I fjor falt jeg inn i NaNo universet bare dager før det startet. Jeg var så vidt forberedt med historien min, men ikke så mye mer.

I år forberedte jeg meg mer. Historien min er bedre utarbeidet og jeg er tryggere på skrivestilen min. Jeg har skrevet mye i løpet av året, og lest uhorvelig mye.

I tillegg til skjønnlitteratur har jeg lest en del bøker om skriving og skriveprosesser. Noen lærerike, noen inspirerende og noen som jeg egentlig ikke trengte å bruke tid på.

En av mine kusiner ga meg Skrivehistorier (ved Flamme forlag, 2015) for en tid tilbake. En artig bok full av skriveglede, frustrasjon, overtro, oppdagelser og inspirasjon. Flere norske forfattere har gitt oss et innblikk i hvordan de jobber, nervøsiteten over ikke å være gode nok og en del tanker om hva skriving egentlig er.

Jeg tenker innimellom at det finnes tre forfattertyper. Det er de dyktige, de som vet hvordan det gjøres, de som kan skrive så godt som mulig, og vite så mye som mulig om livet, være så pålitelige og kloke som bare det, men de tar aldri noen ordentlige sjanser, de stiller seg aldri midt i stormen, de dummer seg aldri ut. Noen av disse forfatterne skriver fantastiske bøker, noen skriver helt uinteressant. Så har du de som står midt i stormen, men uten sjanse til å navigere, de har gått seg helt bort, men de er ærlige og oppriktige i sin søken, de er (nesten) aldri uinteressante, de er til og med interessante når de mislykkes, men de er også frustrerende, for de vil ikke egentlig være så stedville som de er. Så har du den tredje kategorien, som er de som forener de to første, de som står midt i stormen samtidig som de prøver å navigere, de er både skikkelige og dypt personlige. Det finnes svært få forfattere av den typen. (Lukas Moodysson)

Denne boken var inspirerende, og innimellom kom det et par skrivetips også. Ikke som en oppskrift, men heller som små tips om hva som kan fungere. Hvis det var en ting som alle forfatterne i boken var enige om så er det at alle skriver på forskjellige måter, at alle må finne sin egen vei. Og det er jo betryggende.

En ting har jeg lært om det å skrive: du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal. (Anders Bortne)

Ei venninne av meg (eieren av bloggen Funlit) lånte meg en bok som jeg kanskje har hatt mest nytte av å lese; On Writing av Stephen King. Den er full av inspirasjon og skrivetips. King byr på seg selv, og selv om jeg ikke har lest noen (andre) av hans bøker, falt jeg virkelig for hans ærlighet og oppriktighet.

If you want to be a good writer, you must do two things above all others; read a lot and write a lot. There is no way around these two things that I’m aware off, no shortcut.

I want you to understand that my basic belief about the making of stories is that they pretty much make themselves. The job of the writer is to give them a place to grow.

Å lese disse bøkene var absolutt ikke skremmende, noe det fort kunne bli. Jeg mener, alle disse forfatterne med voldsomme talenter og suksesser, de kunne jo ha gitt selvtilliten min en knekk. Tvert i mot. De er så åpne, så støttende, at jeg nå sitter igjen med større tro på meg og mine historier.

Som NaNo sier: The world needs your story.

Og det er kanskje den viktigste forberedelsen av alle. Ikke hvor nøye historien er planlagt, hvor godt du kjenner karakterene dine, eller hvor mange bøker du har lest eller kurs du har tatt, men troen på at du kan klare det. At din historie har en plass. At et eller annet sted der ute sitter det en (eller flere) som kommer til å elske det du har skrevet.

Selvtillit er den viktigste forberedelsen.