Julegavetips 2018

Julegavetips | edgeofawordDesember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.

Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

 

For de minste (1–5 år):

Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Snokeboka av Lisa Aisato

 

For de litt større (6–9 år):

Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)

Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Ellinor av Katarina von Bredow

Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend

Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)

 

Ungdom (13+):

Moxie av Jennifer Mathieu

Hun ba om det av Louise O’Neill

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

 

Voksne:

Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)

En dag i desember av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

 

 

Reklamer

One Day in December

Skrevet av Josie SilverEn dag i desember | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2017)

Sjanger: Chic-Litt

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lyst på litt koselig lesing nå før jul? Eller kanskje trenger en julegave? Da kan One Day in December være et alternativ. Den er ute nå i norsk utgave, med tittelen En dag i desember. 

Laurie ser drømmemannen. Og så kjører bussen videre, med henne ombord og drømmemannen igjen på bussholdeplassen. I et helt år leter hun etter han, før hun til slutt gir opp og konstaterer at det ikke finnes noe slikt som kjærlighet ved første blikk. Like etterpå introduserer bestevennen Sarah henne for sin nye kjæreste, som selvfølgelig er han. Mannen på bussholdeplassen. Drømmemannen. Bestemt på å gi slipp på han, går Laurie videre i livet sitt. Men er det virkelig så lett når mannen hun egentlig vil ha er så nære, men samtidig umulig å få tak i?

«Ohh, it’s you. Finally.»

Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.

I’m horrified as I find myself wanting to snatch this chance to ask him if he remembers me from the bus. I can feel the question climbing up my windpipe like it’s being pushed from behind by a determined colony of worker ants. I swallow hard. My palms are starting to sweat. I don’t know what I hope to gain from asking him if he remembers, because I’m ninety-nine per cent certain that the answer would be no.

Karakterene er nok noe stereotypiske, med den litt forsiktige hovedpersonen og den ultra sosiale bestevennen. Sånn sett er det få overraskelser. Overraskelsene som er står andre bikarakterer for. Laurie er lenge bare med på det de andre finner på, hun har ikke mye indre driv i seg selv, før hun mot slutten tar en mer aktiv part i sitt eget liv og sin egen skjebne. Aldri dumt med litt karakterutvikling.

Mange chic-lit er morsomme, på grensen til det hysteriske. Det er nok ikke denne. Gjør det det til en dårlig chic-lit? Overhodet ikke. Jeg humret ved et par anledninger og smilte masse. For den er søt og man ønsker å finne ut av hvordan det går med Laurie og drømmemannen. For vil kjærlighet ved første blikk seire til slutt? Eller vil den slukne etter som hverdagen går sin gang?

You know how some events turn out to be the big stepping stones between one part of your life and the next?

Enkel og kjapp lesing. Ingen vanskelige ord eller usammenhengende setninger. Det er nok tatt noen enkle løsninger her og der, men ikke så det irriterer. Engelsken er enkel og grei hvis du ønsker å lese den på engelsk.

Nå som jeg har plukket opp boka for å lese enkelte deler om igjen, kan jeg vel bare konstatere at jeg likte den ihvertfall. En søt lesing som passer på kalde vinterdager.

 

 

Kastanjemannen

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.

Codex

Skrevet av Tom Egeland Codex  | edgeofaword

Forlag: Capitana (2018)

Sjanger: Krim/thriller

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Egeland fortsetter sin suksessfulle serie om arkeologen Bjørn Beltø. Og som flere ganger tidligere leker han seg med kristendommen og dens historie.

Hva slags eventyrprosjekt var det jeg hadde innlatt meg på?

