The Tropic of Serpents, a Memoir by Lady Trent

Skrevet av Marie BrennanThe Tropics of Serpents | edgeofaword

Forlag: Titan Books (2014)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Bok nr. to i serien Memoir by Lady Trent. Jeg leste den første, A Natural History of Dragons, i fjor. En bok jeg kjøpte mest for bildet på forsiden (en drage), og som jeg endte med å forelske meg i. I sommer endte jeg med å kjøpe de neste tre bøkene i serien, men med så mange bøker i lesebunken min har jeg foreløpig bare lest denne. The Tropic of Serpents er en flott oppfølger.

… during these years I found myself accused of fornication, high treason, and the status as the worst mother in all of Scirland. It is rather more than most women manage in their lives, and I own that I take a perverse sort of pride in the achievement.

Isabella, altså Lady Trent, er ei dame med bein i nesa. Hun har levd et spennende og ikke et rent så lite farefullt liv og det er hennes eget liv hun skriver om. I den første boken får vi høre om hennes første tur til Vystrana for å studere drager og selv om denne turen endte med å bli ganske så skummel og sorgtung, gjorde den lite for å slukke det brennende engasjementet hun har for drager. Faktisk så brenner bare flammen sterkere.

Det har gått noen få år siden hun fikk sønnen sin, men hun er rastløs etter en ny ekspedisjon. Sammen med sin gode venn, mr. Wilker, og en ny bekjent, Natalie, forlater hun sin tre år gamle sønn hos sin svoger og drar til Eriga for å studere sumpdrager. Her havner hun midt i en politisk kamp og hennes forsøk på å redde dragene setter henne i livsfare flere ganger.

But we aren’t any kind of threat, are we?” “No,” I said. “I don’t see how we could be.” Later I would recall those words with a great deal of irony.

En kvinne i en mannsdominert verden. En smart kvinne i et samfunn der kvinner skal holde seg hjemme og oppdra barn, Isabella setter konvensjonene på prøve. Hun nekter å føye seg etter samfunnets normer. Hun kjemper for alt hun får, mens hun tynges ned av alt samfunnet krever av henne. Hun er ei kvinne man kan se opp til. En kvinne som forandrer verden.

‘Would that I were a man,’” I said, quoting Sarpalyce’s legend. “Except that I do not wish I were a man. I only wish that being a woman did not limit me so.”

Isabella elsker drager og hun er villig til å ofre mye for dem. Hennes verden vet svært lite om dem og hennes nysgjerrighet er fascinerende. Dessverre handler denne boken alt for lite om drager. Ja, de er der. Og ja, det er alltid det underliggende temaet, men her er det mye politikk. Det skjer ganske mye med Isabella som ikke har så mye med drager å gjøre. Istedet får vi vite mye om landene hun besøker. Forskjellige kulturer og normer som er ganske interessante. Brennan har hentet mye fra våre egne kulturer og jeg liker hennes portrettering av disse, men jeg savner dragene.

Give me dragons any day; I understand their ways far better than those of my fellow human beings. We make our world much too complicated.

Til tross for manglende kontakt med drager (ikke misforstå, det er drager her), er boken svært spennende. Isabella har en fantastisk humor. Sarkastisk og til tider ganske så mørk. Hun utvikler seg stadig og er en sterk kvinne som man ikke kan annet enn å respektere.

… knowing and experiencing were separate things.

Språket i boken er lett og direkte. Den er skrevet i jeg-form, uten noen gang å hoppe inn i hodet på de andre karakterene. Er det ting som ikke Isabella ser eller skjønner, gjør ikke vi det heller.

Jeg hadde ingen problemer med engelsken. Den er lett å forstå, med få fremmedord. Jeg vet ikke om bøkene er oversatt til norsk, men med det enkle språket passer denne for mange.

Disse bøkene er så originale og spennende at de er vanskelig å legge fra seg. Dette er ikke en typisk fantasy bok. Det er ingen kamp mellom det gode og det onde her. Det er ingen dverger eller alver. Dette er en helt vanlig verden, med helt vanlige mennesker, men en verden med drager. Brennan har skrevet en flott og unik fantasybok med en dæsj av historiskroman/kostymedrama. Anbefales.

Astrid Terese har også anmeldt The Tropic of Serpents og den neste i serien The voyage of the Basilisk.

Et vanskelig valg

Skrevet av Nicholas SparksEt vanskelig valg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2010)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Choice (Grand Central Publishing, 2007)

Oversatt av: Truls Holst Kopperud

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Med denne boken har jeg klart å komme meg over halvveis i min utfordring 2016. Nå er 10 av 19 bøker lest. Jeg har lest gode og dårlige bøker. Jeg har grått og ledd. Jeg har blitt overrasket og jeg har blitt skuffet. Nicholas Sparks har levert et varierende sett med historier.

Hvor langt burde mennesker strekke seg i den sanne kjærlighetens navn?

