Halvveis i NaNoWriMo

Det er femten dager siden NaNoWriMo gikk av stabelen. Vi er dermed halvveis og skal stå klare med 50 000 ord om kun femten dager.

Jeg visste allerede i våres hva jeg ønsket å skrive. I flere år har jeg nemlig gått rundt med en Fantasy inne i meg. Jeg hadde en start og en slutt og en vag idé om hva jeg ønsket at skulle skje i derimellom. Jeg hadde noen flotte karakterer og en kick-ass tvist.

Nanowrimo2016 | edgeofaword

Dette er første gangen jeg deltar i NaNoWriMo så bortsett fra noen tips fra Julie Karoline, visste jeg ikke så mye om hva jeg kunne forvente meg.

Så hvordan har det egentlig gått?

Jeg må innrømme at jeg kom skjevt ut allerede første dag. Gravid i fjerde måned, hadde jeg ingen interesse av å sitte våken til etter midnatt for å skrive ned mine første ord. Dagen etter sto jeg ovenfor en 12 timers arbeidsdag. Da jeg endelig kom hjem kl. 22:00 var ønsket om å starte på historien min på bunn. I stedet havnet jeg i sofaen foran TV-en.

I oktober begynte jeg å ane hvor travel november skulle bli, og jeg bestemte meg for ikke å stresse med skrivingen. Derfor satt jeg meg ned relativt avslappet kvelden etter, og jeg ble belønnet med 3 500 ord i løpet av få timer. For en start det var. Jeg tok igjen det forsømte, og tenkte at dette skulle gå bra.

Med det var før en travel syv dagers arbeidsuke etterfulgt av utskifting av verandadør og vinduer i leiligheten. Få av de som deltar i NaNoWriMo har nok tid til å vie lange stunder og fullt med energi til konkurransen. Livet tar dessverre ikke ferie i én måned for at du skal få skrevet en roman.

Selv har jeg nå hatt flere dager der jeg ikke har fått satt meg ned for å skrive før klokken ti på kvelden og så vidt har klart å skvise ut 1000 ord før midnatt. Et par dager har jeg ikke skrevet noe i det hele tatt.

Men så har jeg også hatt et par dager der godt over 3000 ord har svømt ut gjennom fingrene mine og inn på skjermen. Relativt gode ord også.

25 000 ord burde jeg ha ligget på nå. Jeg ligger på 20 366.

Og det er ikke ille.

Litt har jeg jo likevel lært. Det viktigste kan nok oppsummeres i de følgende tre punktene:

Ikke stress så mye med å skrive minimum 1667 ord hver dag. Skriv så mye du kan når du kan.

Selv ser jeg at jeg er mer fornøyd med det jeg skriver de dagene det flyter, enn med det jeg presser ut kun for å nærme meg målet.

Og bare tenk: om femten dager har du nesten skrevet en roman.

Husk at dette kun er et første utkast.

Ble kapittel tre kjedelig og uoriginalt? Da kan du begynne å glede deg til å skrive det om på nyåret allerede nå.

I tillegg dukker det stadig opp små handlingstvister du ikke kunne forutse. Jeg har allerede en lang liste over små detaljer og handlingsendringer jeg må føre inn i tidligere kapitler. Noen ganger vet du ikke hva du trenger å ta med i begynnelsen før du har skrevet deg inn mot midten.

Begynn tidlig med å føre en liste med hint og detaljer om bakgrunn og plott som du senere kan føre inn i tidligere kapitler.

Så hva ser jeg for meg disse neste ukene?

Jeg spår at jeg kommer til å ligge like bak målet hver dag frem til få dager før 30. november. Her ser jeg for meg en innspurt i stilen til Petter Northug.

Advertisements

Hvordan forberede seg til NaNoWriMo?

Nanowrimo2016 | edgeofawordI fjor falt jeg inn i NaNo universet bare dager før det startet. Jeg var så vidt forberedt med historien min, men ikke så mye mer.

I år forberedte jeg meg mer. Historien min er bedre utarbeidet og jeg er tryggere på skrivestilen min. Jeg har skrevet mye i løpet av året, og lest uhorvelig mye.

I tillegg til skjønnlitteratur har jeg lest en del bøker om skriving og skriveprosesser. Noen lærerike, noen inspirerende og noen som jeg egentlig ikke trengte å bruke tid på.

