Engler & demoner

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Skrevet av Dan BrownEngler & demoner | edgeofaword

Forlag: Bazar Forlag AS (2004)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Angels & Demons (Pocket Books, 2000)

Oversatt av Peter A. Lorentzen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Igjen prøver jeg meg på en ny utfordring, hvor jeg leser bøker til en bestemt forfatter. Det er noen år siden sist jeg tok på meg en utfordring, så det er absolutt på tide. Denne gangen valgte jeg bøkene om Robert Langdon, skrevet av Dan Brown, og først ut er selvsagt Engler & demoner.

«Robert Langdon … det er meg.»

Mange er kjent med Dan Browns Da Vinci koden, men det mange kanskje ikke vet er at Engler & demoner kom først. Det er gjennom denne boken Dan Brown introduserte Robert Langdon til verden.

Robert Langdon er professor i religiøs ikonologi ved Harvard, relativt populær blant sine studenter og noe verdenskjent via sine publiserte bøker om symbolsk semiotikk. Tidlig en morgen blir han oppringt av direktøren ved Cern, som søker hans bistand i å oppklare et mord på en ansatt. Langdon sier først nei, men når det kommer frem at mordet har tilknytning til det gamle Iluminati brorskapet, pirres hans nysgjerrighet og han lar seg overtale til å bistå. Snart innvikles Langdon i et dødelig mysterium med Vatikanet som bakteppe.

Illuminati hadde ålet seg som en slange opp fra historiens svunne dyp og tatt kvelertak på en gammel fiende. Ingen krav. Ingen forhandlinger. Bare gjengjeldelse. Demonisk enkelt. De klemte til. En hevn de hadde forberedt i fire hundre år.

Jeg leste denne boken første gang for mange år siden, og den har siden da stått som min favoritt av Robert Langdon bøkene. Det har ikke endret seg etter å  ha lest den en gang til. Dette er en spennende historie som byr på flere overraskelser underveis og det skal godt gjøres å gjette seg til hva som skjer.

Dan Brown skriver greit, om noe gjentagende og lettvint. Det merkes at dette er en av hans første bøker. Jeg er ikke superfan av beskrivelser av matlaging, som ikke har noen annen hensikt enn å fylle ut sider, eller av at karakteren beskriver seg selv når han ser i speilet. Hvem er det egentlig som står og beskriver seg selv mens de titter i speilet? Det gjør nå ikke jeg, og jeg vil jo tro at ikke mange andre gjør det heller. For meg tyder dette på en litt uerfaren skribent. Heldigvis retter dette seg noe utover i bokserien.

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk, og Lorentzen har gjort en god jobb med oversettelsen.

Kritikken til tross, så er dette en godt utarbeidet historie, med hemmelige organisasjoner, religiøse tradisjoner og en drøss av gamle hemmeligheter. Robert Langdon er en motvillig helt, som blir dratt gjennom mysteriet av sin nysgjerrighet og lojalitet til mennesker han møter. Han er absolutt ingen actionhelt. Dette er en litt støvete professor som ofte havner i situasjoner han har ingen forutsetninger til å mestre, men som, ved å bruke kløkt og sin kunnskap om symboler og historie, kommer seg gjennom prøvelsene.

Teknikeren stirret på gjenstanden en lang stund og fornemmet bulderet fra en storm i anmarsj.

Det er lett å like Robert Langdon, han er en god og velutviklet karakter. Brown er flink til å skape et bredt og variert karaktergalleri, hvor de fleste karakterene virker troverdige. Dessverre kommer man ikke helt unna enkelte stereotyper. Vi møter en del karakterer i boken, og det kan kanskje bli litt mange, men heldigvis ikke så mange unødvendige.

Engler og demoner er filmatisert og er å finne på flere Streaming tjenester. Selv om denne er plassert som nummer to i filmrekken, med Da Vinci koden som den første. I hovedrollen som Robert Langdon finner vi Tom Hanks,  som gjør en god jobb i rollen som en støvete professor. Dessverre kutter filmen ut en del av de tingene som gjør boken så spennende. Dette er ikke uvanlig når det gjelder filmatiseringer, men det er vanskelig å skjønne noen av endringene. Har du bare sett filmen anbefaler jeg på det sterkeste å lese boken. Den er mye bedre.

 

Året som gikk 2022

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Nå som vi har kommet oss trygt inn i et nytt år har vi brukt den første uken til å se tilbake på året som har gått. For oss her på Edge of a Word startet året bra, med flere planer for bloggen og hverdagen, men så kom livet og sendte oss i en u-sving. Bloggen ble lagt på is, da andre trengte oss mer.

Så skjedde det utenkelige: døden kom på besøk og tok vår kjære pappa. Pappa som var vår konstante, som alltid kom da vi trengte ham, ble tatt fra oss mye tidligere enn vi ønsket. Å miste en person som alltid har vært der er tøft. Sorgen er overveldende og la seg over livene våre som et tungt, mørkt pledd. Og alle planene vi hadde for året ble skrinlagt. Borte ble også leselysten og planene for bloggen. 

