Lyst mørke

Skrevet av Geir JacobsenLyst mørke | edgeofaword

Forlag: Publica (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For noen uker siden ble Edge of a Word kontaktet av Geir Jacobsen som lurte på om vi var interessert i å lese boka hans, Lyst mørke, noe vi selvfølgelig takket ja til. Boka datt ned i postkassa noen dager senere og ble med videre opp på hytta i påsken. Der, foran sprakende flammer i peisen, med ullpledd og et påskeegg fullt av godsaker, ble boken lest.

Det var med andre ord et perfekt, tomt tidspunkt å bli forstyrret på.

Nå sitter jeg her foran pc’en med en hånd som stryker boken kjærlig mens jeg skriver anmeldelse. Dette var en nydelig leseopplevelse. En leseopplevelse av de sjeldne.

Hva boken handler om er så fint skrevet på baksiden av boken, at jeg gjengir det her:

Året er 1986. Verden står i spenn. En familie blir rammet av en tragedie som snur tilværelsen opp ned. Gjennom våren og sommeren følger vi en tolvårings forsøk på å lime seg selv og familien sammen igjen. Fortid og nåtid blandes sammen med skjøre drømmer, i et famlende forsøk på å finne veien videre.

Lyst mørke er en gripende og sår historie om barndom, familie, vennskap, savn og kjærlighet.

Tolvåringen vi følger er historiens jeg-person. Hva personen egentlig heter blir ikke avslørt før veldig sent i teksten, men det er ikke så viktig heller. For måten Jacobsen trekker oss inn i barnets tanker, følelser og handlinger på er så myk og personlig at man nærmest blir ett med tolvåringen.

Selve handlingen i boken går over noen måneder, men vi blir også trukket med i minner og familiehistorie, noe som gir boka en god dybde. Noen ganger er det vanskelig å vite om alt faktisk er virkelig eller om det er tolvåringens fantasi vi blir med på. Men uansett om tingene har skjedd eller ikke bidrar historiene til å vise dybden av sorg og savn barnet går med.

Smerten var min egen, til evig tid og uten et eneste amen. Det var ingenting å bytte den ut med. 

En av tingene som virkelig traff meg var skrivestilen. Skrivestilen er god og myk, med en rekke nydelige språkbilder og metaforer som passer fint sammen det enkle, såre og poetiske språket. Jeg både smilte og gråt meg gjennom boka.

Det er ikke mange forskjellige historieforløp å følge, det er én rød tråd gjennom hele boken, men følelsene! Følelsene er mange og de treffer hver gang. For en gang skyld så slukte jeg ikke en bok. Jeg tok meg god tid og virkelig nøt hele reisen jeg ble tatt med på.

Jeg våknet sakte, slik jeg alltid gjorde. Øynene først, resten av kroppen lå et godt stykke lenger bak. På innsiden satt en bit av gårsdagen fortsatt fast. Jeg lot den bli hengende i løse lufta. Plukk den med deg hvis du vil. Finneren er vinneren, og i verste fall får du med en ny blank dag på kjøpet.

Med en handling satt til 80-tallet er boken et skattekammer av gamle og glemte minner. Det nevnes en rekke ting, programmer, filmer, mat og godteri som vi nå nesten ikke husker, men hjernen er rask til å hente frem akkurat den smaken eller den lyden når de først blir nevnt. Så i tillegg til alle de andre følelsene boken rommer, har den også med seg et snev av nostalgi (kanskje spesielt for oss som var barn på 80-tallet).

Resten av sommeren skal vi plukke opp bitene og lime oss sammen igjen. Før høsten kommer, skal vi være ferdigsmeltet, som tre tinnsoldater på en uryddig rekke, med rak rygg og blikket festet inn i en fremtid vi trodde vi hadde mistet.

Dette er Geir Jacobsens første roman og en sjeldenhet av en debutroman. Jeg er uendelig takknemlig for at Jacobsen kontaktet oss og ga meg muligheten til å lese boka hans. Hvis det kommer flere bøker fra den kanten, leser jeg dem mer enn gjerne.

