The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

Bokryggpoesi #4

Nå er det fredag og da er det på tide med et lite poetisk innslag på bloggen. Det er en stund siden sist, så det er absolutt på tide med litt bokryggpoesi.

Man skulle tro at når man har bokhylla full av bøker (faktisk så har jeg ikke plass til alle bøkene mine i hylla lenger og har nå tydd til flere oppfinnsomme lagringssteder) at det er lett å skape et lite dikt fra boktitler. Det er det faktisk ikke. Dermed er jeg ikke rent lite stolt de gangene jeg får det til.

Bokryggpoesi4 | edgeofaword

Hundre år

(et) Hav av tid

Alt i et øyeblikk

Jeg fatter ikke hvordan hun får det til

 

 

Sjekk også ut Pias kulturkrok for flott bokryggpoesi.

God helg!

The Edge of Everything

Skrevet av Jeff GilesThe Edge of Everything | edgeofaword

Forlag: Bloomsbury (2017)

Sjanger: YA/ ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

“Gripping. Utterly original. Beautifully written. At turns poignant and funny, the story of Zoe and her fight to save her family and the strange young man known only as “X” will stay with you long after you finish this extraordinary book.” – Peter Jackson.

Det har vært et tøft år for 17 år gamle Zoe, faren er nylig gravlagt etter en klatreulykke og naboparet er sporløst forsvunnet. Så, under en kraftig snøstorm i fjellene i Montana, blir hun og lillebroren angrepet. Heldigvis blir de reddet av en mystisk ung mann de døper X. Sakte, men sikkert åpner X seg for Zoe og forteller om sitt liv og den grusomme verdenen han kommer fra. En verden det er forbudt å snakke om. Følelsene vokser mellom dem, men de rives raskt fra hverandre da deres to verdener kolliderer. X må betale dyrt for sine avsløringer og Zoe må kjempe hard for de hun er glad i.

Zoe was terrified for X, but she told herself that she would see him again. She would. Meeting X had convinced her that things were possible. She didn’t even know what things, but it didn’t matter. Things!

Dette er ungdomsbok på sitt beste. Den har alt; originalitet, spenning, humor og kjærlighet. Jeg er så utrolig glad for at denne boken dumpet ned i hendene mine, for dette er en historie jeg kommer til å bære med meg lenge.

Zoe er smart, tøff og sarkastisk med et stort hjerte. X er tøff og sterk, samtidig som han er uvitende, stille og sjenert. Han snakker sjelden, og har på mange måter godtatt sin plass i en mørk og grusom verden. Det er først når han møter Zoe at han begynner å tro at til og med han fortjener kjærlighet. Jeg likte disse to karakterene veldig godt, selv om jeg syns Zoe var litt, vel, mye. Sammen utgjør Zoe og X en fin helhet.

Verdenen som Giles har skapt er unik og original verden det var en fryd å lese om og ikke så rent lite spennende. Jeg klarte ikke å legge fra meg boken og leste hele i løpet av en formiddag. Jeg glemte til og med å spise. Jeg elsker når jeg kommer over slike bøker. Bøker som fanger meg helt og holder meg fast til siste side er lest.

The Edge of Everything er ganske lettlest. Det er en ungdomsbok og engelsken reflekterer dette. Zoe og vennene hennes bruker mange slangutrykk, men de er ikke så alt for vanskelige å forstå. Boken er skrevet i tredje-form, og vi veksler på å følge Zoe og X. Hoppingen mellom karakterene er ikke vanskelig å følge, ei heller irriterende.

Det er mange og varierte karakterer i boken, men de fleste var litt over the top, for å bruke et godt norsk uttrykk. Samtidig passer de godt til humoren som spinner seg gjennom historien. For humor er det mye av her. En enkel og sarkastisk humor det er lett å trekke på smilebåndet av.

Det som trakk ned historien for meg var den plutselige og voldsomme kjærligheten mellom Zoe og X. De tilbringer veldig kort tid sammen før de elsker hverandre mer enn noe annet. Slik kjærlighet ved første blikk er så lite troverdig, og så utrolig klisjeaktig, at jeg syns det rett og slett er kjedelig. Dette det eneste negative ved historien, og det er så mye annet som er bra, så det ødelegger heldigvis ikke for mye.

“Who cares about odds?” He said. “What were the odds that he’d ever meet somebody like you?”

The Edge of Everything er starten på en serie. Når neste kommer ut, vet jeg ikke. Det blir nok en liten stund til siden denne kom ut nå i februar.

