Moxie

Skrevet av Jennifer Mathieu Moxie | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: Moxie: a novel

Oversatt av Hilde Stubhaug

Sjanger: Ungdom

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis og en super innføring i hva feminisme egentlig er og hva feminister kjemper for.

«Nice legs. When do they open?»

Vivian Carter er ei sekstenåring som bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. På skolen er det guttene som råder og jentene må passe på hva de har på seg, hva de spiser, hva de de sier og hva de gjør. Sjåvinistiske kommentarer og urettferdige kleskoder er dagligdags kost for Vivian og venninnegjengen. En dag får Vivian nok. Bblant morens ting finner hun gamle feministiske slagord og kamprop som inspirerer henne til å skrive en feministisk fanzine. Denne deler hun ut anonymt på skolen og plutselig er Moxie et begrep og skolen blir tvunget ut i endringer i det jentene samler seg i en grrrl power revolusjon.

«Velkommen tilbake, Moxie»

En inspirerende bok, absolutt. Og informerende. Den gir et godt innblikk i hva feminisme egentlig er og hvorfor det er så viktig at vi fremdeles kjemper for likestilling mellom kjønnene. Vi kan jo håpe at flere av situasjonene i boken er overdrevet, men vi kan ikke se bort ifra at det er slik på mange skoler rundt om i verden. Vi vet jo at for mange jenter og kvinner i enkelte land er det mye verre.

Jeg er helt sikker på at han ikke gjør det med vilje, men som gutt har han ingen anelse om hvordan det er å komme gående bortover en gang og vite at man blir vurdert etter størrelsen på rumpa eller puppene. Han kommer aldri til å forstå hvordan det er å måtte tenke to ganger over hva man tar på seg, og hvordan man sitter og går og står, i tilfelle det ikke tiltrekker rett type oppmerksomhet, eller verre: i tilfelle det tiltrekker feil type oppmerksomhet. Han kommer aldri til å skjønne hvor skremt og fullstendig gal en jente kan bli av å føle seg som den personlige eiendommen til et enormt guttemonster som har besluttet at det kan klå og beføle og rangere deg når som helst og akkurat slik det måtte ønske. 

Boken er lettlest, og passer fint til målgruppen. Selv om skrivestilen ikke er det beste jeg har vært borti er boken såpass interessant og spennende at det mer enn veier opp for litt dårlig settingsoppbygging. Vivian er en herlig karakter, en godt portrettert tenåring. Hun er en karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i og en man kan se opp til.

For ikke bare møter Vivian sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig,  finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på feminisme.

«Jeg vil jo ikke gi noen av de dyrebare guttene konsentrasjonsproblemer.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Hvis du ønsker mer grrl power:

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Ungdomsbok om voldtekt og slutshaming:

Hun ba om det av Louise O’Neill.

 

Reklamer

Ruth

Skrevet av Elizabeth GaskellRuth | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min valgte forfatter i år er Elizabeth Gaskell. Jeg skal lese flere av hennes utgivelser, deriblant Ruth.

Gaskell fikk mye kritikk i sin samtid for Ruth, fordi hun valgte å skrive om en såkalt fallen kvinne. Mange hyllet hennes modige portrett av en kvinne på vrangsiden av samfunnet, mens andre mente hun skrev om noe som aller helst burde ties om.

I dag mener mange at boken er for tam og og at Ruths problemer ikke er alvorlige nok. For å forstå boken riktig er leseren nødt til å sette seg i hvordan samfunnet var i viktoriatiden og hvor lite som skulle til for at en kvinne falt ut av samfunnet. Også hvor ødeleggende det kunne være for kvinnene selv om Gaskells skrivemåte er tam i forhold til dagens standard. I hennes samtid var nok boken sett på som ganske vulgær.

«I have done very wrong»; murmured Ruth.

Ruth er ei ung foreldreløs sekstenåring som jobber som syerske i en liten engelsk landsby. Her treffer hun rikmannssønnen Henry Bellingham, som sjarmerer henne og overtaler henne til å bli med han til London. Et år senere befinner de seg i Wales, fremdelses ugifte, da Henry blir alvorlig syk. Hans mor blir tilkalt og hun nekter Ruth å ha noe med sønnen å gjøre. Fortvilet blir den gravide Ruth igjen mens hennes kjære Henry røskes vekk fra henne.