Pappa delte vår kjærlighet for bøker og det skrevne ord. Vi kan på mange måter takke ham for at vi har denne appetitten på bøker og historier. Å finne pappa med nesa dypt i en bok var ikke uvanlig og vi har flere anmeldelser her på bloggen skrevet av ham, som Kastanjemannen, Utmarker, Visning og I skumringen synger svarttrosten.  Vi savner deg, pappa. For alt du var for oss!

Bloggen ble, som dere sikkert nå forstår, ikke prioritert av oss resten av året. Det var først i desember at leselysten begynte å melde seg igjen og vi begynte å tørke støv av planene våre. Så i stedet for å lage nye planer for 2023, ønsker vi rett og slett å gjøre oss ferdige med de vi allerede har.

Julie Karoline tok på seg utfordringen å lese alle Dan Browns bøker om Robert Langdon i løpet av året.  Hun rakk å lese tre av dem: Engler og demoner, Da Vinci koden og Det tapte symbol. Da er det to bøker igjen å lese, samt å legge ut anmeldelsene av dem. Årets utfordring blir derfor å gjøre ferdig den hun allerede holder på med.

Vi har savnet å legge ut litt mer av våre egne skriverier, så ikke se bort i fra at det kommer litt av det også.

Ellers har vi ikke store forhåpninger for året. Bare at det bør bli bedre enn fjoråret!

Slik endte vårt bokår 2022:

Bøker lest og anmeldt:

Det er vi som er her nå av Jostein Gaarder

Hjem til mørket av Amy Engel

Bøker lest og anmeldt i 2021, men publisert i år:

Helt ærlig av Kirsten Hotlmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Bøker lest og anmeldt, men ikke publisert:

Luzie – adelskvinnen og den hedenske ringen av Gunhild Haugnes

Kvit, norsk mann av Brynjulf Jung Tjønn

Engler og demoner av Dan Brown

Da Vinci-koden av Dan Brown

Det tapte symbol av Dan Brown

Bøker lest, men ikke anmeldt:

Steelheart (the Reckoners #1) av Brandon Sanderson

Firefight (the Reckoners #2) av Brandon Sanderson

Calamity (the Reckoners #3) av Brandon Sanderson

The Year that Changed Everything av Cathy Kelly

Havfruestolen av Sue Monk Kidd

Bienes hemmelige liv av Sue Monk Kidd

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

Too Like the Lightning (Terra Ignota #1) av Ada Palmer

Seven Surrenders (Terra Ignota #2) av Ada Palmer

Stargate av Ingvild H. Rishøi

Øyas hemmelighet av Patricia Wilson

The Love Hypothesis av Ali Hazelwood

Når hvalene synger av Jojo Moyes

Jenta fra toget av Irma Joubert

On Earth We’re Briefly Gorgeous av Ocean Voung

Vår tid er alltid av Sophie Cousens

Project Hail Mary av Andy Weir

Life Signs (Firefly #5) av James Lovegrove

Bienes historie av Maja Lunde

Manuskriptet fra Accra av Paulo Coelho

Til oss fra de eldste av Linn Skåber

PS. jeg elsker deg klubben av Cecelia Ahern

Hva skjedde egentlig med deg? av Jenny Jordahl

City Under the Stars av Gardner Dozois & Michael Swanwick

Here We Are av Graham Swift

When Women Were Dragons av Kelly Barnhill

Match Me If You Can av Susan Elizabeth Phillips

It Had to Be You av Susan Elizabeth Phillips

Velkommen til Floras kafé av Jenny Colgan

Giæver og Iunker av Erlend Loe

Juleønsket av Tracy Rees

The Ten Thousand Doors of January av Alix E. Harrow

A  Not so Meet-Cute av Meghan Quinn

A Touch of Darkness (Hades and Persephone #1) av Scarlett St. Claire

A Touch of Ruin (Hades and Persephone #2) av Scarlett St. Claire

A Touch of Malice (Hades and Persephone #3) av Scarlett St. Claire

Jakten på trollmannens bok av Jørn Lier Horst

 

Må det nye året bringe mange gode leseopplevelser!

Godt nytt år!

Hjem til mørket

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Amy EngelHjem til mørket | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2022)

Sjanger: Krim/ thriller

Originaltittel: The Familiar Dark (Dutton Books, 2020)

Oversatt av Egil Halmøy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nå er det påske igjen, og med påsken kommer også krimbøkenes høysesong. Tidligere har vi anmeldt flere krimbøker rundt påsketider (sjekk gjerne ut tagen Påskekrim), men i år blir det kun denne.