Bjørn er innkalt som internasjonal observatør og kontrollør ved en utgraving i Italia. Utgravingen er kontroversiell og holdes derfor hemmelig for pressen og for det arkeologiske miljøet. For det de finner kan ende med å snu opp ned på det meste ved den kristne tro. Da Italienske myndigheter krever eierskap over gjenstandene de finner, hjelper Beltø to arkeologer med å smugle gjenstandene til England. Her tror de seg trygge, men da arkeologene blir drept og gjenstandene stjålet er det opp til Bjørn å bistå politiet med drapsetterforskningene og med å finne de stjålne gjenstandene.

«Jeg stoler på deg, Beltø.»

Hvilket var mer enn hva jeg gjorde.

Hvis du har lest noen av de tidligere bøkene om Bjørn Beltø vet du hva du får her: hemmelige organisasjoner, konspirasjoner, utfordrende tanker og ideer og spenning. Beltø har det med å havne i de mest bisarre situasjoner og i nærvær av en del besynderlige mennesker. Men er det ikke det vi liker så godt?

Jeg har mange ganger tenkt at jeg så gjerne skulle møtt Egeland. Snakket med han. For hvordan gjør han det? Hvordan er det inne i hans hode? I hans fantasi? Bøkene hans er så gjennomtenkte, med en salig blanding av fakta og fri dikting (heldigvis har han satt sammen en liste bak i boka over hva som er sann fakta og hva som er fantasi). Det er ikke lett å skille det virkelige fra det oppdiktede mens man leser. Så god er han. Og mange av ideene og tankene han presenterer er så like mine egne. Kanskje det er derfor jeg liker bøkene så godt som jeg gjør? Sammen med spenningen, selvfølgelig. Og mysteriene. Og skrivestilen.

Jeg hadde fått nok. Virkelig! Nok av saken, nok av ubesvarte spørsmål, nok av å bli kidnappet. Det får være grenser for hva jeg skal finne meg i.

Ja, Egeland får det til. Han har funnet en stil som fungerer og den han holder på. Til lesernes store glede. Han presterer igjen og igjen. Selv om Nostradamus testamente fremdeles står som min Beltø favoritt, er ikke de andre så langt unna (kanskje med unntak av Djevelmasken).

Spenningen holder hele boken gjennom. Den bygges gradvis opp fra første side og boken er proppfull av overraskelser. Det er neimen ikke lett å legge den fra seg.
Skrivestilen er lett og ledig. Det er ikke overbruk av vanskelige fremmedord, og det er lett å følge den røde tråden selv med noen hopp i tid og mellom karakterer. Nå kan det være en fordel å ha lest de tidligere bøkene om Beltø da vi møter en del karakterer og instanser vi har blitt introdusert for tidligere.

«Jeg har lest om alt du har jobbet med, Bjørn. Du er en sånn som finner ut av ting.»

Jeg hadde blitt skuffet hvis ingen av de tidligere hendelsene hadde blitt nevnt her, da hadde noe manglet fra helheten. Og selv om jeg fremdeles ikke har lest de to første bøkene i serien, liker jeg at ting blir tatt opp igjen. Det gir Beltø større troverdighet som karakter. Det at han faktisk har de tidligere oppdagelsene og erfaringene å bygge på. Gjør det at han unngår å komme i trøbbel igjen? Neppe. Jeg håper vi får oppleve Beltø som en gammel mann som fremdeles roter seg bort i trøbbel med CIA, politi (både norsk og internasjonalt), med religiøse fanatikere, hemmelige organisasjoner, historikere og ikke minst kvinner.

Selvsagt var det mer. Det er alltid noe mer.

Er du ute etter en spenningsbok med overraskelser og hemmelige organisasjoner. Med utfordrende ideer og en god dose selvironi? Da anbefaler jeg Codex og ikke minst resten av Bjørn Beltø serien.

Se også anmeldelse av andre bøker i Bjørn Beltø serien:

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

 

Moxie

Skrevet av Jennifer Mathieu Moxie | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: Moxie: a novel

Oversatt av Hilde Stubhaug

Sjanger: Ungdom

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis og en super innføring i hva feminisme egentlig er og hva feminister kjemper for.

