The Midnight Library

oktober 29, 2023 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Matt Haig The Midnight Library | edgeofaword

Forlag: Canongate Books ltd. (2020)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Noen ganger kan tilfeldigheter føre til noen gledelige overraskelser. Jeg var en tur innom bokhandelen (som jeg så alt for ofte er), og fant noen bøker jeg ville kjøpe. Da jeg oppdaget at de hadde et tre for to tilbud, plukket jeg med meg denne mer som en ettertanke på vei til kassa. De to andre bøkene har jeg ennå ikke lest, denne forelsket jeg meg i.

Matt Haig vant Winner of Best Fiction 2020 i Goodreads Choice Awards for The Midnight Library, og det er lett å forstå hvorfor. Denne romanen er en perle!

When she tought about it – and increasingly she had been thinking about it – Nora was only able to think of herself in terms of the things she wasn’t. The things she hadn’t been able to become. And there really were quite a lot of things she hadn’t become…

Fra baksiden av boken (fritt oversatt av meg): Noras liv har gått fra verre til verst. Så, når klokken slår tolv på hennes siste dag på jorden, blir hun forflyttet til et bibliotek. Her får hun muligheten til å utforske alle livsvalgene hun angrer på og leve om igjen alle livene hun kunne ha levd.

Noe som stiller det ultimate spørsmålet: med uendelige muligheter, hva er den beste måten å leve på?

… And now, last of all, she hadn’t even managed to become dead. It was pathetic really, the amount of possibilities she had squandered.

Vi sitter nok alle med anger for valg vi ikke tok, veier vi ikke gikk. Så hva om vi fikk muligheten til å gå tilbake og ta det valget vi ikke tok, gå den veien vi ikke gikk? Haig utforsker et meget spennende tema gjennom The Midnight Library. For det er lett å være ettterpåklok. Det er lett å sitte på den andre siden av et valg og tenke at alt hadde vært så mye bedre om vi gjorde ting annerledes. Men hadde det vært det? Ville alt blitt så mye bedre?

«So, you see? Sometimes regrets aren’t based on fact at all. Sometimes regrets are just …» She searched for the appropriate term and found it. «A load of bullshit.»

Haig skriver lett og nydelig om et stort tema. Måten han beskriver Nora og hennes enorme reise på er sårt og nydelig på en og samme tid. Han er en mester i å få frem store følelser på få ord. Det er lett å sette seg inn i Noras desperasjon og depresjon i begynnelsen av boken. Hun er en kvinne som er langt nede, hvor det er lett å tenke at alt hadde vært mye bedre «hvis bare…» Men selv om boken starter på et mørkt sted, lyser det håp gjennom det hele, og dette håpet driver oss gjennom boken.

Nora får muligheten til å gjøre ting om igjen. Hun er så full av anger og depresjon at hun svelger en mengde piller og våkner opp på et bibliotek. Et personlig bibliotek hvor hver bok representerer et valg ikke tatt, et liv ikke levd. Nå kan hun få leve seg gjennom disse valgene og se bakom «hvis bare…» Hun starter med de mest innlysende valgene, de største angrene, og sakte, men sikkert, lærer hun om seg selv og om livet.

And it became astoundingly clear to her, finally, in that moment:

She didn’t want to die.

And that was the problem. In the face of death, life seemed more attractive…

Haig skriver pent og ryddig, det er lett å følge den røde tråden, vi følger kun Nora og hennes historie. Det er ikke et spesielt stort karaktergalleri i bokken og de få karakterene vi møter er rike og godt utviklede personer i sin egen rett. Det er ikke mange stereotyper her. Og selv om vi møter de samme få karakterene igjen og igjen blir det ikke kjedelig, da de er i et nytt liv og en ny situasjon hver gang vi møter dem.

Engelsken er enkel og lett og følge, det kreves ingen store språkferdigheter for å forstå denne boken. Men hvis du ikke ønsker å lese den på engelsk, finnes det en oversatt versjon: Midnattsbiblioteket gitt ut i 2022 fra Gursli Berg forlag.

There had, in short, been a lot of lives.

And among those lives she had laughed and cried and felt calm and terrified and everything in between.