Hjem til mørket er ikke en ny bok, den kom ut første gang i 2020 på engelsk, men nytt for i år er den norske oversettelsen av Egil Halmøy. Dette er en psykologisk thriller som føyer seg godt inn i rekken av psykologiske thrillere som Lycke, Jeg lar deg gå og Harpiks.

Det som treffer deg hardest, er aldri det du forventer. Det er alltid noe skjult og snikende, noe som smyger seg mot deg bakfra mens du har oppmerksomheten rettet mot noe annet.

Eve Taggert bor i en liten glemt by i Mossouri sammen med sin 12 år gamle datter Junie. Eve kommer fra feil side av togskinnene, med en beryktet mor og en tøff oppvekst, men hun har valgt å vende ryggen til fortiden for å gi datteren et bedre liv. Alt dette faller i grus da datteren blir funnet drept på lekeplassen. Drapet drar Eve tilbake til en fortid hun trodde hun hadde forlatt, og et liv hun ikke lenger ønsket å leve.

Når sant skulle sies, var det ikke så viktig for meg å leve lenger. Men jeg var den eneste som kunne snakke for Junie. 

Eve klarer ikke å la politiet ta hånd om etterforskingen, hun må ha svar. Med den barndommen og oppveksten hun har hatt, har hun ikke stor tiltro til dem heller, en mistro hun deler med de hun vokste opp sammen med. Eve setter derfor i gang sin egen etterforskning, en etterforskning som trekker henne tilbake til det livet hun forlot og til erkjennelser hun ikke ønsker å få.

Gjennom hennes søken etter hvem som drepte Junie, får vi vite mer og mer om hennes liv og om livene til de som var med på å forme henne. Verden er for mange brutal, kanskje mest for kvinner, og bare ved å bli en del av den brutaliteten klarer man å overleve. Og når Eve til slutt oppdager hvem gjerningspersonen er, klarer hun å legge brutaliteten og mørket bak seg, eller lar hun seg oppsluke av den? Hvor langt er hun villig til å gå for sin kjærlighet for Junie?

Det var et eller annet som gnagde i meg, en liten bit informasjon som gled ut av rekkevidde hver gang hjernen min prøvde å få tak i den.

Språket i boken er flytende og godt, med ord og setninger som treffer følelsene rett på. Man skulle tro at et slikt mørke ville innebære lange setninger med tunge ord, men Engel har klart oppgaven med å skrive lett og ledig samtidig som han holder historien mørk og rå. Oversettelsen er også god, jeg fikk ikke følelsen av at jeg mistet noe ved ikke å lese på originalspråket.

Det er Eves stemme vi følger, hennes tanker og følelser vi blir delaktige i. Kun helt på starten og på slutten av boken får vi innblikk i andres stemmer, men de handler begge om Eve og gir oss en dypere innsikt i hvem Eve er.

Eve tar oss med på en reise inn i de mørke avkrokene av livet, og vi møter mange interessante personer. Dessverre er noen av dem litt stereotypiske, men ikke så ille at det blir slitsomt.

Jeg sa det hun ville høre, for jeg hadde ikke hjerte til å fortelle henne at det var for sent. Jeg følte meg allerede hjemme i mørket.

Hjem til mørket er rå og brutal. Den skjærer i deg som en skarp kniv og vrir rundt til følelsene dine blør. Boken bringer med seg et mørke som suger deg inn, og det er kun ved å lese til slutten du har noe håp om å se lyset igjen. Dette er en av de bedre psykologiske thrillerne jeg har lest.

Boken er ikke lang, det tar ikke lange tiden å lese den, men for en følelsesmessig berg og dalbane det er. Som leser kastes du rett inn i det, og boken slipper ikke tak før siste side er lest. Kanskje ikke da engang. Anbefales!

 

Det er vi som er her nå

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Sølvmyntene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Tom EgelandSølvmyntene | edgeofaword

Forlag: Strawberry Publishing (2021)

Sjanger: Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år siden uttalte Egeland at det ikke kom til å komme flere bøker om Bjørn Beltø. Jeg ble faktisk lei meg og ikke så rent lite skuffet, men heldigvis, heldigvis, ombestemte Egeland seg. Jeg simpelthen elsker den nevrotiske Beltø og alle de heseblesende og tankevekkende eventyrene han havner i. Og nå er han tilbake. Tilbake med et brak!

Ok, jeg kan forstå at Egeland blir lei av å skrive om den samme stae Bjørn Beltø, med sine repeterende tankespinn og dametrøbbel. At han blir sliten av alle de historiske bakgrunnsundersøkelsene og presset på å gjør det intrikat, men samtidig forståelig. Men, men, Egeland! Verden har ikke fått nok av Beltø ennå. Jeg har ikke fått nok av Beltø ennå. Dermed er jeg superglad for at Bjørn Beltø ikke var klar for å gi slipp på deg riktig ennå og at det kommer noen bøker til.

«Beltø! Svarer han. Som et tordenskrall.

Hvorfor har han lagret mobilnummeret mitt?

