Katakombens hemmelighet

Skrevet av Tom EgelandKatakombens hemmelighet | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2013)

Sjanger: Ungdom/ krim

Kilde: Lånt av nevø Sigurd (13 år)

Anmeldt av Julie Karoline

Katakombens hemmelighet kom ut i 2013 og er Egelands første bok i en krimserie for ungdom. Samme år vant den Arks barnebokpris.

Bokens hovedkarakter er fjorten år gamle Robert. Han er sønn av en arkeolog og om somrene jobber han med moren sin på ulike arkeologiske utgravinger. Denne sommeren finner han og moren et smykke og et kart i en gammel vikinggrav. Kartet leder dem til en katakombe i Roma. Robert stenges inne i katakomben en kveld. Alene, tror han. Etter mystiske hendelser og en mirakuløs redning fra katakombene drar Robert og mor tilbake til Norge, men smykket og smykkets historie vil ikke gi slipp på Robert og han trekkes inn i et tusen år gammelt mysterium.

«Hva har jeg egentlig her i katakomben å gjøre?»

Herlig! Fullstendig herlig. Egeland har, med sine historiske kunnskaper og sin hjerne for mysterier og konspirasjoner, skapt en historie og en verden som fenger fra første side. En verden jeg raskt ble trukket inn i.

Boken er ikke lang, det trenger jo ikke en ungdomsbok å være. Allikevel er den proppfull av spenning, humor, oppdagelser og historie. Det er mye Egeland har klart å få med på så få sider. Imponerende.

Bakgrunnshistorien er god og bred, og selv om den ikke er beskrevet i detalj, får leseren med seg mer enn det som står svart på hvitt. Noe som gjør at boken passer like godt for voksne som for barn.

Språket er lett og ledig. Det var ikke mange vanskelige fremmedord, og de få som er kan lett forstås ut fra konteksten. Roberts små faktabokser gir ytterligere informasjon om begreper og historie. En artig vri som beriker historien. Faktaboksene kan lett hoppes over, de er først og fremst myntet på de som ikke har møtt disse begrepene før. Samtidig gir de artige innblikk i Robert som karakter.

Roberts fakta om Roma.

Roma er hovedstaden i Italia. Byen kalles også «den evige stad». Den ser ikke mye evig ut, spør du meg. Alt er gammelt. Eldgammelt. Og ufattelig varmt…

Vi lærer kanskje ikke så mye om Robert. Han er jo som ungdommer flest: hemmelighetsfull. Han er ung og meget nysgjerrig, noe som gjør han litt korttenkt og impulsiv. Det er ingen karakterutvikling her, hvis man da ikke regner med all den kunnskapen han tilegner seg.

Hvis det er noe jeg kan sette fingeren på, er det slutten. Jeg syns den er litt brå. Alt løser seg kanskje litt vel raskt. Samtidig kan den jo ikke trekkes ut i det uendelige. Slutten er spennende, absolutt, men jeg skulle ønske den varte litt lenger. Nå er jo dette en ungdomsbok og ikke myntet på voksne lesere, så jeg skal ikke syte for mye. Sigurd (13) mente slutten var bra.

Jeg anbefalte denne til en av mine elever som er en sterk leser (3. trinn), med forbehold om at det er en ungdomsbok og at han godt kunne legge den fra seg hvis den ble for vanskelig. Det var den visst ikke, for han slukte den, elsket den og har nå skaffet seg de neste bøkene i serien. Han fant ikke begrepene vanskelige, stoppet bare ved ordet katakombe, men som han sa: «da lærte jeg det også.» Så selv om Katakombens hemmelighet er en ungdomsbok, kan serien passe for yngre sterke lesere.

Både jeg og guttene (8 og 13) anbefaler Katakombens hemmelighet.

Robert presset seg inn mot veggen. Han ville ikke slå på lommelykten. Ville ikke gjøre seg synlig. Han prøvde å forestille seg hvem eller hva som kunne lage en sånn ulende lyd. Kunne en helt egen dyreart ha utviklet seg her nede i undergrunnen? Blinde, hårløse, underjordiske villdyr som spiste seg mette på rotter og flaggermus og insekter og alt som måtte forville seg ned hit? For eksempel unge gutter fra Norge?

In the Labyrinth of Drakes, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanIn the Labyrinth of Drakes | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2016)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen somre siden stod jeg i bokhandelen med en bok om drager i hånda. En bok jeg endte med å kjøpe. Lite vite jeg da at jeg skulle forelske meg i den boka, og dermed også hele serien. Akkurat da valgte jeg den fordi det var et bilde av en drage på forsiden, og det at den handlet om drager da. Det var A Natural History of Dragons. Første bok i A Memoir by Lady Trent serien. Jeg fant raskt ut at jeg bare måtte ha de neste bøkene i serien også, og The Tropic of Serpents og Voyage of the Basilisk er begge lest og anmeldt. Nå er det endelig In the Labyrinth of Drakes sin tur.

…This is my story, and I will tell it as I see fit. I will therefore follow the winding path that led me to the Labyrinth of Drakes – a path filled with every sort of obstacle, from scientific conundrums to assassination attempts – and invite you, gentle reader, to follow it with me.

