr. Gibson)

Jeg storkoste meg med denne boka. Og selv om jeg visste hvordan historien endte var den ikke mindre spennende av den grunn. Her finner man latter og tårer om hverandre, og Molly blir raskt en favoritt. Selv om man mange ganger kunne ønske hun var litt flinkere til å kjempe for seg og sine ønsker.

Karakterene i boka er mange og varierte. Den mest interessante er nok Cynthia. Hun har mange lag, og man kommer aldri helt i dybden på henne, selv om man kan lett tro at man kjenner og forstår henne. Jeg vil tørre å påstå at hun er en av de mest interessante karakterene jeg noensinne har møtt blant de bøkene jeg har lest i mitt liv. Det er en vanskelig karakter Gaskell har skapt, og en som er vanskelig å beskrive, men hun har gjort en fabelaktig jobb med henne. Og selv om Cynthia skaper en del uro i Molly sitt liv, ønsker man hele tiden at ting skal ordne seg for henne også.

«Try and be a little more cheerful. Youth is gay. You are young, and therefor you ought to be gay.»

Engelsken er, forståelig nok, av det mer utfordrende laget. Ikke bare er ordene gamle og formuleringene vanskelige, men hele setningsoppbyggingen kan ofte ta pusten vekk fra en. Det er en del formuleringer jeg skummet gjennom, uten helt å forstå nøyaktig hva Gaskell prøver å forklare, men så lenge man forstår helheten, går det vel greit? Det er også en del henvisninger til dikt, bøker og andre tidsriktige skriverier som gikk meg hus forbi, men heldigvis blir de fleste forklart i en liste bakerst i boka.

Jeg liker historiene til Gaskell. Ja, de er romantiske, men de inneholder også mange beskrivelser av datidens samfunn, om klasseskillene, den industrielle utviklingen og den høye moralske standarden mange unge jenter måtte følge. Bøkene er en like stor informasjonskilde om viktorianske England, som de er rene lesefornøyelser. Ta deg tid til å lese en av dem, og kanskje blir du like fascinert av Gaskells romaner som det jeg har blitt.

Mary Barton

Skrevet av Elizabeth GaskellMary Barton | edgeofaword

Forlag: Wordsworth Editions Limited (2012)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. Tidligere har jeg lest North and South, og nå ble det Mary Barton sin tur. Jeg visste ingenting om denne boken før jeg startet med den, og for en gledelig opplevelse det har vært.

Mary Barton ble utgitt første gang i 1848 og er Gaskells debutroman. På den tiden boken ble skrevet var det store sosioøkonomiske forandringer i Europa på grunn av den industrielle revolusjonen. Boken skildrer et rikt og detaljert bilde av livet til arbeiderklassen og avstanden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Mary Barton ble mye kritisert i Gaskells levetid.

Mary Barton er ei ung sydame i industrielle Manchester. Hun vet hvordan sult og nød føles på kroppen og drømmer om å komme seg ut av fattigdommen. Da rikmannssønnen Harry Carson fatter interesse for hennes skjønnhet, begynner hun å tro at hun har funnet veien til et bedre liv. Men når barndomsvennen Jem Wilson frir, virker ikke veien så sikker lenger. Før hun rekker å tenke ut hva hun skal gjøre, og hva hjertet hennes egentlig vil, skjer et drap som kan ødelegge hennes fremtid for alltid.

She knew she was very pretty; the factory people as they poured from the mills, and in their freedom told the truth (whatever it might be) to every passer-by, had early let Mary into the secret of her beauty. If their remarks had fallen on an unheeding ear, there were always young men enough, in a different rank from her own, who were willing to compliment the pretty weaver’s daughter as they met her in the streets. Besides, trust a girl of sixteen for knowing it well if she is pretty….

Som nevnt over: en gledelig opplevelse har det vært å lese Mary Barton. Historien innehar alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, drap, beskyldninger, håp og lengsel. Den er spennende og trist. Inneholder noe humor og masser av livsvisdom. Dette er ikke bare en fiktiv roman, men også en skildring av samfunnet slik det var på midten av 1800-tallet.

Visste du at tredemøllen opprinnelig var en straffemetode i viktorianske fengsel?