I et vanskelig valg møter vi Gabby og Travis. De er naboer og hundeeiere begge to. Da Gabby oppdager at tispen hennes er drektig konfronterer hun Travis og legger skylden på hannhunden hans. Det er bare et problem, hannhunden er kastrert. Flau over sin overreaksjon holder Gabby seg unna Travis, men det er ikke lett da det viser seg at Travis er den lille byens veterinær. Komplikasjoner etter tispens fødsel tvinger Gabby til å ta kontakt med Travis og de bestemmer seg for å starte på nytt. Et vennskap vokser dem imellom og snart vokser også sterkere følelser. Gabby må raskt velge mellom Travis og Kevin, sin nåværende kjæreste.

«Jeg vil bare si at det har gledet meg å bli kjent med deg de siste par dagene.» «Og det har gledet meg å bli kjent med deg.» «Men er du lei for at dette må ta slutt?» «Det behøver ikke ta slutt. Vi er fremdeles naboer.» «Og jeg er sikker på at kjæresten din ikke vil ha noe imot om jeg dro på motorsykkelturer med deg igjen, eller tok deg med på piknik eller at du satt i bassenget med meg. Eller hva?»

Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Du vet hva Gabby velger for dette er tross alt en kjærlighetsroman. Av alle hans bøker er nok denne den mest forutsigbare jeg har lest til nå. Selv om jeg liker karakterene, Gabby er litt ulik tidligere heltinner, klarte jeg ikke å engasjere meg i historien. Den ble for lang og for enkel. Selv med et forsøk på en plottvist på slutten hjalp det ikke opplevelsen.

Språket er lett, sidene fyker raskt forbi. Leseren trenger ikke å fundere mye på hva forfatteren mener. Det lette språket gir lite rom for misforståelser og det er ikke noe lesning mellom linjene. Oversettelsen er heller ikke den beste. Noe som ikke hjelper på en slik middelmådig bok.

Det boken er full av er klisjeer. Store romantiske klisjeer jeg rett og slett himlet med øynene over. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå. Det blir for lite originalitet i denne. Jeg har nevnt i tidligere anmeldelser at jeg liker forutsigbarheten og kjærligheten i Sparks bøker, men denne ble rett og slett for lite WOW.

«Kjærligheten er en vidunderlig ting. Den gir livet mening. Jeg elsker å være forelsket.»

Et vanskelig valg var en av to Sparks bøker jeg hadde lest fra før. Jeg syntes den var kjedelig den første gangen jeg leste den, og inntrykket har ikke endret seg etter andre gjennomgang. Det finnes en rekke Sparks bøker jeg anbefaler mer enn denne, slik som Toner fra et piano, Fotografiet, Den lengste reisen og Minnenes melodi.

«… bare man kommer inn til kjernen, er folk stort sett nokså like. … Folk gjør i hovedsak de samme erfaringene og tenker de samme tankene, men på en eller annen måte er det ingen som unnslipper troen på at hans eller hennes erfaringer på alle tenkelige måter er enestående.»

Neste bok blir Tre uker med min bror. En bok Nicholas Sparks skrev med sin bror Micah Sparks.

Den 13. disippel

Skrevet av Tom EgelandDen 13. disippel | edgeofaword

Forlag: Aschehaug (2014)

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Den femte boken om arkeolog Bjørn Beltø, og den andre boken i serien jeg har lest. Tidligere har jeg lest Nostradamus´ testamente. At jeg ikke har lest de tre første bøkene ennå er ikke et problem, bøkene kan lett leses individuelt. Allikevel kan det være lurt å ha lest de tidligere bøkene da Den 13. disippel kommer med noen vitale avsløringer. Dette gjør ikke meg noe, jeg har tenkt å lese de første allikevel.

Bjørn Beltøs venn og kollega Victoria ligger for døden. Hun trygler Bjørn om hjelp til å løse et gammelt mysterie, nemlig forsvinningen til en israelsk arkeolog i 1978. Da Victorias mann og sønn blir overfalt av ukjente gjerningsmenn vekkes Bjørns nysgjerrighet. Hva skjedde egentlig i -78? Sammen med den forsvunne arkeologens datter reiser han til Israel for å komme til bunns i mysteriet.

En nøkkel, men ingen lås. Et brev uten mening. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å nøste eller hva jeg leter etter. Mitt liv i et nøtteskall.

Man skal ikke lese mange sidene før boken fanger deg i sitt mysterie. Hva har skjedd? Hvorfor? Hva fant de? Tempoet øker raskt, vi får få rolige sider, før vi fyker av gårde. Dette er spenningskrim, eller thriller, på sitt beste. Tempoet river deg med, og med en slik fart at man ikke merker hvor mye tid har gått eller hvor mye man har lest, før huset blir stille og alle lysene er slukket og du innser at du er den eneste som fremdeles er våken. Og hva gjør du da? Jo, du leser videre.