En av mine kusiner ga meg Skrivehistorier Skrivehistorier | edgeofaword(ved Flamme forlag, 2015) for en tid tilbake. En artig bok full av skriveglede, frustrasjon, overtro, oppdagelser og inspirasjon. Flere norske forfattere har gitt oss et innblikk i hvordan de jobber, nervøsiteten over ikke å være gode nok og en del tanker om hva skriving egentlig er.

Jeg tenker innimellom at det finnes tre forfattertyper. Det er de dyktige, de som vet hvordan det gjøres, de som kan skrive så godt som mulig, og vite så mye som mulig om livet, være så pålitelige og kloke som bare det, men de tar aldri noen ordentlige sjanser, de stiller seg aldri midt i stormen, de dummer seg aldri ut. Noen av disse forfatterne skriver fantastiske bøker, noen skriver helt uinteressant. Så har du de som står midt i stormen, men uten sjanse til å navigere, de har gått seg helt bort, men de er ærlige og oppriktige i sin søken, de er (nesten) aldri uinteressante, de er til og med interessante når de mislykkes, men de er også frustrerende, for de vil ikke egentlig være så stedville som de er. Så har du den tredje kategorien, som er de som forener de to første, de som står midt i stormen samtidig som de prøver å navigere, de er både skikkelige og dypt personlige. Det finnes svært få forfattere av den typen. (Lukas Moodysson)

Denne boken var inspirerende, og innimellom kom det et par skrivetips også. Ikke som en oppskrift, men heller som små tips om hva som kan fungere. Hvis det var en ting som alle forfatterne i boken var enige om så er det at alle skriver på forskjellige måter, at alle må finne sin egen vei. Og det er jo betryggende.

En ting har jeg lært om det å skrive: du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal. (Anders Bortne)

On Writing | edgeofawordEi venninne av meg (eieren av bloggen Funlit) lånte meg en bok som jeg kanskje har hatt mest nytte av å lese; On Writing av Stephen King. Den er full av inspirasjon og skrivetips. King byr på seg selv, og selv om jeg ikke har lest noen (andre) av hans bøker, falt jeg virkelig for hans ærlighet og oppriktighet.

If you want to be a good writer, you must do two things above all others; read a lot and write a lot. There is no way around these two things that I’m aware off, no shortcut.

I want you to understand that my basic belief about the making of stories is that they pretty much make themselves. The job of the writer is to give them a place to grow.

Å lese disse bøkene var absolutt ikke skremmende, noe det fort kunne bli. Jeg mener, alle disse forfatterne med voldsomme talenter og suksesser, de kunne jo ha gitt selvtilliten min en knekk. Tvert i mot. De er så åpne, så støttende, at jeg nå sitter igjen med større tro på meg og mine historier.

Som NaNo sier: The world needs your story.

Og det er kanskje den viktigste forberedelsen av alle. Ikke hvor nøye historien er planlagt, hvor godt du kjenner karakterene dine, eller hvor mange bøker du har lest eller kurs du har tatt, men troen på at du kan klare det. At din historie har en plass. At et eller annet sted der ute sitter det en (eller flere) som kommer til å elske det du har skrevet.

Selvtillit er den viktigste forberedelsen.

NaNoWriMo 2015 er over

Det er trist, men samtidig veldig deilig. November har gått bort til tresmak i rompa og såre øyne. Det har vært ord på hjernen dag og natt. Det har vært avbrutte samtaler med familie og venner hvor jeg plutselig har kommet på en god replikk som bare må skrives ned. Det har vært tungt. Jeg skal ikke lyve. Utrolig tungt! Og akkurat nå har jeg ikke lyst til å se historien min på en stund. Jeg trenger en pause.

Men hva skal jeg fylle dagene med nå som eventyret er over? Jeg har levd og åndet NaNo i 30 dager og nå er det slutt. Jeg har den samme følelsen som jeg har etter en skikkelig god bok. Slik som jeg føler etter å ha sett den siste og meget etterlengtede filmen i en serie. Hva skal jeg gjøre nå?

Hodet mitt er fylt med motsetninger; jeg er stolt over å være ferdig med historien min, men ikke fornøyd med alt jeg har skrevet. Jeg er lei av å skrive om de samme karakterene, samtidig som jeg har blitt veldig glad i dem. Jeg orker nesten ikke å skru på pc’n min, samtidig kan jeg ikke la være. Se hva NaNo har gjort med meg!