Ja? Nei? Boken er full av slike små opplysninger om datidens samfunn. Opplysninger skrevet av en kvinne i middelklassen, men allikevel så informative og skarpsindige. Gaskell ble noe kritisert for sin forkjærlighet for arbeiderklassen og hennes kritikk mot de øvrige klassene som hadde i sin makt å endre den lutfattige og desperate hverdagen til mange, men som sjelden løftet en finger. Og som en kvinne i datidens samfunn er det noen ting hun ikke helt klarer å forklare uten å avsløre sin ignoranse. Likevel er det mye lærdom å hente fra hennes verker.

Oh, it is terrible, that sudden information that one you have known has met with a bloody death! You seem to shrink from the world where such deeds can be committed, and to grow sick with the idea of the violent and wicked men of earth.

Boken er noe treg i starten. Gaskell bruker lang tid på å sette grunnlaget og livshistorien til Mary. Det føles litt omstendig til å begynne med, men den tar seg fort opp. Mary Barton vokser mye i løpet av boken, og selv om kjærlighetshistorien kan føles som et hovedtema, syns jeg utviklingen til Mary er større. Hun tar noen store personlige oppgjør og konfronterer en del overbevisninger hun tidligere har antatt som selvfølgeligheter. Hun er en karakter du sympatiserer med, og heier på, kanskje ikke fra starten av boka, men absolutt etter hvert.

Before my telling you so truly what folly Mary felt or thought injures her without redemtion in your opinion, think what are the silly fancies of sixteen years of age in every class, and under all circumstances.

Gaskell hopper også mye mellom karakterene. Det er hun som sitter med jeg-stemmen i boken, og hun har skrevet romanen som om hun forteller en historie hun har hørt, noe som gir henne mulighet til å hoppe inn i hver karakter fortløpende. Dermed vet man alltid hva alle tenker og føler, og man skjønner fort hvem morderen er. Men boken er fremdeles spennende, veldig spennende. Gaskell har skrevet en godt gjennomtenkt historie.

Engelsken er vanskelig og det kan være lurt å ha en ordbok i nærheten. At språket er vanskelig er kanskje ikke så rart med tanke på at den ble skrevet for såpass lenge siden. Mange av ordene blir heldigvis forklart, da Gaskell skriver en del på slang og det er en ordliste bakerst. Boken blir også lengre enn det den trenger å være siden de tydeligvis likte en mer omstendelig talemåte på den tiden. Ingen ting blir enkelt forklart med få setninger. Snakket de virkelig slik? Flere av dialogene er utrolig lange og heseblesende nok uten mange komma eller punktum.

It was as if two people were arguing the matter; that mournfull desponding comunication between her former self, and her present self. Herself, a day, an hour ago; and herself now. For we have every one of us felt how a very few minutes of the months and years called life will sometimes suffice to place all times past and future in an entirely new light; will make us see the vanity or the criminality of the bygone, and so change the aspect of the coming time that we look with loathing on the very thing we have most desired.

Engelsken til tross, og selv om mysteriet rundt drapet aldri er særlig uklart for leserne, likte jeg boken godt. Svært godt. Og den har seilt opp som en av mine favoritter.

Håndbok for superhelter. Del 1: Håndboka

Skrevet av Elias og Agnes VåhlundHåndbok for superhelter – Del 1: Håndboka | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Sjanger: Barnebok

Originaltittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken (Rabén & Sjögren, 2017)

Oversatt av Helene Heger Voldner

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Du kan flykte fra fiendene dine.

Men du kan ikke flykte fra deg selv.

Lisa er ni år gammel. Moren hennes har dratt til utlandet for å jobbe, og Lisa må flytte fra alle vennene sine og bo hos mormoren sin. Og som om det ikke er ille nok, er guttene på den nye skolen helt pyton. Hun har så store og utstikkende ører, og hver dag når hun er på vei hjem fra skolen, løper de etter henne og erter henne for de store ørene.

Hver natt legger hun seg med hendene presset mot ørene, i håp om at de til slutt vil bli værende sånn, bare hun holder dem lenge nok. Men ørene hennes nekter å adlyde, og mobbingen fortsetter.