Lyst mørke anbefales! Men husk å ta med litt papir, for her kan tårene komme kjapt.

Jeg trakk pusten dypt og la hånda forsiktig på dørhåndtaket. Jeg var på vei inn i rommet lenge før døra åpnet seg.

Tusen takk til Geir Jacobsen og Publica for leseeksemplar.

Driva

Skrevet av Gunhild HaugnesDriva | edgeofaword

Forlag: Vikinga Media (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Driva er bok nummer tre i serien om Frøyas døtre. Tidligere har jeg lest og anmeldt Kvinnen ved jordas kant og Thoron – jenta fra den grønne øya, som er bok én og to i serien. Da jeg ble spurt om jeg kunne være interessert i å lese og anmelde den nyeste boka, var svaret selvfølgelig ja.

Frøyas døtre tar for seg kvinner opp gjennom historien. Noen virkelige, andre fiktive, men alle satt i virkelige historiske settinger. Kvinnene har til felles at de får oppgaver fra gudinnen Frøya som de må løse i løpet av livet. Til sammen skal disse oppgavene, eller tingene og informasjonen de samler, hjelpe en fremtidig datter av Frøya med et stort oppdrag.

Der blir hun liggende og stirre opp mot himmelen. Fugler som flyr, disen som langsomt letter. Hun elsker disse rolige morgenstundene, før naturen våkner til liv og de tunge pliktene kaller på henne. Vente på og smile mot den stigende morgensola som omhyller landskapet i gylne toner. Aldri i hennes fjortenårige liv har det vært så vakkert på setra som nå.

Likevel er det noe som ikke stemmer.

Driva er kun 14 år da svartedauden ankommer Norge. Hun har tilbrakt sommeren på en seter og får ikke med seg pandemiens verste herjinger, men haster fort ned til familiegården når hun får beskjed om hva som har skjedd og at hennes mor nå ligger for døden. Her får hun for første gang vite om sin livsoppgave og hun settes på en livslang reise, som fører henne på kryss og tvers av landet. På veien treffer Driva på mange forskjellige utfordringer og hendelser som preger hennes liv og avgjørelser, med livsoppgaven sin som en konstant ledestjerne.

– Det har vært mange kriger her i landet, men ingen av dem har vært så drepende som denne pesten …

Årene etter svartedauden var fylt med uro og vanskeligheter. De skandinaviske landene går fra å være rike og mektige til fattige og mennesketomme. Det er anslått at det i Norge kun var rundt 200 000 mennesker igjen etter pandemien, mot 500 000 før (hentet fra Wikipedia). Lite folk på gårdene betyr lite produksjon som igjen betyr lite inntekt til kongen og politisk uro. Driva havner midt i alt dette. Driva er en fiktiv person, men mange av personene hun møter er faktiske personer som levde i tidsperioden bokens handling er satt til.

Jeg liker Haugnes evne til å blande fiksjon med virkelighet. Som leser er det lett å få med seg hva som er historisk riktig og hva som er fiksjon, men med forfatterens skrivestil er blandingen av fakta og fiksjon smeltet sømløst sammen. Bakerst i boken er det også en liste som avklarer hvilke karakterer som er fiktive eller virkelige.

Frøya har staket ut livsveien hennes, ikke gitt henne noe valg.

Som i de to foregående bøkene leser føres leseren enkelt gjennom fortellingen. Haugnes har en enkel skrivestil og vi får gode beskrivelser av steder, personer og følelser. Jeg har i tidligere anmeldelser skrevet at Haugnes skriver noe haltende, men det er det en slutt på her. Teksten flyter fint og setningene henger mer sammen.

Dessverre hopper vi mellom karakterer. Jeg skulle så gjerne ønske at Haugnes kun holdt seg til Driva. Likevel forstår jeg hvorfor dronning Margrete får såpass med plass (Margrete var i praksis dronning over Norge, Sverige og Danmark fra 1389 til 1412).

Vi hopper også en del i tid, ettersom vi følger Driva gjennom livet. For å hjelpe oss å holde tritt starter hvert kapittel med et årstall.

