Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Sphere (1999)

Sjanger: roman

Kilde: lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg fortsetter med årets utfordring og har nå lest A walk to Remember (Minnenes melodi), Nicholas Sparks tredje roman. Denne ble lest på engelsk, da biblioteket kun hadde denne versjonen.

This is my story; I promise to leave nothing out. First you will smile, and then you will cry – don’t say you haven’t been warned.

Jeg visste ingenting om denne boken på forhånd. Fortellingen er filmatisert, men jeg ønsket å lese boken før jeg så den. Det første som slo meg var hvor søt og uskyldig historien er. Boken handler om Landon Carter som bor i en liten by i USA. Landon tenker tilbake til da han var 17 år og på sin første kjærlighet: Jamie Sullivan. Ei stille og forsiktig jente som alltid gjorde det rette. Absolutt ikke den type jente han pleide å se etter, men som endte i en forelskelse som endret livet hans.

There are moments I wish I could roll back the clock and take all the sadness away, but I have the feeling that if I did, the joy would be gone as well.

Nicholas Sparks kan kjærlighetsromaner. Det drypper rett og slett kjærlighet fra hver side. Noen ganger kan det bli litt klissete, men når man er i humør for en real dose med romantikk svikter han aldri. I denne boken har Sparks i tillegg fått frem ungdommens hig etter annerkjennelse og deres forvirring ved å stå på terskelen til de voksnes rekker. Landon Carter utvikler seg enormt gjennom historien; fra å være en forvirret og hormonell tenåring til en ung mann.

Boken er skrevet med en følsom hånd. Språket flyter lett og jeg hadde ingen problemer med å lese den på engelsk. Handlingen følger en fin og rolig kurve, og har flere uforutsigbare momenter. I tillegg har den flere humoristiske stikk.

Boken er som nevnt filmatisert, faktisk den første av Sparks bøker som ble til film. Boken og filmen følger den samme historien og de samme personene. Allikevel er det en rekke forskjeller og jeg personlig må si at boken er bedre. Leseren får et helt annet forhold til karakterene i boken, og selv om skuespillerne gjorde en god jobb, syns jeg avvikene mellom bok og film ble for store. De endret rett og slett for mye i filmen, ting som strengt tatt ikke trengtes å endres på. Filmen er søt i seg selv, men boken er mye bedre.

Life, I’ve learned, is never fair. If people teach anything in school, that should be it.

Jeg endte med å like denne historien bedre enn Dagboken. A Walk to Remember er ryddigere og mer oversiktlig. Den har også flere spenningstopper og urolige momenter. Jeg både lo og gråt av denne historien.

It was, I remember thinking, the most difficult walk anyone ever had to make. In every way, a walk to remember.

Neste bok ut i årets utfordring er Fotografiet (the Lucky One).