En dag søker hun tilflukt fra mobberne på biblioteket, der søsteren til mormor jobber. Og mens hun sitter hulkende mellom noen hyller, ser hun noe lyse mot henne på nederste hylle. Det er en bok hun aldri har sett før, «Håndbok for superhelter».

Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok.

Men det er noe merkelig ved denne boken: når hun går for å registrere lånet, ligger den ikke i systemet. Det er som om den ikke finnes i det hele tatt. «Vet du hva jeg tror? […] Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den», sier søsteren til mormor.

Den kvelden bestemmer Lisa seg for at hun skal lære seg noen superkrefter og ta oppgjør med bøllene en gang for alle.

Det var i alt 101 ulike superkrefter man kunne lære seg. I boka stod det at man ikke burde trene på mer enn tre forskjellige ferdigheter om gangen, for å være sikker på at [det] ikke skjedde en kortslutning i hjernen.

Håndbok for superhelter er en kick-ass tegneserie for alle gutter og jenter som drømmer om å bli superhelt. Den har fart, spenning, skurker, superkrefter og en liten dose humor. Den handler om å ta kontroll over livet sitt og å reise seg mot de som gjør oss vondt.

Dette er som sagt en tegneserie, og mye av historien formidles via bildene. Det er begrenset med tekst på hver side, og teksten er enkel og direkte. Ikke er boken for lang heller. Håndbok for superhelter egner seg derfor godt til lesetrening.

Dette er en super gave eller et flott tilskudd til biblioteket til barn fra 6 år og oppover. Som en introduksjon til tegneserier, kan den bane vei for én av de mest populære bokseriene for alderen 9+, nemlig Amuletten.  Og best av alt, dette er første bok i en serie.

Dyrespråk: Evnen til å snakke med alle dyr på hele jorden, unntatt pinnedyr.

North and South

Skrevet av Elizabeth GaskellNorth and South | edgeofaword

Forlag: Penguin Books

Sjanger: roman

Kilde: gave

Anmeldt av Julie Karoline

I år har jeg satt med målet å lese romanene til Elizabeth Gaskell, en viktoriansk forfatter. North and South er den første av romanene hennes jeg har lest, og jeg må si jeg gleder meg til å lese flere .

But the cloud never comes in that quarter of the horizon from which we watch for it.

Margaret Hale, med sin oppvekst i sør-England og noen år hos sin tante i London, må plutselig flytte nordover til Milton, en industriby. Hennes far har forlatt kirken, etter mange år som prest, og må finne jobb et annet sted. Milton er en tøff by, med sterke og stolte innbyggere.

Was it to be so sudden then? Thouht Margaret; and yet perhaps it was as well. Lingering would only add stings to the pain; it was better to be stunned into numbness by hearing of all these arrangements, which seemed to be nearly completed before she had been told.

Margaret, med sin sørlige vaner og væremåte finner det vanskelig å tilpasse seg den mer direkte, no-nonsense, væremåten til Miltons innbyggere, og kanskje spesielt fabrikkeieren Mr. Thornton.

North and South kan nok sammenlignes med Pride and Prejudice av Jane Austen. Det er mye stolthet og fordommer i begge historiene. Og episke kjærlighetsdrama. Men der stanser egentlig sammenlikningen, for North and South fokuserer også mye på klasseskiller og på den trøblete industrielle revolusjonen. Boken er en like mye lærende lesing som en fornøyelse.

I og med at boken er skrevet på midten av 1800 tallet, er engelsken ganske vrien. Den er full av lange setninger med gammeldags setningsoppbygging. Det kan bli ganske så vanskelig å komme seg gjennom, og til tider forstå, men er en super måte å forbedre engelsken sin på.

She believed that she could have borne the sense of Almighty displeasure, because He knew all, and could read her penitence, and hear her cries for help in time to come. But Mr. Thornton – why did she tremble, and hide her face in the pillow? What strong feeling had overtaken her at last? … What could it be? Why did she care for what he thought?

North and South er en flott bok. Den har alt: kjærlighet, intriger, misforståelser, håp og overraskelser. Den har et fantastisk karaktergalleri, og Margaret blir raskt en godt likt karakter. Man heier, og kjefter, på henne gjennom alle vanskene hun må gjennom. Hun har en flott utvikling gjennom boka.

