Bokmarked

Bokmarked | edgeofawordEn vakker, om enn litt kjølig vårdag tok Stine-Marie og Julie Karoline T-bane og trikk til Bjølsen skole for å sjekke ut bokmarkedet til Bjølsen skolekorps. En lang og kronglete tur inn i et hittil ukjent område av Oslo. Armert med Google Maps og flere handlenett i veskene ankom vi bokmarkedet lørdag formiddag.

Og for et syn. Bøker og atter bøker. I hyller. I esker. På bord. For to bokelskere var det som å komme til himmelen.

Vi var ikke alene, men å være i et fullpakket rom er helt greit når alle andre er like ihuga bokelskere som en selv. Fine samtaler startes ofte over bokryggen, og fremmede mennesker blir ikke fullt så fremmede lenger.

Bokmarked | edgeofaword

Stine-Marie tar seg god tid ved hver hylle

Vi startet i det ene hjørnet og beveget oss sakte rundt i rommet.

Ved endt runde var flere handlenett fulle av bøker, og vi så oss nødt til å ta en real gjennomgang av innholdet.

Måtte vi virkelig ha akkurat den boka? Var dette noe vi  faktisk kom til å lese? Ville denne se fin ut i bokhylla?

Vi kvittet oss med noen og beveget oss mot kassa.

«Nei, la oss ta en titt til», sa Stine-Marie.

«Det kan vi godt», sa Julie Karoline.

Nok en runde rundt i rommet, og enda flere bøker i nettene. Denne gangen fant vi noen kupp som virkelig gjorde runde nummer to til noe spesielt – vi fant begge bøker vi lenge har ønsket oss.

To lykkelige kvinner forlot Bjølsen skole med tunge handlenett som på den lange veien hjem ga såre rygger og stive nakker.

«Dette må vi gjøre igjen», sa Julie Karoline.

«Absolutt», sa Stine-Marie.

«Neste gang tar jeg med sekk», sa Julie Karoline.

Bokmarked | edgeofaword

Dagens fangst.

Bokmarkedet er et flott initiativ av Bjølsen skolekorps. De samler inn bøker i dagene før markedet og sorterer dem etter sjanger og forfatter, slik at det blir enklere for potensielle kunder. Noen av bøkene vi fant var uleste.

Har du ikke besøkt markedet tidligere, burde du ta deg turen neste gang det arrangeres. Her finner du en mengde bøker i diverse sjangere, samt tegneserier og DVD-er. Med 25 kr for innbundne og 15 kr for pocket var det vanskelig å ikke gå amok mellom hyllene.

 

Reklamer

Kinderwhore

Skreve av Maria Kjos FonnKinderwhore | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kinderwhore er nominert til Bokbloggerprisen 2018. I år kan vi være med å stemme frem vinner av prisen, derfor er det med stor interesse at vi leser finalistene.

Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg.

Charlotte vokser opp i et hjem med en deprimert mor og et gjennomtrekk av fedre. Moren ruser seg for å slippe unna hverdagen og ensomheten. Charlotte lærer seg tidlig å ta seg av seg selv. Helt til en ny far ikke ser forskjell på henne og moren. Da finner Charlotte trøst i morens piller og tillegger seg en selvdestruerende oppførsel.

Jeg hadde kanskje falt ut av skolen, men jeg skulka ikke prosjektet med å ødelegge livet mitt, der var jeg flinkest i klassen.

Da vi først treffer Charlotte er hun et barn som tar seg av mor. Det er Charlotte som vasker og ordner. Det er hun som passer på at mor har det bra, at hun sover trygt, at hun har rene klær. Mor er bare mamma når hun har en kjæreste i livet sitt. Resten av tiden sover hun. Charlotte har ikke et hjem som bryr seg om henne.

Hadde vi vært en familie, hadde jeg vært jævlig sint på mamma, sa jeg, eller kanskje jeg tenkte jeg det, for da hadde jeg ment at hun hadde svikta meg. Men hun har ikke svikta meg, for jeg stolte ikke på henne i utgangspunktet.

Mors kjæreste Jonas ødelegger den siste lille biten av Charlotte. Charlotte mister kroppen sin som tolvåring. Hun har ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ingen hun stoler på, bortsett fra mors lager av sovepiller. Dermed er livet til Charlotte i en raskt nedadgående spiral.