The Edge of Everything er en bok som overrasket meg og som jeg anbefaler varmt.

“Utterly fantastic. Dark, funny, exciting, a unique clashing of worlds.” – James Dashner (The Maze Runner).

Påsken 2017

For noen er påsken allerede godt i gang. For andre starter den i dag. Enten om du skal på fjellet, ved havet eller ønsker en bypåske, er påskekosen allerede handlet inn og kroppen siger inn i feriemodus. Er det noe vi nordmenn er veldig gode på så er det å kose oss.

Mange benytter også anledningen til å få lest litt, og mange ønsker da en god krim. Vi på Edge of a Word har lest og anmeldt 5 krimbøker i anledning påsken. Noen er nye av året, mens andre er eldre:

Harpiks av Ane Riel

Jordfast av Graham Norton

Den stumme jenta av Hjorth og Rosenfeldt

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Dragsug av Yrsa Sigurdardóttir

Av disse likte vi best, og anbefaler mest Harpiks.

Ellers er Lille Linerle av Myriam H. Bjerkli en bok som er mye diskutert og likt for tiden. Mange bokbloggere har anmeldt denne, deriblant My Criminal MindBetraktninger, Bokbloggeir og Bjornebok.

Fjorårets krimanbefalinger kan også være verdt en titt.

Ønsker alle en riktig god påske 🙂

Dragsug

Skrevet av Yrsa SigurdardóttirDragsug | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Sogid

Oversatt av Silje Beite Løken

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardóttir er for tiden en av Islands heteste krimforfatter. Hennes bøker er oversatt til over 30 språk og høster stadig strålende kritikk. Dragsug er hennes niende roman og er oppfølgeren til DNA som kom ut på norsk i 2016. DNA ble kåret til beste Islandske kriminalroman i 2014. Dragsug er den første av Sigurdardóttirs bøker jeg leser.

I Dragsug møter vi politimannen Huldar og barnepsykologen Freyja. Huldar blir satt til å etterforske en liste med navn funnet i en tidskapsel utenfor en skole. Listen er over mennesker som skal drepes i løpet av 2016 og raskt viser det seg at politiet er nødt til å ta listen på alvor.

«Jeg går ut fra at du har undersøkt om noen som har disse initialene, har dødd under mistenkelige omstendigheter, eller hva?» «Ja. Det har jeg. Det er ikke lenge siden årsskiftet, og vi har ingen slike tilfeller i det nye året.» Han dro arkene til seg og rullet dem tett sammen. «Men 2016 er så vidt i gang. Hvem vet hva vi kan forvente oss?»

Huldar er blitt degradert fra avdelingsleder til etterforsker etter hendelsene i DNA, og det er slik han ender opp med listen skrevet av en barnehånd 15 år tidligere. Ingen andre på stasjonen tenker noe særlig over listen, men Huldars magefølelsen sier noe annet. Når et drap inntreffer, og det viser seg at offeret er på listen, begynner Huldar, med Freyjas hjelp å nøste i gamle saker for å finne morderen.

Dragsug er spennende, det er det ingen tvil om. Man trekkes gjennom boken i et relativt høyt tempo og spenningen er alltid til stede. Dette er en vaskeekte krim og mange av krimsjangerens trekk dukker opp; bestialske mord, flere mistenkte og en etterforsker med problemer.

Jeg kan se hvorfor boken høster så mye god kritikk. Den er godt utarbeidet, plottet stikker dypt og karakterene er varierte. Sigurdardóttir skriver med en fin og stødig hånd, her finnes ingen løse tråder og den røde tråden er lett å følge.

Huldar lente hodet bakover og lukket øynene. Det var som om alt jobbet mot dem i denne saken.

Det som skurret litt hos meg var skrivestilen. Misforstå meg rett, Sigurdardóttir skriver bra. Språket er lett og ledig, og lesingen flyter godt. Det jeg fant slitsomt var hvor nøye alt er skrevet og forklart. Sigurdardóttir kan godt stole mer på leserne sine. Mye av det hun bruker sider på å forklare klarer jeg fint å finne ut av på egen hånd. Her er det ikke mye lesing mellom linjene. Et eksempel: Huldar sitter og tenker på noe han vet hvordan fungerer, allikevel blir det nøye forklart. Hvorfor sitter Huldar og forklarer noe han allerede vet til seg selv?

