Skrevet av Kristin Valla

Forlag: Kagge forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Etter at vi startet bokbloggen, og begynte å følge med på bokbloggerprisen, er vi konstant på utkikk etter bøker av norske forfattere. Jeg snublet over denne lille godbiten da jeg kikket rundt etter nye utgivelser hos Kagge forlag i høst. Dessverre har det tatt meg en stund å få anmeldt den, men den som venter på noe godt og alt det der…

For jeg kan godt si det med en gang: dette er en bok som overrasker.

… at jeg møtte folk jeg ikke hadde sett på flere år, mennesker fra langt tilbake i min egen historie som stoppet meg med en håndbevegelse og dro meg inn i alt jeg hadde forlatt.

En far og to sønner blir tatt av et leirskred og skylt på havet. Guttene blir funnet druknet, men faren blir aldri funnet. Igjen sitter Elin og hennes mor. Som voksen kommer Elin tilbake til bygda for å selge barndomshjemmet. Mens hun rydder i familiens eiendeler oppdager hun at det er sider ved foreldrene hun ikke viste om.

Det var gått et skår i mamma. Hver dag sto hun opp og limte seg sammen på nytt …

Ut av det blå er en flott tittel, og en flott ledesnor gjennom boken. For Elin er mye av det som skjer nemlig helt ut av det blå, både på den ene og den andre måten.

Jeg tar det som trakk boken ned for meg først. En del av det var nemlig skrivestilen. Boken er rotete og til tider vanskelig å følge. Lange setninger, med mange komma, og et uklart skille mellom fortid og nåtid, gjør lesingen forvirrende. Meget forvirrende til tider.

En annen ting er at enkelte ting i boken er overforklart. Det er litt for mange unødvendige detaljer som trekker fokus vekk fra handlingen. Jeg blir ofte utålmodig i slike sammenhenger og ender med å hoppe over avsnitt. Eller tvinge meg gjennom dem siden det kan jo hende det dukker opp noe viktig, noe det sjelden gjør.

Boka kunne med andre ord ha hatt godt av en skikkelig språkvask.

En annen ting som irriterte meg til å begynne med, men som jeg endte med å like, var hovedpersonen, Elin. Hun er så ekstremt innesluttet at det er vanskelig å få taket på henne. I begynnelsen likte jeg henne ikke i det hele tatt, men litt etter litt lettet hun på sløret og jeg oppdaget nye sider ved henne, og endte med å like henne ganske godt.

Elin gjennomgår en fin karakterutvikling. Det handler egentlig ikke så mye om at hun endrer seg, men mer om at hun oppdager og godtar den hun virkelig er.

Så mye av det som bandt oss sammen, var gammelt. Gamle minner. Gammel sorg. Vi måtte komme oss videre. Jeg visste ikke hvordan.

Som du sikkert har skjønt, likte jeg Ut av det blå svært dårlig i begynnelsen. Jeg var faktisk nær ved å legge den fra meg flere ganger. Men, jeg er ikke en leser som gir opp lett. Jeg kan fremdeles telle på en hånd antall bøker jeg har gitt opp og aldri lest ferdig. Mange bøker har nemlig en tendens til å overraske, til å bli bedre nærmere slutten. Og Ut av det blå er en av de.

Hva var det da jeg likte så godt?

Vel, som nevnt vokste Elin, og de andre karakterene, på meg. En gjeng med litt sære personer, alle med hemmeligheter de helst ikke vil vedkjenne seg, men som avsløres allikevel. Man kan ikke si at historien flommer over av positive karakterer.

Men det er nettopp det. Det var det jeg likte. Det menneskelige ved det hele. Karakterene i boka er tvers gjennom menneskelige og lett gjenkjennelige. Selve historien er menneskelig.

Som at man aldri vet hele sannheten. At uansett hvor mye man graver og leter vil det alltid være ting som blir borte i historien. Og vi må fremdeles leve livene våre. Vi må fremdeles se fremover. Vi må fremdels gjøre våre egne valg.

Elin sitter med en historie som definerer henne på mange måter. En historie som i tillegg viser seg å ikke være komplett. Siden dette er en bok, får vi den store avsløringen, men jeg hadde egentlig ikke trengt den. Det er nok av små spor hele tiden som peker mot den største hemmeligheten av dem alle. Og kanskje, hadde dette vært en virkelig historie, hadde kanskje ikke Elin noen gang fått et sikkert svar.

Men hvor mye enklere er det ikke å leve livet sitt når man vet hele sannheten? Og dermed klare å ta de riktige valgene?

«Noen ganger tenker jeg at jeg ikke kjente foreldrene mine i det hele tatt», sukket jeg, stående i døråpningen.

«Sånn er det vel for oss alle», sa Didier og knyttet sammen en pose, satte den ut i gangen.

«Hvem foreldrene våre egentlig er, får vi kanskje aldri vite. Men hvem de er for oss, det bestemmer vi heldigvis selv.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.