Da jeg ikke svarer, fortsetter han:

«Jeg regner med at du ringer for å påta deg oppdraget?»

Et dokument har blitt borte. Et viktig dokument. Et dokument hvis innhold vil medføre verdensomveltende informasjon. Igjen er det opp til Beltø å finne ledetrådene, ikke bare for å finne hvor dokumentet nå befinner seg, men også hva det inneholder. Han er ikke den eneste som søker etter dokumentet, og presset er på for å være den som finner det først. Samtidig hjemsøkes Beltø av et mysterium som har rot i hans egen fortid.

Hva er tid? Tiden fletter sammen fortid og nåtid og forestillingen om en fremtid. Tid er en pil som skyter gjennom universet. Tid finnes ene og alene fordi vi lever i den. Så lenge det varer.

Igjen lar jeg meg fascinere av Egelands evne til å sy sammen en historie av historiske fakta og fri fantasi. Av konspirasjoner og tankevekkende idéer. Igjen tar han for seg kristendommen og noen av dens mange motsigelser, og spinner en troverdig historie som spenner seg helt tilbake til Judas og Pontius Pilatus. Uansett om du liker Egelands skriverier eller ikke, må du innrømme at det ikke er noe halvveis med hans historier. Bakgrunnsarbeidet som må til for å skrive en slik bok må være enorm. Da hjelper det kanskje at han nå har skrevet en del slike bøker, og kan lene seg litt på tidligere skriverier.

Sølvmyntene bygger nemlig på tidligere eventyr Beltø har vær på, men det betyr ikke at man må ha lest Beltø – bøker tidligere for å nyte denne boka. Boka fungerer fint alene, men ved å ha lest tidligere bøker får man en del forhåndskunnskap som er med på å utdype og forklare boka.

Jeg tenker. Jeg skriver. Noen sa en gang at det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.

Historien kan være til tider litt vanskelig å følge, da det er mange navn og mye historie å holde styr på, men Egeland skriver lett og engasjerende. Språket flyter godt, uten for mange utbroderinger. Det lette språket gjør det litt enklere å følge den intrikate historien Beltø nøster opp i.

Boka er spennende. Den griper fatt i deg med en gang og holder deg fast helt til siste side. Jeg klarte ikke å legge den fra meg og leste hele i løpet av en dag. Da hjelper det er språket er såpass lett. Det trengs ikke mange tenkepauser og man slipper å lese mellom linjene. Her kan man la seg gripe av spenningen og den godt utarbeidede historien og la seg sveve av sted på det flotte og lette språket.

Når det gjelder blandingen av fakta og fiksjon er det vanskelig å forstå med en gang hva som er hva. De glir så sømløst sammen. Heldigvis har Egeland lagt ved en lang liste med forklaringer og utdypninger bak i boka. Her avslører han også hva som er fakta og hva som er fri diktning.

Én etter én triller myntene ut og ned på jakken.

Tretti sølvmynter.

Jeg har tidligere anmeldt flere av bøkene om Bjørn Beltø, og har du lest de er det kanskje ingen overraskelse at jeg likte denne også. Sølvmyntene byr på alt det beste med bøkene til Egeland. Anbefales!

Sjekk ut de andre bøkene om Bjørn Beltø:

Sirkelens ende

Paktens voktere (dessverre ikke anmeldt)

Lucifers evangelium

Nostradamus´ testamente

Den 13. disippel 

Djevelmasken 

Lasaruseffekten (dessverre ikke anmeldt)

Codex

Ser du etter noe lignende til yngre lesere? Sjekk ut serien om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

 

Julie Karolines valgte forfatter 2022

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Etter flere år med fri fra Edge of a Words utfordring, har jeg nå tenkt til å prøve meg på en ny forfatter. Utfordringen går ut på å lese bøkene til en selvvalgt forfatter. Noen ganger alle bøkene, andre ganger et utvalg av bøkene. Tidligere har jeg tatt for meg Nicholas Sparks, Suzanne Collins og Elizabeth Gaskell.

I år har jeg tenkt å ta for meg Dan Brown og hans bøker om Robert Langdon.

Dan Brown | edgeofaword

Bildet er hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside og er tatt av Dan Courter

Dan Brown er en amerikansk forfatter som nok er mest kjent for boken Da Vinci koden som kom ut i 2003. Han har skrevet en rekke romaner, hvor han liker å utfordre det paradoksale mellom religion og vitenskap (hentet fra Dan Browns offisielle hjemmeside: danbrown.com).

Han har skrevet bøker som ikke handler om Robert Langdon også, men det er altså de bøkene jeg har tenkt å lese. Jeg har lest flere av dem fra før, men gleder meg egentlig til å lese de igjen. Vil jeg like de like godt nå som da?