Dette skjer flere ganger gjennom boken, og trekker ofte leserens oppmerksomheten fra det som virkelig skjer. I tillegg hadde det kuttet ned ganske så mange sider i den 438 sider lange boken.

Noe annet jeg også stusset på var den store oppklaringen på slutten. Hvilken mistenkt sitter i avhør og gladelig forteller alt som er gjort? I detalj? For meg virket ikke dette spesielt virkelighetsnært, spesielt når det nevnes tidligere i boken at man sjelden får fram hele sannheten i slike saker. Ikke var den store avsløringen så overraskende heller. Jeg klarte lett å tenke meg til begrunnelsen til morderen uten å få det forklart.

Jeg er ganske så delt når det gjelder Dragsug. Den er spennende og jeg likte karaktergalleriet. Jeg likte historieforløpet som var godt utarbeidet og at det ikke var unødvendig mye blod og gørr. Det jeg ikke likte var skrivestilen. Den var for nøye, for forklarende. Jeg foretrekker nok forfattere som stoler mer på leserne sine.

Dragsug endte opp som en midt på treet bok for meg.

Skatten fra Miklagard

Skrevet av Tom Egelandskatten fra miklagard | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2014)

Sjanger: Ungdom /krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Skatten fra Miklagard er den andre boken i serien om arkeologspiren Robert. Den første boken i ungdomsserien,  Katakombens hemmelighet, vant Arks barnebokpris i 2013.

Det er en varm sommerdag da Robert finner en runepinne i en vikinggrav. Han er med på utgravingen som mors assistent. De har oppdaget et nytt vikingskip med levningene etter en vikingfamilie.  Robert gjemmer unna runepinnen for det er noe ved den som trekker i han. Raskt viser det seg at det er den myteomspundne Njål som ligger i graven. Njål var en vikinghøvding som skal ha plyndret Miklagard. Men hvor er den store skatten? Og hva er det som er så spesielt med runepinnen?

Mysterier…

Hemmelig kunnskap…

Trolldomstegn…

Jo mer han leste, desto ivrigere bla han. Runepinnen kunne inneholde hemmelig kunnskap… Ja, et budskap… Den kunne rett og slett være en del av et større mysterium.

Robert er som tenåringer flest. Han er utålmodig og nysgjerrig. Han krangler med mor og strever med å godta arkeologenes sakte arbeidsmetode. I løpet av boken får han også erfare ungdomskjærlighet, men dette er mer som en søt sidehistorie. Det er først og fremst runepinnen i Njåls grav som opptar Roberts oppmerksomhet.

Kunne de virkelig ha funnet skjelettet og drageskipet til den legendariske vikinghøvdingen Njål?

Vi trekkes raskt inn i et mysterie i Skatten fra Miklagard. Vi følger tre historier, som leseren kanskje ikke ser helt sammenhengen med i begynnelsen. Egeland har mesterlig kastet ut sitt nett av historisk kunnskap, sitt talent for overraskende vendinger og spenning.

Egeland følger sin vante fortellerstil. Spenningen trekker oss med fra første side og løsningen slippes litt etter litt. Noe kan man gjette seg til, men det er jo noe av det som er artigst med spenningskrim. Man gjetter og gjetter og smiler når man endelig får det riktig. Jeg elsker det.

Språket er lett og ledig. Vi treffer flere fremmedord her enn i Katakombens hemmelighet, derfor hjelper det med de små ordbankboksene spredd gjennom boken, samt Roberts faktabokser. Disse hindrer ikke leseflyten, det går fint å hoppe over dem, men for lesere som ønsker å utvide sin begrepsforståelse er de fine og informative.

Skatten fra Miklagard er ikke lang, men er en fullbyrdet og spennende historie. I og med at man følger tre historier krever det en litt mer erfaren leser, men en av min elever på 3. trinn som pløyde seg gjennom bok en på få dager, klarte denne også. Han brukte litt mer tid denne gangen, og møtte flere ord han ikke kunne, men endte med å like boken godt.

Skatten fra Miklagard er en perfekt utfordring for unge lesere. Lengden skremmer ikke og temaet fenger. Hvem ønsker ikke å lese om vikinger og glemte skatter?

Den stumme jenta

Skrevet av Hjort & RosenfeldtDen stumme jenta | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Den stumme flickan (2014)

Oversatt av Håvard Syvertsen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

I dag har vi gleden av å legge ut en gjesteanmeldelse her på edgeofaword. Dette er den første anmeldelsen vi legger ut som ikke er skrevet av Julie Karoline eller meg, noe som gjør det ekstra spennende. Sjangeren er selvfølgelig krim og anmelderen er Jan Erik, en erfaren og ivrig krimleser. Det er et par år siden boken kom ut, men hvem sier at man bare kan ta med årets krim på påskefjellet?