Isabella drar på ny ut i verden for å studere drager. Hennes gode venn Thomas Wilker har endelig blitt tatt opp i det prestisjetunge akademiske miljøet og har gjennom sin nye stilling landet en jobb med drager. Spesifikt å finne en metode å temme drager på. Han nekter å ta jobben før også Isabella får tilbudet. Sammen reiser de til ørkenlandet Akhia hvor nedturer og oppturer står i kø for arbeidspartnerne. Og det er i den berømte Labyrinth of Drakes at Isabella gjør sin største oppdagelse.

Dette er kanskje den beste oppfølgeren til nå. Den ligger veldig nære A Natural History of Dragons, kanskje til og med bedre. Her er det spenning, kjærlighet og mest av alt drager. Av alle de fire bøkene til nå var denne den vanskeligste å legge fra seg.

Boken følger det samme mønsteret som tidligere. Isabella, nå Lady Trent, sitter på sine eldre dager og skriver en almanakk over sitt liv og sine oppdagelser. I hennes verden er hun en meget kjent person, og her er alles mulighet til å få den riktige og sanne gjenfortellingen av hennes liv og virke. Bøkene er skrevet i jeg-form, og er gjennomsyret av hovedpersonens skarpe vidd og humor.

I sometimes imagine there is a clerk behind a desk situated between the brain and the mouth. It is his job to examine utterances on their way out, and stamp them with approval or send them back for reconsideration. If such a clerk exists, mine must be very harried and overworked; and on occasion he puts his head down on the desk in despair, letting things pass without so much as a second glance.

Forfatteren har klart å skape en meget troverdig verden i en viktoriansk inspirert tidsalder. En tid da verden er i full forandring, i en blomstrende industriell revolusjon. Vi møter en verdenspolitikk vi kan kjenne igjen, med spillere og agendaer ikke så ulike de vi finner i den virkelige verdenen.

En del historie kommer også frem. Isabella er ikke bare interessert i de levende dragene, men også en gammel og glemt kultur som sies å ha temt drager. Overalt hun drar finner hun rester fra denne eldgamle kulturen. Å klare å bygge opp en så rik verden er fantastisk. Bredden og dybden i bøkene er utrolig. Jeg elsker det.

Det som også er artig med denne serien er det antropologiske synet, både med tanke på dragene og menneskene. Det er så mange observasjoner, så mange tanker og ideer, at bøkene gir leseren mye å tenke på. Dette er ikke bare pur underholdning, men så mye mer.

Isabella er ei kvinne som man kan se opp til. Hun er beintøff, smart, engasjert og elskverdig. Samtidig som hun er dumdristig og en smule korttenkt. Hun er ei skarp dame i en mannsdominert verden, og selv om hun motarbeides fra alle kanter, fortsetter hun sitt engasjement for dragene. I denne boken får vi også endelig vite hvordan hun ender opp med tittelen Lady.

A damned stupid way to get killed might have described any number of incidents in my life, had my luck been only a little different.

Nettet oversvømmes av ros om denne serien, og jeg kan ikke annet enn å hive meg på. Bøkene er så godt gjennomtenkt og skrevet at det er vanskelig å finne noe å kritisere. Spesielt denne boken. Dette er en serie som vil treffe mange, ikke bare fantasy fans. Dette er en del kostymedrama, en del eventyr, en del antropologi og en del spenning. Kort sagt en serie jeg anbefaler sterkt.

Jeg anbefaler nye lesere å starte med bok nr. 1.

Traitor to the Throne

Skrevet av Alwyn HamiltonTraitor to the Throne | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2017)

Sjanger: Ungdom/YA; Fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Da jeg leste Rebel of the Sands håpet jeg det ville bli en oppfølger, og jommen ble det dét. Traitor of the Throne er en fin og spennende fortsettelse på historien jeg forelsket meg i.

Boken plukker ikke opp historien akkurat der den forrige boken sluttet. Det har gått en tid, noen måneder, og Amani er nå et fullverdig medlem av motstandsbevegelsen. Etter noen uheldige hendelser havner hun i klørne på Sultanen, mannen opprørerne jobber mot. Her blir hun holdt til fange og tvunget til å utføre handlinger mot hennes vilje. I det skjulte finner hun en måte å komme i kontakt med opprørerne og finner sin plass som spion. Tilværelsen er langt fra trygg og det viser seg at Sultanen vet mer om opprørerne enn han viser. Hva nøyaktig er det Sultanen planlegger? Og vil Amani noen gang komme seg ut av palasset og tilbake til Jin?

And just like that, everyone was looking at me. If I’d known I was doomed to get this much attention I might’ve brushed my hair.

Traitor of the Throne drar historien lenger enn tidligere. Den blir dypere og får flere lag. Det handler ikke lenger bare om den tøffe Amani og den ville Jin, men bygges opp og videre. Denne dybden var noe av det jeg savnet i forrige bok. Veldig forfriskende.

Hamilton har tydeligvis lagt ned en del tid i oppbyggingen av verdenen Amani lever i. Her har hun tatt utgangspunkt i Midtøstens overtro og sagn, og flettet det inn i en troverdig sammenheng. Samfunnet er fryktelig mannsdominert, og Amani møter en del motstand for sin frimodighet. Hun blir konstant undervurdert på grunn av kjønnet sitt, og mange nekter å tro at hun er The Blue Eyed Bandit. For en kvinne kan da ikke gjøre alle de tingene som ryktene tilsier?