NaNo har gjort meg frelst. Virkelig! At noe så enkelt som en liten, ufarlig konkurranse skulle bety så mye for meg er merkelig. Av alt jeg har gjort i livet er dette noe av det jeg er stoltest av. Patetisk, jeg vet, men samtidig ikke. Jeg har skrevet over 50.000 ord (over 60.000 faktisk) i løpet av 30 dager. Jeg har fått en hel historie ut av hodet og ned på papiret. Jeg har faktisk fullført noe!

Jeg er ikke fornøyd med hver lille bit av historien min, men det er litt av poenget med et første utkast, er det ikke? Hvis alt skal skrives ned perfekt med en gang blir man aldri ferdig. Nå har jeg noe å bearbeide og perfeksjonere. Noe jeg ikke hadde tidligere.

Det er egentlig greit at NaNo er ferdig nå. Nå er det jo snart jul og jeg hadde aldri i verden klart begge deler på en gang. For NaNo tok virkelig over tankene min i en lang, lang tid. Helt oppslukt har jeg vært. Nå skal jeg bli oppslukt av jula for det fortjener jeg.nanowrimo

Nå er heldigvis ikke NaNo over for godt. Den kommer til neste år også. Hva jeg skal skrive om da får vi vente å se. Jeg har mange historier som surrer rundt i knotten, det gjelder bare å velge en av dem.

I mellomtiden må denne historien jobbes med. Hvor lang tid det vil ta å bli helt ferdig med den, vet jeg ikke. Hvor mange utkast før jeg blir fornøyd er umulig å forutsi. Akkurat nå er jeg (hvis jeg skal være helt ærlig) dritt lei den. De siste dagene har gått utrolig treigt. Jeg har strevd med å skrive slutten. Ikke fordi den er spesielt vanskelig, men fordi jeg er lei. Jeg har sust gjennom slutten, og vet allerede nå at den må jobbes mye med.

Jeg leste et tips om at når man skriver historier bør man ikke begynne med begynnelsen, men med slutten. Jeg tror faktisk at jeg skal gjøre det når jeg begynner på andre utkastet. Jobbe meg bakfra og forover. På den måten håper jeg at slutten får den oppmerksomheten den fortjener. Og kanskje jeg rekker å bli ferdig med den før jeg er lei igjen.

Akkurat nå, derimot,  skal jeg ha en lang og fin pause. En pause jeg skal bruke på familie og venner som har blitt lettere oversett denne måneden. En pause hvor jeg skal tenke mer på de i verdenen jeg lever i, enn på de i hodet mitt.

Igjen må jeg bare få si tusen takk, NaNo. Du er fantastisk!

Og hvis du har en historie som surrer rundt i skallen din; bli med neste år. Det er alltid plass til flere!

Hva NaNoWriMo har lært meg så langt

En uke med intensiv skriving og blemmer på fingertuppene er nå unnagjort. Stresset om å bli ferdig, redselen for at det ikke skal bli bra nok og uendelige fristelser som prøver å røske meg vekk fra skjermen har vært store påkjenninger den siste uken. Og ja, jeg elsker hvert sekund av det.

NaNoWriMo

Moro er det også at folk legger merke til hva jeg gjør. Virker som de har fått greie på det på en eller annen måte (Kremt….) Selv om de kanskje blir litt frustrerte når jeg ikke forteller nøyaktig hva jeg skriver (blunk, blunk…). Jeg har faktisk lært utrolig mye på denne reisen, og jeg har fremdeles tre uker igjen. Jøye meg! Tenk bare hva jeg kommer til å lære videre.

En ting NaNo virkelig har vist meg er hvor mange fantastiske folk det er der ute; skribenter, forfattere, bloggere og motivatorer. Folk som øser av sin visdom over på oss hobbyskribenter. De som gir oss nye ideer og aha-opplevelser. Tusen takk for alt dere gir meg av kunnskap.