Og vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre. Vanskelig å tro at Charlotte noen gang skal klare å finne veien opp og ut.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter Charlotte, som er Charlotte på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Det var en jente som gråt for siste gang, hun festet alle tårene til et kjede, de var blanke som glassperler. Så la hun kjedet i et syltetøyglass og satte lokket på. Om dagen tok hun kjedet i lomma og smuglet det ned i sekkene og klærne til de andre på skolen, så folk gråt og måtte hjem og på gangen, mens jenta bare satt der, med tørre øyne som ble røde, men aldri blanke.

Gjennom boken blir man trukket nedover og nedover. Det er få lysglimt og fordi boken er skrevet i jeg-form nekter Charlotte å ta inn over seg de få lysglimtene som er. Leseren ser nok flere enn hovedkarakteren.

Jeg vet for mye, tenkte jeg, men samtidig aner jeg ikke hva som foregår.

Vi får en karakterutvikling som er helt utrolig. Først den ene veien, så den andre. Charlottes kamp er tung, og skrivestilen bygger opp om dette. Boken er proppfull av små anekdoter og metaforer jeg vet jeg kommer til å tenke mye på. Kanskje til å med bruke.

Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Dette er en bok som fortjener å bli lest av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

Dette er absolutt en velfortjent nominasjon til Bokbloggerprisen.

Jeg tenker aldri på «det som skjedde», men det hender det tenker på meg.

Andre bøker nominert i samme kategori er:

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Så mye hadde jeg av Trude Marstein.

The Rise and Fall of the Dinosaurs

Skrevet av Steve BrusatteThe Rise and Fall of the Dinosaurs | edgeofaword

Forlag: William Morrow (2018)

Sjanger: Sakprosa

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken vant Goodreads Best Books of 2018 i kategorien Science og Technology og det var gjennom annonseringen av vinnerne jeg oppdaget den. Ja, tenkte jeg, jeg liker jo historie (spesielt eldre historie) så kanskje jeg skal prøve den. Det skadet ikke at coveret er helt nydelig.

Så tenkt, så gjort.

It was a time of grand biological experimentation that changed the planet forever and reverberates still today.

Steve Brusatte er en kjent amerikansk professor innen paleontologi. Til daglig jobber han ved Universitetet i Edinburgh. Det vil si: når han ikke farter rundt omkring i verden og graver etter levninger av dinosaurer og dinosaurslektninger. Eller skriver bøker om dinosaurer.

At mannen kan mye om dinosaurene og de 150 millioner år de vandret rundt på jordkloden kommer tydelig frem i boka. Kanskje ikke rart at han også er konsulent for BBC programmet Walking with Dinosaurs.

It is an unexpected storyline. Dinosurs didn’t just sweep across Pangea the moment they originated, like some infectious virus. … Underdogs, that’s what these first humidity-loving dinosaurs were.

For å fortelle historien om dinosaurene tar Brusatte oss med tilbake til tiden før dinosaurene startet sin evolusjonære reise. Eller rettere sagt til slutten av tidsepoken vi kaller Perm. Denne epoken sluttet med en masseutrydningsevent, hvor nærmere 90% av alt liv på planeten døde. For å forstå dinosaurene, må man forstå hvordan de i det hele tatt fikk starten sin.

Boken avsluttes med hvordan dinosaurene plutselig ble borte. Etter 150 millioner år som klodens konger og dronninger forsvant alle i løpet av få år. Eller, det vil si, vi har tross alt dinosaurer rundt oss i dag i form av fugler, men alle de store kjempene ble raskt og plutselig borte.

Siden Brusattes interesse er dinosaurer får vi ikke vite mye om verden etter at de døde ut. Han tar oss midlertidig på en rask reise gjennom fuglenes evolusjonære start slik at leseren lett kan se sammenhengen mellom dinosaurene og dagens fugler.

But the tyrannosaurs and sauropods and duckbills were no more, replaced by the sudden bounty of mammals that exploded in diversity when presented with an opportunity they had been craving for hundreds of millions of years: a wide open playing field, free of dinosaurs. 