Selv om boken er satt i et virkelig historisk tidsrom møter vi magi her. Med tanke på tidsperioden og datidens kunnskapsnivå, er det kanskje ikke så rart at mye blir tilskrevet magien, men boken tar det et steg videre. Her møter vi tidsreiser og Midgardsormen. Vi møter jotner og guder. Vi møter synske og trolldom.

– Noe feilet, det skal jeg rett opp. Det skal bli som det er skrevet …

Boken om Driva føyer seg flott inn i Frøyas døtre etter Frøydis og Thoron. Bøkene kan leses hver for seg, de står fint alene også, men å lese de i rekkefølge gir historiene en bred rød tråd man ellers kan gå glipp av.

Driva er en lettlest, fengende og skarpsindig bok. Den griper fatt i deg og tar deg med på et eventyr satt sammen av fakta og fiksjon.

Selv om jeg likte de to forgående bøkene noe bedre enn denne, anbefaler jeg Driva til deg som leter etter noe lettlest og innholdsrikt.

Tusen takk til Gunhild Haugnes og Vikinga Media for anmeldereksemplar.

Hviskeleken

Skrevet av Chandler BakerHviskeleken | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag AS (2020)

Originaltittel: Whisper Network (2019)

Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

#MeToo kampanjen avslørte for verden hvordan hverdagen er for mange kvinner. Den satte igang en mengde diskusjoner, både offentlige og private, og viste at kvinner ikke står alene. At du ikke er den eneste som har opplevd trakassering, men at vi er mange. For en mannlig kollega av meg: ikke overrasket over at det dessverre er noen, men at det er så mange?

En annen bivirkning av #MeToo er alle bøkene som nå slippes som handler nettopp om trakassering og seksuell trakassering. Slik som Moxie, Det jenter er lagd av, Skamløs og Hun ba om det. Og det er bare noen av de bøkene vi har kommet over. Til forskjell fra de øvrige er Hviskeleken en roman for et voksent publikum, satt i et miljø som burde ha vært mer modent.

Sloane, Ardie og Grace har jobbet i Truviv Inc. i årevis. Når toppsjefen uventet dør, er alt lagt til rette for at alfahannen Ames skal ta over hele selskapet. Hver av kvinnene har sitt spesielle og kompliserte forhold til Ames, og det har lenge blitt visket om hvordan han behandler kvinner. Advarslene har vært ignorert, feid under teppet, glemt og gjemt, men verden er forandret og kvinnene nekter å være tause vitner til at Ames blir forfremmet og hyllet.

Mens vi trengte ansiktsløftninger og fillers for å holde oss relevante, trengte de bare å bli eldre for å bli mer distingverte. Tro ikke at vi ikke merket oss det.

Hele handlingen er lagt til et mektig firma i Chicago, og vi tar få turer utenfor kontorbygningen. Boken beskriver et miljø fullt av mistro og usikkerhet. Hvor kvinner tar på seg nærmest umenneskelige roller for å klare jobbene sine. Du kan føle desperasjonen stråle ut fra sidene.

Det hele starter når toppsjefen uventet dør, en hendelse som ville skapt ringvirkninger i de fleste firmaer. Når også en liste over byens «mannsgriser» blir delt mellom kvinner byen over, settes det igang en rekke hendelser og avsløringer som vil forandre Truviv Inc. for alltid. For ikke å snakke om våre tre hovedpersoner.

For hvordan kan du avsløre en oppførsel som har pågått over mange år og som har skapt alt for mange sår, samtidig som du må beskytte deg selv i et utilgivelig miljø?

Mange av hendelsene som avdekkes er basert på virkelige hendelser, enten av forfatteren selv, eller fra kvinner forfatteren har snakket med. Å vite at slike ting faktisk har hendt, gir boken en ekstra dimensjon. Og man kan lett bli irritert over at kvinnene bruker så lang tid på å stå opp for seg selv. Men hva hadde vi gjort selv?