Da alt virker som mørkest møter hun mr. Benson og han gir henne en sjanse til et nytt liv, hvor ingen vil vite hvordan hun har levd det siste året og hvor hun kan oppdra barnet sitt i fred. Hun blir hos mr. Benson og hans søster i flere år og sønnen vokser opp i et kjærlig og trygt hjem. Da Bellingham plutselig vandrer inn i livet hennes igjen og det nye livet hennes ramler ned rundt henne og hun blir nødt til å ta et valg mellom egen stolthet og sosial aksept.

«The Lord may help her to guide her steps aright. He may. But I’m afeard she’s treading in perilous places».

Som sagt: i dag hadde vi ikke tenkt to ganger om en kvinne levde sammen med en mann uten en ring på fingeren, men det er ikke mange år siden det var helt utenkelig. Og kvinnene som allikevel fant seg i slike situasjoner ble helt utestengt fra samfunnet de tilhørte. Bare det å skrive om en slik kvinne skapte rabalder. Gaskell, som ofte valgte å skrive om de lavere klassene på den sosiale stigen, var ei tøff dame som valgte dette som tema.

Boken gir oss et flott innblikk i hvordan samfunnet fungerte på 1800-tallet og hvor lite som skulle til før en kvinne ødela ryktet sitt. Kvinner var ikke akkurat verdt så mye på den tiden. Og selv om ting ordner seg for Ruth, er det lett å forestille seg hvor vanskelig det kunne være for andre.

Poor Ruth! Her faith was only building up vain castles in the air; they towered up into heaven, it is true, but, after all, they were but visions.

Ruth er ei elskelig person. Noen har kritisert henne for å være for perfekt, og ja, det er litt vanskelig å finne negative karaktertrekk ved henne, men de er der, de få som er. Mr. Benson og søsteren hans har nok flere lag, det samme med flere andre karakter vi blir kjent med, og i sammenligning med de blir Ruth dessverre litt kjedelig.

Engelsken er relativt vanskelig, og det tar tid å lese seg gjennom boka. Ikke bare er det brukt en del ord som ikke brukes så mye lenger, men også ord som har endret mening. I tillegg er det flere lange setninger, hvor det er lett å surre seg bort i innholdet. Dette er, med andre ord, en bok for lesere som er stødig i engelsk.

Uansett er det en bok det er verdt å få med seg. Litt tam, ja kanskje, men absolutt interessant.

 

I min fars hus

Skrevet av Ingegerd HenriksenI min fars hus | edgeofaword

Forlag: Juritzen forlag (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken ramlet ned i postkassen min en dag på sensommeren, sendt fra Juritzen. Selv om det alltid er hyggelig å få bøker, må jeg innrømme at jeg kviet meg litt for å lese denne. Ryktene om at boka er en tøff lesing hadde nemlig nådd meg også. Samtidig ønsket jeg å lese den, så jeg bet tennene sammen og leste boka en dag jeg fant meg selv alene på hytta. Kanskje like greit at jeg var alene, for dette var tøff lesing og tårene falt ganske tett.

Catharin er ei lita jente på fem år. Hun er helt overbevist om at hun ikke kommer til å leve til hun blir seks. For det har far sagt.

«Jeg skal drepe deg. Jeg skal drepe deg med mine egne hender. Jeg skal kvele deg eller stikke deg med kniv eller drukne deg. Du skal aldri bli seks år».

Far liker også Catharin best naken og i sengen sin. Seksuell misbruk av far blir raskt den vanlige hverdagen til jentungen. I huset bor også mor og lillesøster. Og når far begynner å kaste lystne øyne på den nyfødte lillesøsteren bestemmer Catharin seg for å gjøre alt hun kan for å beskytte babyen. Selv om Catharin forteller alle hun møter om hva far gjør, er det ingen som hjelper henne og hun er redd for hva som vil skje med lillesøsteren når hun snart skal dø. For mor? Hun er mer opptatt av å redde familiens rykte enn å innse hva som foregår.

