En moderne familie

Skrevet av Helga FlatlandEn moderne familie | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Som bokbloggere flest her til lands ønsker jeg å lese flest mulig norske nyutgivelser. Ikke bare med tanke på bokbloggerprisen, men også for å følge litt med på hva som rører seg i det norske litterære miljøet. En moderne familie har solgt meget bra. Den har mottatt en god del positiv kritikk og Flatland vant bokhandlerprisen 2017 for romanen.

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Boken handler om en familie, Torill og Sverre, og deres tre voksne barn. Torill og Sverre bestemmer seg for å skilles etter 40 års ekteskap. Boken følger de tre voksne barnas, Liv, Ellen og Håkon, reaksjoner på skilsmissen. Skilsmissen rokker ved familiens grunnmur, og ved dynamikken i familien. Barna må også ta stilling til verdier de før så på som urokkelige.

Det har ikke skjedd noe spesielt, sier han. Du tror alltid at alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke engang når det begynte.

Interessant nok tema, absolutt, og det var det som gjorde at jeg ønsket å lese den, men makan til egoistiske unger har jeg aldri møtt. Og dette er godt voksne mennesker? At de ikke har oppdaget at foreldrene faktisk er to egne, tenkende individer, med egne, selvstendige følelser, før de er over 40? Dette er slik små barn tenker og føler, men jeg håper da virkelig at voksne mennesker vet bedre.

Det har blitt sagt om boken at den er lett å kjenne seg igjen i, men nei, det gjorde ikke jeg. Eneste grunnen til at jeg faktisk leste den ferdig var fordi jeg ville lese om Håkon, men han fikk kun et lite kapittel på slutten av boken. Den karakteren som var mest interessant, som hadde flest lag, ble nesten oversett. Dermed endte jeg som en meget skuffet leser.

Jeg måtte pine meg gjennom delene med Liv, for fysj, for en sutrete og usikker karakter. Jeg hadde så utrolig lyst til å riste henne skikkelig. Så egoistisk. Med null innsikt i personene rundt seg.

Jeg likte delene om Ellen bedre. Hennes forståelse for familien og den personlige kampen som overskygger det meste. Ellen, som blir stemplet som den mest egoistiske, men som egentlig er den mest innsiktsfulle av dem alle.

Det som kunne reddet boka for meg var Håkon, familiens yngste, men han får veldig liten scenetid. Jeg fant han mest interessant av de tre barna, måten han distanserer seg fra det hele på, men som overrasker seg selv med at han faktisk har en del følelser rundt skilsmissen han også.

Jeg trodde ikke du trodde på kjærlighet, jeg, sa hun. Det er et bevis på hvor lite dere faktisk hører etter når jeg snakker, sa jeg og ble hissig. Dette har jeg sagt hundre ganger, jeg tror sikkert mer på det du kaller kjærlighet, enn både deg og Ellen og mamma og pappa og alle andre til sammen, men jeg tror ikke på å regulere den, jeg tror på at den må eksistere uten regler og uten at et den skal presses inn i former andre har bestemt for oss.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige innsikten flere av dem fikk. Virkelig? Det er jo nettopp erfaringen og måten karakterene vokser gjennom en bok jeg liker. Her føler jeg meg snytt. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt.

Jeg kan ikke si at jeg har så til overs for denne typen romaner. Romaner som tar et lite innsnitt i noen karakterers liv. Uten en klar begynnelse og uten en klar slutt. De føles så ufullstendige. Så meningsløst. Og når man i tillegg slenger inn karakterer som jeg ikke klarer å føle en smule av sympati for? Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

Vi gir ikke opp. Vi slutter ikke. Vi tar oss sammen og vi holder ut.

Reklamer

I sverdets tid

Skrevet av Jan Ove EkebergI sverdets tid | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2011)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Ekeberg har slått seg opp som en av Norges ledende historiskroman forfattere. I sverdets tid er hans debutroman. For litt siden leste jeg en av hans nyere bøker, Den siste vikingkongen, krigens læregutt. Begge tar for seg historiske personer som er viktige i Norges historie.

I sverdets tid møter vi Sigurd, trellen til Kong Sverres sønn Håkon. Sigurd i seg selv er en fiktiv person, men Håkon, hans eier og våpenbror, var en faktisk person. Far til lille Håkon som Birkebeinerne reddet over fjellet fra Lillehammer til Rena. En historie de aller fleste nordmenn er kjent med.