Bøkene om Rober Langdon er veldig populære. De har blitt oversatt til en rekke språk, og flere av de er filmatiserte med selveste Tom Hanks i hovedrollen. Nå nylig har det også kommet en tv-serie av Det tapte symbol. Planen er å se filmatiseringene også, slik at jeg kan sammenligne dem med bøkene. Dette skal bli gøy!

Jeg har valgt å lese bøkene på norsk.

Bøkene jeg skal lese er:

Engler og demoner

Da Vinci koden

Det tapte symbol

Inferno

Opprinnelse

Jeg kommer til å holde dere oppdatert med utfordringen min, så følg med.

Tar du utfordringen? I så fall hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Helt ærlig – om hvordan vi henger sammen

/ Julie Karoline / 1 kommentar

 

Skrevet av Kirsten Hotlmoen Resaland og

Helt ærlig | edgeofaword

Astrid Nylander Almaas

Forlag: Cappelen Damm (2020)

Sjanger: Ungdom, fakta

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jorda er full av mennesker som alle henger sammen på omtrent samme måte. Likevel er det lett å tenke at du er den eneste som tenker som du gjør, eller at ingen andre kan vite hvordan du har det. 

Jeg kom over denne boken via en forelesning psykologspesialist Kirsten Holtmoen Resaland holdt. Hun nevnte da at hun hadde skrevet en bok, sammen med lege Astrid Nylander Almaas, om hvordan mennesker hanger sammen. Boken er adressert til ungdom med fokus på kropp, følelser, sosialt liv og mange andre ting ungdom går og lurer på. Jeg endte med å bestille boken før forelesningen var ferdig.

Det er veldig mye mer som er normalt og vanlig enn man skulle tro – det snakkes bare ikke høyt om. I denne boken vil vi vise deg hvor mye rart som følger med å være menneske, og forklare så ærlig som mulig om hvordan ting henger sammen.

Tematikken i boken er tung, men forfatterne har ikke vikt unna og har skrevet godt om alt fra seksualitet til psykisk helse. Det er tydelig at forfatterne snakker mye med ungdom, for hele boken er skrevet på et lett ungdommelig måte med slang som bør treffe de fleste i målgruppen.

Ungdommer har lest og kommet med tilbakemeldinger underveis i forfatternes arbeid med boken. Dermed kan man trygt si at boken inneholder tema som er viktig for dem, og blir et oppslagsverk hvor ungdommen kan finne svar på det meste. Boken inneholder også en del forslag og tips til hva man kan gjøre i konkrete situasjoner, og bakerst ligger en liste over steder man kan få hjelp i ulike situasjoner.

Alle de ti kapitlene i boken handler om nye tema, og de er ganske lange. Hele boken er på over 300 sider. Den er stor og tung, ikke noe man bærer med seg på t-banen for å lese med andre ord. Dette er heller ikke en bok man trenger å lese gjennom på en gang, men kan leses hulter i bulter, hvor man tar for seg de kapitlene man trenger å lese der og da.

Det er ikke alltid lett å være menneske.

Boken er ment for å normalisere alt kroppen gjør og alt man går og tenker på i tenårene, noe forfatterne nevner mange ganger. Kanskje litt mange ganger? Det hendte skrivestilen ble litt masete, men kanskje det bør være sånn? Kanskje man må gjenta hvor normalt alt er til det kjedsommelige for at det virkelig skal synke inn?

Vi voksne vet alle hvor tøffe tenårene kan være, og det er veldig deilig å sitte på den andre siden, men vi må ikke glemme å hjelpe og støtte de som er i tenårene nå. Boken kan like mye være et hjelpemiddel til de voksne som ønsker å støtte sine ungdommer.

Boken er et ungdomsleksikon, med alt de trenger å vite for å navigere seg gjennom ungdomsårene, og burde nesten bli et must i bokhyllene på ungdomsrommene. Dette er en super gave, selv til ungdommer som normalt ikke leser så mye, eller er spesielt opptatt av bøker.

Dette er akkurat en type bok jeg skulle ønske jeg hadde hatt i ungdomstiden, og jeg anbefaler den sterkt til både ungdom og voksne. Denne er fin å ha i bokhylla! Og ja, den kommer helt sikkert til å bli brukt.

Lykke til med alt ungdomstiden din innebærer av morsomme, utfordrende, fine og vanskelige ting. Vi heier på deg!

Året som gikk 2021

/ Julie Karoline / Legg igjen en kommentar

Nok et Korona-år er forbi og vi som hadde store forhåpninger for at 2021 skulle bli bedre enn 2020, ble dessverre skuffet. Nå, helt på startstreken av et nytt år, er ikke forventningene like store. Vi har måtte lære oss å leve med stadig endrede restriksjoner og regler; hvor nye restriksjoner ofte kommer før man i det hele tatt rekker å sette seg inn i de forrige. Skal 2022 bli likedan? I stedet for å håpe at det skal bli det, velger vi nå å ta dagene som de kommer. Ingen forhåpninger = ingen skuffelser! (Håper vi…)

Leselysten har vært litt så som så i år, den har kommet i bølger. Og de fleste bøkene som er lest er relativt lettleste bøker som er unnagjort på noe timer/dager. Man skulle tro at vi da hadde mer ork og tid igjen til bloggen, men med Stine – Marie opptatt med to smårollinger og ny jobb, og Julie Karoline opptatt med etterutdanning ved siden av jobb, har det vært rolig fra vår side på bloggen i år også. Vi har i det minste klart en ting: vi klarte årets forsett, nemlig å være litt mer aktive enn i 2020! Dermed har det blitt hele fem (!) anmeldelser i år.

