En grav for to

Skrevet av Anne HoltEn grav for to | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg har ikke lest mange Anne Holt bøker tidligere, men etter at jeg hørte henne snakke om sitt forfatterskap, og sin nye heltinne, på Forfatterne kommer 2018 hos Gyldendal i fjor høst, ble jeg nysgjerrig. Holt er ei artig dame med en kriminelt god fantasi. Og en krim satt til det norske skiløperforbundet måtte jeg lese. Dette treffer tross alt rett i den norske folkesjela.

Du vet, søker du hevn, så grav en grav for to.

Selma Falcks liv er i oppløsning. Hun har mistet jobben, huset, ektemannen og barna. Hun har selv skyld i at det har blitt sånn, men nå ser hun ingen vei ut, ingen vei tilbake. Hun sitter i et vrak av en leilighet, med en katt hun ikke kan fordra, og må innrømme at slaget er tapt. Helt til hun får en mulighet hun ikke kan si nei til. En mulighet til å rette opp noe av takraset hun har forårsaket. Norges fremste skiløper, Hege Chin Morelli, er nemlig dopingtatt. Hege står fast på at hun ikke har dopet seg, og mens dagene raskt nærmer seg OL uttaket, ønsker Heges far at Selma finner ut av dopingskandalen. Selma veves raskt inn i et nettverk av kameraderi, økonomisk rot, skjult fiendskap og lyssky forbindelser.

Alt var i ferd med å rakne. … Et eller annet sted i alt som hadde skjedd den siste knappe uka lå det likevel noe hun ikke riktig fikk tak i, noe plagsomt; en ørliten stein i skoen hun aldri hadde tid til å stanse for å bli kvitt.

Holts nye heltinne er ikke en super fantastisk dame. Dette er ei dame med historie, med feil og mangler, med en personlighet som ikke alltid er like lett å like. Det er noe spesielt å lese bøker med hovedpersoner det tar en stund å like. Karakterer som har personlighetstrekk som gnisser mot sine egne. Det gir en egen liten utfordring i tillegg til det litterære.

Noe var helt feil, og det kom til å bli oppklart.

En grav for to er spennende. Og hvis du klarer å finne ut nøyaktig hva som skjer før du har lest halve boka er du god. Holt har klart å skrive en krim som forvirrer, men ikke på en negativ måte. Ikke på en usammenhengende og dårlig utarbeidet måte, men på den måten vi ønsker å finne i en krim.

Gjennom boka hopper vi mellom flere ulike personer og det er litt mange karakterer å holde styr på. Siden jeg er fremdeles ikke noe fan av bøker som hopper mellom mange karakterer fant jeg det til tider litt irriterende. Det hjelper lite at det er Selma vi følger mest.

Språket er lett og ledig. Det flyter godt og er absolutt ikke tunglest. Det er lite som må tydes mellom linjene, det meste er lett å forstå. Gjør det enkle språket boken dårligere? Overhodet ikke. Noen ganger er det veldig deilig å slappe helt av og bare bli underholdt, uten å måtte tyde og tolke hver setning man møter.

Og jeg ble underholdt. Dette er en ganske så typisk krimbok som er sterkt inspirert av Therese Johaug saken. Mange er kanskje litt lei av den og tenker nok at romanen dermed blir kjedelig. Nei, sier jeg. Hovedspørsmålet i En grav for to er jo tenk om noen faktisk hadde blitt sabotert? Og det virker som Holt virkelig har kost seg med sin versjon av spørsmålet.

Det er nå alt begynner. … Det er nå jeg kan rette opp i alt som har hendt.

Reklamer

Vi spring ikke slik vi sprang

Skrevet av Gjertrud Langva Vi spring ikkje slik vi sprang | edgeofaword

Forlag: Samlaget (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Eg skulle ønske vi var ein skarvfamilie, som følgde kvarandre på rekkje og rad. Vi kunne berre følgje etter skarvforeldra våre, og dei visste at vi var rett bak dei, og vi kunne alltid sjå dei i ryggen, og når ein skarv roper, så kjem dei andre, for dei høyrer at han roper på dei, og da kjem dei.

En søster og en bror våkner en morgen og oppdager at foreldrene deres er sporløst borte. Helt alene i huset i skogen leter de etter foreldrene, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd med dem. Dagene går uten at foreldrene kommer tilbake og barna må lære seg å overleve på egenhånd.

Dei sa ikkje noko før dei gjekk.

En mørk og dyster bok. En bok hvor du må tolke en del og lese mye mellom linjene. Dette er en bok som skaper flere spørsmål enn den svarer. Så hvis du er en leser som trenger svar er kanskje ikke denne for deg.

For det står faktisk ikke så alt for mye. Dette er en kort bok, men få ord. Det er sjelden ordene fyller en hel side i boka. Dette er en bok med mye pusterom. Med plass til å tenke og fundere.

