Fremdeles meg

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.

 

Reklamer

Thoron

Skrevet av Gunhild HaugnesThoron, jenta fra den grønne øya | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For to år siden leste jeg Kvinnen ved jordas kant, en bok om Frøydis Eiriksdatter som er den første boken i serien Frøyas døtre. Serien skal ta for seg kvinner fra norsk historie og gi dem en stemme. For noen uker siden ble jeg kontaktet av Gunhild Haugnes som lurte på om jeg var interessert i å lese hennes neste bok i serien: Thoron, jenta fra den grønne øya.

Hva var det med det blikket? Hva var det med hans yngste datter?

Håkon Håkonsson, den lille gutten som ble fraktet av Birkebeinerne over fjellet, har blitt voksen og konge over Norge. For å sikre fred må han gifte seg med Margrete, men hva da med hans store kjærlighet Kanga Unge og deres tre små barn? Valget blir tatt ut av hans hender da Kanga Unge dør og hans yngste datter, nyfødte Thoron, flytter til Irland sammen med bestemoren for å bli oppdratt langt fra det norske kongehuset. Først da Thoron er 14 år får hun vite hvem hennes far er, og blir sendt tilbake til Norge. Her må hun kjempe for å få leve slik hun vil og for kjærligheten. Her må hun også utføre sin livsgjerning, et oppdrag av hedensk opprinnelse midt i et kristent Norge, som vil prege henne hele hennes liv.

-Du er prinsesse, datter av kong Håkon, sier han tungt.

-Ja.

Norgeshistorien er fullskrevet av menn. Av menn som førte krig. Menn som hersket. Menn som oppdaget. Kvinnene fikk sjelden slik omtale, og i hvert fall ikke etter at kristendommen kom. Så hvordan var det å være kvinne i slike tider?

Det er ikke sikkert at Thoron faktisk var datteren til kong Håkon. Hun nevnes aldri i Håkon Håkonssons saga. Men hun har levd. Og man kan konkludere med at hun hadde nære bånd til kongen i og med at han ga henne storgården Berg i Elvdal. I Haugnes sin slektsbok står Thoron oppført som datter av Håkon og Kanga Unge, og det er herfra Haugnes har hentet noe av sin inspirasjon til romanen.

Ellers er det svært lite historiske fakta om Thoron, men det lille som er, har gitt grobunn til en flott roman av Haugnes. Her blandes historisk fakta med fri diktning og gir et innblikk i hvordan livet var i Norge på 1200-tallet.

Det er dessverre slik at det er menn som styrer alt her i landet, og noen av dem misbruker sin makt. For at vi kvinner skal vinne fram med noe må vi stå sammen.

Vi følger Thoron gjennom hele hennes liv, og det er stort sett hennes stemme vi følger. Et par ganger blir det brutt opp av Kanga Gamles eller kongens stemme, men heldigvis ikke ofte.

Thoron er en interessant karakter. Hun er ei dame som lett lar seg overmanne av lyster og drømmer, noe som ikke er spesielt rart i og med at en kvinnes liv på den tiden må ha vært uhyrlig kjedelig til tider. Samtidig er det ei dame med tæl, som gjør som hun vil og som kjemper innbitt for å få leve slik hun ønsker. Hun er en sterk kontrast til de andre kvinnene i boka, kanskje litt mer lik slik vi forventer at moderne kvinner skal være.

Vi møter ganske mange karakterer, noen med større roller enn andre. Heldigvis møter vi ikke så mange at man mister oversikten. Og det at karakterene er basert på virkelige historiske mennesker, gir boken det lille ekstra.

-Og jeg er glad for å kunne hjelpe ei kvinne fra ei mektig ætt med å utføre de oppgaver hun er pålagt.