Dette var en unik og uforglemmelig leseopplevelse, jeg både lo og felte noen tårer over sidene. En bok jeg endte å lese på en formiddag og som kommer til å bli med meg lenge. En bok som seilte inn på listen over favoritter lenge før jeg var ferdig med den. En bok jeg anbefaler på det sterkeste.

Jeg er så glad for at jeg røsket med meg denne boken.

The Great Dune Trilogy

august 1, 2023august 7, 2023 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Frank Herbert Dune | edgeofaword

Forlag: Gollancz (1979)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Siden den kom ut første gang i 1965 har den blitt fremhevet som en must read innenfor sci-fi og regnes som en klassiker innenfor skjønnlitteratur. Boken er den mest solgte science fiction boken i verden og har vunnet en rekke priser. Nå er den også filmatisert for andre gang.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dune og fikk endelig mulighet til det denne sommeren. Og for en bok! For en opplevelse! Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte å kjøpe Dune, Dune Messiah og Children of Dune i ett bind, noe som utgjør en bok på over 900 sider. Nå, tykke bøker skremmer meg ikke, men den ble veldig tung å drasse på og holde. Jeg må innrømme at ønsket om en Kindle ble sterkt under denne lesingen.

«O you who know what we suffer here, do not forget us in your prayers.»

Dune er en planet dekket av uendelig ørken. Her er vann en sjeldenhet og livet er tøft for befolkningen. Men Dune er også en planet av uendelig rikdom, for her finnes Spice, et stoff som er høyt ettertraktet i imperiet, og som ikke finnes på noen annen planet. I over 80 år har den brutale Harkonnen-familien styrt Dune og Spice-eksporten, men nå, i en politisk manøvrering utført av keiseren, er det familien Atreides som overtar styret av planeten. Paul Atreides er bare 15 år gammel da han tvinges til å flytte til Dune sammen med sine foreldre. Myter, sagn og profetier forfølger Paul fra det minuttet han setter sine føtter på Dune. Ikke bare må han navigere gjennom et tøft politisk spill, men kan han være starten på en revolusjon de innfødte lenge har ventet på?

«Ideas are most to be feared when they become actions»

Dune er ikke en enkel bok man leser kjapt gjennom på en lat ettermiddag. Dette er en bok som tar tid. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Her må du holde tunga rett i munnen for å klare å følge de mange røde trådene, for her er det plott inni plott inni plott. Det høres kanskje slitsomt ut, men det er ikke det. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Ok, så jeg kan innrømme at jeg strevde litt i begynnelsen med å forstå de forskjellige grupperingene. For hva er en mentat? Hvem er Bene Gesserit? Men jeg fant det ut etter hvert. Herbert forklarer ikke alt med en gang, han lar det slippe litt etter litt. Vi kastes ut i en ferdig utarbeidet verden, og i hvilke livssituasjoner blir vi forklart rett ut hva og hvem vi møter? Herbert har skrevet boka på en organisk måte hvor ting blir avslørt og forklart i troverdige vendinger. For meg hjalp det også at jeg har sett filmatiseringene, for da hadde jeg noen knagger å hekte meg på.

«I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.»

Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Spenningen bygges sakte opp, og man trekkes med videre gjennom forskjellige synspunkt. Vi hopper en del mellom ulike karakterer, noe jeg ikke er så veldig glad i, men i denne boken må det nesten gjøres sånn. For hvordan skal man klare å navigere dette store universet uten å kunne se det fra ulike karakterer og synsvinkler? Allikevel er det Paul som er hovedkarakteren. Det er han som er i sentrum av historien, selv om det sjelden er han som driver historien videre (i hvert fall i begynnelsen).

Paul er en flott karakter. Han er veldig ung i starten, men han er smart, evnerik og flink, og er en veldig likandes karakter. Rundt ham finner vi rekker med karakterer, både noen å like og noen å mislike. Alle karakterene har sine egne agendaer og planer, noe som er med på å bygge dette rike universet. Vi møter også karakterer som endrer seg ganske mye gjennom boka, fra helt til skurk, og kanskje tilbake til helt igjen. Her gjelder det å ikke bli for knyttet til en karakter.

Truth suffers from too much analysis.