Amani er fremdeles tøff, rappkjefta og modig. Hun har oppdaget flere sider ved seg selv, både gode og dårlige, og strever med å finne sin plass i verden. Hun er, som tenåringer flest, i ferd med å finne seg selv. Dette er noe mange tenåringer vil kjenne seg igjen i, og Amani kan være et godt forbilde for mange.

Boken er på engelsk og skrevet i jeg-form. Srpåket er absolutt ikke vanskelig. Det er lett og ledig, og det flyter godt. Den røde tråden er lett og følge. Boken er proppfull av spenning, humor og overraskende hendelser. Det skal godt gjøres å finne en kjedelig passasje.

I min anmeldelse av Rebel of the Sands skrev jeg at det var behagelig å lese en kjærlighetshistorie som ikke var for komplisert. Vel, det viste seg at jeg var litt raskt ute. Jin er jo en ung mann og er vel like sta som Amani. Dermed er det duket for noen problemer for det unge paret. Heldigvis er det ikke snakk om et kjærlighetstriangel.

En annen ting jeg pekte på i anmeldelsen var det at jeg syns den kunne vært lenger. Situasjoner kunne vært mer utbroderende. Nå savnet jeg ikke det. Oppfølgeren er bredere og dypere. Jeg fant ingen repeterende situasjoner og jeg ble overrasket ved flere anledninger.

Det skal komme, i hvert fall, en bok til. Denne historien er på langt nær avsluttet. Jeg gleder meg til å lese videre om Amani. Dette er ungdomsbøker jeg anbefaler sterkt. Både for unge og voksne.

I glanced at the door they had come from. It was almost definitely locked. But it might not be. It would be stupid and reckless to dart out into the open and risk getting seen regardless. Well,, it looked like I was stupid and reckless then.

Djevelmasken

Skrevet av Tom EgelandDjevelmasken | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Dette er Tom Egelands sjette bok om Bjørn Beltø, og nå har jeg lest tre av bøkene om vår kjære arkeolog: Nostradamus` testamente (2012), Den 13. disippel (2014) og nå Djevelmasken.

I Djevelmasken blir Bjørn Beltø tilkalt til Juvdal som historisk sakkyndig. En rekke drap gjennom dalens historie knyttes til en flere tusen år gammel babylonsk maske og et magisk diagram fra middelalderen. Det bli opp til Beltø og finne sammenhengen. Ikke bare for mordet i 2015, men også til mord begått i 1963 og helt tilbake i 1708.

Jeg burde ha protestert. Som professor i arkeologi har jeg liten innsikt i politiarbeid, juss og etterforskning. De mysterier jeg søker løsningen på, er hundrevis – ja, tusenvis – av år gamle. I et beklagende tonefall burde jeg ha sagt at jeg nødig vil involvere meg. Jeg er arkeolog, burde jeg ha sagt, ingen detektiv. Jeg burde reist meg, takket høflig og gått. Men jeg lærer aldri. Så jeg gjorde ingen av delene. I stedet spurte jeg: «Hvordan kan jeg hjelpe?»

Bjørn Beltø er en fantastisk karakter. Personligheten hans har flere lag, han er absolutt ikke flat, med både gode og mindre gode sider. Han er sta, intelligent, nevrotisk, snill og undrende. Og i hver bok utvikler han seg. Det skulle kanskje bare mangle etter alle de merkelige situasjonene han har vært gjennom.

Vi er alle skyldige. I noe. Alle bærer vi på våre små, skitne hemmeligheter. Våre private nedrigheter. Skyldige inntil det motsatte er bevist.

Djevelmasken er noe annerledes enn de to forgående bøkene om Bjørn Beltø. Det er ingen verdensomspennende reise med hemmelige instanser i hælene. Vi holder oss i Juvdal hvor Beltø må samarbeide med et motvillig politi. Dermed er tempoet noe roligere enn hva vi er vant med. Dette ødelegger ikke. Og selv om jeg savner det høye tempoet med jakt og mektige/gale bakmenn, er det mer enn nok spenning her også, for Beltø er ikke den eneste som vil ha Djevelmasken.

Boken er delt opp i tre parallelle historier, fra tre forskjellige tidsepoker: 1708, 1963 og 2015. Jeg fant skildringen fra 63 en smule kjedelig. Delene er tydelig skilt fra hverandre.

Helt siden jeg leste Nostradamus` testamente har jeg vært fascinert av måten Egeland setter sammen en historie. De er så godt gjennomarbeidet, så godt skrevet. Jeg har enda til gode å finne et plotthull eller et dårlig sammensatt historieforløp. Det lurer overraskelser rundt hvert hjørne, alltid troverdig, men fullstendig overraskende. Jeg ble tatt på senga flere ganger, og ting er sjelden, om noen sinne, slik vi tror.

Djevelmasken er en meget god spenningskrim, eller thriller om du vil. Andre har kritisert Djevelmasken for å ikke være lik de forgående bøkene, dette merket jeg også og jeg innrømmer at jeg savnet de store konspirasjonsteoriene fra tidligere. Og selv om Nostradamus` testamente fremdeles står som min favoritt, anbefaler jeg Djevelmasken.

Slik enhver historie har sin begynnelse, har den også sin slutt. Eller har den det? Historien er et elveløp som finner stadig nye veier. Det finnes i bunn og grunn aldri noen begynnelse. Og heller ingen slutt. Alt bare fortsetter på en annen måte.