«Du må ikke snakke hele tiden, skjønner du», sa hun og så snillere ut i ansiktet. «Det er ikke alt som skal snakkes om, og du har så mye fantasi også, vet du», fortsatte hun.

Tøff lesing, ikke sant? Og det er ikke lett å sitte å skrive anmeldelse på en slik historie. Boka er hjerteskjærende, sår, vond, tøff og ekkel. Er man forberedt på det, går lesingen forsåvidt greit. For selv om innholdet er vondt, er selve skrivestilen enkel og det tar ikke lange tiden å lese gjennom boka.

Boken er skrevet ut fra Catharins perspektiv. Å skrive en historie sett gjennom en femårings øyne er ikke lett, men Henriksen har gjort en glimrende jobb. Hun har lagt mye vekt på ansiktsuttrykk for å vise følelsene til de rundt jenta, samtidig er det en del leseren må lese mellom linjene for å få med seg. Det er mange ord og situasjoner jenta ikke forstår, og forfatteren har klart å få frem dette på en fin måte.

«Kjære lille Catharin», sa hun. «vær så snill: Ikke snakk om tisser. Ikke snakk om menn. Ikke snakk om far. Du kan snakke veldig lite, og så kan jeg si det som skal sies.»

Dette er en historie jeg tenker mye på. En historie som kommer til å være med meg lenge. En historie som blir ekstra fæl når man vet at dette faktisk er realiteten til mange barn og unge. Absolutt verdt å lese.

«Du må passe deg selv», sa hun sint. «Du er snart seks år».

Tusen takk til Juritzen for anmeldereksemplar.

Intuisjonisten

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Artemis

Skrevet av Andy WeirArtemis | edgeofaword

Forlag: Del Rey (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Og etter en slik bok er det vanskelig å komme med noe like bra. Det ser vi gang på gang, blant de fleste forfattere. Bok to er sjelden like god som bok en. Og det er det samme her. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Jazz Bashara bor i Artemis, den første byen på månen. Hovedandelen av menneskene i byen er turister fra jorden, men noen har gjort byen til sitt hjemsted. Tross alt: noen må jo vaske hotellrommet etter at turisten har forlatt det. Jazz jobber som sjauer, offisielt, mens i det skjulte er hun byens største og beste smugler. Men det er ikke nok, så når en sjanse til å tjene en enorm sum penger kommer hennes vei, hopper hun på muligheten. Og selv om det er morsomt å planlegge en kriminell handling i 1/6 del av jordens tyngdekraft, er det også mye farligere.

It’s not dangerous to do a solo EVA, in and of itself. EVA masters do it all the time. But I was doing an EVA in secret. No one even knew I’d be out here. If I had a problem, no one would think to look for me. There’d just be a very attractive dead body out on the surface for however long it took someone to notice.

Boken er proppfull av den samme sarkastiske humoren som vi fikk i Weirs forrige bok. En relativt tørr humor det er lett å le av. En anmeldelse jeg leste mente at Weir overdriver det, at det er vanskelig å like Jazz når hun er så overdrevent sarkastisk. Det er ikke jegjenig i. Jeg  lo høyt flere ganger.

Ikke fant jeg hovedkarakteren slitsom heller, selv om jeg syns hun gjorde en del dårlige valg. Nå er jo det en av de tingene jeg liker. Det at en karakter du liker kan fremdeles ha noen trekk du ikke setter like stor pris på. Om Jazz er spesielt dyp, vil jeg ikke påstå, men hun er en hovedkarakter du kanskje ikke møter så ofte. Hun er selvopptatt og egoistisk, samtidig som hun er selvironisk og en smule naiv.  Og selv om hun kanskje ikke har noe særlig til utvikling, så blir det en endring i hvordan hun ser seg selv og hvordan andre oppfatter henne.

«Maybe you can do it in your head. I would do anything to be as smart as you. But I’m not. That’s okay. I work hard instead, and you’re lazy as hell.»

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

«How dare you call me lazy! I’d come up with a scathing retort but, meh, I’m just not motivated.»