Den stumme jenta er fjerde bok i serien om kriminalpsykologen Sebastian Bergmann. Tradisjonen tro i krimverdenen, er selve historien frittstående og kan leses uavhengig av om man har lest tidligere bøker i serien. Du vil da imidlertid gå glipp av litt karakterutvikling og bakgrunn, noe som kan føre til at det tar litt lengre tid å komme inn i bokens univers.

De var to nå.

Hun var to.

Utenpå og innvendig.

Historien starter med drapet på en hel familie, mor, far og to små sønner. Det lokale politikammeret i Torsby skjønner straks at de trenger hjelp fra spesialistene i «Riksmord», Sveriges svar på Kripos. I teamet fra Stockholm finner vi også Sebastian Bergmann, kriminalpsykologen som er spesialist på å tegne forbryterprofiler.

Ganske snart finner etterforskningsteamet ut at det, i tillegg til den drepte familien, også befant seg et annet barn i huset. Et barn som er forsvunnet. Dermed har politiet to oppgaver som må prioriteres, nemlig å finne morderen og det forsvunne barnet. De finner raskt ut at barnet er guttenes kusine, som var på besøk hos sine slektninger, og politiet antar at hun har vært vitne til tragedien. Men dessverre viser det seg, etter en vellykket leteaksjon, at jenta ikke vil snakke. Sebastian Bergmann tar på seg oppgaven med å få henne til å gi etterforskerne den informasjonen de trenger. En oppgave som krever profesjonalitet og følsomhet.

Hvis du tar hånden min, skal jeg ikke slippe deg. Jeg kommer ikke til å slippe deg før du vil at jeg skal slippe. Når du er hel igjen. Når det ikke gjør vondt lenger. Jeg kan gjøre det. Jeg lover deg det. Jeg kan hjelpe deg. Vær så snill, la meg få hjelpe deg.

Historien er profesjonelt og tradisjonelt bygd opp ved at mistanken rettes mot flere ulike personer gjennom boka og at den endelige løsningen kommer helt mot slutten. Spenningen er der hele tiden. Klarer de å ta ham? Er det flere gjerningspersoner? Er det en gal massemorder som går løs i lokalsamfunnet?

I tillegg til den faktiske krimhistorien, er dette også en fortelling om Sebastian Bergmann. En traumatisert og sexavhengig mann. Han blir betraktet som en kald, til dels uvennlig kar, med totalt fraværende sosiale antenner. Det er tydelig at han har sine demoner å slåss mot, demoner som hjemsøker ham gjennom nattlige mareritt. Spesielt har han et vanskelig forhold til sin kollega Vanja, som viser seg å være hans datter. Men dette vet ikke hun og hun misliker direkte sin eldre kollega.

Dessverre har han lagt seg til en vane å lyve. Løgnen blir hans følgesvenn, som blir stadig vanskeligere å kvitte seg med. Dette plager ham, men det ser ikke ut til at han har mot eller krefter til å komme ut av den onde sirkelen. At han, tross sitt harde ytre, har en myk side med evne til å vise ømhet kommer etter hvert fram.

Alkohol gir deg ingen nye tanker, den får deg bare til å si det du allerede tenker, men har vett til å holde kjeft om når du er edru.

Er dette en bok som kan anbefales?

Mitt svar er et klart ja (hvis man liker krim).

Som tidligere påpekt, så er historien og beskrivelsen av den troverdig. Plottet er godt gjennomarbeidet og uten logiske brister, og Hjort & Rosenfeldt leverer på spenning. Slutten kunne har vært lykkeligere, men da hadde ikke boka handlet om Sebastian Bergmann. Det må også nevnes at flere bøker har vært filmatisert for TV. Neste bok i serien er Ikke bestått, som kom ut i 2016.

Bak et lavt gjerde åpnet fjellet seg rett inn i glemselen. Det steinete gapet som skulle sluke henne. Gjemme henne på utsiden akkurat som hun var gjemt inni seg.

 

 

Jordfast

Skrevet av Graham NortonJordfast | edgeofaword

Forlag: Juritzen (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Holding (Hodder & Stoughton 2016)

Oversatt av Ina Kirsten Sundal Widerøe

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Graham Norton er en irsk komiker, skuespiller, TV-programleder og journalist. Han er nok aller mest kjent fra talkshowet Graham Norton Show. Han har tidligere gitt ut tre humorbøker. Jordfast er hans første roman.