Paris for én

Skrevet av Jojo MoyesParis for en | edgeofaword

Forlag: Bastion (2016)

Sjanger: Novelle/novella

Originaltittel: Paris for one (2015)

Oversatt av Elisabeth Haukland

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis du har fulgt med på diverse bokblogger og boksider på nett har du nok fått med deg denne boken. Den har skapt en del debatt, ikke på grunn av selve historien, men på grunn av formatet. Jojo Moyes skrev denne som en del av et britisk prosjekt for å få flere voksne til å lese. Med andre ord skal den være kort, lettlest og fengende. En novella. I Norge ble historien utgitt som en roman. Forlaget begrunnet valget sitt med at vi ikke har sjangeren novella i Norge. Dermed blåste de opp skriften, la inn bilder og flere blanke sider for å få opp sidetallet. Hva slags begrunnelse er det? Jeg leser rett som det er romaner på knappe 100 sider. Tull og tøys, Bastion.

Hvis vi ser bort ifra det uheldige valget fra forlaget er dette en søt liten historie. Jeg likte den godt. Jeg ble ikke skuffet som det virker som mange andre har blitt, kanskje fordi jeg var forberedt. Jeg hadde fått med meg kritikken av den og kunne derfor lese den slik den var ment til å være, nemlig en kort og lettlest historie.

Nell har aldri vært i Paris. I en alder av 26 har hun egentlig aldri vært ute av landet. Hun er ikke impulsiv eller spesielt eventyrlysten, men en dag bestemmer hun seg for å gjøre noe utenom det vanlige. Hun bestiller en weekendtur for seg og kjæresten sin til Paris, men da dagen kommer ender hun med å dra alene til verdens mest romantiske by. Her kaster hun seg ut i bylivet som en ny og impulsiv Nell, og ender opp med å lære en del om seg selv.

Den siste halvtimen har hun hatt hamrende hjertebank og følt seg kvalm til langt opp i brystkassen. «Han kommer. Han kommer likevel. Han rekker det fremdeles,» gjentar hun inni seg.

Til å være en såpass kort historie har Moyes klart å få med en del. Her er det svik, kjærlighet, menneskelige relasjoner og ikke minst karaktreutvikling. Karakterene er forseggjort, spesielt Nell, og hun vokser en del gjennom historien. Boken er lettlest og ble unnagjort på under en time. Dermed er det ganske så imponerende at Moyes får med så mye.

Jeg likte også at det ikke er en stormende romanse vi tar del i her. For hva rekker man egentlig på en helgetur? Her møter vi mennesker med god kjemi; fremmede mennesker som trekkes mot hverandre av uforklarlige grunner. Vi kan vel kanskje si at dette er starten på noe, samtidig som det ikke nødvendigvis trenger å gå videre. To mennesker treffer hverandre og hjelper hverandre videre i livet. Det går an i løpet av en helg.

Det har vært den beste helgen hjemmefra noensinne.

Tilbake til forlagets valgte format. Det er bare tull av dem å skylde på manglende sjanger. Jeg skjønner godt hvorfor mange lesere ble skuffet av denne boken. Formatet tilsier en lang roman, og mange Moyes fans gledet seg nok enormt til det. Så viser det seg at forlaget har spilt på publikumet sitt. De har rett og slett lurt oss. Og det er synd at det går utover innholdet.

Hva er poenget med å blåse opp skriften? Det skurret så mye mot innholdet. Det føltes som om jeg leste en barnebok som inneholdt en voksenbok. Og hva med alle bildene? Helt unødvendig og bortkastet bruk av papir. Dette er bare forlagets ønske om å få inn mest mulig penger på en bok de vet vil selge godt. Dette skaper ikke et godt inntrykk av Bastion. Vi får håpe forlaget tar til seg kritikken.

Ønsker du å lese denne, håper jeg du nå er forberedt. Ta den som det den er; en kort historie om menneskelige relasjoner. Boken føyer seg flott inn i rekken av Moyes sine romaner. Liker du noen av de, liker du nok denne også.

Julie Karolines valgte forfatter 2017

Et nytt år er i gang, og det er på tide å starte en av årets utfordringer. Dette er blitt en av mine favoritt utfordringer, og jeg har gledet meg til å sette i gang.

Utfordringen går ut på å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. I fjor satset jeg stort og valgte meg Nicholas Sparks, som ved årets begynnelse hadde 19 utgivelser. Jeg rakk 18 av disse, og selv om jeg er en smule skuffet over at jeg ikke rakk alle 19, er jeg stolt over at jeg faktisk klarte så mange som jeg gjorde.

I år har jeg valgt meg en forfatter med litt færre utgivelser. Valget falt også på en kvinnelig forfatter for det er ikke til å stikke under en stol at det er færre kvinnelige publiserte forfattere enn mannlige. Dessverre.

Dermed falt valget på Suzanne Collins, en barne -og ungdomsbokforfatter.

Suzanne Collins | edgeofaword

Bildet er hentet fra Suzanne Collins offisielle hjemmeside

Fra Connecticut, USA, er Collins kanskje mest kjent for Hunger Games trilogien. En postapokalyptisk Sci-Fi for ungdom. Hunger Games ble en verdenssensasjon i bokform, og endte også  opp som fire blockbustere av noen filmer. Jeg har lest trilogien tidligere, men har absolutt ingen problemer med å lese den igjen. I tillegg har hun skrevet The Underland Chronicles (fantasy) samt to billedbøker.