Selv om dette ikke er en like god bok som Weirs suverene debutbok, så er det en god bok i seg selv. Jeg likte den godt. Weir skriver fint og engelsken er grei hvis du ønsker å lese den på engelsk, ellers så er den oversatt til norsk.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

 

 

Lucifers evangelium

Skrevet av Tom EgelandLucifers evangelium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Krim

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg startet ikke på begynnelsen av serien om Bjørn Beltø. Min far anbefalte Nostradamus testamente til meg for noen år siden, en bok som oppslukte meg. Etter den leste jeg meg videre i serien: Den 13. disippel og Djevelmasken. Nå har jeg tatt et steg tilbake og lest den tredje boka i serien: Lucifers evangelium. 

Bjørn Beltø må gå i dekning da en rekke bisarre drap rammer hans bekjente. Det hele utløses av oppdagelsen av en grav og et mumifisert lik. Liket holder et gammelt manuskript, et manuskript flere ønsker å få tak. Beltø har sneket med seg manuskriptet, og dermed ertet på seg en gruppe fanatikere som ikke stopper ved noe for å få tak i det. Dermed må han i skjul, men ubesvarte spørsmål og uløste mysterier, er ikke noe Beltø kan sitte med og han begynner å nøste i historien rundt manuskriptet. Det tar han ut på en reise gjennom Europa og til en oppdagelse han ikke kunne drømme om.

«Du kan da ikke be meg om å smugle et manuskript ut av landet!» Men det kunne han. Og det gjorde jeg.

Hvem liker ikke en god historie med store mysterier, morderiske fanatikere, hemmelige organisasjoner og tankevekkende oppdagelser? Vel, hvis du kan svare nei på deler av det spørsmålet, er ikke dette boken for deg. For her møter du nettopp disse tingene. I Beltø-stilen vi er kjent med.

Boken er spennende, ingen tvil om det, men den er ikke like heseblesende som Nostradamus testamente. Gjør det den dårligere? Absolutt ikke. Boken er gjennomtenkt, bunnsolid og med ideer som gjør at du setter spørsmålstegn ved det meste.

Beltø selv er en usannsynlig helt. Nevrotisk, med dårlig med selvtillit og tilfeller av angstanfall. Samtidig har han de kvalitetene som gjør at han fungerer som helt: spørrende, undrende, nysgjerrig, utspekulert og utrolig sta. Dermed har gærne, religiøse fanatikere ingenting de skulle ha sagt når han først er på ferten av et mysterie. En utrolig kul fyr du både beundrer og irriterer deg over.

Prinsippfast har jeg aldri vært.

En av tingene jeg kanskje likte aller best var at Egeland tok historien helt ut denne gangen. Jeg har tidligere beskylt han for å ikke tørre å ta steget helt ut med historiene sine. Jeg må spise ordene mine nå. I denne boken gjorde han det, kanskje ikke i den retningen du først forventet, men med store steg ut i det ukjente allikevel. Og siden denne boken er eldre enn de øvrige jeg har lest… vel, jeg må nok revurdere tidligere antagelser.

Språket er lett, med korte avsnitt og få fremmedord. Egeland har flere flotte beskrivelser og observasjoner om livet, følelser og tanker, som han vever sømløst inn i historien. De hjelper til med å bygge Beltø som karakter og gir han en flott dybde.

I et firkantet univers må du våge å tenke i sirkler.

Tempoet er høyt gjennom boka, men ikke heseblesende. Og den er nærmest umulig å legge fra seg når man først har begynt å lese den. Spenningen ligger og ulmer på hver side. Størst er spenningen om hva manuskriptet egentlig handler om.

Det ligger en mengde jobb bak boka, det merker man raskt. Akkurat slik vi har begynt å forvente av Egeland. Her er ingen plotthull eller usammenhengende tilfeldigheter. Alt henger sammen, den røde tråden er som en stor floke, men aldri med knuter eller avklipte ender. Alt kommer til sin plass under den store avsløringen på slutten. Dette er underholdning på sitt beste, med noen tankevekkende metaforer og utfordrende religiøse observasjoner som strøssel på toppen.

Hun ba om det

Hun ba om det av Louise O'Neill | edgeofawordSkrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen. 

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.