Det har også vært dårlig med kreativiteten, etter at eksamener og barnelek har krevd sin del, til egne skriverier, men håpet er at dette ordner seg nå som barna blir større og det bare er et halvt år igjen av studier. Det kan jo hende vi klarer å produsere noe i løpet av det nye  året.

Vi klarte dessverre ikke lesemålet vårt hos Goodreads, vi leste 52 bøker av planlagte 65 (Men også her slo vi 2020, da vi bare rakk 33 av 65). Nå har vi satt ned forventningene våre også her: i år skal vi klare 50 bøker i Goodreads Challenge 2022.

Julie Karoline kom ikke i gang med sin utfordring dette året heller, så hun prøver igjen for tredje gang (hun gir ikke opp så lett). Forfatteren er valgt for lenge siden, og bøkene ligger der, så det er bare å sette i gang.

Til tross for vår manglende oppfølging her på Edge of a Word, har vi hatt et rekordår når det gjelder antall besøkende. Vi setter stor pris på at dere bruker siden vår, selv når den står stille, og vi håper at det vi legger ut her er til nytte. Tusen takk til dere alle.

Slik endte vårt bokår 2021 opp:

Bøker lest, anmeldt og publisert:

All Systems Red (the Murderbot Diaries) av Martha Wells

Driva av Gunhild Haugnes

Lyst mørke av Geir Jacobsen

Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah

Napalm Death rolig i bakgrunnen av Einar Ilner

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Helt ærlig av Kirsten Holtmoen Resaland og Astrid Nylander Almaas

Sølvmyntene av Tom Egeland

Hvit død av Robert Galbraith

Bøker lest, men ikke anmeldt:

At du er trengs her av Kristian Bergquist

Hør her’a av Gulraiz Sharif

Artificial Condition (The Murderbot Diaries #2) av Martha Wells

Rouge Protocol (The Murderbot Diaries #3) av Martha Wells

Exit Strategy (The Murderbot Diaries #4) av Martha Wells

Network Effect (The Murderbot Diaries #5) av Martha Wells

Fugitive Telementry (The Murderbot Diaries #6) av Martha Wells

Elantris av Brandon Sanderson

Cytonic (Skyward #3) av Brandon Sanderson

Proxima av Stephen Baxter

Bjørneklem av James Gould – Bourn

To Sleep in a Sea of Stars av Christopher Paolini

Heroes av Stephen Fry

Troy av Stephen Fry

Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg blei født av Mona Høvring

Harry Potter and the Philosopher’s Stone av J.K. Rawlings

Harry Potter and the Chamber of Secrets av J.K Rawling

Harry Potter and the Prisoner of Azkaban av J.K. Rawling

Harry Potter and the Goblet of Fire av J.K. Rawling

Harry Potter and the Order of the Phoenix av J.K. Rawling

Harry Potter and the Half-Blood Prince av J.K. Rawling

Harry Potter and the Deathly Hallows av J.K. Rawling

Til de voksne av Linn Skåber

Percy Jackson – lyntyven av Rick Riordan

Percy Jackson – monstrenes hav av Rick Riordan

Percy Jackson – titanens forbannelse av Rick Riordan

Percy Jackson – slaget om labyrinten av Rick Riordan

Percy Jackson – den siste olympier av Rick Riordan

A Closed and Common Orbit av Becky Chambers

Skyldfolk av Octavia E. Butler

Guds datter av Lewis Perdue

Solvokteren av Maja Lunde

Homo Deus a History of Tomorrow av Yuval Noah Harari

The Glass Palace av Amitav Ghosh

Valkyriene av Paulo Coelho

Kongen av Tom Egeland

A Country Escape av Katie Fforde

The Ocean at the End of the Lane av Neil Gaiman

Hard Land av Benedict Wells

Big Damn Hero (Firefly #1) av James Lovegrove

The Magnificent Nine (Firefly #2) av James Lovegrove

The Ghost Machine (Firefly #3) av James Lovegrove

Generations (Firefly #4) av Tim Lebbon

Shattermoon (The Long Game #1) av Dominic Dulley

Morhelion (The Long Game #2) av Dominic Dulley

Residuum (The Long Game #3) av Dominic Dulley

Da sier vi takk til nok et år vi kan sette kryss over.