Poenget med NaNo er å skrive et førsteutkast. Det burde jo ikke være så vanskelig, jeg har jo skrevet mange første utkast. Trodde jeg. Men her kom min første aha-opplevelse. For et første utkast skal ikke være perfekt. Det skal være rotete og dårlig formulert. Det skal skurre mot en perfeksjonists sinn. Jeg har til nå brukt timer, ja gjerne dager på å finne den perfekte formuleringen av en setning. Jeg har brukt dagevis på noen få avsnitt. Dette fungerer dårlig i en setting som NaNo. Jeg har rett og slett ikke tid. Her blir vi tvunget til å skrive det som faller fortest ut av hjernen vår, eller fingrene om du vil. En forfatter skrev et sted (jeg husker dessverre ikke hvem) at når man skriver første utkast skal man kun se fremover. Det du skriver skal “glemmes”. Med andre ord: ikke se på det. Ikke se bakover. Se kun mot det du ikke har skrevet ennå. For meg har dette nå blitt selve definisjonen på et første utkast og en slags mantra jeg gjentar når jeg begynner å pirke på setningene mine. Absolutt forferdelig for en perfeksjonist, men et nyttig arbeidsverktøy. For hvis jeg noen sinne skal bli ferdig med historien min, så må jeg jo få den ned på papiret (eller inn på et Word dokument). Et første utkast er rett og slett bare å få historien nedskrevet. Det er til for å oppdage historien. Det er mer enn nok tid til finpussen etterpå. Det er det vi har andre utkast til. Og tredje, fjerde……

Første utkast | edgeofaword

Min sparring partner når det gjelder historiene mine, Stine-Marie, har sagt til meg så mange ganger at det nesten er flaut, hvor viktig det er med grunnarbeidet. Jeg hørte ikke på henne til å begynne med. Jeg har ikke samme skrivemetode som henne, tenkte jeg, det er ikke slik jeg liker å jobbe. Å, så feil jeg tok. Jeg er ikke for stolt til å innrømme det. For jo grundigere grunnarbeid jeg har lagt, jo lettere er det å skrive. Så selv om jeg syntes det var skrekkelig kjedelig å skrive lange og relativt detaljerte karakterbeskrivelser, er jeg uendelig takknemlig for det nå. Jeg har ikke tid til å bli kjent med karakterene mine nå. November har tross alt bare 30 dager og 50.000 ord er utrolig mange ord. Det hjelper å kjenne dem ut og inn allerede.

Alt bakgrunnsarbeidet har også gjort at jeg har veldig få plotthull jeg trenger å fylle. Jeg vet hva jeg må skrive for at historien skal henge sammen. Jeg klarer å holde i flere røde tråder samtidig, og jo mer detaljert grunnarbeidet mitt er, jo flere klarer jeg å holde styr på. Det blir faktisk mer spennende for meg. Nå vet jeg at mange liker å improvisere under NaNo og for flere fungerer det. Erfaringen min er at det er uendelig mye mindre stress når det meste er avklart på forhånd. Skrivingen går mye lettere og raskere. Derfor kan jeg med stolthet meddele at jeg ligger langt foran skjema. I min nåværende skrivehastighet vil jeg nå mine 50.000 ord den 17. november. Hurra for planlegging!Grunnarbeid | edgeofaword

Ute på nettet finnes det mange sider med skrivetips for aspirerende forfattere. Jeg har lest utallige av dem. Jeg har prøvd flere av dem og tenkt (vurdert/filosofert) over andre. Til nå har NaNo virkelig hjulpet meg på veien med å finne frem til en arbeidsmetode som fungerer for meg. Det jeg vet er at arbeidsmetoden til en annen ikke nødvendigvis vil fungere for meg, så jeg vil fortsette å teste ut og tilspisse min metode. Og all skrivingen denne måneden hjelper meg med dette.

Tusen takk NaNo for alt du lærer meg. Og takk til samfunnet NaNo og alle NaNoerne. All støtten og motivasjonen som flyter over, på Facebook, Twitter og den norske NaNo – siden, er helt overveldende. For en gjeng!

Noen raske sider som har hjulpet meg på vei mot kunnskap:

http://www.shesnovel.com/first-draft/#more-3025

http://www.shesnovel.com/participate-in-nanowrimo/

Selv om jeg ikke brukte denne selv, har jeg jobbet etter samme type spørsmål når det gjelder mine karakterer:

http://ordordord.skriv.it/2015/10/28/de-ni-sporsmal/

 

Nå, glem alt jeg har sagt og skriv, folkens! 