Sigurd er jevngammel med Håkon og ved bokens start er de to unge gutter som vokser opp i en urolig tid. Det er borgerkrig i Norge mellom Kong Sverres birkebeinere og Kong Magnus og hans innleide baglere. Selv om Sigurd er trell blir han opplært i våpenkunst sammen med Håkon og blir raskt uunnværlig for Håkon. Han viser seg å ha et klokt og taktisk hode, samt en stødig våpenarm. Etter som guttene blir eldre, skaper Sigurd seg et stadig voksende rykte som en god soldat, men fremdeles nekter Sverre å frigi ham. Hvorfor tvinges han til å forbli trell selv når han er den beste soldaten i Sverres hær? Og hvem er foreldrene hans?

Sigurd skjønte det ikke ville falle noen ære på han selv, slik det heller ikke gjorde etter at han hadde satt pil i kong Magnus i Nidaros og reddet Håkon på Elgseter bru. Mange hadde rost han for det, og Håkon hadde takket han tifold det Sigurd selv ønsket, men kongen hadde ikke sagt noe direkte til ham. Hvorfor sa aldri Sverre noe om ham? Kongen som ellers var så raus med mennene sine.

Historien er skrevet som en saga. Den er ikke flytende og blomstrende som en løkkeskriftroman, men stødig og klar, kanskje til og med litt bastant. Det er ingen overforklarte metaforer eller lyriske passasjer, men et rett-fram type språk. Jeg fant skrivestilen noe hakkete, jeg liker best en stil med litt mer flyt, men Ekebergs skrivestil passer til sjangeren han skriver.

Boken krever nok en litt erfaren leser. Den noe hakkete skrivestilen krever en del tilvenning og gjør at mye må leses mellom linjene. Her møter vi også mange navn og personer. Så mange at det er vanskelig å huske hvem som er hvem. Her gjelder det å holde tunga rett i munnen.

En ting jeg ikke skjønte var prologen. Den passer ikke inn i noe av det som skjer senere i boken, men siden dette er den første i en serie så kommer det kanskje senere?

I sverdets tid skjer det stort sett noe hele tiden. Her er det spenning fra første side. Og selv om historien spenner seg over mange år er det få stillestående sider. Her oser sidene over av kjærlighet, lojalitet, svik, brorskap og vennskap. Og det at flere av tingene som skjer er faktiske historiske hendelser gjør boken mer spennende. Her lærer vi en del av Norges historie, samtidig som vi blir underholdt av en storslått saga.

-Vil dere være med meg, så skal vi vise disse ynkryggene hvordan birkebeinerne slåss.

I sverdets tid har høstet masser av god kritikk og anmeldelser. Det er en bok det fremdeles snakkes om, og det vil den nok bli i lang tid fremover.

Jeg anbefaler boken for alle historiefans. For de som ønsker å lære mer om hvordan nasjonen Norge vokste frem og kanskje ekstra for de som ønsker å lære mer om birkebeinerne.

I sverdets tid er den første i en serie, etterfulgt av Kongedrapene og Helligdommen.

Arv og miljø

Arv og MiljøArv og miljø | edgeofaword

Skrevet av Vigdis Hjorth

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Arv og miljø er en meget diskutert, og populær, roman. Hjorth har vunnet en rekke priser for den og er nominert til bokbloggerprisen for romanen. Bokbloggerprisen blir utdelt i september, og bokbloggermiljøet er nå opptatt med å lese seg opp på årets nominerte bøker. For meg er denne den første av de nominerte, og den første romanen av Hjorth, jeg leser.

Det er rart å tenke på hvor tilfeldig det er at vi møter mennesker som skal bli avgjørende for hvordan livet vårt utvikler seg, som skal komme til å påvirke eller direkte berike valg som gjør at livet vårt forandrer retning.

Bergljot har brutt med familien, hun ønsker ikke å ha noe med sine to eldre foreldre og tre søsken å gjøre. Men da det viser seg at hennes yngre søstre har arvet noen hytter på Hvaler uten at hun og hennes eldre bror har fått vite om de, blir hun uvillig dratt inn i familiens drama igjen. Det viser seg at hun og broren har noen helt andre minner og erfaringer fra barndommen enn de yngste to, og ingen av de andre ønsker å vedkjenne seg historiene Bergljot og broren sitter med.

At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg.

I bunn og grunn et meget enkelt og interesant tema, så hvorfor fenget ikke boken meg? Jeg leste den ut både for å finne ut av Bergljots historie, men også for å forstå hvorfor den har vunnet og er nominert til flere priser. Jeg fant svaret på det første, men ikke det andre.