«Nice legs. When do they open?»

Vivian Carter er ei sekstenåring som bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. På skolen er det guttene som råder og jentene må passe på hva de har på seg, hva de spiser, hva de de sier og hva de gjør. Sjåvinistiske kommentarer og urettferdige kleskoder er dagligdags kost for Vivian og venninnegjengen. En dag får Vivian nok. Bblant morens ting finner hun gamle feministiske slagord og kamprop som inspirerer henne til å skrive en feministisk fanzine. Denne deler hun ut anonymt på skolen og plutselig er Moxie et begrep og skolen blir tvunget ut i endringer i det jentene samler seg i en grrrl power revolusjon.

«Velkommen tilbake, Moxie»

En inspirerende bok, absolutt. Og informerende. Den gir et godt innblikk i hva feminisme egentlig er og hvorfor det er så viktig at vi fremdeles kjemper for likestilling mellom kjønnene. Vi kan jo håpe at flere av situasjonene i boken er overdrevet, men vi kan ikke se bort ifra at det er slik på mange skoler rundt om i verden. Vi vet jo at for mange jenter og kvinner i enkelte land er det mye verre.

Jeg er helt sikker på at han ikke gjør det med vilje, men som gutt har han ingen anelse om hvordan det er å komme gående bortover en gang og vite at man blir vurdert etter størrelsen på rumpa eller puppene. Han kommer aldri til å forstå hvordan det er å måtte tenke to ganger over hva man tar på seg, og hvordan man sitter og går og står, i tilfelle det ikke tiltrekker rett type oppmerksomhet, eller verre: i tilfelle det tiltrekker feil type oppmerksomhet. Han kommer aldri til å skjønne hvor skremt og fullstendig gal en jente kan bli av å føle seg som den personlige eiendommen til et enormt guttemonster som har besluttet at det kan klå og beføle og rangere deg når som helst og akkurat slik det måtte ønske. 

Boken er lettlest, og passer fint til målgruppen. Selv om skrivestilen ikke er det beste jeg har vært borti er boken såpass interessant og spennende at det mer enn veier opp for litt dårlig settingsoppbygging. Vivian er en herlig karakter, en godt portrettert tenåring. Hun er en karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i og en man kan se opp til.

For ikke bare møter Vivian sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig,  finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på feminisme.

«Jeg vil jo ikke gi noen av de dyrebare guttene konsentrasjonsproblemer.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Hvis du ønsker mer grrl power:

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Ungdomsbok om voldtekt og slutshaming:

Hun ba om det av Louise O’Neill.

 

Ruth

Skrevet av Elizabeth GaskellRuth | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min valgte forfatter i år er Elizabeth Gaskell. Jeg skal lese flere av hennes utgivelser, deriblant Ruth.

Gaskell fikk mye kritikk i sin samtid for Ruth, fordi hun valgte å skrive om en såkalt fallen kvinne. Mange hyllet hennes modige portrett av en kvinne på vrangsiden av samfunnet, mens andre mente hun skrev om noe som aller helst burde ties om.

I dag mener mange at boken er for tam og og at Ruths problemer ikke er alvorlige nok. For å forstå boken riktig er leseren nødt til å sette seg i hvordan samfunnet var i viktoriatiden og hvor lite som skulle til for at en kvinne falt ut av samfunnet. Også hvor ødeleggende det kunne være for kvinnene selv om Gaskells skrivemåte er tam i forhold til dagens standard. I hennes samtid var nok boken sett på som ganske vulgær.

«I have done very wrong»; murmured Ruth.

Ruth er ei ung foreldreløs sekstenåring som jobber som syerske i en liten engelsk landsby. Her treffer hun rikmannssønnen Henry Bellingham, som sjarmerer henne og overtaler henne til å bli med han til London. Et år senere befinner de seg i Wales, fremdelses ugifte, da Henry blir alvorlig syk. Hans mor blir tilkalt og hun nekter Ruth å ha noe med sønnen å gjøre. Fortvilet blir den gravide Ruth igjen mens hennes kjære Henry røskes vekk fra henne.