Jeg liker bøker med flyt, en slags melodi om du vil. Det betyr ikke at jeg alltid trenger lange, lyriske setninger fulle av doble meninger som noen ganger er vanskelig å få tak. Ei heller trenger jeg bøker med mengder av vanskelige fremmedord. Men jeg liker flyt. Jeg liker at setningene glir over i hverandre nesten umerkelig. Thoron er ikke slik. Den oppfattes som hakkete og med flere harde stopp. Jeg savner flyten.

Samtidig er dette det eneste jeg har å utsette på boka. Det jeg har erfart er at bøker i denne sjangeren (om vi kan kalle vikingromaner en egen sjanger) ofte er skrevet slik. Er det for å gi et inntrykk av saga? Er det et stilistisk valg for å gi inntrykk av muntlig tradisjon som har, endelig, blitt skrevet ned? For selv om dette ikke er min favoritt skrivestil, så passer den til historien.

Thoron er spennende, informasjonsrik og full av jentemot, eller kvinnestyrke om du vil. Det er lett å glemme at det gjennom historien alltid har vært sterke kvinner som har kjempet mot et mannsdominert samfunn. Kvinner som nektet, eller i hvert fall kjempet mot, de rollene samfunnet tvang dem inn i. Og vi trenger bøker, som Thoron, til å minne oss på våre formødres kamp. Som viser oss hvorfor vi kjemper videre for et likestilt samfunn, og hvorfor vi ikke skal gi oss.

Og for de som ikke er like opptatt av kvinnekampen, er Thoron en spennende roman satt til en spennende tid i Norges historie. Det er absolutt en bok verdt å få med seg.

Tusen takk, Gunhild Haugnes, for anmeldereksemplar. Jeg gleder meg allerede til neste bok i serien.

 

Vi spring ikke slik vi sprang

Skrevet av Gjertrud Langva Vi spring ikkje slik vi sprang | edgeofaword

Forlag: Samlaget (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Eg skulle ønske vi var ein skarvfamilie, som følgde kvarandre på rekkje og rad. Vi kunne berre følgje etter skarvforeldra våre, og dei visste at vi var rett bak dei, og vi kunne alltid sjå dei i ryggen, og når ein skarv roper, så kjem dei andre, for dei høyrer at han roper på dei, og da kjem dei.

En søster og en bror våkner en morgen og oppdager at foreldrene deres er sporløst borte. Helt alene i huset i skogen leter de etter foreldrene, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd med dem. Dagene går uten at foreldrene kommer tilbake og barna må lære seg å overleve på egenhånd.

Dei sa ikkje noko før dei gjekk.

En mørk og dyster bok. En bok hvor du må tolke en del og lese mye mellom linjene. Dette er en bok som skaper flere spørsmål enn den svarer. Så hvis du er en leser som trenger svar er kanskje ikke denne for deg.

For det står faktisk ikke så alt for mye. Dette er en kort bok, men få ord. Det er sjelden ordene fyller en hel side i boka. Dette er en bok med mye pusterom. Med plass til å tenke og fundere.

Historien veksler på fortellerformen, mellom de og vi, noe som får en til å fundere om hele historien egentlig er en drøm. En fantasi en rømmer til for å slippe den vanskelige virkeligheten.

Alltid kjem vi til å leite på dei same stadene, men ikkje samstundes og ikkje saman.

Det er også vanskelig å fange opp hvor mye tid som faktisk går. Er det bare noen få årstider? Et år? Flere år? Hvor gamle er egentlig barna? Man tror man vet, men så kommer et ord eller en setning som kaster om kull alt man trodde man visste. Alt man trodde man skjønte.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger, at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

Det står om boken at Langva har skapt et særegent univers med ekko av eventyr og fabler. Og ja, det er en treffende beskrivelse. Det er i hvert fall vanskelig å finne en bedre treffende beskrivelse.