Det er nesten umulig å ikke like historien. Og hvis engelsken skulle skremme, har BBC laget en flott serie av boka. Serien har holdt seg ganske nær boka, det er ikke mye man mister ved kun å se den. Jeg liker serien like mye som jeg liker boka, og jeg liker boka godt!

Fra omslaget på boka:

Elizabet Gaskell’s compassionate, richly dramatic novel features one of the most original and fully-rounded female characters in Victorian fiction, Margaret Hale. North and South depicts a young woman discovering herself, in a nuanced portrayal of what divides people, and what brings them together.

 

I Skumringen Synger Svarttrosten

Skrevet av Linda OlssonI skumringen synger svarttrosten av Linda Olsson | edgeofaword

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent

Within the Sanctuary of Wings | edgeofaword

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2017)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En leseopplevelse utenom det vanlige har kommet til sin ende. Bok nummer fem i en fantastisk serie er lest, med motstridende følelser. Jeg har kost meg med det siste kapittelet i Lady Trents eventyr samtidig som jeg har gruet meg til å bli ferdig.

Før jeg går videre med anmeldelsen må jeg advare mot spoilere. Det kan hende jeg røper mer enn hva jeg har lyst til. Det kan også være lurt å sjekke ut anmeldelsene på de fire første bøkene: A Natural History of Dragons, The Tropic of Serpents, Voyage of the Basilisk, In the Labyrinth of Drakes.

Writing the final volume of one’s memoirs is a very peculiar experience. This book does not chronicle the end of my life… This book is not the conclusion of my tale, but it is the conclusion of a tale.

Lady Trent har blitt voksen og er en rik kvinne med innflytelse, men selv om Isabella har blitt en meget kjent og anerkjent person innenfor dragemiljøet, er hun fremdeles ikke tatt med i de indre sirkler. Mange dører er fremdeles lukket for henne og hun vet alt hun må gjøre noe stort før det er for sent. Nye oppdagelser kommer ofte og Isabella blir stresset med tanke på at hun kanskje ikke rekker å nå sin livsambisjon. Da en fremmed mann forteller om en hittil ukjent dragerase, setter hun av sted med sin gode venn Tom, ektemannen Suhail og den fremmede. Sammen drar de til verdens høyeste fjell, hvor Isabella ender med å gjøre sitt livs største oppdagelse.

But never had such tempting bait been dangled in front of me, with so many obstacles between. Suhail watced me chew on this problem for days. Then, one evening as we sat in my study, he said, «Please do not tak this the wrong way. But … why are you so determined to go?» … I sighed. «I feel like I haven’t done anything.»

Dette er boken de andre fire har ledet opp til. Dette er den store finalen. Allikevel ble jeg litt skuffet. Bøkene har bygget opp til noe stort, og ja, stort er det, men veldig regulert. I de tidligere bøkene har Isabella alltid havnet i et eller annet. Hvor hun må kjempe for å overleve. Kanskje det er derfor jeg ble skuffet denne gangen? Hun var aldri i skikkelig fare. Det føltes i hvert fall ikke slik. Det kan ha noe med skrivestilen, eller noe med mine forventninger.

Selv om serien i sin helhet har vært en heidundrende reise, syns jeg Brennan avslutter med den svakeste boka i serien. Dette endte med å bli den boka i serien på fem jeg likte minst.

Vi er i den samme verdenen som i de andre bøkene, men den har, naturligvis, endret seg noe. Samfunnet utvikler seg og historien endrer seg. Men verdenen er kjent, det har ikke kommet de store endringene. Vi følger de samme personene, de samme målene, og mange av Isabellas tidligere valg følger henne fremdeles. Brennan har bygd en flott og troverdig verden.

Engelsken er grei. Noen fremmedord her og der, men ikke så mye at det går utover forståelsen eller leseopplevelsen. Den sarkastiske humoren sitter fremdeles løst og Isabella har fremdeles mye tæl. Hun er ei dame med bein i nesa og er absolutt ei dame det er verdt å lese om.