Selv om tempoet er høyt og mysteriet er fengende, er ikke denne like spennende som Nostradamus´ testamente. Lenge skjønte jeg ikke helt sammenhengen med hva karakterene snakket om, temaene de diskuterer, og selve forsvinningen på 70-tallet. Kanskje det var noe jeg ikke fikk med meg, kanskje jeg overså noe, men selv om jeg var forvirret leste jeg videre og løsningen kom, heldigvis, for en dag.

En arkeolog graver ikke først og fremst i jord og sand, men i det ukjente. Vi vet aldri hva vi kommer til å finne. Eller hvilken betydning det vil ha. Arkeologi er et fag uten fasit…

Tom Egeland er en mester i å bygge opp historier, da spesielt konspirasjonsteorier. Jeg elsker det. Dette er min type krim. Det ligger en enorm mengde bakgrunnsarbeid bak bøkene om Bjørn Beltø, og Egeland spinner det sammen til noen flotte konspirasjonshistorier.

«Høres ut som noe Dan Brown har funnet på.»

Dette er bøker som får deg til å tenke, til å fundere, og selv om det er fiksjon føles det som om man lærer noe. Fantastisk.

Denne boken ga absolutt mersmak. Og selv om slutten på enkelte tidligere bøker har blitt avslørt, skal jeg absolutt lese dem. I år kom det også ut en ny bok om Bjørn Beltø, Djevelmasken, og den har jeg nå sikret meg et eksemplar av. De tidligere bøkene er nå på salg i pocketutgaver, ganske så billig, så det er ingen unnskyldning for ikke å kjøpe de. Bortsett fra for meg, siden jeg har to av bøkene i hardcover og dermed ønsker alle i samme format. Jeg kan ikke fordra serier med bøker hvor alle er i forskjellig format. Det ser så rotete ut i hylla mi.

Alle lurer alle. Sånn er det med den saken. Vi har alle våre motiver, våre skitne små hemmeligheter.

En trygg havn

Skrevet av Nicholas Sparks En trygg havn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2011)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Safe Haven (2010)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg er godt i gang med utfordringen min, nå har jeg lest hele ni av nitten bøker, alle skrevet av Nicholas Sparks. Begynner jeg å bli lei? Ja, egentlig. Kommer jeg til å gi meg før jeg er i mål? Nei, absolutt ikke. Litt sta er jeg jo og jeg har en rimelig stor dose med konkurranseinstinkt, selv om den eneste jeg konkurrerer mot er meg selv (og tiden, men den går nå uansett om jeg leser eller ikke).

Denne gangen falt valget på En trygg havn.

I den lille landsbyen Southport ankommer den sky og stille Katie. Hun gjør lite ut av seg og prøver å holde seg i skyggene, men Alex, en enke med to små barn, klarer å trekke henne ut av skyggene. De forelsker seg, men Katies mørke fortid henger over dem og kan ende med å trekke dem fra hverandre.

«Nei,» sa Katie. «Venninnen min er redd hele tiden.» «Det er det som er mot. Hvis hun ikke hadde vært redd, ville hun ikke hatt behov for mot. Jeg beundrer det hun gjorde.»

Tja, ikke en spesiell eller original historie Sparks har begitt seg ut på denne gangen. To mennesker møtes, faller for hverandre, men noe henger over dem og kan trekke dem fra hverandre. Denne boken føyer seg godt inn i rekken av Sparks romantiske bøker. De er relativt like, ikke spesielt overraskende, og kjærligheten ligger over bøkene som en stor klisje. Du får det du ønsker i denne boken.

Noen ting har for øvrig Sparks gjort annerledes denne gangen. Den store, mørke hemmeligheten til Katie ligger ikke rett opp i dagen. Vi får små hint, vi klarer å gjette oss frem til den, men ikke nøyaktig hva som har skjedd. Det er først langt ut i boken vi får ta del i denne fortiden. Borte er den lange og punktvise oppramsingen av karakterenes liv som vi har sett i flere av de andre bøkene hans. Her trekkes den ut og blir en mer føyelig del av historien. Spenningen om nøyaktig hva Katie har gjort holdes lenge og kommer først frem i en troverdig del av boken.

Selv om disse karakterene også har en forkjærlighet for vin, slipper vi den nøye beskrivelsen av matlaging som vi har sett tidligere. Boken virker rett og slett tettere. En god del av det unødvendige pjattet er luket bort. Igjen er en bok med en flott handlingskurve, med flere uventede overraskelser og en ganske så spennende avslutning.

«Kjærlighet betyr ikke noe hvis du ikke er villig til å forplikte deg,» sa hun. «Og du må ikke bare tenke på det du vil, men hva han vil. Ikke bare nå, men i fremtiden. … hvis du bryr deg om han, så må du være villig til fullt engasjement. Uansett hva fremtiden måtte bringe. Uansett hvor redd du kan komme til å bli.»