Hvorfor fenget den meg ikke? Skrivestilen, språket. Alle gjentagelsene, hoppingen i tid uten avklaring, uanmeldte personer jeg brukte lang tid på å finne ut hvem var og hvilken relasjonen de hadde til Bergljot. Lange, vanskelige ord og lange setninger som gjorde at jeg mistet både pusten, leseflyten og sammenhengen. Denne romanen var full av de litterære virkemidlene jeg ikke er spesielt glad i.

… fordi jeg hadde lært at å snakke sant var ulovlig, at å snakke sant ville straffe seg.

Likevel leste jeg ferdig romanen. Det var et eller annet ved den. Kanskje Bergljots smerte og hennes depresjon og angst, som var så sår, så dyp og så flott forklart. Jeg kunne godt ha sluppet de uendelige repetisjonene, men mange av metaforene og forklaringene var vakre.

Å være utenfor gir kompetanse. Å miste gir kompetanse. Å ha dårlig råd gir kompetanse, å være i klammeri med kemneren gir kompetanse, å være undertrykket gir kompetanse. Det må man ikke glemme, hvis man er så heldig at det likevel går godt, hvilken kompetanse man ervervet seg som ulykkelig.

Hele romanen var en lang, og til tider komplisert, lyrisk bit. Den hadde en diktform følelse over seg. Lange setninger med mange komma og få punktum. Sjeldne adkjektiver og gjentagelse av ord i samme setning. Det ble for rotete for meg. Vakkert, ja, men alt for rotetet.

Er det det som skal til for å motta literaturspriser i Norge? Å skrive så kronglete og vanskelig at leserne ikke klarer å holde følge? Slik at mindre beleste mennesker rett og slett mener den er bra fordi de ikke forstår den? Og mer beleste mennesker slår seg på brystet og føler seg intelligente fordi de forstår, eller tror de forstår?

Jeg forstod ikke alt, jeg datt av hele tiden. Jeg var forvirret mer enn halvparten av tiden det tok meg å lese romanen. Jeg som trodde jeg var en av de mer beleste. Jeg som sitter med erfaring om hvordan det er å slite med angst.

Det var nederlaget. At jeg var så hemmet og lammet at jeg måtte avstå fra slikt som kunne vært bra for meg. Bundet til den dumme barndommen. Overskriften over mitt virke i verden: bundet av barndommen.

Etter en rask titt på Bokelskere og Goodreads ser jeg at Arv og miljø er en bok man enten elsker eller misliker. Og den blir likt eller mislikt mye p.g.a de samme tingene. Boken ble en skuffelse for meg. Kanskje fordi den er så mye diskutert og allment likt, men også fordi temaet i utgangspunktet intereserte meg. Jeg var ikke forberedt på skrivestilen.

Les den. Ikke les den. Lik den. Mislik den. Dette er en bok som kan vippe begge veier. For selv om jeg ikke ble spesielt positivt innstilt til den hadde den noen øyeblikk som traff meg rett i sjela. Og kanskje det er de øyeblikkene som gjør den fortjent til alle prisene.

… takknemlig… for at det fantes mørke puber som man kunne gå inn i og drikke seg full i, for om alt skulle være opplyst hele tiden, måtte man bære mørket inne i seg selv, og det ville ikke være til å holde ut.

Simon og stjernene

Skrevet av Nathan FilerSimon og stjernene | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Shock of the Fall (Conville and Walsh Ltd, 2013)

Oversatt av Lene Stokseth, MNO

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg skal fortelle deg hva som skjedde, for da får jeg presentert broren min samtidig. Han heter Simon. Ham tror jeg du vil like. Det gjør i hvert fall jeg. Men om et par sider kommer han til å være død. Han ble aldri den samme igjen etter det.

Matthew er 19 år og strever med psyken. Han er inn og ut av psykiatrisk avdeling og føler at han ikke hører hjemme i livet. Mest av alt strever han med at han ser broren sin, Simon, overalt: i speilet, under senga, i flammene. Men Simon er død, har vært det i mange år, noe Matthew ikke klarer å komme over.

Jeg følte med skyldig. Noen ting i livet er akkurat som vi forestiller oss.

Da jeg kjøpte denne boken skjønte jeg at det kom til å falle noen tårer under lesingen, og det gjorde det. Historien er så skjør, så sår. Filer mestrer virkelig kunsten å få frem de vanskelige følelsene, som den lammende sorgen etter dødsfallet til en kjær en og skyldfølelsen over å være den som er igjen i live. Forbered deg på en emosjonell reise hvis du plukker opp denne boken.