Collins ga ut sin første bok i 1999, som er en del av et TV show hun skrev for Nickelodeon, der hun jobbet som forfatter for barne-tv siden 1991. Jeg har ikke tenkt til å lese denne.

Alt i alt er det ti utgivelser jeg skal lese:

The Underland Chronicles

  • Gregor the Overlander (Gregor i Underlandet) (2003)Grogor the Overlander | edgeofaword
  • Gregor and the Prophecy of Bane (Gregor og Baneprofetien) (2004)
  • Gregor and the Curse of the Warmbloods (Gregor og Blodets Forbannelse) (2005)
  • Gregor and the Marks of Secret (2006)
  • Gregor and the Code of Claw (Gregor og krigerens død) (2007)

The Hunger Games trilogyHunger Games | edgeofaword

  • The Hunger Games (Dødslekene) (2008)
  • Catching Fire (Opp i flammer) (2009)
  • Mockingjay (Fugl Føniks) (2010)

Andre bøkerYear of the Jungle | edgeofaword

  • When Charlie McButton Lost Power (2005)
  • Year of the Jungle (2013)

Jeg kommer til å holde dere oppdatert med utfordringen min, så følg med.

Tar du også utfordringen? I så fall hvilken forfatter velger du? Lykke til!

Kvinnen ved jordas kant

Skrevet av Gunhild Haugneskvinnen ved jordas kant | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2016)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Man antar at kvinnene hadde en friere stilling da de norrøne gudene rådet, enn etter at kristendommen ble innført. Likevel handler sagaene mest om menn. De er også skrevet av menn og tolket av menn. Svært få sagaer, om noen, har kvinner i hovedrollene… Jeg ble spesielt nysgjerrig på Frøydis – Leiv Eirikssons søster… Hvem var hun egentlig? Det får vi vel aldri vite. Jeg syntes uansett at Frøydis fortjente en egen saga. Gunhild Haugnes

Frøydis Eiriksdatter er ei frilledatter. Født under farens oppdagelse og ekspedisjon til Grønland, er hun farens øyesten. Han oppdrar henne til å bli en sterk og rådsnar kvinne. Uheldigvis har hun også arvet sin fars temperament. Det voldsomme bråsinnet får henne opp i flere problemer enn hun selv liker, men hun er ikke en som raskt gir opp på sine drømmer. Alt hun drømmer om er å reise. Å oppdage nye, urørte steder. En datter i en slekt av oppdagelsesreisende, er hun ikke en som lar kjønnet sitt stå i veien for det hun higer etter.

Vi følger Frøydis fra hun er sytten år (år 1000) til hun er en gammel dame på over 90. I løpet av disse årene skjer det masse. Frøydis gifter seg, får barn, har elskere, får fiender, reiser til Vinland, krangler og kjemper, elsker og utvikler seg. Alt i alt et langt, spennende liv.

Endelig bruser det i henne igjen, hvert pulsslag sender glede gjennom henne. Hun får lyst til å rope. Hun lever. Torvard forstår ikke at trangen til å reise er i blodet hennes, blodet hun har fått fra faren, farfaren og enda lenger tilbake… De er en hel slekt av oppdagere.

Frøydis er ikke en karakter jeg sympatiserte mye med en stund. Hun er hard, sta, snarsint og hevngjerrig, men etter hvert som hun blir eldre utvikler hun seg masse. Hun lever ikke et lett liv, i en verden der menn bestemmer, hvor religionen er i endring og naturen er hard og ugjestmild er hun en kvinne av sin tid. Karakterutviklingen hennes er stor, og jeg ble ganske så engasjert i henne og hennes liv.

Vi møter mange faktiske historiske mennesker her. Eirik Raude, vikingen som oppdaget Grønland. Leiv Eiriksson, som oppdaget Vinland. Også Gudrid Torbjørnsdatter, Torfinn Karlsevne, Bjarne Grimolvsson, Torvard Einarsson, Torgils Leivsson og Torbjørg Lillevolven, for å nevne noen. Frøydis selv er også en kvinne som faktisk levde, men det finnes svært lite informasjon om henne.

Vi får også lært en del om vikingene og deres levesett. Det er fremdeles masse vi ikke vet om denne tidsperioden, og mye må vi gjette oss til. Og selv om historien om Frøydis er fantasi og oppdiktning, er det en del ting i boken som faktisk skjedde. Oppdagelsen av Vinland for å nevne noe. Jeg likte svært godt de historiske fakta forfatteren har fått med. Dette og alle de faktiske personene bringer en fin dybde til romanen og vil også være av interesse for de interessert i vikinger og de store  Sagaene.

Kvinnen ved jordas kant holder et høyt tempo. Den er ikke spesielt lang, men det skjer noe stort sett hele tiden. Lange uvirksomme år hoppes over, vi er kun med på de mest betydningsfulle årene av Frøydis liv. Slutten fant jeg noe forhastet. De siste årene pløyes raskt gjennom og det føltes litt som om forfatteren bare ønsket å komme seg til slutten raskest mulig.

Men nå er det for sent, for sent for alt som kunne vært. Tiden er ubønnhørlig. Har den gått, kommer den ikke tilbake.