Historien veksler på fortellerformen, mellom de og vi, noe som får en til å fundere om hele historien egentlig er en drøm. En fantasi en rømmer til for å slippe den vanskelige virkeligheten.

Alltid kjem vi til å leite på dei same stadene, men ikkje samstundes og ikkje saman.

Det er også vanskelig å fange opp hvor mye tid som faktisk går. Er det bare noen få årstider? Et år? Flere år? Hvor gamle er egentlig barna? Man tror man vet, men så kommer et ord eller en setning som kaster om kull alt man trodde man visste. Alt man trodde man skjønte.

Dette er en bok som forvirrer, som gir så mange forskjellige tolkninger, at det er vanskelig å vite noe helt sikkert. Dermed blir boken interessant på en annen måte enn hva en normalt leser.

Det står om boken at Langva har skapt et særegent univers med ekko av eventyr og fabler. Og ja, det er en treffende beskrivelse. Det er i hvert fall vanskelig å finne en bedre treffende beskrivelse.

Boken er mørk, dyster og trist, uten å bli tåredryppende. Boken er en reise inn i det ukjente, men samtidig det skremmende kjente. Den er en drøm, et mareritt uten begrunnelse og uten svar. Den er et savn etter det kjente og trygge.

Boken er så utrolig flott skrevet at selv i det mørkeste og mest forunderlige blir man fenget av ordene og setningene. Og selv om alt man vil er å finne svar, så føler man at svarene har ligget der hele tiden, hvis man bare leste ordene tydelig nok.

En flott og spesiell lesing man bør ta seg tid til. For enten om du ender opp med å like historien eller ikke, er selve skrivingen så vakker at den er en helt egen opplevelse.

Vi spring i skogen, men vi spring ikkje slik vi sprang før. Då vi sprang, tenkte vi på å springe og berre det. Når vi spring no, tenkjer vi på vårt neste måltid, kor kald vinteren kjem til å bli, og kva som skjer om ein av oss snublar i ein rot eller verre. Vi spring ikkje slik vi sprang, og det kjem vi heller ikkje til å gjere.

 

Året som gikk, 2018

Og plutselig er vi i starten av et nytt år. Alle ting, planer og forventninger vi hadde for fjoråret, men som vi ikke rakk, flyttes nå til et nytt år. Nytt år; nytt håp.

Det samme gjelder jo også for denne bloggen. 2018 har vært et travelt år, og kreativiteten har dessverre lidd av den grunn. Bokanmeldelser har kommet litt i hytt og gevær, og ingen dikt eller andre skriverier har blitt publisert. Målet for det nye året må vel da bli å få tid til litt skriving også, i tillegg til å anmelde flere av bøkene vi leser.

Av boktreff i år fikk vi med oss Vårfestivalen hos Cappelen Damm, Hippie Party hos Cappelen Damm og Gyldendals Forfatterne kommer 2018.

Julie Karoline hadde igjen en utfordring, og året ble brukt på å lese romanene til den viktorianske forfatteren Elizabeth Gaskell. Slik gikk det:

Ikke bra. Jeg ble ferdig med Sylvias Lovers på nyttårsaften, og har da fremdeles en bok igjen. Jeg brukte alt for lang tid på Sylvias Lovers. Den boken fenget meg aldri, men staheten min nektet å gi den opp, og dermed kom jeg meg aldri til den siste på lista: Cranford.

Jeg fikk også med meg to små noveller som jeg ikke hadde planlagt, men snublet over: The Old Nurse’s Story og Curious, if True. 

Jeg fikk lest de fleste, da. Jeg burde kanskje ikke være for skuffet over at jeg mangler én bok? Det har jo skjedd hvert eneste år jeg har hatt denne utfordringen.

Elizabeth Gaskell var en super forfatter i sin tid, og mange av historiene fenger i dag også. Hun hadde mot nok til å skrive om falne kvinner (Ruth), om problemene rundt den industrielle revolusjonen (North and South) og om den desperasjonen som inntar mange under dårlig kår (Mary Barton). Samtidig har hun puttet inn en god dose romantikk.

På Goodreads Reading Challenge 2018 satte vi oss som mål å lese 60 bøker. Dette klarte vi med glans, men med det året vi har hatt i år er listen over uanmeldte bøker lang.