Karakterene er nokså like som de vi har møtt tidligere, de er ikke så ulike disse heltene og heltinnene til Sparks. Men, som jeg har nevnt tidligere, er noe av det jeg liker med bøkene hans er hvor hverdagslige karakterene hans er. Som bookreporter.com uttalte det: Sparks har blitt en yndlingsforfatter på grunn av sin evne til å ta for seg helt vanlige mennesker, sette dem i spesielle situasjoner og lage uventede avslutninger.

Som så mange andre av Sparks bøker er også denne filmatisert. Filmen er helt ok, med gode skuespillere. Filmen holder seg tett til boken, med uvanlig få tilpasninger, så her er det egentlig ikke noe tap å kun ha sett/lest en av delene.

For meg ble dette en helt på midten av treet bok, litt nærmere de gode enn de dårlige. Hvorfor jeg ikke liker den bedre enn jeg gjør er jeg ikke helt sikker på. Kanskje jeg har lest for mange av bøkene til Sparks nå på alt for sammenpresset tid. De blir så like, selv med sine ulike plott. Det jeg begynner å savne er litt forandring i karakterene og mer originalitet. En trygg havn er en helt grei og lettlest bok som ble lest i løpet av noen få late dager.

«Jeg er ikke sikker på om noens liv blir slik de har tenkt seg. Vi kan ikke gjøre mer enn å prøve å gjøre det beste ut av det. Selv når det virker umulig.»

Neste bok ut er Et vanskelig valg.

The Borrowers

The Borrowers and the Borrowers AfieldThe Borrowers | edgeofaword

Skrevet av Mary Norton

Forlag: Orion (2011)

Sjanger: Barnebok

Kilde: Gave

Anmeldt av Julie Karoline

Mary Norton (1903-1992) var en britisk barnebokforfatter. Hun skrev totalt fem bøker om Lånerne (the Borrowers). Før det publiserte hun to andre bøker (som ga grunnlaget for Disney-filmen Hokus Pokus Kosteskaft): The Magic Bed Knob; or, How to Become a Witch in Ten Easy Lessons (1943) og Bonfires and Broomsticks (1945). Den første boken om Lånerne kom i 1952 og den andre i 1955. Disse to ble utgitt i en samlet utgave i 2011, og det er denne samleutgaven jeg var så heldig å få i bursdagsgave fra Stine-Marie i år.

Da jeg var yngre gikk tv-serien om Lånerne på tv i romjula. Hver dag måtte jeg tidlig opp for å se neste episode. For noen år siden kom jeg over serien på DVD og endte med å kjøpe den på flekken. Det er en søt liten serie på to sesonger som jeg nå har sett flere ganger. Da Stine-Marie ga meg boken i våres ble jeg kjempe glad. Jeg har så mange fine og koselige minner om denne historien, og endelig skulle jeg få lese dem.

I begge bøkene møter vi Kate. Hun er ei ung jente som bor sammen med foreldrene i et lite hus. Her leier de ut den ene stuen til gamle mrs. Mrs. May og Kate tilbringer mye tid sammen, og det er Mrs. May som forteller historien om Lånerne. Lånerne er små mennesker, bare 15 cm høye, som bor i små sprekker og hulrom i gulv og tak i gamle hus. De overlever ved å låne fra de store menneskene.

How else to explain the steady, but inexplicable, disappearance of certain small objects around the house. Not only safety-pins, needles, pencils, blotting paper, match-boxes, and those sort of things, but… if you did not open a drawer for any length of time you never found it quite as you left it: something was always missing – your best handkerchief, your only bodkin, your carnelian heart, your lucky six-pence.

Mrs. May forteller om en liten familie med lånere: Pod, Homily og Arrietty Clock. De bor under gulvet på kjøkkenet i et stort, gammelt hus og er de siste Lånerne igjen i huset. Den viktigste leveregelen til Lånerne er at de ikke skal bli sett. Arrietty er imidlertid ei nysgjerrig 13 år gammel jente, og blir sett av en menneskegutt. I stedet for å rømme blir hun venner med gutten. Noe som setter i gang en serie med spennende hendelser.

“I’ve never heard of no girl going borrowing before.” “The way I look at it,” said Homily, “and it’s only now it’s come to me: if you had a son, you’d take him borrowing, now wouldn’t you? Well, you haven’t got no son – only Arrietty. Suppose anything happened to you or me, where would Arrietty be – if she hadn’t learned to borrow?”

Bok nummer to starter der den første slutter, etter en liten cliff-hanger. Derfor var det greit å ha begge bøkene i samme innbinding. Ingen av bøkene er spesielt lange, men de få sidene er fulle av spenning. Norton har skapt en fin verden for de ressurssterke og oppfinnsomme Lånerne, og ved hjelp av humor og fantasi kommer denne verden tydelig frem.

For Lånerne er menneskene en utdøende rase. De kjenner tross alt bare til menneskene i huset, og der bor det ganske få. De har også et ganske så løst forhold til det å låne. Når det blir poengtert at Lånerne faktisk stjeler fra menneskene svarer Arrietty med å le høyt. For menneskene er jo tross alt der for Lånerne, dermed er det å låne. Å stjele er når man tar ting fra andre Lånere uten å spørre.