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Boken er så utrolig flott skrevet at selv i det mørkeste og mest forunderlige blir man fenget av ordene og setningene. Og selv om alt man vil er å finne svar, så føler man at svarene har ligget der hele tiden, hvis man bare leste ordene tydelig nok.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

Vi spring i skogen, men vi spring ikkje slik vi sprang før. Då vi sprang, tenkte vi på å springe og berre det. Når vi spring no, tenkjer vi på vårt neste måltid, kor kald vinteren kjem til å bli, og kva som skjer om ein av oss snublar i ein rot eller verre. Vi spring ikkje slik vi sprang, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.

 

Vi mot dere

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Ruth

Skrevet av Elizabeth GaskellRuth | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min valgte forfatter i år er Elizabeth Gaskell. Jeg skal lese flere av hennes utgivelser, deriblant Ruth.

Gaskell fikk mye kritikk i sin samtid for Ruth, fordi hun valgte å skrive om en såkalt fallen kvinne. Mange hyllet hennes modige portrett av en kvinne på vrangsiden av samfunnet, mens andre mente hun skrev om noe som aller helst burde ties om.

I dag mener mange at boken er for tam og og at Ruths problemer ikke er alvorlige nok. For å forstå boken riktig er leseren nødt til å sette seg i hvordan samfunnet var i viktoriatiden og hvor lite som skulle til for at en kvinne falt ut av samfunnet. Også hvor ødeleggende det kunne være for kvinnene selv om Gaskells skrivemåte er tam i forhold til dagens standard. I hennes samtid var nok boken sett på som ganske vulgær.

«I have done very wrong»; murmured Ruth.

Ruth er ei ung foreldreløs sekstenåring som jobber som syerske i en liten engelsk landsby. Her treffer hun rikmannssønnen Henry Bellingham, som sjarmerer henne og overtaler henne til å bli med han til London. Et år senere befinner de seg i Wales, fremdelses ugifte, da Henry blir alvorlig syk. Hans mor blir tilkalt og hun nekter Ruth å ha noe med sønnen å gjøre. Fortvilet blir den gravide Ruth igjen mens hennes kjære Henry røskes vekk fra henne.

Da alt virker som mørkest møter hun mr. Benson og han gir henne en sjanse til et nytt liv, hvor ingen vil vite hvordan hun har levd det siste året og hvor hun kan oppdra barnet sitt i fred. Hun blir hos mr. Benson og hans søster i flere år og sønnen vokser opp i et kjærlig og trygt hjem. Da Bellingham plutselig vandrer inn i livet hennes igjen og det nye livet hennes ramler ned rundt henne og hun blir nødt til å ta et valg mellom egen stolthet og sosial aksept.

«The Lord may help her to guide her steps aright. He may. But I’m afeard she’s treading in perilous places».

Som sagt: i dag hadde vi ikke tenkt to ganger om en kvinne levde sammen med en mann uten en ring på fingeren, men det er ikke mange år siden det var helt utenkelig. Og kvinnene som allikevel fant seg i slike situasjoner ble helt utestengt fra samfunnet de tilhørte. Bare det å skrive om en slik kvinne skapte rabalder. Gaskell, som ofte valgte å skrive om de lavere klassene på den sosiale stigen, var ei tøff dame som valgte dette som tema.

Boken gir oss et flott innblikk i hvordan samfunnet fungerte på 1800-tallet og hvor lite som skulle til før en kvinne ødela ryktet sitt. Kvinner var ikke akkurat verdt så mye på den tiden. Og selv om ting ordner seg for Ruth, er det lett å forestille seg hvor vanskelig det kunne være for andre.

Poor Ruth! Her faith was only building up vain castles in the air; they towered up into heaven, it is true, but, after all, they were but visions.

Ruth er ei elskelig person. Noen har kritisert henne for å være for perfekt, og ja, det er litt vanskelig å finne negative karaktertrekk ved henne, men de er der, de få som er. Mr. Benson og søsteren hans har nok flere lag, det samme med flere andre karakter vi blir kjent med, og i sammenligning med de blir Ruth dessverre litt kjedelig.