De fleste av oss har sett Jurrasic Park og de nyere Jurrasic World filmene, hvor vi har latt oss fascinere og skremme av disse gigantiske dyrene som en gang vandret rundt på kloden vår. Og den ypperste av dem alle: Tyrannusaurus Rex.

Rex-fans vil bli glade for å høre at Brusatte har dedikert et helt kapittel kun for han.

They had become the transcendent terrors that fire our imaginations. 

Brusatte forklarer på en grei måte hvordan livet (og jordkloden) har forandret seg. Det er lett å forstå språket hans, selv om det dukker opp noen vanskelige ord her og der. Noen ord sjekket jeg opp i ordboka, mens andre gjettet jeg meg til ut i fra sammenhengen.

Teksten er brutt opp av bilder, både av Brusatte og hans kolleger på utgravinger, av ulike skjellet og tegninger av slik forskere mener dinosaurene så ut.

Visste du at de aller fleste dinosaurene hadde fjær?

Nye oppdagelser som utfordrer alt vi trodde vi visste er artig. Og når de blir presentert på en slik enkel og oversiktlig måte er det moro å se at det en trodde var riktig kanskje ikke er det allikevel. Jeg lærte utrolig mye av Brusatti gjennom denne boka.

Som en anmelder på Goodreads påpekte: å lese sakprosa for å utvide kunnskapen sin er bra. Ikke bare for å lære noe nytt, men også for å briljere i samtaler med andre.

There is an even starker reminder, a greater lesson in the dinosaur extinction. What happened at the end of the Cretaceous tells us that even the most dominant animals can co extinct – and quite suddenly. Dinosaurs had been around for over 150 million years when their time of reckoning came. They had endure hardships, evolved superpowers like fast metabolism and enormous size, and vanquished their rivals so that they ruled an entire planet. Some invented wings so they could fly beyond the bounds of the land; others quite literally shook the Earth as they walked. There were probably many billions of dinosaurs spread all over the world…, that woke up that day 66 million years ago confident of their undisputed place at the pinnacle of nature. Then, literally in a split second, it ended.

Påsken 2019

Våren har kommet for fullt i Oslo. Gater feies, sykler taes frem og unger leker ute til sene tider. Deilig.

Med våren kommer også påske. Noen blir hjemme og nyter vårsola, mens andre reiser bort. Noen til og med tilbake til snø på påskefjellet.

Uansett hva du velger å gjøre er det alltid lurt å ta med deg en bok eller to. Noe av det beste som finnes er å sitte i solveggen med en god bok og bare nyte varmen, våren og en god historie.

Å lese krim i påsken har blitt tradisjon og vi har lest og anmeldt fire krimbøker den siste uken for å gi deg noen boktips:

Påskekrim | edgeofaword

Kjemikeren av Stephenie Meyer

Galgen av Yrsa Sigurdardottir

Pyramidemysteriet av Hanne Kristin Rohde

Mysteriet med det forbudte bildet av Hanne Kristin Rohde

For flere boktips kan du sjekke tidligere påskeforslag fra oss:

Påsken 2016

Påsken 2017

Samt andre krimanmeldelser publisert utenom påsketider.

Sjekk også ut Bokelskere.no for flere tips.

 

Blant bøkene vi tar med oss på påskefjellet har vi også noe krim:

Falken av Tom Egeland

Passasjeren av Liza Lutz

Now you see her av Heidi Perks

 

God påske!

Vi skulle vært løver

Skrevet av Line BaugstøVi skulle vært løver | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nedtellingen til Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og i år er Vi skulle vært løver nominert i kategorien barn og unge.

Malin ønsker å bli venner med den nye jenta i klassen, men oppdager fort at Leona bærer på en stor hemmelighet. Når hemmeligheten avsløres må Malin ta et valg: enten støtte sin nye venninne eller føye seg etter presset fra klassen.

Jeg har alltid likt løver. De er de eneste kattedyrene som lever i flokk. Hannløvene er så vakre, med store, gylne manker. Men det er hunnløvene som er de beste jegerne. De lever lengst og kan også lede flokken. Mange vet ikke det.