Dune finnes nå i norske utgaver, men jeg valgte å lese denne på engelsk. Dette er ganske avansert engelsk, og du bør være ganske stødig i engelsk for å kunne komme deg gjennom den. Når det i tillegg er en del oppdiktede ord, blir språket ganske utfordrende. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, men hvis du ikke føler deg komfortabel med å lese på engelsk, er ikke dette bøkene du bør utfordre deg med. Da er nok en oversatt utgave veien å gå. Jeg er ganske stødig i engelsk og leser en del på engelsk, men jeg strevde en del med denne.

Det finnes flere bøker i Dune serien enn de tre (Dune, Dune Messiah og Children of Dune) jeg har lest nå. Om jeg kommer til å lese de øvrige bøkene i serien vet jeg ikke ennå. Det blir nok i så fall en stund til. Jeg kommer nemlig til å leve lenge på denne leseopplevelsen.

Jeg endte også opp med å se den nyeste filmatiseringen (2021) på nytt etter lesingen, og jeg må si at jeg forstod filmen mye bedre nå. Selv om jeg også brukte filmen som referansepunkt under lesingen. Så, se filmen, les boka og se filmen igjen? Funka for meg i hvert fall. Filmen holdt seg veldig nære handlingen i boka, det er ikke mye som er endret på. Du går derfor ikke glipp av så alt for mye hvis du kun ser filmen.

«I live in an apocalyptic dream. My steps fit into it so precisely that I fear most of all I will grow bored reliving the thing so exactly.»

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.

Kvit, norsk mann

mai 21, 2023 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Brynjulf Jung Tjønn Kvit, norsk mann | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var for en tid tilbake på Cappelen Damm som jevnlig arrangerer bokprat. Blant forfatterne denne gangen var Brynjulf Jung Tjønn, som har skrevet en diktsamling om det å være en adoptert gutt i distriktsnorge. Det er ikke ofte jeg leser poesi, men etter å hørt en tydelig rørt Tjønn lese utdrag fra boka si, ønsket jeg å lese denne. Heldigvis er det kort avstand mellom scenen og kassa på Cappelen Damm, og før Tjønn var ferdig med å prate hadde jeg allerede kjøpt boka. Og jeg angrer ikke.

Kva vil du bli

når du blir stor?

Eg vil bli

ein kvit, norsk mann

Allerede ved det første lille diktet skjønner man at dette kommer til å bli en sterk leseopplevelse. Tjønn ble adoptert til Norge i 1982, og har gjennom hele livet fått høre at han ikke er norsk nok. Med boka Kvit, norsk mann har han skrevet om sine opplevelser med rasisme under oppveksten og sitt inderlige ønske om å kunne være norsk nok.

Og diktene treffer. Det er vanskelig for mange å sette seg inn i rasismens stygghet, men Tjønn skriver så enkelt og sårt at for en liten stund kan man klare å forstå hvordan det er å kjenne rasisme på kroppen.

læraren går rundt og deler ut fargestiftar

og spør om nokon treng hudfarge

Rasisme er stygt. Det kan være tydelig, rett opp i dagen, eller det kan være snikende og komme fra uvitenhet. At mennesker, som Tjønn, skriver om sine erfaringer er viktig. Viktig slik at vi alle kan se og forstå hvor rasisme kommer fra og hvor mye selv små tankeløse kommentarer sårer.

Om temaet beskrives i form av poesi eller andre formidlingsformer, er egentlig ikke så viktig, men det at Tjønn valgte å skrive sin historien som poesi treffer annerledes. Poesi skal skape/ trigge følelser med sin enkle stil. Når alt strippes ned til korte og direkte setninger, hvor mye skal fortelles på liten plass, blir alt så mye mer rått og treffsikkert.

Noen ganger trenger man dikt for å sette ord på det man ellers ikke klarer å sette ord på.

kva vil du bli

når du dør?

eg vil bli til norsk

mørk jord

Kvit, norsk mann er ikke en lang diktsamling. Med sine knappe 100 sider er det ikke vanskelig å komme seg gjennom den. Allikevel tar det tid å lese boka, da følelsene den vekker trenger tid til å fordøyes. Denne diktsamlingen er en opplevelse. En viktig opplevelse. En tankevekkende opplevelse. En opplevelse jeg anbefaler, selv for de som normalt ikke leser mye poesi.

Hvis du ønsker å sjekke ut en annen diktsamling, kan du sjekke ut Ikke slipp av Trygve Skaug.