Må det nye året gi oss noe å glede oss over.

Ønsker dere alle et riktig god bokår!

 

 

Napalm Death rolig i bakgrunnen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Einar IlnerNapalm Death rolig i bakgrunnen | edgeofaword

Forlag: Tears Back In Press (2021)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I våres ble vi kontaktet av Einar Ilner som lurte på om vi kunne tenke oss å lese og anmelde hans roman Napalm Death rolig i bakgrunnen. Selv om jeg satt midt i eksamensskriving, svarte jeg ja. Dessverre tok det litt tid før jeg fikk lest den, og også anmeldt den, men jeg er veldig glad for at jeg svarte ja på Ilners henvendelse, for jeg endte med å like boken mer enn hva jeg forventet.

Tittelen på boken satt meg ut i starten. Jeg syntes tittelen var, hvis jeg skal være ærlig, ganske dårlig, og jeg lurte fælt på hva dette var for noe. Nå bør det kanskje nevnes at jeg ikke er spesielt bevandret i musikkens verden, så jeg tok ikke henvisningen, men nå som jeg har lest boka, skjønner jeg den. Tittelen gir mening og blir faktisk ganske bra satt inn i riktig kontekst. Den passer også supert til bokens handling og humoristiske preg. Det bare beviser at man aldri skal dømme en bok på tittelen alene.

Det blir ikke som du tror. Det blir aldri som du tror.

En vennegjeng av helt ordinære menn i 40-årene inngår en pakt om å ta hevn på dem som har voldt dem urett. Hver og en i vennegjengen skriver en liste over mennesker de ønsker å hevne seg på av ulike grunner, både store og små, og ledet av Siver (bokens jeg-person), begir de seg ut på det ene hevntoktet etter den andre, med blandede resultater.

Plutselig befant jeg meg omringet av en gjeng idioter.

Boken er delt inn i kapitler ut fra hvilket hevntokt de er på, men det er alltid Siver sin stemme vi hører og hans tolkninger av hendelsene vi følger. Sivers virkelighetsoppfatning er ikke alltid helt til å stole på. Å ha en slik hovedkarakter gir en litt forvirrende leseopplevelse, men samtidig er det med på å bygge opp Sivers personlighet. Han er en mann med traumer og en mengde uuttalte følelser og tanker, som sliter med et indre mørke og depresjon. Hevntoktene blir på mange måter hans måte å bearbeide depresjonen og mørket på, og en vei ut av den. Hans karakterutvikling er kanskje ikke enorm, men den er der.

De andre karakterene vi blir kjent med, er alle forskjellige, med forskjellige liv og reaksjonsmønstre. Og selv om vi blir kjent med dem gjennom Siver, merker vi en utvikling hos flere av dem også. Ilner har klart å samle et knippe med varierte karakterer, han har unngått klisjeene og gitt oss et realistisk og troverdig galleri av personligheter.

«Gjeng? Vi er ikke noen gjeng,» sier jeg. «Vi er en prosjektdrevet nettverkskonstellasjon.»

Språket i boken kan være litt tungt til tider. Det var ikke alle metaforene og tankerekkene jeg klarte å henge med i, men hovedbudskapet og den røde tråden er relativt grei å følge. Noe tolkning mellom linjene må til, siden Sivers beretninger ikke alltid samsvarer med hva de andre karakterene sier og gjør.

Selv om språket kan være noe tungt, slipper vi overforklaringer og lange utbroderinger. Språket er veldig direkte, og til å være en debutroman, er boken velskrevet og tett.  

En mørk humor ligger over hele historien. Noen av tingene vennegjengen (nei, beklager: nettverkskonstellasjonen) gjør, er ganske så absurde. Men hvordan skal en gjeng menn, som ikke har et eneste vondt ben i kroppen, ta hevn over andre? Humoren er nok ganske typisk nordisk: mørk og sarkastisk, og selv om jeg humret godt opptil flere ganger, vil den nok kanskje ikke treffe alle.

Fordi vi kan, fordi vi har valgt å presse oss fullstendig ut av boksen i kampen for rettferdighet. Vi, gripere av uante muligheter i menneskelivet!

Boken overrasker med en dybde man ikke ser med det første, og avdekker relevante og viktige samfunnstemaer. Dybden dukker opp litt etter litt, etter som Siver avslører mer og mer. Det var akkurat som om Siver trengte å bli kjent med meg, stole på meg, før han klarte å fortelle mer om seg selv og sine. For en super måte å bygge opp en bok på!

Dette var en bok som overrasket. En bok jeg endte med å like mer enn hva jeg forventet, og som jeg liker bedre og bedre jo mer jeg tenker på den. Anbefales til dere som ønsker å lese noe litt annerledes og uortodoks, og som tåler en god dose absurditet.

Boken er dessverre ikke å få tak i overalt, men gi meg et lite pip hvis boken ønskes lest, så skal jeg sende deg i riktig retning.