Det tar lang tid før vi får vite hva som egentlig skjedde da Simon døde. Vi får heller ikke vite nøyaktig hvilken diagnose Matthew har før på slutten av boken. Men det gjør absolutt ingen ting. Det er reisen til Matthew som er viktig her, ikke diagnosen hans. Og det er flere sider ved Matthew det er lett å kjenne seg igjen i. Han er en flott karakter, godt gjennomtenkt.

Jeg lever et slags Klipp ut & Lim inn-liv.

Filer jobber i psykiatrien og det kommer godt frem gjennom skrivestilen. Ingen ting virker påtatt eller falskt. Matthews sorg og forvirring treffer. Og det er ikke bare gjennom ordene Filer får det frem, men også gjennom skrivestilen. Den hopper og spretter og gjentar seg.

Jeg flytter minnet rundt i leiligheten som om det er et møbel, eller et innrammet bilde som jeg ikke klarer å bestemme meg for hvor jeg skal henge.

Normalt er jeg ikke spesielt glad i slike hopp og sprett, men her spiller de ikke bare en stilistisk rolle, de er en viktig del av historien. For Matthew er forvirret. Han er ofte neddopet og sløv. Han er trist og full av lengsel. All hoppingen er en flott måte å fremheve forvirringen på.

Gjentagelsene hjelper til med å bygge opp under Matthews liv i psykiatrien. Flere steder er også setninger delt opp og ord slengt litt rundt hulter i bulter. Til å være en debutroman er den utrolig gjennomført og skriveteknikkene godt gjennomtenkte. Ingen ting er overlatt tilfeldighetene.

Simon og stjernene er full av nydelige skildringer og originale metaforer. Filer skildrer Matthew med en forsiktig hånd. Mange av metaforene er kanskje litt rare, men de passer til en person som ser på verden med litt andre øyne enn den gjennomsnittlige personen. De hjelper til med å bygge opp en karakter som har knekt sammen, men som fremdeles har en styrke, et slags sjelelig håp. Matthew er kompleks, men samtidig enkel. Han er dyp og vel gjennomtenkt.

Jeg snublet ut i en ny morgen som var uskarp i kantene.

Alle de valgte teknikkene henger så fint sammen i denne historien. Det er rett og slett bare nydelig.

Er det én ting jeg kan sette fingeren på er det den norske tittelen på boken. Hva har stjernene med det hele å gjøre? Den engelske tittelen passer mye bedre. Heldigvis har ikke tittelen noe med leseopplevelsen å gjøre.

Simon og stjernene er en perfekt bok på mange måter. Den er original, godt gjennomtenkt og gjennomført. Den trekker frem følelsene til leseren og gir en god dose med visdom på veien. Dette er en bok som vil være med meg lenge. En bok som har fått sin plass blant mine favoritter.

Les den, føl den, erfar den. Du vil ikke angre.

Slike minner kravler under huden min.

The Lilies of the Field

Skrevet av William E. BarrettThe Lilies of the Field | edgeofaword

Forlag: Popular Library (1962)

Sjanger: Roman

Kilde: Lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

He was free like the lilies of the field.

Jeg pleier alltid å pakke med meg en stor bunke bøker når jeg drar på ferie, spesielt når jeg skal på hytta. For en ukes ferie regner jeg 4-6 bøker, antallet varierer etter hvor tykke bøkene er. Som regel rekker jeg å lese alle, noen ganger går jeg faktisk tom for lesestoff. Da er det godt med leseglade foreldre som har ordnet med flere fulle bokhyller på hytta. Det var der jeg fant denne.

The Lilies of the Field er ikke tykk, kun 127 sider, men siden noen familiemedlemmer syntes jeg leste for mye og dermed var kjedelig, ble det ikke til at jeg leste den ferdig på hytta. Den ble da med hjem, hvor jeg  kunne nyte boken til det fulle i ro og fred.

There is a young legend developing on the west side of the mountains. It will, inevitably, grow with the years. Like all legends, it is composed of falsehood and fact. In this case, the truth is more compelling than the trappings of imagination with which it has been invested.

Homer Smith er en afro-amerikaner og eks-soldat. Han har ingen adresse, ingen forpliktelser, men kjører rundt i en van han har bygd om til en liten bopel på jul. Han kjører hvor han vil og tar strøjobber når det passer. Han er en mann som er på jakt etter seg selv og etter meningen med livet.