Skrivestilen er noe haltende. Det er ikke mye poetisk flyt. Hele boken føltes som en gjenfortelling. Som om dette ikke var den faktiske historien, men forfatterens raske gjenfortelling av den. Det føltes uvant til å begynne med, men aldri fælt. Dette er tross alt en saga, og skrivestilen reflekterer dette. Et flott stilistisk valg som hjelper på leseopplevelsen.

Jeg likte denne romanen. Jeg lo og gråt. Irriterte meg og gledet meg. Alt i alt en meget engasjerende bok som jeg leste på veldig kort tid. Anbefales til alle vikinger og kanskje spesielt til de som ønsker å lese flere bøker om sterke kvinner.

Kvinnen ved jordas kant slippes på markedet i dag, 26.01.17.

Tusen takk til Juritzen forlag for anmeldereksemplar.

Voyage of the Basilisk, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanVoyage of the Basilisk | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2015)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Voyage of the Basilisk er bok nummer tre i Lady Trents Memoirs, etter A Natural History of Dragons og The Tropic of Serpents. Bøkene er en krysning mellom kostymedrama og fantasy. Satt i en fantastisk verden i en viktoriansk tid er disse bøkene en ren fornøyelse å lese.

Depending on your temperament, you may be either pleased or puzzled to see that I have chosen to include my time upon the Basilisk in my memoirs. It was, of course, a lengthy period of my life, totaling nearly two years in duration, and the discoveries I made in that time were not insignificant, nor were the effects of that journey upon my personal life. Seen from that perspective, it would seem odd were I to pass it by.

Isabella er tilbake. Igjen reiser hun ut for å forske på drager, og igjen havner hun i de merkeligste situasjoner. Hennes ønske om å lage en bedre og mer riktig klassifisering av drager sender henne denne gangen om bord et lite handelsskip, the Basilisk, på en jordomseiling. Sammen med sin gode venn og samarbeidspartner Thomas Wilker, sin unge sønn Jacob og sin guvernante Abby. Med skipets kaptein, Aekinitos, og hans besetning trosser de uvær, sjøormer, religiøse dogmer og politisk spill for å lete etter og forske på drager.

“We haven’t done anything wrong.” I said to Tom, but it came out apprehensive. We had done nothing wrong – that we knew of. In a foreign country, though, it is easy to step awry, simply out of ignorance. And pleading innocence on those grounds does not always find a sympathetic ear.

Isabella har blitt noe eldre siden sist. Hun har flyttet inn til byen sammen med Jacob, Abby og venninnen Natalie (fra the Tropics of Serpents). Her koser hun seg i lag med likesinnede menn og kvinner og tilbringer de fleste ettermiddagene i livlige og intellektuelle samtaler. Hun har ennå ikke fått noe innpass i den mannsdominerte vitenskapsverdenen, men hun fortsetter å trosse sosiale normer og tvinger seg frem i sitt valgte felt. Hun er ei dame med bein i nesa. Hun er snarrådig og smart, og har en ganske så herlig humor.

And why, I ask you, did Aekinitos look at me when asking what we had done? I did not think I had done anything while aboard the Basilisk to make him assume that between Tom and myself, I would be the troublemaker.

Det er ikke mange rolige sider i denne boka, det skjer noe stort sett hele tiden. Isabella har en tendens til å ramle inn i de mest absurde situasjoner, men hun er alltid villig til å gjøre det som trengs for å komme seg ut av dem igjen. Hun er en forsker tvers igjennom, og det er lite hun ikke er villig til å gjøre for sine kjære drager.

You might think that my two recent brushes with death – three, if you count the dengue fever – would be enough to dissuade me from foolish action for a while. Then again, if you have been reading this series from the first volume, you might not.

Det som gledet meg enormt i denne boken var at det handlet mer om drager enn i the Tropic of Serpents. Vi møter også flere forskjellige typer drager enn tidligere. Alltid med et antropologisk syn og en vitenskapelig kjerne. Jeg elsker det. Her finner vi ikke de magiske og skremmende dragene fra så mange fantasybøker. Her er de levende dyr. Et helt slektstre av dyr, med underarter og biologiske tilpasninger, som lever side om side med mennesker. Man finner mange av Darwins tanker og oppdagelser i denne bokserien, og leseren blir dratt inn i en virkelighetsnær tid da mennesker nærmest ramlet over nye oppdagelser daglig og til et samfunn som higet etter ny kunnskap.

He was watching me closely. “You do not have to do this,” he said. I managed a small laugh. “That should be my epitaph when I die. She did not have to do it.”

 

Bøkene om Lady Trent er originale, spennende, morsomme og interessante. De er virkelig i en klasse for seg og jeg anbefaler de varmt.

The Vagrant

Skrevet av Peter NewmanThe Vagrant | edgeofaword

Forlag: Harper Voyager (2015)

Sjanger: Sci-fi/fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

The Vagrant is his name.

He has no other.

Friendless and alone he walks

a desolate, war-torn landscape.

His purpose is to reach the Shining

City and deliver the only weapon that

may make a difference in the war.

But the Shining City is far away and

the world is a very dangerous place.

The Vagrant er en Seraph Knight, en av de siste igjen etter et voldsomt og blodig slag. Et slag som dømte store deler av verden til mareritt, korrupsjon og voldsomme ødeleggelser. Nå, åtte år etter slaget, skal han frakte et våpen tvers over landet til The Shining City. Hans følgesvenner er en liten baby og en geit, og sammen møter de mye motstand: fiender som ønsker våpenet og mennesker som øyner store gevinster. Sakte, men sikkert tar de seg frem over det ødelagte landskapet. De møter nye venner og fiender, mens de stadig rykker nærmere målet.