Tusen takk til Einar Ilner for anmeldereksemplar.

Der skogen møter stjernene

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Glendy VanderahDer skogen møter stjernene | edgeofaword

Forlag: Verbena (2021)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Where the Forest Meets the Stars (Lake Union Publishing, 2019)

Oversatt av: Janneke Flem Jansen

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har en forkjærlighet for bøker med fine titler, og denne er ingen unntak. Da Verbena, et nyoppstartet forlag, kontaktet oss og spurte om vi ønsket å anmelde deres første utgivelse, var det tittelen jeg først falt for, og takket ja til. Jeg ante fint lite hva jeg gikk til, og noen ganger er det deilig med overraskelser, for jeg kan likeså godt si det med en gang: denne boken likte jeg.

Jo jobber med doktoravhandlingen sin på et avsidesliggende sted. Dagene tilbringer hun alene i skogen med fuglene hun observerer. Plutselig en dag får hun besøk av ei lita jente, som påstår hun kommer fra stjernene. Før hun kan dra hjem igjen må hun se fem mirakler. Jo slites mellom fornuft og medmenneskelighet. Hun ønsker å gjøre det rette for jenta, som kaller seg Ursa, men forfølges også av plikten til å gjøre det riktige i henhold til loven. Mens hun slites mellom valgene, lar hun jenta bo hos seg. Dagene og ukene går, og straks er sommeren på hell. Forholdet dem imellom står snart foran en større prøvelse når Ursas fem mirakler er opplevd. For hvem egentlig er Ursa?

Hun så på henne. «Tenk om jeg virkelig kommer fra en annen verden? Har du noen gang, bare ett sekund, trodd på meg?»

Der skogen møter stjernene er Glendy Vanderahs debutroman. Hun er utdannet biolog og ekspert på utrydningstruede fugler, og romanen er skrevet rundt Vanderahs kunnskap om fugler. Hovedpersonen selv forsker på fugler, og gjennom sine forklaringer til Ursa kan vi som lesere også lære en del om feltet. Dette er en bok som ikke bare underholder, men som også forteller en del om et fagfelt man ellers ikke vet så mye om.

På coveret av boken står det: «Der skogen møter stjernene er en overraskende og annerledes bok om håpets og kjærlighetens kraft», et sitat som forklarer boken godt. Ved første blikk er boken en lettlest roman, en slik bok man pløyer raskt gjennom og som man glemmer like raskt, men boken overrasker. Den tar noen vendinger man ikke forventer og har en dybde man først ikke ser. Det var hovedsakelig dette som gjorde at jeg likte boken mer enn hva jeg trodde jeg kom til å gjøre. Å, som jeg liker slike overraskelser.

Jo er en hovedperson man raskt liker, selv med sin sære trekk. Hun er en kvinne som har opplevd mye, og som på mange måter har blitt litt glemt av livet. Når Ursa dukker opp blir hun tvunget til å se på livet sitt på nytt og ta noen valg hun aldri tenkte hun kom til å måtte ta. Karakterutviklingen hennes er kanskje ikke enorm, men den er der. Eller, det er mer som en slags karakteroppvåkning.

Ursa er lynende intelligent, samtidig et barn med sine barnslige egenskaper. Hennes reaksjonsmønstre er troverdige og forståelige. Enten om hun kommer fra stjernene eller ikke, blir man like fort glad i henne som det Jo blir, kanskje til og med fortere.

«Vet du hva jeg tenkte? Jeg tenkte på kvarkene til Ursa. Det er noe veldig merkelig med det som har skjedd etter den jenta dukket opp.»

Vi treffer ikke mange karakterer i boka, det er lett å holde oversikt, og flere av karakterene er komplekse og troverdige. Er det noe som trekker historien noe ned, er det at noen av relasjonene er relativt stereotypiske og repareres noe raskt på slutten, men siden de ikke har noe med hovedhistorien å gjøre, går det greit.

Den røde tråden er lett å følge, vi blandes ikke inn i så mange parallelle tråder. De trådene som er der veves rundt hverandre på en lett måte, og vi rotes ikke inn i lange, innviklede tilleggshistorier. Romanen er en lettlest bok, selv med dybden som avsløres etter hvert.

Språket er lett, og oversettelsen er god. Det er et par skrivefeil her og der, men ikke irriterende mange. At dette er Vanderahs første roman merkes på språket, da det er veldig enkelt og kanskje en del overforklart.

Der skogen møter stjernene er en bok om medmenneskelighet, håp og kjærlighet, som viser oss flere av de finere egenskapene mennesker har. Dette er en bok som passer fint i sommervarmen, men hvis du er som meg og har lett for å gråte en skvett, er det ikke en bok man tar med seg på de mest folksomme strendene. Ta den heller med på fjellet og les den i ro og mak i skogen.

Tusen takk til Verbena for en nydelig leseopplevelse.