Human beings are for Borrowers – like bread’s for butter.

En artig liten vri på begreper, og slike er det flere av i bøkene. Humoren sitter løst, og det er morsomt å lese hvordan enkle ting får to forskjellige synspunkter, et fra Lånerne og et fra menneskene. Og selv om man humrer litt av Lånerne og deres “skjeve” moral, er det lett å skjønne deres ståsted. Norton har klart å blande disse to forskjellige verdenene på en flott måte.

Bøkene ble skrevet på femtitallet og de har ikke gjennomgått en språkvask siden da. Skrivestilen og ordene er fremdeles de originale, noe som skaper litt problemer ved mange fremmedord, men som samtidig gir en flott nostalgisk følelse. Jeg savnet i hvert fall ikke en fornying av teksten. Språket til Lånerne er også litt vrient. Det er fullt av grammatiske feil og tilpassede begreper, men samtidig veldig søtt. Hvorfor det er slik er forklart i boken. Det er heller ikke endret på fonten eller på de mange flotte tegningene i boken.

Bøkene er artige, spennende og originale. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor disse historiene fremdeles er meget populære. De passer like godt til barn i dag (også voksne barn…), og jeg anbefaler de på det varmeste. Hvis du ikke ønsker å bryne deg på de eldre engelske begrepene finnes bøkene i norske utgaver.

“Where is all this danger? I didn’t see any.” “It is everywhere,” he said, after a moment. “Before and Behind, Above and Below.”

Det finnes flere filmatiseringer og serier om Lånerne, og her er et klipp fra serien jeg forelsket meg i som barn:

En vakker dag

Skrevet av Colleen HooverEn vakker dag av Colleen Hoover | edgeofaword

Forlag: Gursli Berg (2016)

Sjanger: Roman

Originaltittel: Maybe Someday (Atria Paperback, 2014)

Oversatt av Dorthe Erichsen, Hilde Lyng og Lisa Vesterås

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Bursdagen til Sidney blir ikke som hun hadde tenkt seg. Først får hun vite at hennes kjæreste er utro med hennes beste venninne. Deretter mister hun jobben. Knust og hjemløs tas hun inn av naboen Ridge. De to har pratet sammen et par uker over tekstmeldinger, for det meste om hans musikk. Men hun finner fort ut at han ikke har fortalt den fulle sannhet om seg selv.

Gjennom musikken finner de to felleskap og nærhet, og snart begynner gnistene å fly. Men Ridge har kjæreste, og deres voksende kjærlighet er umulig.

Jeg liker det ikke.

Jeg liker det.

Jeg gjør ikke det.

Jeg gjør det.

Nettopp. Råtten sjel. Korrumpert, råtten sjel.

En vakker dag er sukkersøt. Den er så søt at du får pels på tennene av å lese den. Alt er så intenst og så viktig og så fantastisk. Og det er så vondt og så godt på en og samme tid.

Fjerner vi dette fra historien innser vi at det egentlig skjer veldig lite ellers i historien. Liker du ikke å lese side opp og side ned om inderlige følelser, kan jeg si med en gang at dette ikke er boken for deg. Her får du en smakebit du kan gange med ti:

Jo nærmere han kom og jo lenger vi stirret på hverandre, desto sterkere ble behovet som fylte kroppen. Det var ikke et grunnleggende behov, som behovet for vann når jeg er tørst eller behovet for mat når jeg er sulten. Det var et umettelig behov for lindring. Lindring for all lyst og alt begjær jeg hadde holdt inne.

Jeg visste ikke at begjær kan kjennes så sterkt. Det fortærer hver eneste del av deg, og forsterker sansene en million ganger. Der og da forsterker det synssansen, og det eneste du klarer å fokusere på er mennesket foran deg. Det forsterker luktesansen, og plutselig blir du bevisst på at håret hans er nyvasket og at skjorta kommer rett fra tørketrommelen. Det forsterker følesansen så huden kribler og fingertuppene sitrer, og det eneste du vil er at han skal ta på deg. Det forsterker smakssansen, gjør munnen sulten og krevende, og det eneste som kan tilfredsstille, er lindringen fra en annen munn som søker det samme. Og hvilken sans forsterker begjæret aller mest?

Hørselen.

Hoover deler fortellerrollen mellom Sidney og Ridge. Spørsmålet om hvorvidt følelser gjengjeldes fjernes derfor fra historien, og vi sitter igjen med et følelsesladet trekantsdrama.

Beretningen fortelles i et lett og ledig språk, som til tider kan føles litt keitete. Hoveddialogen er i form av tekstmeldinger, noe som gjør dette til en bok du kan lese på en ettermiddag. Dessverre inneholder boken en del skrivefeil og gramatiske feil. Gursli Berg kunne derfor med fordel ha påspandert en omgang til med korrekturlesing.

En vakker dag vil tilfredsstille søtsaksbehovet ditt og gi deg en real injeksjon av følelser og umulig kjærlighet. Len deg tilbake og la deg rive med, gjerne med musikken til Griffin Peterson og Colleen Hoover på øret.