Feil sted, feil tid

april 16, 2023 / Julie Karoline / 1 kommentar

Av Gillian McAllister Feil sted, feil tid | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2023)

Originaltittel: Wrong Place Wrong Time (2022)

Oversatt av Line Gustad Fitzgerald

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Årets påskekrim var en bok jeg fikk i gave av Stine-Marie. En bok hun hadde fått anbefalt fra en ekspeditrise i en bokhandel, som anbefalte denne til alle som liker krim uten blod og gørr. Og det er jo meg, så tusen takk for anbefalingen. Og nå er det min tur til å anbefale denne videre.

Feil sted, feil tid er ikke en typisk krim, mer en psykologisk thriller. Eller kanskje en roman ispedd krim? Uansett hvordan man rangerer den, er den unik. Historien starter med en kriminell handling, som ikke er unikt i seg selv, men det er måten hovedpersonen må finne årsaken til handlingen som er annerledes. For så fort det kriminelle har skjedd beveger vi oss stadig bakover i tid sammen med hovedpersonen. Hovedpersonen havner i en ufrivillig tidsreise lenger og lenger bakover i tid og må nøste opp i alle de små hendelsene og hintene som en dag vil ende i noe kriminelt.

Til slutt, da åstedsgranskerne har dratt, og da politiet har gått gjennom og tatt med seg Todds eiendeler, legger Jen seg på sofaen og stirrer opp i taket. Og det er da tårene kommer. Varme og raske og våte. Tårene for framtiden. Og tårene for i går og det hun ikke så komme.

Jen er en advokat i 40-årene, lykkelig gift med Kelly, en snekker, og med en tenåringssønn, Todd. Todd har akkurat fylt 18, men Jen finner det vanskelig å gi slipp på sin myndige sønn og når han begår et drap rett foran øynene hennes, faller hele hennes verden i grus. Hva var det som ledet Todd til å begå drap? Hvordan kunne gutten hun oppdro begå slik en grusom handling?

Etter en emosjonelt slitsom dag sovner Jen på sofaen og våkner dagen før den skjebnesvangre dagen. Hun finner raskt ut at ingen andre vet hva som kommer til å skje, at hun er den eneste som har begitt seg ut på en tidsreise. Og hver morgen våkner hun stadig lenger i fortiden. Besatt på å bevise at Todd ikke kunne drept noen uten provokasjon, benytter hun seg av muligheten til å ta de valgene hun ikke tok da hun levde dagene første gang. Og sakte, men sikkert oppdager hun hemmeligheter som kan hjelpe henne med å finne årsaken til drapet.

Det var ingenting, det var en drøm, det er noe, det er et mareritt. Hun er gal, hun er gal, hun er gal.

Jen er en ganske alminnelig karakter. En person det er lett å kjenne igjen, for vi kjenner mange av typen. Ei kvinne som strever med å balansere jobb og familie, med konstant dårlig samvittighet for enten det ene eller det andre. Og når Todd begår drap, skylder hun på seg selv og sine mangler som mor, ikke på sønnen. Man blir kanskje ikke direkte glad i henne, men med en karakter som er så lettkjennelig, blir man raskt engasjert i hennes historie og reise. Hun har ikke en voldsom karakterutvikling gjennom boken, men etter som hun reiser stadig lenger bakover i tid og ser sine egne handlinger og valg på nytt, blir hun stadig tryggere på seg selv.

Historien i seg selv er kanskje ikke spesielt utfordrende og spennende. Plottet er ganske så enkelt, tempoet er rolig (bortsett fra den stadige forflyttingen i tid) og det skjer ikke så mye skremmende, men måten historien er skrevet engasjerer likevel. Boka var fengene, og jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Og selv om jeg gjettet meg til løsningen før avsløringen, holdt boken meg fast.

«Du finner nok ut av omfanget», mumler han før han føres bort.

Nå og da bytter vi synsvinkel og følger en annens historie. Dette skjer ikke ofte, så det rekker ikke å bli plagsomt, men jeg sitter igjen med følelsen at disse kapitlene ikke er så veldig viktige. Ja, de gir et litt bredere innsyn i selve historien, men de gir ikke så mye mer informasjon enn at vi kunne klart oss uten. Forfatteren kunne, med litt mer fantasi, løst denne informasjonsflyten på en annen måte, slik at vi kunne fulgt Jen hele veien. Det hele føles litt lettvint. Men som nevnt, det skjer ikke så ofte at det blir direkte plagsomt.