Visse former for adferd så vi gjennom fingrene med – vi tålte jo en frekk vits. Andre – menn som gjorde et poeng av å fortelle oss om sitt åpne ekteskap, som fulgte etter oss inn på toalettet, som sendte eksplisitte tekstmeldinger for så å påberope seg å være alt for full til å huske det, som ikke fikk med seg ordet «nei», og som protesterte når de gjorde det, som tafset oss på rumpa – kunne vi ikke la passere. Vi takket Gud for at det ikke var oss. Og når det var det, følte vi en syk form for trøst i at det ikke bare var oss, en lettelse som minte om den man får når man er i bakrus og nettopp har spydd.

Skrivestilen er rotete. Vi hopper mellom Sloane, Artie og Grace uten helt klare skiller. I tillegg er det en vi-forteller der som er vanskelig å få taket på. Jeg fant det hele forvirrende og klarte aldri helt å komme inn i en slags leseflyt. Dette trakk hele leseopplevelsen ned for meg.

Jeg oppdaget etterpå at vi-stemmen er forfatteren sine innspill med hendelser og tanker fra virkeligheten. Dette hjalp meg noe, men skrivestilen passet fremdeles ikke meg. Om det er oversettelsen, eller originalteksten, er vanskelig å si, men hele boken kunne godt trengt både to og tre runder til gjennom språkvasken.

Boken er også veldig lang og treg. Det skjer veldig lite over lang tid. Om den kunne vært kortere er vanskelig å si, men jeg måtte tvinge meg videre ganske lenge før jeg følte at vi kom noen vei.

Samtidig reflekterer dette et miljø der ingen stoler på hverandre, der ingen forteller noe før én velger å ta sats. Og når først den ene åpner munnen, følger plutselig alle andre etter. Som stilistisk valg fungerer det, men det går det for sakte til å bygge opp en god spenning.

Å mislykkes var en luksus vi ikke kunne ta oss råd til, lenket sammen som vi var, med skjebnene våre låst fast i hverandre. Én flopp fra en kvinnelig regissør og ingen ville ha «jentefilmer», ett børsfall hos et selskap med en kvinnelig administrerende direktør og kvinner var ikke i stand til å lede, én falsk anklage, og vi var alle løgnere, alle som én. For når vi mislyktes, skyldtes det kromosomene våre, det var ikke fordi markedet falt eller på grunn av ineffektiv reklamekampanje eller ren uflaks.

Skrivestilen til tross er boken provoserende og tankevekkende. Den viser oss hvor vanskelig det er å si i fra. At for mange bedrifter er det lettere å si opp de som varsler, enn å faktisk endre praksis.

Så hvis #MeToo avslørte hvor mange historier og opplevelser det faktisk er der ute, er det nå på tide å virkelig jobbe for en endring i bedrifters håndtering og praksis rundt trakassering. Og der vil bøker, som Hviskeleken, ha en stor rolle.

Sloane strakte seg over bordet og klemte hendene til både Grace og Ardie, og Ardie syntes litt synd på menn fordi de aldri fikk holdt hverandres hender.

Ut av det blå

Skrevet av Kristin VallaUt av det blå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Møt meg på museet

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter

Skrevet av Katarina BivaldLivet, motorsykler og andre umulige prosjekter | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Roman/chick-lit

Originaltittel: Livet, motorcyklar och andra omöliga projekt (2015)

Oversatt av Kristin Preus

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg helt i Bivalds Leserne i Broken Wheel anbefaler da jeg leste den for en stund tilbake. Jeg var ikke sen om å skaffe meg en ny bok av forfatteren, men det tok dessverre en stund før jeg fikk lest den. Nå, en flott (og sjelden) sommerdag ved Trøndelagskysten, satt jeg i solveggen og koste meg. Boken ble slukt på noen timer.

Det er her veien til galskapen begynner. Jeg sitter i gangen og snakker med utgangsdøra mi.