Dette er nok en bok for mange, men den var ikke for meg. De gangene jeg leser romantisk litteratur foretrekker jeg humoren til en god chicklit. Her ble humoren erstattet av drama, og resultatet ble litt for kvalmende søtt for meg.

Beathes bokhjerte  og Pervoluto har også anmeldt denne, og førstnevnte tilbyr en helt annen mening enn min.

Bokryggpoesi #3

Poesi er ikke alltid enkelt, faktisk er det aldri enkelt.

Noen ganger svømmer vi i et hav av inspirasjon, andre ganger går vi milevis i en ørken på leting med en ønskekvist.

Det som skiller en poet fra en som pusler med poesi er trangen til å skrive når havet av inspirasjon for lengst er tørket inn.

Jeg vil ikke kalle meg en poet. Jeg trenger min inspirasjon for å bevege meg inn i denne kunstformen, og denne gangen fant jeg den i bokhylla. Her er mitt første bidrag til tradisjonen med bokryggpoesi på fredager.

Bokryggpoesi | edgeofaword

Hjertet er en ensom jeger,

alltid redd,

når vi mister oss selv

liv etter liv

Julie Karoline var versemakeren bak bokryggpoesi #1 og #2, men vi er ikke de eneste bokbloggerne som legger ut bokryggpoesi. Du kan lese flere på Pias kulturkrok, Beathes bokhjerte og Med bok og palett.

 

Rebel of the Sands

Skrevet av Alwyn HamiltonRebel of the Sands | edgeofaword

Forlag: Faber Faber Limited (2016)

Sjanger: ungdom/YA; fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man finner en bok i fantasyhylla hos bokhandleren hvor det står: Like Katniss? Love Rey? Meet Amani. Hva gjør man da? Jo, man kjøper den. Fint omslag har den og.

Amani er ei foreldreløs jente i et mannsdominert samfunn. Hun står i fare for å bli gift med sin onkel (som har flere koner fra før) og er villig til å gjøre hva som helst for å komme unna. Så da hun møter Jin, en kjekk, ung mann som gir henne muligheten til å komme unna, griper hun den. Før hun vet ordet av det står hun midt oppe i et opprør. Et opprør mot landets overhode, Sultan Oman.

And then came that grin. I might have traitor eyes, but Jin had that kind of smile that would turn over whole empires to the enemy – that made me feel like suddenly I understood him exactly, even though I knew nothing about him.

Sammen begir Amani og Jin ut på en farefull ferd i et land full av sand og magi. De havner i flere livsfarlige situasjoner, men så lenge de holder sammen kommer de seg gjennom farene. Etter som dagene går og de smetter unna den ene situasjonen etter den andre oppstår det følelser mellom dem.

Dette er en veldig søt og lettlest ungdom- og fantasy bok. Amani er ei tøff jente med bein i nesa. Hun er rappkjefta, sterk og modig. Jeg vil si at hun, akkurat som både Katniss og Rey, er et godt forbilde for mange unge jenter. Hun har lært seg selv å skyte, hun er faktisk flinkere enn flere menn, og hun er tøff nok til å kjempe mot et samfunn som ser ned på henne pga kjønnet hennes.

Dette er en bok som bruker Midtøstens folketro og overtro, med djinner og gouhls. Det er som tatt ut av tusen og en natt. Verdenen Amani bor i er et land av sand og ørken, med en nådeløs sol og uutholdelig tørste. Hvis ikke fiender tar henne, står overnaturlige vesener og venter i skyggene, og en hard ørken som tar livet av de som ikke er forberedt venter rundt hushjørnet.

The desert didn’t let weakness live. And we were still alive.

Boken er veldig lettlest. Det tok ikke mange timene å komme gjennom den. Det er få stillestående pauser, det skjer noe hele tiden. Actionscenene er korte og flere er dessverre litt repetitive. Her kunne forfatteren gjort det bedre. Boken føles litt som en filmatisering av en bok, hvor mye er kuttet ned eller forkortet. Jeg kunne ønske den var lenger.

Verdenen som er brukt ligner mye på vår, alle landene heter noe som ligner på virkelige land. Menneskene har navn som kommer fra Midtøsten. I starten trodde jeg alt snakket om overnaturlige vesener og magi bare var historier, men det viser seg fort at i denne verdenen er det virkelig. Jeg fant det artig at forfatteren har brukt en verden så lik vår.

Jin og Amani faller fort for hverandre, og jeg fant det forfriskende å lese en ungdomsbok som ikke inneholdt et kjærlighetstriangel. Jin og Amani passer sammen. De hører sammen. Det føles naturlig og troverdig. Vi slipper de klisjèaktige elsker han meg? Hvem elsker jeg? Han eller han? Det er ikke noe påtvunget med denne kjærlighetshistorien. Den har en fin naturlig kurve.