Da alt virker som mørkest møter hun mr. Benson og han gir henne en sjanse til et nytt liv, hvor ingen vil vite hvordan hun har levd det siste året og hvor hun kan oppdra barnet sitt i fred. Hun blir hos mr. Benson og hans søster i flere år og sønnen vokser opp i et kjærlig og trygt hjem. Da Bellingham plutselig vandrer inn i livet hennes igjen og det nye livet hennes ramler ned rundt henne og hun blir nødt til å ta et valg mellom egen stolthet og sosial aksept.

«The Lord may help her to guide her steps aright. He may. But I’m afeard she’s treading in perilous places».

Som sagt: i dag hadde vi ikke tenkt to ganger om en kvinne levde sammen med en mann uten en ring på fingeren, men det er ikke mange år siden det var helt utenkelig. Og kvinnene som allikevel fant seg i slike situasjoner ble helt utestengt fra samfunnet de tilhørte. Bare det å skrive om en slik kvinne skapte rabalder. Gaskell, som ofte valgte å skrive om de lavere klassene på den sosiale stigen, var ei tøff dame som valgte dette som tema.

Boken gir oss et flott innblikk i hvordan samfunnet fungerte på 1800-tallet og hvor lite som skulle til før en kvinne ødela ryktet sitt. Kvinner var ikke akkurat verdt så mye på den tiden. Og selv om ting ordner seg for Ruth, er det lett å forestille seg hvor vanskelig det kunne være for andre.

Poor Ruth! Her faith was only building up vain castles in the air; they towered up into heaven, it is true, but, after all, they were but visions.

Ruth er ei elskelig person. Noen har kritisert henne for å være for perfekt, og ja, det er litt vanskelig å finne negative karaktertrekk ved henne, men de er der, de få som er. Mr. Benson og søsteren hans har nok flere lag, det samme med flere andre karakter vi blir kjent med, og i sammenligning med de blir Ruth dessverre litt kjedelig.

Engelsken er relativt vanskelig, og det tar tid å lese seg gjennom boka. Ikke bare er det brukt en del ord som ikke brukes så mye lenger, men også ord som har endret mening. I tillegg er det flere lange setninger, hvor det er lett å surre seg bort i innholdet. Dette er, med andre ord, en bok for lesere som er stødig i engelsk.

Uansett er det en bok det er verdt å få med seg. Litt tam, ja kanskje, men absolutt interessant.

 

I min fars hus

Skrevet av Ingegerd HenriksenI min fars hus | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Catharin er ei lita jente på fem år. Hun er helt overbevist om at hun ikke kommer til å leve til hun blir seks. For det har far sagt.

«Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg med mine egne hender. Jeg skal kvele deg eller stikke deg med kniv eller drukne deg. Du skal aldri bli seks år».

Far liker også Catharin best naken og i sengen sin. Seksuell misbruk av far blir raskt den vanlige hverdagen til jentungen. I huset bor også mor og lillesøster. Og når far begynner å kaste lystne øyne på den nyfødte lillesøsteren bestemmer Catharin seg for å gjøre alt hun kan for å beskytte babyen. Selv om Catharin forteller alle hun møter om hva far gjør, er det ingen som hjelper henne og hun er redd for hva som vil skje med lillesøsteren når hun snart skal dø. For mor? Hun er mer opptatt av å redde familiens rykte enn å innse hva som foregår.

«Du må ikke snakke hele tiden, skjønner du», sa hun og så snillere ut i ansiktet. «Det er ikke alt som skal snakkes om, og du har så mye fantasi også, vet du», fortsatte hun.