Anette oppdager plutselig hvor stille og kjedelig livet hennes er da datteren på 19 flytter hjemmefra for å studere. Hvor ble det av alle planene og drømmene man hadde som ung? Anette henter dem frem igjen og børster støv av dem: kjøre motorsykkel, kjøpe hus og klare seg selv. Fornøyd over at hun i hvert fall har fått til en av dem, nemlig å klare seg selv, setter hun i gang med kjøretimer for motorsykkel. Samtidig bestemmer hun seg for å si ja til flere umulige prosjekt. Plutselig oppdager Anette spenningen av livet på nytt og hvor mye livet har å by på for den som våger. Men våger hun virkelig alt som skjer? Eller er det tryggest å holde på det faste og det vante?

Min neste [tanke] er en stille forbannelse av hele den kjeden av omstendigheter som gjør at jeg står her akkurat nå, så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang hadde funnet tilbake med kart, kompass og GPS.

Så, chick-lit er ikke den mest litterære av sjangrene. Den har enkelt språk, er relativt forutsigbar og stereotypisk. Ofte med pinlig humor, en dæsj romantikk og en nå og da en smule livsvisdom. Det er en enkel underklasse av romaner som er skapt for enkel underholdning, og det er akkurat det du får i Bivald sine bøker.

En lett sommerlektyre som gjør at du humrer (og ikke bare av humoren) og kanskje feller en tåre eller to. Chick-lit er romantisk komedie i bokform og noen ganger er det nøyaktig det man trenger.

Selv om språket er lett, og flere av karakterene er så stereotypiske at det grenser på det kjedelige, har boken en del perler.

Mange ting som man husker fra barndommen, er mye mindre når man ser dem igjen i voksen alder. Sånn er det ikke med motorsykler. De er veldig store. Faktisk fryktelig store.

Anette er en kvinne mange nok vil kjenne seg igjen i. En kvinne som plutselig oppdager hvor mye tid man egentlig har. Tid som snegler seg av gårde. Tid som strekker seg foran seg uten at man har noe å fylle den med. Hun sitter litt fast i livet hun lever, og med mørk sarkasme og selvironi, holder hun livet på avstand. Til hun plutselig velger å gjøre noe med det. Det er kanskje ikke alle som velger å lære seg å kjøre motorsykkel, men ønsket om forandring kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Karakterutviklingen hennes er enorm.

«Ikke vær redd. Jeg har andre ting å konsentrere meg om. Jeg skal lære å kjøre motorsykkel og forsvinne inn i solnedgangen,» sier jeg.

Boken er spekket med humor, men heldigvis ikke så mange flaue hendelser. Som regel er det kommentarene til Anette som trekker på leserens smilebånd.

Språket er ikke allverdens. Det er enkelt og hverdagslig, kanskje litt uferdig?  Kunne absolutt trengt mer bearbeiding. Boken føles litt hastig satt sammen og er langt fra et litterært mesterverk.

En ting jeg likte var fortellerperspektivet. Boken er skrevet i førsteperson uten innblikk i andres tanker og følelser. Er det noe jeg misliker sterkt er det bøkers jegpersoner som vet alt om hva alle tenker og føler ut fra enkle blikk og armbevegelser. Er Anette usikker på de andre karakterene er vi det også.

Hvordan kan jeg ha gått inn i dette med så lave forventninger og likevel vise meg å være både naiv og overoptimistisk?

Til tross for romanens enkelthet likte jeg den. Ikke like godt som Leserne i Broken Wheel anbefaler, selv om Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter mulig er mer troverdig. Begge bøkene feier seg flott inn sammen med chick-lit bøker av større, mer etablerte forfattere. Lesere bør allikevel ha en forkjærlighet for denne typen romaner før man begir seg inn i bokpermene på Bivald sine bøker.

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter han.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.

 

Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.

Sammen

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

Skrevet av Mark Haddon

Forlag: Vintage (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år tilbake fant jeg en anmeldelse av denne boka og bestemte meg sporenstreks at denne skulle jeg lese en dag. Jeg tok et bilde av coveret for å huske boka og bar med bildet på mobilen noen år før jeg snublet over boka på bokmarkedet på Bjølsen nå i våres. Endelig skulle jeg få lese den.