En dag kjører han forbi et jorde der han ser flere nonner streve med å sette opp et gjerde. Før han vet ordet av det, svinger han av veien og stopper for å hjelpe. Det viser seg at nonnene ikke ønsker hjelp med gjerdet, men de ønsker svært gjerne hjelp til å bygge en kirke. Homer har aldri gjort noe slikt før, og blir overrasket av seg selv da han sier ja til oppdraget. Dermed setter han i gang med et prosjekt som vil endre han for alltid.

Always he had worked for someone telling him what to do. Nobody, in all his life before this, had told him to build a church. Nobody had ever said to him: Here is the ground and here I want a church and it is your job to build it.” It was like a call. It elevated him. He was all alone, one man, with a hole in the ground and a church to be built, and no one to tell him how.

Med sine 127 sider er det begrenset hva forfatteren klarer å fylle historien med, men skrivestilen er så tett, så fin, at ingen ting mangler. Her er alt unødvendig skrellet bort, det er få beskrivelser, med få og korte samtaler. Allikevel kom meningen og stemningen klart frem. Det var en fryd å lese noe så gjennomført og tett. Dette er skriveri på sitt beste.

Det er ikke mange karakterbeskrivelser, men karaktergalleriet er fortsatt bredt og variert. Du har Homer, en stille og tankefull mann som ikke liker forpliktelser eller ansvar. Du har Old Mother, lederen av nonnene, som virker sur og tverr, men som du aner har en mykere side bak steinansiktet. Alle de andre karakterene er personer og navn som flyter inn og ut av historien. De andre nonnene, en prest, en kafeeier, en byggmester med flere. Barrett har klart mesterstykket å få frem ulike karakterer med få ord.

A man was free when he could say “yes” or say “no”. Old mother had her ways and she was a tricky woman but she hadn’t asked him… He had to be honest about it; she hadn’t asked him that. That wasn’t her way. She put a problem up to a man. She knew how to set a problem up for him so there wasn’t anything he could do but take it from him.

Skrivestilen matcher tiden den ble skrevet i. Dette er en bok fra begynnelsen av -60 tallet. Engelsken innehar noen vanskelige ord, men er ikke uforståelig. Skrivestilen har god flyt, men den krever en leser som evner å tyde mellom linjene. Alt er ikke skrevet rett ut og teksten må tolkes flere steder.

A man couldn’t calculate on time that hadn’t arrived, happenings that hadn’t happened: he had all that he could do in coping with what was already here.

 

The Lilies of the Field | edgeofaword

Mange amerikanske bøker har en tendens til å bli religiøse. Man kan fort bli lei av all praten om gud og kristendom. Vi kommer ikke unna det her heller, Homer hjelper tross alt en gjeng med nonner. Allikevel ble det ikke slitsomt, det religiøse preget er tonet ned. Det morsomme var å møte en liten bit av en latinsk salme som jeg synger en variant av med koret. Det satte et litt mer personlig preg på historien.

Jeg har absolutt ingen ting å utsette på denne historien. Den er sår og full av håp. Av nestekjærlighet og søken. Skrivestilen er tett og språket vakkert. Dette er virkelig en liten perle jeg er glad jeg plukket ned fra hylla. Noen korte timer fulle av perfeksjon og livsvisdom.

“He was not of our faith, nor of our skin,” she says, “but he was a man of greatness, of an utter devotion.”

Alltid redd

Skrevet av Anne Lise StrandAlltid redd | edgeofaword

Forlag: Z-forlag (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære pappa. Du har trampet på meg og knust mitt hjerte, men jeg elsker deg likevel.

Alltid redd er en grusom bok. Ikke på grunn av skrivestilen, men tematikken, da den handler om de sidene ved samfunnet vi ikke ønsker å tenke på. De tingene vi vet skjer i alt for mange hjem, med alt for mange barn, men som vi presser vekk fra tankene våre. Det er så utrolig mye lettere å snu ryggen til. Så mye lettere å overse blåmerkene, de mørke og tomme blikkene, de knekte sjelene. Så mye enklere å tro at alt ordner seg av seg selv.

Det finnes en styrke i oss alle, men for mange blir denne styrken satt på harde prøvelser og slitt ned, gang på gang. Hva om vi bare tok oss litt tid til å se? Til å hjelpe? Til å ikke snu oss bort når vi hører disse stille ropene om hjelp?

Smerten i hjertet er verre enn i kroppen.