Tøff lesing, ikke sant? Og det er ikke lett å sitte å skrive anmeldelse på en slik historie. Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Boken er skrevet ut fra Catharins perspektiv. Å skrive en historie sett gjennom en femårings øyne er ikke lett, men Henriksen har gjort en glimrende jobb. Hun har lagt mye vekt på ansiktsuttrykk for å vise følelsene til de rundt jenta, samtidig er det en del leseren må lese mellom linjene for å få med seg. Det er mange ord og situasjoner jenta ikke forstår, og forfatteren har klart å få frem dette på en fin måte.

«Kjære lille Catharin», sa hun. «vær så snill: Ikke snakk om tisser. Ikke snakk om menn. Ikke snakk om far. Du kan snakke veldig lite, og så kan jeg si det som skal sies.»

Dette er en historie jeg tenker mye på. En historie som kommer til å være med meg lenge. En historie som blir ekstra fæl når man vet at dette faktisk er realiteten til mange barn og unge. Absolutt verdt å lese.

«Du må passe deg selv», sa hun sint. «Du er snart seks år».

Tusen takk til Juritzen for anmeldereksemplar.

Intuisjonisten

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Artemis

Skrevet av Andy WeirArtemis | edgeofaword

Forlag: Del Rey (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Og etter en slik bok er det vanskelig å komme med noe like bra. Det ser vi gang på gang, blant de fleste forfattere. Bok to er sjelden like god som bok en. Og det er det samme her. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Jazz Bashara bor i Artemis, den første byen på månen. Hovedandelen av menneskene i byen er turister fra jorden, men noen har gjort byen til sitt hjemsted. Tross alt: noen må jo vaske hotellrommet etter at turisten har forlatt det. Jazz jobber som sjauer, offisielt, mens i det skjulte er hun byens største og beste smugler. Men det er ikke nok, så når en sjanse til å tjene en enorm sum penger kommer hennes vei, hopper hun på muligheten. Og selv om det er morsomt å planlegge en kriminell handling i 1/6 del av jordens tyngdekraft, er det også mye farligere.

It’s not dangerous to do a solo EVA, in and of itself. EVA masters do it all the time. But I was doing an EVA in secret. No one even knew I’d be out here. If I had a problem, no one would think to look for me. There’d just be a very attractive dead body out on the surface for however long it took someone to notice.

Boken er proppfull av den samme sarkastiske humoren som vi fikk i Weirs forrige bok. En relativt tørr humor det er lett å le av. En anmeldelse jeg leste mente at Weir overdriver det, at det er vanskelig å like Jazz når hun er så overdrevent sarkastisk. Det er ikke jegjenig i. Jeg  lo høyt flere ganger.

Ikke fant jeg hovedkarakteren slitsom heller, selv om jeg syns hun gjorde en del dårlige valg. Nå er jo det en av de tingene jeg liker. Det at en karakter du liker kan fremdeles ha noen trekk du ikke setter like stor pris på. Om Jazz er spesielt dyp, vil jeg ikke påstå, men hun er en hovedkarakter du kanskje ikke møter så ofte. Hun er selvopptatt og egoistisk, samtidig som hun er selvironisk og en smule naiv.  Og selv om hun kanskje ikke har noe særlig til utvikling, så blir det en endring i hvordan hun ser seg selv og hvordan andre oppfatter henne.

«Maybe you can do it in your head. I would do anything to be as smart as you. But I’m not. That’s okay. I work hard instead, and you’re lazy as hell.»

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

«How dare you call me lazy! I’d come up with a scathing retort but, meh, I’m just not motivated.»

Selv om dette ikke er en like god bok som Weirs suverene debutbok, så er det en god bok i seg selv. Jeg likte den godt. Weir skriver fint og engelsken er grei hvis du ønsker å lese den på engelsk, ellers så er den oversatt til norsk.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

 

 

Lucifers evangelium

Skrevet av Tom EgelandLucifers evangelium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.