This is a murder mystery novel. Siobhan said I should write something I would like to read myself. Mostly I read books about science and maths. I do not like proper novels. But I do like murder mystery novels. So I’m writing a murder mystery novel.

Ved første side skjønte jeg at denne boka var noe spesielt og begynte allerede da å anbefale den til kolleger. Nå som boken er ferdig lest står jeg fremdeles ved anbefalingene. Kanskje enda fastere enn tidligere.

Christopher Boone er femten og har Asperger. Noe som gjør det vanskelig for han å forstå mennesker og det menneskelige aspektet av verden. Han hater fargene gul og brun, men elsker fargen rød. Han liker forutsigbarhet, tabeller, matematikk og fysikk. Han hater å bli tatt på og store menneskemengder. Han liker stjernene og aller best å gå i nabolaget om natta, og det er slik han snubler over naboens hund som ligger død i hagen. Christopher bestemmer seg for finne hundemorderen og setter dermed i gang en rekke hendelser som snur verdenen hans på hodet.

Boken er fortalt i førsteperson, og Christopher slår tidlig fast at dette ikke vil bli en morsom bok. Å fortelle vitser er det samme som å lyve, og det er noen han absolutt ikke gjør. Dessuten er vitser ofte vanskelige å forstå, da de har doble betydninger. Christopher er avhengig av at ting blir forklart rett frem, uten mulighet for forvirrende dobbelt betydninger.

This will not be a funny book. I cannot tell jokes because I do not understand them, Here is a joke, as an example. It is one of father’s. His face was drawn but the curtains was real. I know this is supposed to be funny. I asked.

Men selv om han påstår at boken ikke blir morsom ender man med å humre både her og der. Christophers betraktninger av menneskene i livet sitt og samfunnet han lever i er enkle og ganske naive, noe som gjør boken morsom allikevel.

Christopher bestemmer seg også for å skrive en bok, noe han selv innser ikke er lett for en med Asperger. Å skrive historier betyr nemlig at man ofte må finne på ting, noe som igjen blir å lyve. Når han finner ut at han kan skrive om etterforskningen av hundedrapet, finner han et smutthull som gir han mulighet til å skrive en bok. Å skrive om det som faktisk skjer er jo ikke oppspinn.

I do not tell lies. Mother used to say this was because I was a good person. But it is not because I am a good person. It is because I can’t tell lies. … This is another reason why I don’t like proper novels, because they are lies about things which didn’t happen and they make me feel shaky and scared. And this is why everything I have written here is true.

Christopher er opptatt av mange ting, og siden det kan være vanskelig for han å konsentrere seg om én ting om gangen, får vi også vite om tingene han interesserer seg for, som universet, matematikk og hans søken etter å forstå sosial samhandling. Gjennom hans betraktninger og forklaringer får vi et unikt innsyn i hvordan hjernen, og da spesielt tankene og sanseinntrykkene, fungerer for en som er på spekteret.

Og det er kanskje her man humrer mest. Ikke fordi det er så rart og merkelig, men fordi det er så logisk. Så utrolig logisk at det er rart ikke flere tenker på denne måten, egentlig.

I decided that I was going to find out who killed Wellington (red. the dog) even though Father had told me to stay out of other people’s business. This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.

Forfatteren viser en unik kjennskap til Asperger syndromet. Hva som er utfordringene og egenskapene. Og han holder det gående gjennom hele boken. Det glipper aldri, noe som gir inntrykk av at boken faktisk er skrevet av en med Asperger. Utførelsen av boken er helt fantastisk.

Jeg vet ikke om boken er oversatt til norsk, men det er absolutt ikke vanskelig engelsk vi møter her. Og enkelte begreper forklarer Christopher for oss, så vi mister ingenting på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

All the other children at my school are stupid. Except I am not meant to call them stupid, even though that is what they are. I’m meant to say they have learning difficulties or that they have special needs. But this is stupid because everyone has learning difficultis because learning to speak French or understanding Relativity is difficult…

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.