De som er lest, men ikke anmeldt: 

My Best Friend’s Girl av Dorothy Koomson

Skrekkelig jul, skumle skapninger som herjer i julen av Sveinung Lutro

Sapiens, a Brief History of Humankind av Yuval Noah Harari

Veronika vil dø av Paulo Coelho

The Old Nurse’s story av Elizabeth Gaskell

Søsterklokkene av Lars Mytting

The Long Way to a Small Angry Planet av Becky Chambers

Waking Gods av Sylvain Neuvel

Voyager av Diana Gabaldon

Når himmelen faller ned av Jennifer Cody Epstein

God natt, June av Sarah Jio

Det vederstyggelige av Jonathan Holt

Den verden vi fant av Thrity Umrigar

Kunsten å høre hjerteslag av Jan-Phillip Sendker

Perlesøsteren av Lucinda Riley

Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

Hex av Thomas Olde Heuvelt

There Are No Grown-Ups: a Midlelife Coming-of-Age Story av Pamela Druckerman

The Copper Promise av Jen Williams

Norse Mythology av Neil Gaiman

The Gospel of Loki av Joanne M. Harris

Revelation Space av Alastair Reynolds

Vaffelhjarte av Maria Parr

Keeperen og havet av Maria Parr

Ta det ord og la det vandre av Nataly Kelly Jost Zetzsche

One for the Money av Janet Evanovich

Two for the Dough av Janet Evanovich

Three to Get Deadly av Janet Evanovich

The Water Cure av Sophie Macintosh

Kvinnen i vinduet av AJ Finn

Defy the Stars av Claudia Gray

Krittmannen av CJ Tudor

Maretorn av Tone Almhjell

Hvite ravner av Christer Mjåset

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Sylvias Lovers av Elizabeth Gaskell

Lasaruseffekten av Tom Egeland

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Til ungdommen av Linn Skåber

Moxie av Jennifer Mathieu

Lucifers evangelium av Tom Egeland

Codex av Tom Egeland

Mumiens mysterium av Tom Egeland

I min fars hus av Ingegerd Henriksen

Artemis av Andy Weir

Ruth av Elisabeth Gaskell

Wives and Daughters av Elizabeth Gaskell

Mary Barton av Elizabeth Gaskell

North and South av Elizabeth Gaskell

One day in December av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

Velkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård

Hun ba om det av Louise O’Neill

Bare du som passer på av Jarle Sten Olsen

Anestesi av Henrik Fram

Sekten på Tåkøy av Mariette Lindstein

Håndbok for superhelter, del 1 av Elias Våhlund

Selvmordet av Ben Ormstad

The Mistletoe Murder and Other Stories av P.D. James

Genuine Fraud av E. Lockhart

When Charlie McButton Lost Power av Suzanne Collins

Kryptalportalen av Bobbie Peers

Bøker lest og anmeldt i 2017, men publisert i 2018: 

Pust for meg av Cecilie Enger

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Zombieutbruddet, det hemmelige byrået for ikke-hendelser, sesong 1 av Robert Næss

Tåkens hersker av Carlos Ruiz Zafón

Jan Erik har vært gjesteanmelder hos oss i år også:

Vi mot dere av Fredrik Backman

Kastanjemannen av Søren Sveistrup

Utmarker av Arne Dahl

I Skumringen Synger Svarttrosten av Linda Olsson

Vi mot dere

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Til ungdommen

Skrevet av Linn SkåberTil ungdommen | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Pitch Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det er ikke lett å være i en brytningstid, i forandring, i en ommøblering. 

For sånn kan det faktisk føles å bli ungdom. Som om noen har ommøblert rommet ditt uten at du visste om det, uten at du ba om det.

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Boken er satt sammen av flere korte tekster, som handler om alt fra kroppslukt til første forelskelse. Alle tekstene er korte og lette, og  det tar ikke mange timene å komme gjennom boka. I tillegg er den meget fengende og vanskelig å legge fra seg.

De sier vi skal inn i de voksnes rekker, men hvis det er greit for presten, driter jeg i det og er unge litt til.

Illustrasjonene til Lisa Aisato er fantastiske. Symbolikken i bildene og metaforene i teksten komplimenterer hverandre på en fin måte.

Dette er en bok som gjør at man føler seg normal. For hvis det er en ting mange ungdommer strever med er det å vite at alle de tankene og følelsene de sitter med er helt normale. Uansett hvor rare de er. Og denne boken viser det på en fin og sart måte. Uten å være belærende eller påtrengende. Skåber forteller bare hvordan ståa er uten å poengtere noe eller overforklare. Boken er mer som en dagbok. En dagbok som passer for de fleste. En dagbok som er der og setter ord på ting man kanskje ikke klarer selv.

Dette er absolutt en bok man bør få med seg, enten man er i tenåra, i tredveåra eller i syttiåra. Dette er en bok som passer for alle aldre og alle kjønn. Og absolutt en god gave til tenåringen.

Anbefaler. Anbefaler. Anbefaler.

Ønsker du flere slike ungdomsbøker? Sjekk ut Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Julegavetips 2018

Julegavetips | edgeofawordDesember er her, og julestemningen siger inn sammen med regnet. Duften av stearinlys og våte ullsokker minner oss på at tiden for å handle inn julegaver har begynt. Uansett om du gleder deg til en førjulstid fylt av kos og hygge, eller om du gruer deg til årets mest stressende måned – vi er her for å gjøre julehandelen enklere.

