De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke så godt utvalg (kremt). 

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes.  Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose. Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

…

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.

…