Skrevet av Nicholas Sparks

Forlag: Cappelen Damm 2008

Sjanger: Roman

Originaltittel: Dear John (Warner Books 2006)

Oversatt av Ingegerd Wallberg Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg begynner å nærme meg slutten av årets utfordring, med 13 av 19 bøker lest. Noen ganger føles det som at dette kommer til å gå bra, at jeg skal klare det. Andre ganger ikke. Alt avhenger av boken jeg nettopp har lest. Etter Tre uker med min bor og Julies vokter hadde jeg et stort oppsving i motivasjonen. De var to gode og interessante bøker, men så kom denne. En bok som føyer seg inn blant de intetsigende. Det beste av meg og Et vanskelig valg for å nevne to. Det tok meg lang tid å komme gjennom Kjære John.

I Kjære John møter vi John, en amerikansk soldat stasjonert i Tyskland. Han er hjemme hos sin far på perm da han møter Savannah. Kjærligheten blomstrer raskt dem imellom, men den er ikke uten problemer. John må snart tilbake til Tyskland, og de bestemmer seg for å prøve avstandsgreia. Et år senere er John tilbake, og de fortsetter forholdet. Nå ha John bare et år igjen av tjenestetiden og de velger å holde ut. Det ingen av dem kan forutse er 11 september. USA kaster seg ut i krigen mot terror og John melder seg for en ny runde i tjeneste. Denne gangen settes det allerede anstrengte forholdet seg på den ultimate testen.

Som regel skriver Nicholas Sparks lykkelige slutter. En gang i blant dukker det opp historier hvor han ikke gir oss dette. Vi får raskt vite at denne historien ikke får en lykkelig slutt, Sparks avslører dette i innledningen. Dermed mistet jeg raskt drivet. Hva er poenget med å lese en kjærlighetshistorie der jeg vet at de ikke ender opp sammen? Vi ønsker gode slutter. Vi ønsker at kjærligheten skal triumfere.

… da blikkene våre møttes, kjente jeg noe som sa klikk, som en nøkkel når den blir dreid rundt i låsen.

Sparks skriver hverdagsromanser. Han skriver om dagligdagse mennesker som lever dagligdagse liv. I det virkelige liv overlever ikke alle kjærlighetshistorier, dermed kan de ikke overleve i alle bøker heller. Det er greit. Jeg har ingen problemer med det. Problemet mitt var at jeg fikk vite dette på side 12, men skulle fremdeles lese hele boken. Det var som å begynne på slutten og lese fremover. Utrolig kjedelig.

John er en person man får sympati for. Han er ikke perfekt, men strever hele tiden med å bli et bedre menneske. Han har en liten utvikling i boken, da når det gjelder hans forhold til hans far. Denne biten likte jeg godt og kunne godt tenkt meg at boken fokuserte mer på dette. Savannah likte jeg ikke, så det at forholdet ikke overlever er helt ok.

Savannah kunne av og til ligne svært på den lille stemmen som hadde slått seg til inne i hodet mitt, uten å bry seg med å betale husleie…

Boken er skrevet i jeg form, vi følger John hele tiden. Dette var en flott avveksling fra Sparks andre bøker der vi hopper fra person til person. Til nå er det bare Minnenes melodi av de jeg har lest som også har jeg-form. Jeg liker denne skrivemåten best. Jeg liker at leseren ikke alltid vet hva alle tenker og føler, det gjør ting litt mer spennende og leseren må investere litt mer i lesingen.

Oversettelsen er grei. Tronslien har oversatt flere av Sparks bøker, og jeg har tidligere kritisert oversettelsene. Her tror jeg ikke oversettelsen gjør noe fra eller til i historien. Den er allerede for intetsigende. Jeg vet jeg er streng nå for Kjære John har fått noen gode anmeldelser, men jeg vil ikke pynte på meningene mine. Denne boken er kjedelig. Det eneste som hindrer den i å få bunnkarakter er forholdet mellom John og hans far. Det finnes ganske mange andre Sparks bøker som er mer verdt lesetiden.

Når jeg tenker på deg og meg og det vi hadde sammen, vet jeg at det ville være enkelt for andre å avfeie den korte tiden vår som ganske enkelt et biprodukt av dager og kvelder tilbrakt ved sjøen, en “flørt” som i det lange løp ikke vil ha noen som helst betydning.

Neste bok ut er Kjærlighetens kraft.