Alt i alt er dette en god historie, og selv om den kanskje ikke når helt opp på terningkastet, så er det en bok jeg anbefaler. Den er unik, lettlest og lettslukt, med en god oversettelse. Dette er rett og slett en grei bok å kose seg med i vårsola for oss som gjerne leser krim, men ikke liker så mye blod og gørr.

Det er vi som er her nå

mars 24, 2022 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Jostein Gaarder Det er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske. Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori.

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer!

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

Året som gikk 2021

januar 2, 2022januar 3, 2022 / Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Nok et Korona-år er forbi og vi som hadde store forhåpninger for at 2021 skulle bli bedre enn 2020, ble dessverre skuffet. Nå, helt på startstreken av et nytt år, er ikke forventningene like store. Vi har måtte lære oss å leve med stadig endrede restriksjoner og regler; hvor nye restriksjoner ofte kommer før man i det hele tatt rekker å sette seg inn i de forrige. Skal 2022 bli likedan? I stedet for å håpe at det skal bli det, velger vi nå å ta dagene som de kommer. Ingen forhåpninger = ingen skuffelser! (Håper vi…)

Leselysten har vært litt så som så i år, den har kommet i bølger. Og de fleste bøkene som er lest er relativt lettleste bøker som er unnagjort på noe timer/dager. Man skulle tro at vi da hadde mer ork og tid igjen til bloggen, men med Stine – Marie opptatt med to smårollinger og ny jobb, og Julie Karoline opptatt med etterutdanning ved siden av jobb, har det vært rolig fra vår side på bloggen i år også. Vi har i det minste klart en ting: vi klarte årets forsett, nemlig å være litt mer aktive enn i 2020! Dermed har det blitt hele fem (!) anmeldelser i år.

Det har også vært dårlig med kreativiteten, etter at eksamener og barnelek har krevd sin del, til egne skriverier, men håpet er at dette ordner seg nå som barna blir større og det bare er et halvt år igjen av studier. Det kan jo hende vi klarer å produsere noe i løpet av det nye året.

Vi klarte dessverre ikke lesemålet vårt hos Goodreads, vi leste 52 bøker av planlagte 65 (Men også her slo vi 2020, da vi bare rakk 33 av 65). Nå har vi satt ned forventningene våre også her: i år skal vi klare 50 bøker i Goodreads Challenge 2022.

Julie Karoline kom ikke i gang med sin utfordring dette året heller, så hun prøver igjen for tredje gang (hun gir ikke opp så lett). Forfatteren er valgt for lenge siden, og bøkene ligger der, så det er bare å sette i gang.

Til tross for vår manglende oppfølging her på Edge of a Word, har vi hatt et rekordår når det gjelder antall besøkende. Vi setter stor pris på at dere bruker siden vår, selv når den står stille, og vi håper at det vi legger ut her er til nytte. Tusen takk til dere alle.

Slik endte vårt bokår 2021 opp:

Bøker lest, anmeldt og publisert:

All Systems Red (the Murderbot Diaries) av Martha Wells

Driva av Gunhild Haugnes

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah

Napalm Death rolig i bakgrunnen av Einar Ilner

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Helt ærlig av Kirsten Holtmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Hvit død av Robert Galbraith

Bøker lest, men ikke anmeldt:

At du er trengs her av Kristian Bergquist

Hør her’a av Gulraiz Sharif

Artificial Condition (The Murderbot Diaries #2) av Martha Wells

Rouge Protocol (The Murderbot Diaries #3) av Martha Wells

Exit Strategy (The Murderbot Diaries #4) av Martha Wells

Network Effect (The Murderbot Diaries #5) av Martha Wells

Fugitive Telementry (The Murderbot Diaries #6) av Martha Wells

Elantris av Brandon Sanderson

Cytonic (Skyward #3) av Brandon Sanderson

Proxima av Stephen Baxter

Bjørneklem av James Gould – Bourn

To Sleep in a Sea of Stars av Christopher Paolini

Heroes av Stephen Fry

Troy av Stephen Fry

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Harry Potter and the Philosopher’s Stone av J.K. Rawlings