Dette er Peter Newmans debutroman. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Kan verden reddes av denne rene og uskyldige kjærligheten?

Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig. Mange ganger måtte jeg lese setninger på nytt, både fordi jeg møtte ord jeg ikke kunne, men også fordi setningene var vanskelig satt sammen. Det er ofte normalt at engelske bøker virker vanskelige i starten hvis jeg nettopp har lest flere bøker på norsk, men denne gangen rettet det seg ikke etter som jeg kom lenger ut i boken, selv om jeg er ganske så stødig i engelsk. Dette er engelsk for viderekommende. Hemmet det leseopplevelsen min? Ja, dessverre.

Språket er også skrevet på en svært distansert måte. Jeg kom aldri helt inn på karakterene. Noe kan skyldes det vanskelige språket, men det meste skyldes skrivestilen. Det er få beskrivelser. Få dype innblikk i hva som skjer. Det var som å se historien utfolde seg gjennom en kikkert. Detaljer ble slørete og vanskelige å få øye på. Jeg kunne ønske Newman åpnet opp historien mer. Åpnet opp karakterene. Slik det er nå ble det mye plass til egen tolkning, ikke at jeg har noe imot det, men det ble litt for mye av det gode.

Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. The Vagrant er en karakter man blir glad i. Kanskje nettopp fordi leseren kan gi han så mange egne karaktertrekk. Hans kjærlighet for babyen er sympativekkende, mens geita står for de fleste humoristiske stikkene.

Selv om boken er veldig spennende og original, trakk det vanskelige språket ned leseopplevelsen. Dermed er det ikke en bok jeg kan anbefale til alle. Dette er en bok som trenger en leser som er stødig i engelsk.

Året som gikk, 2016

Nå er Edge of a Words første fulle år gjennomført, og for et år det var. For et bokår! Å sitte og se tilbake er som å se et høyt tårn med bøker, avbrutt her og der av andre skriverier og hendelser. Det har vært moro. Bokhyllene våre bugner over av nyanskaffede bøker. Vi har grått og ledd, smilt og fnyst. Vi har lest gode og dårlige bøker. Vi har diskutert bøker til langt på natt. Vi har anmeldt og anbefalt.

Noen utfordringer har vi hatt. Vi valgte hver vår forfatter i begynnelsen av året, med det målet å lese alle bøkene til valgte forfatter. Stine-Marie valgte Ian McEwan, mens Julie Karoline valgte Nicholas Sparks.

Slik gikk det med Stine – Marie:

Jeg ga opp denne utfordringen i sommer, og endte opp med kun fire bøker. Med et hektisk år på hjemmefronten ble Ian McEwans bøker ganske enkelt for tunge. Lesetiden besto for det meste av den korte togturen til og fra jobb og et par kapitler på sengen om kvelden, og Ian McEwan krever ofte mer.

De fire bøkene jeg fikk med meg var Amsterdam, The Child in Time, The Cement Garden og Enduring Love. Av disse likte jeg The Cement Garden best, dog denne kan være vanskelig å fordøye for enkelte.

Slik gikk det med Julie Karoline:

Jeg kom meg i mål. Nesten. Da jeg startet utfordringen satt Sparks med 19 utgivelser. Av disse leste jeg 18. Den siste ble ikke lest rett og slett fordi jeg ikke fikk tak i den. Den er nok der ute et sted, men den fant ikke veien til meg (noen andre bøker med samme tittel gjorde det, men ikke av riktig forfatter). I løpet av året kom det også enda en utgivelse. Denne valgte jeg bort, siden utfordringen min var de 19 romanene som fantes ved starten av året. 

Hvorfor er Sparks så populær? Vel, du vet hva du får. De er lettleste, forutsigbare, søte og romantiske. Og noen ganger er det det en trenger. Men å lese alle etter hverandre? Anbefales ikke. Det ble for kjedelig, for gjentakende. Jeg sitter igjen med flere gode opplevelser, til og med noen overraskelser, men Sparks er en forfatter som har funnet sin nisje og han holder seg der. Det blir nok en stund til jeg leser noe av han igjen…

På Goodreads Reading Challenge 2016 satte vi oss som mål å lese 100 bøker. Dette klarte vi med et nødskrik. Det ble noen intense lesedager rett før nyttår, derfor har vi bestemt oss for å senke målet litt dette året.

Vi satte også i gang en bokbingo 2016. Denne forsvant dessverre litt i løpet av året.

Stine – Marie klarte å fylle ut kun én rekke, diagonalt fra øvre venstre hjørne til nedre høyre hjørne. I tillegg ble ni «løse» ruter fylt ut.

Julie Karoline klarte å fylle ut 6 rekker; to vannrette, tre loddrette og en diagonal (fra øvre venstre hjørne til nedre høyre hjørne).

Tidlig på året snublet vi over bokryggpoesi. Det resulterte i tre dikt fra oss:

Bokryggpoesi #1

Bokryggpoesi #2

Bokryggpoesi #3

Det har for det meste vært bokanmeldelser fra oss i år, men noen andre skriverier ble også publisert:

Balance 

Brevet

Av alle utfordringene vi ga oss selv i 2016 var det kun én som handlet om å skrive, nemlig NaNoWriMo. Denne vant vi begge etter en intens måned med skriving. Siden konkurransens slutt har vi ikke jobbet med historiene våre – vi trengte en liten pause – men nå som jula er over skal vi nok finne dem frem igjen.