Jeg likte denne boken godt. Veldig godt. Jeg likte hovedpersonen, verdenen og kjærlighetshistorien. Hvis det er noe jeg kan utsette er det nettopp det at jeg kunne ønske boken var lenger. Det var flere situasjoner som kunne holdt på litt lenger. Men som ungdomsbok er den herlig. Den har tempo, overraskende momenter, kjærlighet og action. Språket er ikke for vanskelig, så den kan godt leses på engelsk.

Tell me how you want your story to og, he says, and we’ll write it straight across the sand.

Rebel of the Sands er Alwyn Hamiltons debutroman. Vi kan jo alltids håpe at det kommer flere bøker om Amani og Jin. Uansett om det skjer eller ikke skal jeg absolutt holde et øye med denne YA forfatteren.

Det beste av meg

Skrevet av Nicholas SparksDet beste av meg | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2012)

Sjanger: Roman

Originaltittel: The Best of Me (2011)

Oversatt av Elsa Frogner

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

 

Jeg leser meg videre i min utfordring, og nå kom turen til Det beste av meg. Jeg har ingen spesifikk rekkefølge jeg leser bøkene i, men leser de etter hvert som jeg får tak i de på biblioteket. Alle bøkene til Sparks er lette å få tak i, både i bokhandelen og på biblioteket. Dette er tross alt meget populære bøker.

Jeg ga deg det beste av meg. 

Dawson Cole og Amanda Collier er fra to vidt forskjellige familier. Amanda kommer fra en av byens rike og mektige familier, mens Dawson er en Cole, en familie av kriminelle og forhatte folk. Dawson ønsker ikke å følge i familiens spor, han er smart og skoleflink, og så fort han får sjansen flytter han vekk fra dem. Da Amanda forelsker seg i Dawson, skjønner han ikke hvordan han har gjort seg fortjent til henne, og selv om kjærligheten dem imellom er voldsom velger han å gjøre det slutt med henne. Han ønsker nemlig ikke å stå i veien for en trygg og god fremtid. Etter 20 år finner de tilbake til hverandre en helg og kjærligheten som alltid har ligget der blomstrer opp igjen. Nye forpliktelser og gammelt hat sliter i forholdet, og Amanda må ta noen tøffe valg.

… det kjentes merkelig naturlig å skravle i vei, nesten som om de bare tok opp tråden etter en lenge avbrutt samtale.

Boken handler om kjærlighet, ingen overraskelse det. Og denne kjærligheten møter tøff motstand. En kjærlighetshistorie som er dømt til å mislykkes. For det er ikke slik at kjøligheten overvinner alt. Forpliktelser og gamle hendelser setter ofte store hinder og uansett hvor mye to mennesker elsker hverandre blir det ikke alltid nok.

Hun hadde lært så alt for godt at kjærlighet ikke alltid var nok.

Det beste av meg er nok ikke Sparks mest originale historie. Amanda og Dawson er ikke forfatterens mest originale karakterer heller. Dawson er stille og sterk. En god lytter, romantisk, trygg og snill. Amanda er godheten selv, moderlig, kjærlig og sterk. Perfekte eksemplarer av hvert sitt kjønn. Litt for enkelt egentlig. Selv om Amanda er meget sta, har ingen av dem noen store lyter ved sine personligheter. Jeg kunne ønske de var litt mer dynamiske.

Handlingen er ikke spesielt nytenkende eller super spennende. Med den settingen Sparks la kunne han ha dratt spenningen enda lenger, men Sparks er en romantiker og det er romantikken han legger vekt på. Boken er søt, absolutt, men litt for forutsigbar og endimensjonal.

Språket er heller ikke det beste i denne boken. Om det er oversettelsen er litt vanskelig å si. Jeg har lest flere bøker oversatt av Elsa Frogner og hun har gjort bedre inntrykk tidligere. Dermed vil jeg tro at det er selve språket i boken. Noen setninger var merkelig satt sammen, og noe måtte jeg lese flere ganger før jeg skjønte dem. Nå leser jeg veldig fort, så noen ganger blingser jeg, spesielt når ord er stokket om på i setningene.

Boken er veldig rotete der vi hopper fra person til person fra avsnitt til avsnitt. Vi følger ikke bare Dawson og Amanda, men en håndfull andre mennesker også. Alle er viktige for historien, men jeg trengte ikke like gode innblikk i alles liv for det. Sparks kunne godt ha ryddet litt opp i dette.

Boken er filmatisert, og filmen er relativt søt. Det er en del store endringer mellom bok og film, men jeg syns filmen rydder opp litt i den rotete historien. Det er ikke færre personer å holde rede på, men slik hopping mellom karakterer fungerer bedre på film enn i bok.

Alt i alt kan jeg ikke si at dette er en av de bedre bøkene til Sparks. Det er flere andre av hans bøker jeg anbefaler bedre enn denne. Det beste av meg er nok dessverre en bok som fort går i glemmeboken.