Duneen er en stille landsby i Irland, hvor det sjelden skjer noe, så når noen benrester etter et menneske dukker opp på en bondegård, får innbyggerne livene sine snudd på hodet. PJ Collins, landsbyens lensmann, får plutselig en ordentlig kriminalsak å etterforske, men det viser seg raskt at innbyggerne i Duneen har flere hemmeligheter. Hemmeligheter de ikke ønsker at skal se dagens lys.

«De fant noe da de gravde fram fundamentene, og de tror det er et lik.» Suppebollen traff gulvet med et brak, og bitene spredte seg til hvert eneste hjørne i rommet.

Denne boka overrasker. Jeg har aldri tenkt på Graham Norton som noe annet enn en komiker og TV-programleder. Da Juritzen spurte om jeg ville lese denne og jeg hørte hvem forfatteren er, innrømmer jeg at jeg ble overrasket. Og nysgjerrig. Og for å være helt ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger, men boka overrasket meg. I den positive retningen.

Vi møter en stor samling med karakterer her. Vi hopper mellom dem uten noen skille eller avklaring. Her hopper du fra den ene til den andre fra den ene setningen til den andre. Dette er noe jeg ikke er spesielt glad i, og er kanskje det som trekker ned boka litt. Allikevel er persongalleriet så variert at det imponerer. Alle er ulike. Alle har de personligheter, med arr og hemmeligheter. Og alle har de en utvikling i løpet av historien. Fantastisk.

Han flyttet blikket fra utgravingene og ned mot skolen, tok fram notatboka for å dra ut tiden, og håpet desperat at han ga inntrykk av å være en profesjonell politimann som fulgte protokollen.

Følelsene ligger hele tiden og bobler rett bak ordene her. Og Norton har gjort en fenomenal jobb med å beskrive de og gjøre de troverdige. Gamle lengsler, kjærlighet, sorg, skuffelse og knuste drømmer er alle representert. Noe som gir boken og karakterene en fin dybde. Jeg følte virkelig med alle karakterene. De var så levende, så troverdige.

Som Irish Times skrev: «En betydelig prestasjon … ekte karakterer og nydelige følelser.»

Man skulle tro at en bok skrevet av en humorkonge skulle være mer artig og kanskje til og med fjollete. Heldigvis er ikke fjollete et passende adjektiv om Jordfast. Vi finner humor her, men den er ganske lett og enkel. Det er ikke en humor som forstyrrer eller ødelegger historien.

Boken er godt skrevet, om enn noe rotete da den hopper mye fram og tilbake mellom karakterene. Den røde tråden er hele tiden lett synlig og lett og holde i, selv med all hoppingen. Oversettelsen er grei. Widerøe har gjort en god jobb, men jeg stusser på noen av ordvalgene, da spesielt adjektivene. Om dette er Widerøes oversettelse eller Nortons skrivestil er vanskelig å si da jeg ikke har noen referansepunkter.

Flere har kritisert boken for å falle litt mellom to stoler. Jordfast er satt inn i krim sjangeren, men den kan like godt passe inn i roman sjangeren. Dette er absolutt ingen krimkrim. Flere har kalt denne en kosekrim, og jeg syns den betegnelsen passer bedre. For hvis dette er en krim kan også bøker av Kathrine Webb og Lucinda Riley, blant andre, kalles krim. Dette er en roman med en kriminell handling som bakteppe. Det er vanskelig å sette boken i en sjanger. Eller i en bås, om du vil. Uansett er det en fin bok.

Alt i alt har Graham Norton skrevet en flott debutroman. Den grep meg godt og holdt meg fast til siste side var lest. Jordfast er en bok jeg kan anbefale.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Harpiks

Skrevet av Ane RielHarpiks | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.

Et sted på grensen

Skrevet av Emilie EdlandEt sted på grensen | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2017)

Sjanger: Erotisk roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Da jeg fikk spørsmålet om jeg ville lese en erotisk roman måtte jeg tenke meg godt om. Dette er ikke en sjanger jeg leser ofte. Faktisk finnes det kun én annen bok på min leseliste innenfor denne sjangeren, nemlig 50 Shades of Grey, en bok som unnlot å imponere. Jeg leste kun den første boken i serien og gidder ikke å se filmen. Likevel sa jeg ja til å lese Et sted på grensen. Den kunne jo tross alt ikke være dårligere enn 50 Shades of Grey.