I løpet av året kom vi oss vekk fra lesekroken nå og da, og inn på noen boktreff. Vi fikk med oss Forfatterne kommer hos Gyldendal i høst, samt to pocketpartyer:

Sommerens pocketparty

Høstens pocketparty

En enorm mengde bøker ble lest, hele 100 titler på tvers av sjangre, fra barnebøker, til krimbøker, til bøker om å skrive. Mange av disse har vi anmeldt, mens andre har vi valgt bort på grunn av tidsmangel.

De som er lest, men ikke anmeldt, er:

Og fjellene ga gjenlyd av Khaled Hosseini

Døde menn går på ski av Knut Nærum

Birkebeinerne av Jon Ewo

Håndbok for lysets krigere av Paulo Coelho

De få utvalgte av Peter Høeg

Omtrentlig landskap av Peter Stamm

Året av Tomas Espedal

La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson

Stormens søster av Lucinda Riley

Dinotopia av James Gurney

Puttes eventyr i blåbærskogen av Elsa Beskow

On Writing av Stephen King

Skrivehistorier av Nils – Øivind Haagensen

Hypnotic Writing av Joe Vitale

Splintret av Neal Shusterman

Lost for Words av Edward St. Aubyn

With Malice av Eileen Cook

The Sunshine and Biscotti club av Jenny Oliver

Sleeping Giants av Neuvel Sylvain

Age of Myth av Michael J. Sullivan

The Host av Stephenie Meyer

Heng ham ikke vent til jeg kommer av Per Egil Hegge

God natt – Bok og musikk av Vegard Markhus

Snart sover du av Haddy N’jie og Lisa Aisato

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Enduring Love av Ian McEwan

Eliten (Utvelgelsen 2) av Keira Cass

Den Ene (Utvelgelsen 3) av Keira Cass

The Last Star av Rick Yancey

Paris for en av Jojo Moyes

The Voyage of the Basilisk av Marie Brennan

In the Labyrinth of Drakes av Marie Brennan

The Vagrant av Peter Newman

Djevelmasken av Tom Egeland

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Et helt halvt år av Jojo Moyes

Den 13. disippel av Tom Egeland

Jeg lar deg gå av Clare Mackintosh

Den siste vikingkongen, krigens læregutt av Jan Ove Ekeberg

Rød dronning av Victoria Aveyard

De vakreste av Karin Slaughter

Etter deg av Jojo Moyes

Fie Faller av Therese Aasvik

Ondskapens kall av Robert Galbraith

Vi ba aldri om vinger av Vanessa Diffenbaugh

Utvelgelsen av Kiera Cass

Oljeregnbuer av Angela Hagen

Toner fra et piano av Nicholas Sparks

The 5th Wave av Rick Yancey

En kvinne i Berlin av Anonym

Den syvende demonen av Øivind Borge

An Ember in the Ashes av Sabaa Tahir

Fotografiet av Nicholas Sparks

My Name is Lucy Barton av Elizabeth Strout

Markspist måne av Sally Gardner

Lycke av Mikaela Bley

A Natural History of Dragons, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Et vanskelig valg av Nicholas Sparks

De druknedes bok av Erika Swyler

Rebel of the Sands av Alwyn Hamilton

Dagboken av Nicholas Sparks

Harry Potter and the Cursed Child av J.K. Rowling, Jack Thorne og John Tiffany

En trygg havn av Nicholas Sparks

A Walk to Remember av Nicholas Sparks

The Strange and Beautiful Sorrows av Ava Lavender av Leslye Walton

En vakker dag av Colleen Hoover

Det beste av meg av Nicholas Sparks

Fordi overlevelse ikke er nok av Emily St. John Mandel

Jeg kommer snart av  Selma Lønning Aarø

Marsboeren av Andy Weir

Leserne i Broken Wheel anbefaler av Katarina Bivald

 Arven av Kathrine Webb

Netter i Rodanthe av Nicholas Sparks

Tre uker med min bror av Nicholas Sparks og Micah Sparks

Amsterdam av Ian McEwan

Flaskeposten av Nicholas Sparks

For the Most Beautiful av Emily Hauser

Den største straffen av Robert Wilson

Den lange hvite skyens land av Sarah Lark

Rydde ut av Helene Uri

Time Travelling with a Hamster av Ross Welford

Den lengste reisen av Nicholas Sparks

The Mistborn Trilogy av Brandon Sanderson

The Borrowers av Mary Norton

The Cement Garden av Ian McEwan

Norsk sokkel av Heidi Linde

The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

See Me av Nicholas Sparks

The Infinite Sea av Rick Yancey

The Child in Time av Ian McEwan

Varsjøen av Thomas Marco Blatt

Den ene pluss en av Jojo Moyes

Et skjebnemøte og Ved første blikk av Nicholas Sparks

Kjære John av Nicholas Sparks

Julies vokter av Nicholas Sparks

Vi takker for et flott bloggår og ser frem til et nytt år full av leselyst, leseglede, anmeldelser og andre bok og skrive relaterte ting.

Godt nytt år!