Alltid redd trekker oss inn i helvete. Den får oss til å åpne øynene. Får oss til å gremmes over vår selvvalgte blindhet. For selv om man overlever helvete, betyr ikke det at alt glemmes og livet fortsetter med røde roser og lyseblå himmel. Nei, helvetet fortsetter, i form av minnene og mentale åpne sår. I form av en knust sjel som ikke klarer å finne trygg grunn å stå på. Ingen hørte den stakkars sjelen når den var barn, så hva vil skje om noen finner ut av det nå som den er voksen? Det var jo bare ens engen feil, var det ikke?

Pustende og pesende river han henne i stykker på alle mulige måter.

Alltid redd er kanskje ikke den beste boken jeg har lest, men den trenger ikke å være perfekt. Den treffer blink med sin forsiktighet. Sin sårbare enkelthet. De få sidene er fylt med mye råskap, men samtidig så mye håp og kjærlighet at øynene ikke var tørre et sekund. Hva gjør vel noen få overbrukte metaforer og slitte formuleringer når budskapet er så mye viktigere enn alt annet?

For Hedda elsker sin far. Selv etter alt som har skjedd. Hun skylder ikke på noen andre enn seg selv for alt hun har vært gjennom. Alene prøver hun å sette sammen sjelen sin igjen. Alene jobber hun for å forhindre at noen skal finne ut hva hennes elskede far utsatte henne for som barn.

Det er så utrolig slitsomt med denne sort-hvitt tenkingen. Udugelig eller perfekt, kjempestygg eller superpen, lyst eller mørkt. Aldri noe midt imellom. Hun får aldri fred. Det ene slår i hjel det andre.

Hedda kan være hvem som helst. Hun kan være meg, deg eller naboen. Hun kan være gutten du ser i møkkete klær på butikken. Eller jenta med uvasket og flokete hår i klasserommet. Og alt de gjør, hver dag, hvert sekund, er å rope om hjelp. Roper så høyt de kan uten å lage en lyd.

Alltid redd er en av disse stemmene. Det er synd at boken ikke har skapt noen bølger i samfunnet. Samtidig finnes det mange bøker med samme tema, så mange at de drukner litt i hverandre. Men når det finnes så mange, hvorfor fortsetter samfunnet å lukke øyne og sinn?

Smaken av følelser

Skrevet av Aimee BenderSmaken av følelse | edgeofaword

Forlag: Juritzen Forlag (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Particular Sadness of Lemon Cake (2010)

Oversatt av Ellen Karine Berg

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Washington Post skrev «Merkelig vakkert» om Smaken av følelser da den kom ut, noe som kanskje er den mest treffende beskrivelsen av romanen. Det er flere år siden jeg kjøpte boken, men det er først nå jeg har fått lest den, og det var en leseopplevelse av de sjeldne.

Rose vokser opp i L.A sammen med en meget intelligent storebror, en fraværende far og en mor som forguder eldste sønnen. På niårsdagen sin oppdager Rose at hun kan smake menneskers følelser gjennom maten de lager. Følelsene hun fornemmer er alt for store for den unge kroppen, og snart starter et anstrengt forhold til mat. Et vanskelig forhold som skal følge henne hele livet. Følelsene og hemmelighetene hun avdekker er like mye til forbannelse som til glede. Hun har ingen som forstår problemet hennes, og ingen hun kan dele hemmelighetene sine med.

Vi starter historien på Roses niårsdag, da moren har bakt hennes favorittkake. Rose skjønner ikke til å begynne med hva som skjer med henne, hvorfor smaker maten så rart? Etter hvert som dagene går prøver hun å fortelle andre om egenskapen sin. Mange blir bekymret, ikke fordi de tror henne, men fordi de mener hun har en spiseforstyrrelse. I stedet for å overbevise dem skjuler Rose egenskapen sin.

Jeg kjente fortsatt snevet av sjokolade, som foldet seg ut, åpnet seg, men det var som om munnen min også ble fylt av smaken av ubetydelighet, en følelse av å skrumpe inn, av bekymring, smaken av en distanse jeg på en eller annen måte visste var forbundet med moren min…

Vi følger henne mens hun vokser, går ut av High School, får seg jobb, hele tiden med sin forbannelse. Det er ikke før hun er godt inn i 20 årene at hun begynner å endre tankesett. Kan hun bruke forbannelsen sin til noe?

Boken er ikke lang, allikevel følger vi Rose over flere år. Utviklingen hennes er konstant, først kanskje i en negativ retning, før hun på slutten finner styrken sin og dermed også selvtilliten.