Harry Potter and the Chamber of Secrets av J.K Rawling

Harry Potter and the Prisoner of Azkaban av J.K. Rawling

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rawling

Harry Potter and the Order of the Phoenix av J.K. Rawling

Harry Potter and the Half-Blood Prince av J.K. Rawling

Harry Potter and the Deathly Hallows av J.K. Rawling

Til de voksne av Linn Skåber

Percy Jackson – lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson – monstrenes hav av Rick Riordan

Percy Jackson – titanens forbannelse av Rick Riordan

Percy Jackson – slaget om labyrinten av Rick Riordan

Percy Jackson – den siste olympier av Rick Riordan

A Closed and Common Orbit av Becky Chambers

Skyldfolk av Octavia E. Butler

Guds datter av Lewis Perdue

Solvokteren av Maja Lunde

Homo Deus a History of Tomorrow av Yuval Noah Harari

The Glass Palace av Amitav Ghosh

Valkyriene av Paulo Coelho

Kongen av Tom Egeland

A Country Escape av Katie Fforde

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Hard Land av Benedict Wells

Big Damn Hero (Firefly #1) av James Lovegrove

The Magnificent Nine (Firefly #2) av James Lovegrove

The Ghost Machine (Firefly #3) av James Lovegrove

Generations (Firefly #4) av Tim Lebbon

Shattermoon (The Long Game #1) av Dominic Dulley

Morhelion (The Long Game #2) av Dominic Dulley

Residuum (The Long Game #3) av Dominic Dulley

Da sier vi takk til nok et år vi kan sette kryss over.

Må det nye året gi oss noe å glede oss over.

Ønsker dere alle et riktig god bokår!

Der skogen møter stjernene

juli 9, 2021juli 9, 2021 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Glendy Vanderah Der skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.

Lyst mørke

april 9, 2021april 9, 2021 / Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Geir Jacobsen Lyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med.

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

The Murderbot Diaries

februar 24, 2021mars 4, 2021 / Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword

Ikke Slipp

juli 1, 2020mai 21, 2023 / Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Trygve Skaug Ikke slipp | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Poesi

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg leser sjelden dikt. Så det at jeg kjøpte denne boka var mer en tilfeldighet enn en planlagt handling. Ikke fordi jeg har noe i mot sjangeren, jeg leker meg med diktskriving selv, men fordi jeg ofte strever med å forstå dem.

Dikt skal romme mye på liten plass og ofte blir det brukt ord og vendinger jeg ikke kan. Metaforer og sammenligninger jeg ikke forstår. Og jeg vet ikke med dere, men jeg liker ikke å lese noe som gjør at jeg føler meg dum.

Ikke slipp er ikke en slik diktsamling. Denne forstod jeg. Denne likte jeg.

Da du kom

falt brikkene på plass

så du kan godt

bare rote dem litt

i noen år

nå vet jeg jo hvor de skal være

Å skrive dikt er ikke lett. Dikt er så mye mer enn bare rim. Et dikt skal romme utrolig mye på færrest mulig ord.

Ord er ikke alltid nok til å forklare en følelse. Eller; det finnes ikke alltid riktig ord til å forklare en følelse. Og det er her dikt er så geniale. En god dikter finner ordene og vendingene som treffer følelsene.

Nå, én dikter vil ikke treffe alle. Leseren bør være på samme sted som dikteren. Sitte med de samme tankene og følelsene. Ellers vil ikke ordene gi samme mening.

Eller, mening gir dem nok, men den samme tyngden eller dybden? Og det samme diktet rommer ikke like mye for deg som for meg.

Nå skal du høre her

kjærlighet

hadde jeg visst at du

skulle komme

så hadde jeg ikke

møtt opp aleine

Denne diktsamlingen traff meg. Disse diktene beskrev følelser og tanker jeg har. Har hatt. Jeg kjente meg igjen i dem.

Jeg leste andres opplevelser av boka og flere uttrykte skuffelse. At Ikke slipp ikke var like god som Skaugs tidligere verk. Det kan godt være, jeg vet ikke siden dette var mitt første møte med forfatteren.

Og jeg fikk en leseopplevelse som frydet meg. Som overrasket meg.

Overrasket meg med å være dikt jeg likte. Dikt jeg forstod. Dikt som innlemmet meg i en verden jeg kjente meg igjen i.