Han elsket henne fortsatt, nå var hun sikker på det, og erkjennelsen var berusende. … Hun kunne ikke lenger benekte den enkle sannheten at for første gang på årevis føltes det som hun endelig var kommet hjem.

Neste bok er En trygg havn.

Til nå har jeg anmeldt disse av Sparks romaner:

Dagboken

Flaskeposten

Minnenes melodi

Netter i Rodanthe

Fotografiet

Toner fra et piano

Den lengste reisen

 

Rydde ut

Skrevet av Helene UriRydde ut | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Roman

Kilde: Goodiebag pocketparty Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Stine-Marie og jeg var på pocketparty hos Gyldendal en dag i juni. Alle som møtte opp fikk med seg en goodiebag da vi gikk og denne boken var en av bøkene i posen. Helene Uri er ei kjent forfatter med 16 romaner under beltet i tillegg til 6 bøker hun har skrevet sammen med andre. Flere av bøkene er oversatt til andre språk. Rydde ut er den første romanen hennes jeg leser.

Helene er i gang med å skrive en roman om Ellinor, en kvinnelig lingvist. Under arbeidet med denne romanen dør Helenes mor. Romanen tar en bråsving og ender opp med å handle like mye om Helene som Ellinor. Nå som den eldre garde er borte fra Helenes liv blir hun plutselig veldig opptatt av hvor slekten hennes kommer fra, da spesielt sin farfar som hun vet lite om. Rydde ut er en roman om språk og historie. En roman om savn, tilhørighet og ord.

Dette er en meget spesiell roman. Den er en del fiksjon og en del biografi. Romanen om Ellinor fletter seg inn og ut av Helenes liv i en sorgfull periode av hennes liv. Og selv om Helene bedyret ovenfor ei venninne at hun aldri skulle skrive seg selv inn i en roman, endte hun opp med å gjøre nettopp det.

Du kan skrive deg selv inn i boken, sier hun. Nei, sier jeg. … Jeg skriver ikke på den måten, sier jeg, har aldri gjort det og kommer aldri til å gjøre det. Å jo, sier venninnen min. Jeg kan love deg her og nå at jeg aldri kommer til å skrive en bok der jeg selv er med, sier jeg irritert…

Selv om romanen hopper mellom fantasi og virkelighet blir det aldri forvirrende. Ellinor blir en måte for Helene å bearbeide sitt eget liv og sorg, og forfatteren fletter mye av sitt faktiske liv inn i Ellinors fiktive.

Tre kvinnekropper. Mammas, min og Ellinors. De henger sammen, den ene er utenkelig uten den forgående, først mammas, så min, så Ellinors.

Språket er lett, mer som en samtale. Ord og utrykk, både kjente og nye, flettes sømløst inn i teksten. Helene skriver på en måte som trekker leseren inn og det var lett å følge. Jeg likte denne skrivestilen veldig godt og ble raskt revet med i følelsene som ligger rett bak ordene.

Å være sørgende ligner på å være skrivende. Når skrivingen er på sitt mest intense, ser jeg alt ut fra romanen jeg holder på med. … Nå ser, hører og lukter jeg mamma overalt.

En annen ting jeg likte godt var måten jeg fikk ta del i utviklingen av Ellinor og historien hennes. Den utarbeides gjennom boka, men tar aldri over hendelsesforløpet. Jeg vil si at mesteparten av romanen handler om Helene og hennes søken etter historie. Noen ganger følte jeg at dette tok litt stor plass. Det ble til tider litt langtekkelig og repetitivt, selv om disse delene var meget interessante og velskrevne.

Boken har ikke en definitiv slutt, hvordan kan den det? Dette er jo et utdrag fra Helenes liv. Boken slutter da sorgen ikke er like voldsom lenger og når Ellinors historie ender. Det var artig å se hvordan Helene utvikler romanene sine, hvordan hun jobber med dem. Gjennom hele boken er hun veldig åpen om sin skriveprosess. Det var også artig å se hvor mye hun innarbeider egne opplevelser og erfaringer inn i romanene sine. Hun legger mye av seg selv i dem.

Gråten tar henne. Det er akkurat sånn det føles, som en utenforstående kraft bestemmer over henne, feier med seg, tvinger henne i kne, får kroppen hennes til å gjøre ting hun ikke kan kontrollere. Hele kroppen rister av tårer. Hun lar tårene strømme. Det er godt, som om noe smelter i henne, noe som raser ut av henne i et skred.

Flere har hevdet at dette er en av Helenes bedre romaner. Det kan jeg ikke uttale meg om, men det jeg vet er at jeg kommer til å lese mer av henne for jeg likte denne boken godt. Jeg anbefaler Rydde ut for deg som ønsker å lese en annerledes roman.

Ting er som ord. Et enkeltord har en klar funksjon, er slett ikke uten betydning. Et ord kan være vakkert og velklingende. Eller det kan gi motbydelige assosiasjoner. Men det er først når ordet inngår i en sammenheng med andre ord, at det kan svulme, bristeferdig av mening.