To Kill a Darling

De som kjenner meg vet at jeg ofte sitter og skriver på historier. Mange historier. Sjelden skriver jeg dem ferdig, men hva gjør vel det? Jeg koser meg sånn når jeg skriver. Ofte syns jeg det er mer spennende å sitte med mine egne historier enn å se på film. Netflix har jo tross alt ikke godt utvalg (kremt). 

Ofte skriver jeg om de samme delene, igjen og igjen. Noe legges til. Noe kuttes ut. Kill your darlings er det noe som heter i skriveryrket. Selv om du liker noe du har skrevet veldig godt, er det ikke sikkert at det passer inn i historien som helhet, og det bør derfor kuttes. Det er viktig å tenke på helheten når man skriver. Skriverstilen bør være lik gjennom hele historien, og tempoet bør opprettholdes.  Så selv om du sitter med en god setning eller et godt avsnitt, kutt det ut hvis det ødelegger flyten i historien din.

Ting bør heller ikke beskrives ihjel, såkalt purple prose.To Kill A Darling | edgeofaword Noen ganger kan purple prose være nydelig og gi en flott leseropplevelse, men det kommer an på hvilken sjanger du skriver og på skriverstilen din. I en svært poetisk og metaforisk historie (som for eksempel drama), kan det passe med en to-siders lang forklaring på hvordan himmelen ser ut. I en litt mer actionfylt historie der spenning og tempo er målet (for eksempel krim), passer det mest sannsynlig ikke. Les gjennom det du har skrevet flere ganger, eller få noen andre til å lese, og slett ord og setninger som blir overflødige. Blir betydningen den samme, trenger du dem ikke. Unngå unødvendige gjentagelser og bruk av for mange «store» ord.

Jeg har flere ganger måtte «drepe mine favoritter». Det er ikke lett. Noen ganger skriver jeg ting jeg liker veldig godt. Og ja, noen ting er jeg veldig stolt av.

Jeg skal nå dele av mine «darlings» med deg. Da jeg skrev førsteutkastet, var den over dobbelt så lang. Den led rett og slett litt av «purple prose»-syndromet. Jeg måtte tenke på tempo og flyt, så jeg ga den er real omgang med saksa. Kutt, kutt, kutt. Da det var gjort, innså jeg at biten ikke passer inn i historien i det hele tatt. Skriverstilen samsvarer ikke med resten. I en historie der det er få metaforer og poetiske formuleringer, blir det feil å plutselig ha det. Så selv om jeg liker denne biten godt, får den ikke bli med. I stedet deler jeg den her med deg. Hva syns du?

Alt er hvitt. Det svir i øynene og siver inn i tankene. Hendelsene fra de siste minuttene svirrer rundt i den hvite tåka. Bruddstykker av støy og skrik blander seg sammen til en usammenhengende masse, før det blir uhyggelig stille.

Han svever i det hvite og i stillheten. Kroppen er tung. Tanker, minner og følelser kverner rundt i hodet så raskt at de er borte før han får tak i dem. Er jeg død?

Familie og venner dukker opp som spøkelser. Fulle av latter glir de forbi i det hvite. Alle han er glad i kommer, en etter en. Som en parade til ære for et liv vel levd. Med faner for hver begivenhet. Det første steget, det første ordet. Første bursdag, første skoledag. Latter, fyll og ablegøyer. Hjertesorg og dødsfall. Alt legges frem, uten retusjering. Ingen scener kuttes. Som en bok man både elsker og hater.

De marsjerer for han; de danser akkurat utenfor rekkevidde. Han prøver å strekke seg etter dem, men armene vil ikke lystre. Han åpner munnen for å rope, men ikke en lyd unnslipper. Vent! Han samler all sin kraft og roper så høyt han kan i sinnet. Ingen stopper. Ingen venter. De smiler og vinker, før de blir borte i tåka. Vent, jeg er ikke klar. Det er så mye mer han vil oppleve. Det er så mange faner med uoppnådde ønsker og drømmer. Skal de forbli blanke? Livet kan ikke ende sånn. Han kjenner adrenalinet pumpe rundt i kroppen og vekke ham til live. Hele kroppen sitrer. Han nekter å si ha det til livet. Nekter å gi opp.

Med en kraftanstrengelse åpner han øynene.