Men, som sagt, vi er nå ved veis ende. En serie jeg er utrolig glad for at jeg snublet over i bokhandelen. Og jeg som kjøpte den første boka fordi den hadde så fint cover. Lite visste jeg da at jeg skulle bli så hektet på disse bøkene.

Les. Drøm. Nyt. Det har i hvert fall jeg gjort.

If there is any conclusion to my tale (apart from my death, which I hope is yet a good way off), it is that the heart of it will never truly end. Although my memoirs are of course the story of my life and career, they are also a story of discovery: of curiosity, and investigation, and learning… I take comfort in knowing that others will carry this tale forward…

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Gregor and the Code of Claw

Skrevet av Suzanne CollinsGregor and the Code of Claw | edgeofaword

Forlag: Scholastic Children’s Books (2006)

Sjanger: Barn og unge / Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

På starten av året tok jeg på meg utfordringen å lese bøkene til Suzanne Collins. Jeg startet med å lese The Hunger Games trilogien, før jeg gikk løs på de fem bøkene om Gregor the Overlander. Gregor and the Code of Claw er den siste boka i serien.

Gregor har funnet sin plass i Underland. Han trener sammen med de andre kadettene og gjør seg klar til krig mot rottene. Krigen kommer stadig nærmere, men Gregor blir holdt igjen fra å dra til frontlinjen og ingen vil si hvorfor. Og en dag da han klarer å snike seg ut blir han raskt hentet tilbake og stengt inne. Etter hvert får han vite om en siste profeti, en som forutsier hans død, og han stenges inne for at han ikke skal rømme.

The war has been declared

Your ally been ensnared

It is now or it is never

Break the code or die forever

When the monster’s blood is spilled

When the warrior has been killed

Gregor kaster seg inn i krigen, selv om at han vet han ikke kommer ut igjen på den andre siden. For hva har en dødsdømt person igjen å kjempe for? De han er glad i. Han ønsker å redde familien sin, han ønsker å redde menneskene og dyrene i Underland som betyr mest for han.

Gregor viser et utrolig stort mot i den siste boken. Han re redd hele tiden, men lar ikke det stoppe han i å gjøre det han må. For et fantastisk forbilde. Gregor har litt og hvert å vise oss alle om hva mot virkelig er.

Gregor and the Code of Claw begynner der Gregor and the Marks of Secret slutter. De to bøkene er de eneste i serien som egentlig må leses etter hverandre, de andre tre er mer frittstående. Jeg anbefaler alle å lese de i rekkefølge da en kan miste mye av settingen og oppbyggingen av historien hvis man leser de hulter i bulter.

Den femte boka er også den mest spennende av dem alle. Det er noe trist og skjebnesvangert over den, og mye virker lenge håpløst. Det er en bok full av kjærlighet, håpløshet, lojalitet, vennskap og kanskje aller mest om håp.

«The Prophecy of Time. What does it really call for? A war? We have those all the time. A code? Every new war has a new code. The death of a warrior? Well, if we can swap princesses so easily, why not warriors? Thousands will be dead at the end of this mess, but I’m not convinced you will be.»

Til å være en barnebok stiller boken spørsmål ved mange sider av vårt moderne samfunn. Den gir barn et innblikk i sider ved krig som kan være vanskelig å forstå, mens det fremdeles er i en underholdende fantasysjanger.

Engelsken er relativt enkel å forstå, så for barn som ønsker å trene på engelsken sin, er disse bøkene et godt tips. Samtidig er de å få tak i på norsk: Gregor i Underlandet.

Boken har en enkel rød tråd, selv om den åpner for litt større alvorlighet enn de tre første. Og selv om den er spennende på en annen måte enn de tre første, er den ikke like grusom som den fjerde. Collins tør å ta tak i de store grusomhetene ved vårt samfunn og pakke dem inn i bøker for barn og unge. Hun liker å vise og forklare uten at det blir for skummelt.

Serien om Gregor og alle innbyggerne i Underland fenget meg voldsomt. De er underholdende på mange områder, samtidig som de har en skjult opplærende side. Jeg anbefaler denne serien, ikke bare til barn 10+, men også til voksne. Ikke bare til fantasy fans, men til alle lesere der ute.

| edgeofaword The Underland Chronicles | edgeofaword