Jeg er matsynsk…

Historien er ganske sær, men bak det spesielle og sære ligger det tunge tema. Hele romanen kan tolkes som en metafor for hvordan å takle følelser som er for store for seg selv. Rose og hennes familie er nok alle veldig sensitive, og gjennom den sære historien setter Bender fokus på mange problemstillinger ved menneskers følelser og det å finne sin plass i samfunnet med de manglene vi har.

Det var alt for skremmende å spise et helt måltid jeg hadde laget selv.

Det er vanskelig å forklare historien bedre da jeg sitter igjen som et stort spørsmålstegn. Det var noe ved slutten jeg ikke helt forstod og den blir særere jo lenger ut man leser. Samtidig var den vakker, tankevekkende og fin på sin sære måte.

Språket er pent. Ikke av det vakreste jeg har lest, men treffende på sin måte. Det jeg ikke likte var mangelen på anførselstegn. Sikkert et bevist stilistisk valg fra forfatterens side, men det var vanskelig å få med seg hva karakterene sier. Jeg liker nok en litt mer tydelig og ryddig stil. Noen setninger var også litt kronglete, men om det er selve forfatterstilen eller oversettelsen vet jeg ikke.

Smaken av følelser er en bok som overrasker. Den er sær, rørende, spesiell og klok. Med andre ord: merkelig vakker.

Hålke

Skrevet av Helene UriHålke | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Sommeren 2016 leste jeg min første Helen Uri roman, nemlig Rydde ut (2013). Det var en bok som overrasket meg veldig og jeg bestemte meg raskt for at jeg skulle lese mer fra hennes forfatterskap. Høsten 2016 kom hennes nyeste roman: Hålke.

I Hålke møter vi et eldre ektepar, Ebba og Karl. De har vært gift i mange år, har voksne barn og flere barnebarn. Nå er de begge pensjonister og bor i en leilighet i Oslo. En vinterdag legger isen seg speilblank på veiene utenfor blokka og paret tør ikke å gå ut. Karl og Ebba stenger seg inne med bare hverandre som selskap mens de venter på at det skal bli strødd. Skapene blir langsomt tomme for mat, mens et langt ekteskap blir gjennomgått og evaluert. Svik, brutalitet, kjærlighet og uvisshet. Alt finner veien frem i den innestengte tilværelsen.

De merker det med en gang de kommer ut. Dette går ikke. Det er frysende kaldt, men problemet ligger ikke der; de er godt nok kledd. Problemet ligger på bakken foran dem.

Romanen har et meget enkelt plott. To mennesker blir innestengt, ufrivillig og uforberedt, allikevel inneholder boken så utrolig mye. Her møter vi side opp og side ned med følelser. Gamle og nye følelser som bobler opp og brer om seg. Det skulle bare mangle at et ektepar sitter med mye innestengt frustrasjon etter så mange år som gifte. Gammel svelget stolthet, oversette hendelser, men også mye godt som man kanskje ikke har vært gode nok på å uttrykke. Det er en fantastisk utforsking av menneskets indre Uri har begitt seg ut på.

Et ekteskap er som et komplisert brettspill, der ektefellene bytter på å ligge i tet. Et spill de er dømt til å spille.

Gjennom hele romanen følger vi Ebba. Hun er veldig god på å sette ord på sine egne følelser og på å sette seg selv i offerrollen. Vi utvikler raskt en sympati for henne, men etter hvert oppdager vi at hennes synsvinkel er veldig endimensjonal og kanskje ikke alltid til å stole på. Det er en fryd å lese om en så godt utarbeidet karakter, selv om det til tider er vanskelig å like henne.

Karl har også flere dype lag og er kanskje ikke helt slik han fremstår gjennom Ebbas skildringer. Jeg fant det interessant at Karl, med alle sine lag og sider, kommer så klart frem gjennom Ebbas meget ensartede forklaringer.

Og kanskje tar hun feil; kanskje er han ikke det minste hoverende, kanskje er han like inn til margen lei av dette, like lei som henne, kanskje lengter han bare etter ro.

Hverken Ebba eller Karl har noen karakterutvikling. I stedet finner vi en slags langsom utviklende resignasjon. Det var en ny opplevelse for meg, og ga romanen en originalitet jeg ikke har sett på lenge.