Engelsken er relativt vanskelig, og det tar tid å lese seg gjennom boka. Ikke bare er det brukt en del ord som ikke brukes så mye lenger, men også ord som har endret mening. I tillegg er det flere lange setninger, hvor det er lett å surre seg bort i innholdet. Dette er, med andre ord, en bok for lesere som er stødig i engelsk.

Uansett er det en bok det er verdt å få med seg. Litt tam, ja kanskje, men absolutt interessant.

 

I min fars hus

Skrevet av Ingegerd HenriksenI min fars hus | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Catharin er ei lita jente på fem år. Hun er helt overbevist om at hun ikke kommer til å leve til hun blir seks. For det har far sagt.

«Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg med mine egne hender. Jeg skal kvele deg eller stikke deg med kniv eller drukne deg. Du skal aldri bli seks år».

Far liker også Catharin best naken og i sengen sin. Seksuell misbruk av far blir raskt den vanlige hverdagen til jentungen. I huset bor også mor og lillesøster. Og når far begynner å kaste lystne øyne på den nyfødte lillesøsteren bestemmer Catharin seg for å gjøre alt hun kan for å beskytte babyen. Selv om Catharin forteller alle hun møter om hva far gjør, er det ingen som hjelper henne og hun er redd for hva som vil skje med lillesøsteren når hun snart skal dø. For mor? Hun er mer opptatt av å redde familiens rykte enn å innse hva som foregår.

«Du må ikke snakke hele tiden, skjønner du», sa hun og så snillere ut i ansiktet. «Det er ikke alt som skal snakkes om, og du har så mye fantasi også, vet du», fortsatte hun.

Tøff lesing, ikke sant? Og det er ikke lett å sitte å skrive anmeldelse på en slik historie. Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Boken er skrevet ut fra Catharins perspektiv. Å skrive en historie sett gjennom en femårings øyne er ikke lett, men Henriksen har gjort en glimrende jobb. Hun har lagt mye vekt på ansiktsuttrykk for å vise følelsene til de rundt jenta, samtidig er det en del leseren må lese mellom linjene for å få med seg. Det er mange ord og situasjoner jenta ikke forstår, og forfatteren har klart å få frem dette på en fin måte.

«Kjære lille Catharin», sa hun. «vær så snill: Ikke snakk om tisser. Ikke snakk om menn. Ikke snakk om far. Du kan snakke veldig lite, og så kan jeg si det som skal sies.»

Dette er en historie jeg tenker mye på. En historie som kommer til å være med meg lenge. En historie som blir ekstra fæl når man vet at dette faktisk er realiteten til mange barn og unge. Absolutt verdt å lese.

«Du må passe deg selv», sa hun sint. «Du er snart seks år».

Tusen takk til Juritzen for anmeldereksemplar.

Intuisjonisten

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Velkommen til Amerika

Skrevet av Linda Boström KnausgårdVelkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård | edgeofaword

Forlag: Forlaget Oktober (2017)

Originaltittel: Välkommen till Amerika

Oversatt av Monica Aasprong

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ellen er elleve år gammel og har sluttet å prate. Stillheten omgir henne som et teppe, og hun kjenner mørket kryper stadig lengre inn.

Jeg faller fra. Kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatt tankene.

Hun bor i en leilighet med sin mor og sin eldre bror. Hennes mor er lyset, en rå livskraft som kan få til hva som helst bare fordi hun vil og som nekter å akseptere sin families disharmoni. Hennes bror isolerer seg selv; han spikrer igjen døren til rommet sitt og tisser på flasker.

Faren til Ellen er død. Han er mørket.

Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Historien fortelles gjennom Ellens tanker. Hennes indre kaos kommer tydelig frem i korte og stakkato setninger og plutselige hopp mellom lys og mørke, fortiden og nå. Hun setter ord på sin angst og sin redsel for det ukjente som ligger foran henne, og på en lengsel etter den kjærligheten og tryggheten hun en gang følte. Hennes far hjemsøker henne, og mørket synes å fortrenge det lyset som en gang var.