Bare du som passer på

Skrevet av Jarle Sten OlsenBare du som passer på | edgeofaword

Forlag: Format forlag (2018)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Tom Moen, video-journalist i NRK, blir rekruttert (under tvang) til å jobbe for en gruppe som kaller seg SORG: spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper. SORG sender ham til Bø i Telemark, hvor han blir satt til å overvåke tre unge syriske menn. Oppdraget som kun går ut på å observere og rapportere, viser seg å være langt farligere enn forventet, og Moen ender med å rote i en fortid mange ønsker å glemme.

SORG. Bokstavene var en forkortelse for spesialenheten for overvåking av reaksjonære grupper, og i følge henne gjorde de akkurat det navnet innebar…Hun hadde ikke utdypet hvilke, kun at det krevde metoder som ikke ble håndtert av PST. Derfor eksisterte ikke SORG  offisielt. Av samme grunn var de avhengige av sivilister, som kunne utføre oppdrag for dem i kraft av sitt yrke… med det hun kalte for mildt press i en vinn-vinn situasjon. Akkurat nå følte jeg meg hverken utsatt for mildt press eller i en situasjon jeg likte.

Et interessant plott i seg selv, egentlig, men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over utførelsen. Boka har flere fine trekk, men jeg mener den kunne vært bedre med  bearbeiding.

De tre syrerne blir brukt så mye, egentlig overbrukt hvis det forklarer noe, at man skjønner fort at det ikke er her problemet ligger. Det er ikke de som dreper menneskene i Bø. Dermed blir ikke det forsøket på å forvirre leseren helt vellykket. Samtidig klarte jeg ikke å gjette hvem den skyldige var, og når den store avklaringen kom, ble jeg overrasket. Jeg så ikke den komme. Så der gjorde forfatteren en god jobb. Men, hvis jeg skal pirke, så ble det litt plukket ut av det blå for meg. Det var ingenting i boka som hintet om at det var den karakteren som var den skyldige. Så ja, jeg ble overrasket, men også en smule forvirret.

Vi var satt til å gjøre en jobb vi i utgangspunktet ikke hadde noen forutsetning for. Det ga ikke mening.

Jeg forstod ikke helt hva som var poenget med SORG, annet enn at de var sinnssykt irriterende. Og dette var hovedkarakteren enig med meg i. Ikke skjønte jeg helt hvordan han kom seg unna dem til slutt heller.

Med hensyn til SORG var forfatteren meget kryptisk. Det var jo et litterært middel, siden hovedpersonen ikke skjønner dem helt han heller, men som leser liker jeg å forstå. Det som skjer kan gjerne være merkelig eller uvirkelig så lenge jeg skjønner det ut fra historiens perspektiv.  Og her gjorde jeg ikke det. Ta bort hele SORG og historien kunne fungert like bra, med noen tilpasninger selvfølgelig. Kanskje til og med bedre.

Språket i boka er greit. Ganske så lettlest. Man bruker ikke lang tid på å komme seg gjennom boka.

Og selv om jeg ikke falt pladask for historien, var den såpass spennende at jeg var nødt til å lese den ut. Jeg måtte finne ut hva som skjedde. Og er ikke det det aller viktigste med en bok? At leseren bare  lese ferdig?

Jeg prøvde å se det store bildet, men alt jeg så var biter i et puslespill som ikke passet sammen.

En helt grei bok. Grei underholdning, men dessverre ingen høydare for meg.

Tusen takk til Jarle Sten Olsen for anmeldereksemplar.

Velkommen til Amerika

Skrevet av Linda Boström KnausgårdVelkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård | edgeofaword

Forlag: Forlaget Oktober (2017)

Originaltittel: Välkommen till Amerika

Oversatt av Monica Aasprong

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ellen er elleve år gammel og har sluttet å prate. Stillheten omgir henne som et teppe, og hun kjenner mørket kryper stadig lengre inn.

Jeg faller fra. Kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatt tankene.

Hun bor i en leilighet med sin mor og sin eldre bror. Hennes mor er lyset, en rå livskraft som kan få til hva som helst bare fordi hun vil og som nekter å akseptere sin families disharmoni. Hennes bror isolerer seg selv; han spikrer igjen døren til rommet sitt og tisser på flasker.

Faren til Ellen er død. Han er mørket.

Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glade i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Historien fortelles gjennom Ellens tanker. Hennes indre kaos kommer tydelig frem i korte og stakkato setninger og plutselige hopp mellom lys og mørke, fortiden og nå. Hun setter ord på sin angst og sin redsel for det ukjente som ligger foran henne, og på en lengsel etter den kjærligheten og tryggheten hun en gang følte. Hennes far hjemsøker henne, og mørket synes å fortrenge det lyset som en gang var.

Mørket var overalt. Mørket luktet. Det luktet skrekk og noe søtt. Mørket var det som fosset ut av kranene og fylte badekaret. Jeg vasket håret i mørket, kroppen min, hele meg. Jeg spiste av mørket og ble farget av det innvendig. Mørket kom seg inn litt etter litt.

Velkommen til Amerika er vakker og melankolsk. Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder dem sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

Jeg jaget tankene på flukt. Ville ikke vite av dem, men de var sterke, tankene. De visste at jeg bare var et barn.

100 umistelige ting

Skrevet av Lucy Dillon100 umistelige ting | edgeofaword

Forlag: Bazar (2018)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me (Havercroft Ltd 2013)

Oversatt av Bente Ranveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I mai deltok Stine-Marie og jeg på et par av Cappelen Damms arrangementer i Vårfestivalen. En av de var forfatterintervju av Lucy Dillon, kjent for romanen Ensomme hjerter og hjemløse hunder. På festivalen promoterte hun romanen 100 umistelige ting. En bok jeg sporenstreks gikk til innkjøp av.

Men, som bokelskere flest, er det alltid så mange bøker som skal leses, så det tok noen uker før jeg fikk lest romanen. Jeg tok den med på hytta og endte med å sitte en hel dag i sofakroken med den. Den er altoppslukende!

«Hvorfor ikke?» gjør alltid Gina ille til mote. Hun er ikke en typisk «hvorfor ikke?»-person. Men hele denne uken har hun hatt følelsen av at hun har rast utforbakke på en slede, tatt brå svinger og vrengt til siden etter som det ene sjokket etter det andre har kommet farende mot henne.

Gina Bellamy skilles fra mannen sin og må flytte fra et stort hus til en liten leilighet. Ikke bare blir leiligheten alt for full av esker og møbler, men mange av tingene passer ikke lenger til den personen hun er nå. Derfor bestemmer hun seg for å kvitte seg med alt, bortsett fra 100 ting som betyr noe helt spesielt for henne. Å gå gjennom alle eskene vekker minner, minner hun hadde glemt, og de får henne til å revurdere den hun trodde hun var og ting hun har trodd på. Med hjelp av venner og en hjemløs greyhound legger hun om livet sitt og seg selv. Helt til leiligheten er tom for esker, og listen over de 100 viktigste tingene ikke ender opp å inneholde de tingene hun hadde trodd.

Nå… var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldr mer kunne legge på den samme måten. Dette gjaldt for øvrig alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

En meget klok bok. Måten Gina går gjennom tingene sine (livet sitt) og kvitter seg med ting hun ikke trenger er en inspirasjon. Å gå fra å beholde alt, redd for at minner skal bli glemt, til å finne ut at minnene er der uansett, og at kanskje ikke alle minner er slik man trodde de var allikevel. Ja, det er inspirerende. Jeg tror mange hadde hatt godt av en slik opprydding blant sine egne ting. Lucy Dillon selv innrømmer at hun gjerne skulle hatt litt av Ginas pågangsmot.

Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse. Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

«Det har ingen hensikt å evaluere beslutninger du tok før i tiden ut fra det perspektivet du har i dag.»

Vi hopper litt frem og tilbake i tid i romanen, alt etter som hvilke minner som dukker opp hos Gina. Ikke min favoritt blant litterære virkemidler, men helt ok. Boken inneholder en hel rekke med overraskelser. Noen kan man egentlig forutse ut fra sjanger og slikt, mens andre ting tar deg litt på senga. Jeg likte at vi møter igjen Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder.

Språket er lett og ledig, oversettelsen god, og vi får en del metaforer som vi kjenner fra før, som kanskje er litt overbrukt, men helheten ender i en flott roman. En roman som på sett og vis også kan gå som en selvutviklingsbok.

Det nye livet hennes begynner i morgen. Gina kjenner seg ikke klar. Hun er ikke ferdig med det gamle.