Vi har satt sammen en liste over noen av våre bokfavoritter fra i år. Her finner du gavetips til både store og små.

Julegavetips nr. 1: er du i tvil, kjøp en bok

 

For de minste (1–5 år):

Flipp-flapp Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Jul med Peppa av Neville Astley og Mark Baker

Snokeboka av Lisa Aisato

 

For de litt større (6–9 år):

Snøsøsteren. En julefortelling av Maja Lunde og Lisa Aisato (merk: bestselger og har vært utsolgt. Ser du den, så kjøp den, men få med byttelapp i tilfelle det blir dobbelt opp)

Håndbok for superhelter (serie, 3. bok utgitt i høst) av Elias Våhlund og Agnes Våhlund

 

Jeg kan lese helt selv (9-12 år):

Ellinor av Katarina von Bredow

Ingenlund: Morrigans forbannelse (serie, bok 1) av Jessica Townsend

Skrekkelig jul av Sveinung Lutro (utgitt i 2016, men en god gave til noen du ikke kjenner fullt så godt)

 

Ungdom (13+):

Moxie av Jennifer Mathieu

Hun ba om det av Louise O’Neill

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Til ungdommen av Linn Skåber

 

Voksne:

Kvinnen i vinduet av A. J. Finn (merk: bestselger, så det kan være lurt å vite om de har den fra før)

En dag i desember av Josie Silver

100 umistelige ting av Lucy Dillon

 

Hvis du ser etter flere alternativer, sjekk ut vi anbefaler.

 

 

One Day in December

Skrevet av Josie SilverEn dag i desember | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2017)

Sjanger: Chic-Litt

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lyst på litt koselig lesing nå før jul? Eller kanskje trenger en julegave? Da kan One Day in December være et alternativ. Den er ute nå i norsk utgave, med tittelen En dag i desember. 

Laurie ser drømmemannen. Og så kjører bussen videre, med henne ombord og drømmemannen igjen på bussholdeplassen. I et helt år leter hun etter han, før hun til slutt gir opp og konstaterer at det ikke finnes noe slikt som kjærlighet ved første blikk. Like etterpå introduserer bestevennen Sarah henne for sin nye kjæreste, som selvfølgelig er han. Mannen på bussholdeplassen. Drømmemannen. Bestemt på å gi slipp på han, går Laurie videre i livet sitt. Men er det virkelig så lett når mannen hun egentlig vil ha er så nære, men samtidig umulig å få tak i?

«Ohh, it’s you. Finally.»

Hvis jeg skal bruke et adjektiv om denne boken må det bli søt. Den er ikke noe stort litterært mesterverk, dette er en bok som skal underholde. En lettlest og søt bok. Kanskje ikke den mest spennende boka der ute, men absolutt spennende innenfor sin sjanger. En bok om kjærlighet og vennskap, og om det å våge å ta tak i det livet gir deg.

I’m horrified as I find myself wanting to snatch this chance to ask him if he remembers me from the bus. I can feel the question climbing up my windpipe like it’s being pushed from behind by a determined colony of worker ants. I swallow hard. My palms are starting to sweat. I don’t know what I hope to gain from asking him if he remembers, because I’m ninety-nine per cent certain that the answer would be no.

Karakterene er nok noe stereotypiske, med den litt forsiktige hovedpersonen og den ultra sosiale bestevennen. Sånn sett er det få overraskelser. Overraskelsene som er står andre bikarakterer for. Laurie er lenge bare med på det de andre finner på, hun har ikke mye indre driv i seg selv, før hun mot slutten tar en mer aktiv part i sitt eget liv og sin egen skjebne. Aldri dumt med litt karakterutvikling.

Mange chic-lit er morsomme, på grensen til det hysteriske. Det er nok ikke denne. Gjør det det til en dårlig chic-lit? Overhodet ikke. Jeg humret ved et par anledninger og smilte masse. For den er søt og man ønsker å finne ut av hvordan det går med Laurie og drømmemannen. For vil kjærlighet ved første blikk seire til slutt? Eller vil den slukne etter som hverdagen går sin gang?

You know how some events turn out to be the big stepping stones between one part of your life and the next?

Enkel og kjapp lesing. Ingen vanskelige ord eller usammenhengende setninger. Det er nok tatt noen enkle løsninger her og der, men ikke så det irriterer. Engelsken er enkel og grei hvis du ønsker å lese den på engelsk.

Nå som jeg har plukket opp boka for å lese enkelte deler om igjen, kan jeg vel bare konstatere at jeg likte den ihvertfall. En søt lesing som passer på kalde vinterdager.

 

 

Kastanjemannen

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.