Malin er som tenåringsjenter flest: redd for å være seg selv, men følger heller de regler som er satt av klassens mest «populære» jente. Selv om de følgesnorene går midt i mot det hun egentlig ønsker å gjøre, føler hun seg ikke tøff nok til å stå i mot. Malin er dermed en hovedkarakter mange vil kjenne seg igjen i.

Malin har alltid likt løver. De er tøffe og uredde, akkurat som hun selv ønsker å være. Når Leona begynner i klassen prøver Malin å hente styrke ut fra Leonas navn, men det er ikke så lett å bli en løve sånn plutselig.

Vi skulle vært løver. Løver er sterke og modige dyr. De lever i flokk, og de passer på hverandre. Når en løve brøler, kan man høre det ni kilometer borte. Sånn skulle vi vært. Vi skulle ikke latt oss skremme av noen.

Jeg liker synspunktet vi får i boka. Selv om vi tar del i Malin og hennes vanskelige valg, er det Leonas kamp om å bli godtatt slik hun er vi følger. Og Baugsta har klart å skildre Leonas kamp gjennom Malins øyne på en fin måte. Og det får meg til å undre: hadde jeg vært tøff nok til å stå ved Leonas side? Jeg håper virkelig det, men det er alltid lett å sitte som voksen og mene hva en hadde gjort som ungdom.

Det er, tross alt, stor forskjell på å være en voksen og en ung tenåring.

Det virker litt rart, men det er mye med Leona som er litt rart.

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Språket er lett og passer flott for unge lesere. Det er en enkel rød tråd å følge, uten for mange distraksjoner. Vi møter få karakterer, og ja, noen av dem er kanskje litt stereotypiske, men det gjør vel ingen ting i en ungdomsbok?

Siden tematikken er såpass tungt passer det med det lette språket. Språket blir dermed ingen hindring for å forstå boken.

Det stikker til i meg. Vi var alle mot én.

Vi skulle vært løver er min favoritt av de tre bøkene som er nominert i barn-og unge kategorien og jeg har allerede anbefalt den til mange.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

Nå må jeg være den løven jeg ikke er.

De andre finalistene i kategorien barn og unge:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Snokeboka av Lisa Aisato

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

Snøsøsteren

Skrevet av Maja LundeSnøsøsteren | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For en kort stund siden ble kortlisten til Bokbloggerprisen 2018 presentert. Og i år, for første gang, har Edge of a Word også nominert bøker. Dermed får vi være med å stemme frem en vinner. Dessverre kom ingen av våre nominerte bøker med på kortlisten, men det er likevel moro å endelig få være med.

Én av finalistene er Snøsøsteren av Maja Lunde. En bok jeg kjøpte før jul, men aldri kom igang med. Delvis fordi jeg alltid har så utrolig mange bøker jeg har lyst til å lese, men også fordi den var så hauset opp. Den var overalt: i media, i butikker, på blogger og i lesesirkler. Til og med på jobben! Og jeg er litt anti innimellom. Er noe veldig populært holder jeg meg unna. Forventningene til en så omtalt bok blir for høye, og jeg blir da redd for å bli skuffet.

Så endte den med å komme på kortlisten, og siden Snøsøsteren allerede stod i bokhylla, begynte jeg med den.

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Det er bare noen dager igjen til jul, men hos familien til Julian er det ikke pyntet eller handlet inn til julefeiring. Familien er i sorg etter det plutselige dødsfallet til storesøsteren Juni. Julian ønsker å få julen tilbake, han ønsker å huske de gode tingene til storesøsteren, men vet ikke hvordan han skal formidle ønsket sitt til foreldrene. For ikke bare er julen viktig for han, men han har også bursdag på selveste julaften.

En formiddag møter han Hedvig. Ei blid jente med knallrødt hår. Over de neste dagene blir de gode venner. Hos Hedvig er det jul i hvert rom, og Julian finner motet til røske litt i sorgen i familien. Men det er noe mystisk med huset til Hedvig. Hva er det Hedvig skjuler?

«Velkommen til Villa Kvisten», sa Hedvig. «Det aller beste stedet jeg vet om i hele vide verden».

«Har huset et navn?» spurte jeg.

«Alle hus med respekt for seg selv bør ha et navn», sa Hedvig.