Mørket var overalt. Mørket luktet. Det luktet skrekk og noe søtt. Mørket var det som fosset ut av kranene og fylte badekaret. Jeg vasket håret i mørket, kroppen min, hele meg. Jeg spiste av mørket og ble farget av det innvendig. Mørket kom seg inn litt etter litt.

Velkommen til Amerika er vakker og melankolsk. Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder dem sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

Jeg jaget tankene på flukt. Ville ikke vite av dem, men de var sterke, tankene. De visste at jeg bare var et barn.

100 umistelige ting

Skrevet av Lucy Dillon100 umistelige ting | edgeofaword

Forlag: Bazar (2018)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me (Havercroft Ltd 2013)

Oversatt av Bente Ranveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I mai deltok Stine-Marie og jeg på et par av Cappelen Damms arrangementer i Vårfestivalen. En av de var forfatterintervju av Lucy Dillon, kjent for romanen Ensomme hjerter og hjemløse hunder. På festivalen promoterte hun romanen 100 umistelige ting. En bok jeg sporenstreks gikk til innkjøp av.

Men, som bokelskere flest, er det alltid så mange bøker som skal leses, så det tok noen uker før jeg fikk lest romanen. Jeg tok den med på hytta og endte med å sitte en hel dag i sofakroken med den. Den er altoppslukende!

«Hvorfor ikke?» gjør alltid Gina ille til mote. Hun er ikke en typisk «hvorfor ikke?»-person. Men hele denne uken har hun hatt følelsen av at hun har rast utforbakke på en slede, tatt brå svinger og vrengt til siden etter som det ene sjokket etter det andre har kommet farende mot henne.

Gina Bellamy skilles fra mannen sin og må flytte fra et stort hus til en liten leilighet. Ikke bare blir leiligheten alt for full av esker og møbler, men mange av tingene passer ikke lenger til den personen hun er nå. Derfor bestemmer hun seg for å kvitte seg med alt, bortsett fra 100 ting som betyr noe helt spesielt for henne. Å gå gjennom alle eskene vekker minner, minner hun hadde glemt, og de får henne til å revurdere den hun trodde hun var og ting hun har trodd på. Med hjelp av venner og en hjemløs greyhound legger hun om livet sitt og seg selv. Helt til leiligheten er tom for esker, og listen over de 100 viktigste tingene ikke ender opp å inneholde de tingene hun hadde trodd.

Nå… var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldr mer kunne legge på den samme måten. Dette gjaldt for øvrig alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

En meget klok bok. Måten Gina går gjennom tingene sine (livet sitt) og kvitter seg med ting hun ikke trenger er en inspirasjon. Å gå fra å beholde alt, redd for at minner skal bli glemt, til å finne ut at minnene er der uansett, og at kanskje ikke alle minner er slik man trodde de var allikevel. Ja, det er inspirerende. Jeg tror mange hadde hatt godt av en slik opprydding blant sine egne ting. Lucy Dillon selv innrømmer at hun gjerne skulle hatt litt av Ginas pågangsmot.

Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse. Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

«Det har ingen hensikt å evaluere beslutninger du tok før i tiden ut fra det perspektivet du har i dag.»

Vi hopper litt frem og tilbake i tid i romanen, alt etter som hvilke minner som dukker opp hos Gina. Ikke min favoritt blant litterære virkemidler, men helt ok. Boken inneholder en hel rekke med overraskelser. Noen kan man egentlig forutse ut fra sjanger og slikt, mens andre ting tar deg litt på senga. Jeg likte at vi møter igjen Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder.

Språket er lett og ledig, oversettelsen god, og vi får en del metaforer som vi kjenner fra før, som kanskje er litt overbrukt, men helheten ender i en flott roman. En roman som på sett og vis også kan gå som en selvutviklingsbok.

Det nye livet hennes begynner i morgen. Gina kjenner seg ikke klar. Hun er ikke ferdig med det gamle.