Jeg liker skrivestilen til Uri. Hun har en måte å få frem følelser og tanker uten å bruke alt for mange og lange forklaringer. Hun stoler på leseren sin. Hun stoler på at vi skjønner hva hun vil få frem uten å fore oss med teskje. Alt som er overflødig eller unødvendig er skåret vekk og vi sitter igjen med et språk som er friskt og elegant. Et språk som flyter lett.

Det er vanskelig for meg å si hva jeg syns om boken. For selv om plottet er originalt er historien i seg selv irriterende. Ebba er irriterende. En ting jeg sjelden liker er usympatiske hovedpersoner. Samtidig har romanen veldig mange positive sider ved seg. Dette er en roman som fikk meg til å føle og til å tenke.

Og kanskje noe av det beste man kan finne er en bok man både misliker og liker? Og ikke fordi den mangler noe, eller fordi den er kjedelig/merkelig/tåpelig, men rett og slett fordi den har en slik type dybde at man finner så mye mer enn det som står skrevet svart på hvitt og derfor rører/skurrer ved leserens egne overbevisninger og personlighet.

Uri har levert en meget solid og god bok.

Kvinnen ved jordas kant

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

See Me

Skrevet av Nicholas SparksSee Me | edgeofaword

Forlag: Sphere (2015)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har lest meg gjennom utfordringen min. Jeg har ledd og grått. Jeg har både kost meg og kjedet meg. Sparks har skrevet bøker som får frem de fleste følelser. Både middelmådige og gode bøker, til og med en og annen dårlig en. Da jeg begynte på See Me hadde jeg ikke store forhåpninger, den har mottatt en del dårlig kritikk, men jeg må si jeg ble gledelig overrasket.

See Me handler om kjærlighet, ingen overraskelse, men den har i tillegg andre handlingsmomenter. Vi følger Colin, en ung mann med ADHD og temperamentsvansker. Han har en voldelig fortid bak seg og er bare et dårlig valg unna et langt fengselsopphold. Mens han jobber med å holde sinnet under kontroll og med å komme seg videre i livet møter han Maria. Maria er advokat, og selv om Colins fortid skremmer henne, faller hun raskt for Colin. De starter raskt et lidenskapelig forhold, men hendelser fra Marias fortid setter Colins temperament på harde prøvelser.

There wasn’t room in his life for Maria. There wasn’t time. He didn’t have the energy. And yet…

Colin er en annerledes karakter enn mange av Sparks karakterer. Jo da, han er guddommelig kjekk med en muskuløs kropp. Samtidig har han fått en del nye trekk; han har ADHD med et voldsomt temperament. Han er stille og fåmælt. Alt i alt en ganske interessant karakter, med en fin utviklingskurve. Han er ikke så perfekt som mange av de andre.

Maria er også en interessant karakter, om enn litt mer flat. Sparks har også gitt henne egne trekk. Hun er usikker og stille, med dårlig selvtillit. Så klart pakket inn i en vakker og godt trent kropp. Og hun er meget intelligent. Sparks liker smarte og sterke kvinner, de har han skrevet mange av. Marias usikkerhet er en forfriskende avveksling.

See Me er spennende. Den starter som en helt typisk kjærlighetsroman, den er ikke spesielt original i begynnelsen, men etter hvert endrer den tema og tar oss til nye steder. Bak på boka står det at romanen handler om «obsession, reinvention and a love that defies every expectation.» En beskrivelse som fanger boka godt.

Sitting across from her, Colin had the strange feeling that he was living someone else’s blessed life, someone more deserving than he. … it dawned on him that he’d spent his entire life searching for Maria, and only recently been lucky enough to find her.

Jeg leste denne på engelsk. Det gikk helt greit. Sparks skriver med lett hånd, selv om språket har endret seg litt. Denne boka er tettere skrevet. Noen gjentagelser er det jo, men ikke så mange som tidligere. Den er også lagt opp veldig godt, med små hint som trekker leseren videre. Selv om man raskt gjetter seg til handlingen, er den ikke fullt så forutsigbar som tidligere bøker. Jeg likte språket og skrivestilen i boka.

At denne har fått kritikk for å være kjedelig, skjønner jeg ikke. Jeg endte med å like denne. Samtidig ser jeg jo at mange av Sparks bøker som jeg fant middelmådige har fått gode tilbakemeldinger. Nå liker jo jeg de bøkene som er litt utenom standarden best. De som ikke bare handler om kjærlighet. Der Sparks kaster inn nye hendelser. Kanskje det er det andre ikke likte? At det er for lite kjærlighet i denne?

See Me er en god og lettlest roman som anbefales.