Emilie Edland er et pseudonym og bak navnet står en 31 år gammel kvinne. Som meg har hun lest 50 Shades of Grey og falt ikke for den. Hun ønsket derfor å skrive en erotisk roman med en sterk kvinnelig hovedkarakter med dybde og substans. En kvinne som ikke bare er en passiv seksualpartner, som så mange av kvinnene i denne sjangeren er.

Hovedpersonen er Nora og hun har nok en gang startet på et nytt studie. Alle gode ting er tre, og hun håper hennes tredje forsøk på utdannelse vil fungere. Når hun endelig møter opp på et seminar, treffer hun Nicholas West. Tiltrekningen er momentan og absolutt.

Jeg har stått her i noen sekunder og vet, vet med hver nerve i kroppen; denne mannen vil jeg ha.

Det viser seg raskt at tiltrekningen er gjensidig, og de to starter et hett og dampende forhold. Forholdet starter som en pirrende lek, men hvor lenge kan man skille mellom kroppens behov og hjertets følelser?

Jeg måtte gjøre dette til en lek, så det ble litt mindre skummelt. Det er så frigjørende å innse at det er helt kurant å gjøre meg selv til et objekt så lenge det skjer på mine egne premisser.

Nora er en kvinne med masser av energi og selvtillit. Jeg må innrømme at jeg ble en smule sliten av den konstante jeg er pen og jeg vet det talen. Det er selvfølgelig positivt å ha selvtillit, men denne karakteren tar det hele til nye høyder. Men så endrer ting seg. Det viser seg nemlig at Nora har hatt alt annet enn en enkel oppvekst. Etter hvert slo det meg at selvtilliten hennes er et skalkeskjul. En mur. Det er vanskelig for andre å vite hvor de har henne. Hun gjemmer seg bak humor, oppfinnsomme sprell og sex. Min irritasjon gikk over til sympati etter hvert som jeg leste.

Nora er ment å være den rake motsetningen til Anastasia, hovedkarakteren i 50 Shades of Grey, og hun er heldigvis det. Nora har nemlig dybde og mange lag. Anastasia er den mest kjedelige og endimensjonale karakteren jeg noensinne har møtt. Det var ufattelig mye mer spennende å møte Nora og hele hennes personlighet.

«Men det er jo problemet! De forteller oss at vi kan oppnå alt, bli alt, gjennomføre alt. Vi skal ha den perfekte utdanningen og jobben, få god lønn og skape karrierer. Så skal vi være sexy, muskuløse og sosiale. Samtidig skal vi faen meg være den perfekte husmor anno 1950. Vi skal bake, fylle huset med perfekt interiør og vannkjemmede unger i merkeklær. I tillegg skal vi ha fantastisk sex med menn vi skal elske over alt på jord. Det er til å gråte av. Jeg orker ikke mer.»

Edland har prøvd å presse mye inn i boken. Dette er en erotisk roman med noko attåt, så å si. Dessverre falt mye gjennom. Forfatteren har tatt seg vann over hodet, og mange av parallellhistoriene knekker sammen under presset.  Noe som er synd, for jeg ser potensialet her. Absolutt. Det fungerer bare ikke bra nok slik det er nå. Boken kunne med fordel gått gjennom et par runder til med omskriving, innstramming og ikke minst en skikkelig språkvask. Det er ganske så mange merkelige ordvalg, og setningsoppbyggingen er mange steder rett og slett dårlig.

Videre treffer vi merkelige karakterer som jeg ikke skjønner hvorfor i det hele tatt er med. Kanskje er de inkludert for å gi mangfold, men for meg ble det bare tullete.

Selv om jeg endte opp med å like Nora, endte jeg ikke opp med å gi boken et spesielt høyt terningkast. Den føltes ufullstendig, og språket er merkelig og til tider latterlig. Hvis leseren liker slike bøker kun for sexens skyld (for ja, her er det masser av sex. Energien til Nora og Nicholas er av en helt annen verden), er denne boken sikkert god. For lesere som meg, derimot, lesere som krever noe mer enn bare dampende sexscener, er boken ikke mer enn middelmådig. Kanskje ikke det engang.

Et sted på grensen kom på markedet 23.03.2017

Julie Eilén har også anmeldt Et sted på grensen.

Takk til Juritzen forlag for leseeksemplar.