Og dermed så skjønte jeg det. Jeg skjønte hvorfor boka tok landet med storm før jul. Jeg skjønte hvorfor den ble snakket om over alt. Rett og slett fordi boka fortjener det.

Fra første til siste side storkoste jeg meg. Jeg klarte ikke å legge den ned. Dette er en bok som fenger. En bok med flere lag som kan åpne noen flotte refleksjoner og diskusjoner.

Julian er en flott karakter og rollemodell for unge gutter. Han snakker om følelser, han liker noe annet enn fotball, og han leker med jenter. Han tar i et tak for å rette opp den sorgtunge og skakkjørte familien sin. Jeg liker bøker med karakterer som røsker i samfunnets regler for kjønnsroller. Vi trenger slike bøker.

Og Hedvig er den rake motsetningen til Julian. Hun er som en vårsol som lyser opp Julians mørke vinterdager. Hun får ham til å gjøre endringer han tidligere bare tenkte på. Hun gir ham motet til å satse. Det er Hedvig som setter igang Julians karakterutvikling. En såpass kort bok gir noen restriksjoner på hvor mye utvikling det kan bli, og i Julians tilfelle er det vel mer snakk om å finne tilbake til den gutten han var før Juni døde.

Vi skravlet igjen, og vi lo igjen.

En anmeldelse jeg leste av boka mente at slutten ble for absurd. At boken starter bra, men at den tar noen merkelige vendinger mot slutten. Det er jeg ikke enig i. For meg fortsatte boka i det samme sporet den starter i. Kanskje jeg har lest såpass mange fantasy bøker at jeg ikke finner slike historier snodige? For meg passer slutten til de hintene som blir gitt underveis. Jeg ble ikke overrasket over slutten, selv om andre tydeligvis ble det.

Slutten er, om noe, kanskje litt rosenrød. Den slutter nærmest perfekt for Julian. Samtidig vet vi jo at sorg har flere stadier og man hopper frem og tilbake mellom dem. Selv om boka slutter på en god dag, er det ikke sikkert at livet til Julian vil forsette slik. Jeg ser mer for meg slutten som starten på en helbredelse, eller en aksept, og at historien på mange måter ikke er over. Betyr det at jeg trenger flere bøker om Julian? Nei, det trenger jeg ikke. Jeg liker at jeg selv kan se veien videre for Julian og familien hans.

Så tok pappa frem fem små lykter. Han satte dem i en sirkel foran graven.

«Fem lys», sa han. «For oss fem.» …

«God jul, Juni», sa jeg.

«God jul, Juni», sa vi alle i kor.

Illustrasjonene i boka er fantastiske. Hvis du noensinne skulle mangle julestemning er det bare å bla gjennom og nyte bildene. Aisato har gjort en flott jobb med å gi stemningsfulle bilder som komplementerer teksten.

En tekst som er lettlest og følelsesladd. Lunde har klart å skape flotte karakterportrett og inntrykk av voldsomme følelser uten å bruke for mange ord. Teksten flyter fint og kan nytes like godt av voksne som av barn.

Sammen har Lunde og Aisato skapt en leseopplevelse det er verdt å benytte seg av. Selv jeg, som var kritisk til å begynne med, hiver meg på bølgen av positiv kritikk som har fulgt boka. Og selv om tematikken er trist, det ble felt noen tårer, er det en bok som passer inn i julestria. Den gir julestemning midt i den sørgmodige tematikken.

Nå gjenstår det bare å se hvordan den gjør det i finalerunden av Bokbloggerprisen 2018.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdom er:

Snokeboka av Lisa Aisato

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

Det jenter er lagd av

Skrevet av Elana K. ArnoldDet jenter er lagd av | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Originaltittel: What girls are made of (Carolrhoda, 2017)

Oversatt av Vibeke Saugestad

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jenter. De skal være sterke og selvstendige. Og pene. Men de skal ikke vise at de vet det. De skal være søte og snille, lagd av bare gode ting. De skal være sexy. og klare for sex. Når kjæresten vil det. Men de skal ikke vise at de elsker ham.

                                                         – Vibeke Saugestad, innsiden av omslaget

Nina er håpløst forelsket i Seth. I forholdet gir hun ham alt: kroppen, hjertet og sjelen. Men så blir det slutt, bare at Seth aldri tar seg bryet med å si noe. Hun bare kjenner det inni seg, hun føler avgrunnen mellom dem og vet at det er hennes feil.

Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. «Jeg kan slutte å elske deg når som helst,» sa hun

Dette er et portrett av livet til en jente i kanskje den mest sårbare perioden av hennes liv. Nina tar oss med på en ferd fra håpløs avhengighet til egenrådig selvstendighet, der hun til slutt oppdager nettopp hva hun er lagd av.

Karakterene er få. Mennene briljerer med sitt fravær, og de vi møter er redusert til biroller. I Det jenter er lagd av er det kvinner som står i fokus. Og skildringene av disse kvinnene er fantastiske. De er ekte, brutalt ærlige og rå.

Jeg er en hanske som blir varm når man tar den på. En slire som former seg etter det som er inni meg. Jeg er en kameleon, en blekksprut, og Seth er min eneste miljøvariabel.

Historien fortelles av Nina i førsteperson. Fortellerstilen er nokså tradisjonell med en mer eller mindre kronologisk flyt med noen tilbakeblikk her og der. Men vi får også små avbrudd i form av Ninas egne historier, og her får vi noen doser av magisk realisme når Nina forteller om kvinner, sex, graviditet eller jomfruhelgener, dyrkelse og misbruk.

En som også tar mye plass i denne historien, både direkte og indirekte, er moren til Nina. Her møter vi en intelligent og frigjort kvinne, men også en bitter og desillusjonert kone og mor. I sin sårbarhet tar hun i stor del sine ekteskapelige problemer ut over Nina. Blant annet sjenker hun Nina full i en alder av fjorten og forteller henne at det er ingenting som heter ubetinget kjærlighet. Neppe et eksempel på den perfekte mor.

«Kjærligheten til en kvinne,» sa moren min, «er alltid avhengig av utseende hennes. Det,» sa hun, idet fingrene mine streifet hennes ved den siste bretten, «og sex.»

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe, vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv. En god femmer til Elana K. Arnold.

Takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Til ungdommen

Skrevet av Linn SkåberTil ungdommen | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Pitch Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det er ikke lett å være i en brytningstid, i forandring, i en ommøblering. 

For sånn kan det faktisk føles å bli ungdom. Som om noen har ommøblert rommet ditt uten at du visste om det, uten at du ba om det.

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Boken er satt sammen av flere korte tekster, som handler om alt fra kroppslukt til første forelskelse. Alle tekstene er korte og lette, og  det tar ikke mange timene å komme gjennom boka. I tillegg er den meget fengende og vanskelig å legge fra seg.

De sier vi skal inn i de voksnes rekker, men hvis det er greit for presten, driter jeg i det og er unge litt til.

Illustrasjonene til Lisa Aisato er fantastiske. Symbolikken i bildene og metaforene i teksten komplimenterer hverandre på en fin måte.

Dette er en bok som gjør at man føler seg normal. For hvis det er en ting mange ungdommer strever med er det å vite at alle de tankene og følelsene de sitter med er helt normale. Uansett hvor rare de er. Og denne boken viser det på en fin og sart måte. Uten å være belærende eller påtrengende. Skåber forteller bare hvordan ståa er uten å poengtere noe eller overforklare. Boken er mer som en dagbok. En dagbok som passer for de fleste. En dagbok som er der og setter ord på ting man kanskje ikke klarer selv.

Dette er absolutt en bok man bør få med seg, enten man er i tenåra, i tredveåra eller i syttiåra. Dette er en bok som passer for alle aldre og alle kjønn. Og absolutt en god gave til tenåringen.

Anbefaler. Anbefaler. Anbefaler.

Ønsker du flere slike ungdomsbøker? Sjekk ut Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Julegavetips 2018

Julegavetips | edgeofawordDesember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.

Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

 

For de minste (1–5 år):

Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Snokeboka av Lisa Aisato

 

For de litt større (6–9 år):

Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)

Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Ellinor av Katarina von Bredow

Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend

Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)

 

Ungdom (13+):

Moxie av Jennifer Mathieu

Hun ba om det av Louise O’Neill

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Til ungdommen av Linn Skåber

 

Voksne:

Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)

En dag i desember av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.