Pust for meg

Skrevet av Cecilie EngerPust for meg | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Carla Ruud skal en tur til hjembygda for å besøke sin mor på pleiehjemmet. Hun har bestemt seg for å kjøre og med seg i bilen har hun Synne. Ei ung kvinne hun ikke kjenner, men som skal samme vei. Carla finner Synne plagsom og angrer på at hun lot Synne få sitte på. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Selv etter mange år som anestesilege klarer ikke Carla å redde Synnes liv.

Carla tynges ned av skyldfølelse og anger. Hvordan kan hun gå videre i livet sitt når Synne ikke kan? Hvorfor klarte hun ikke å like Synne bedre? Og hvordan kan hun fortsette som akuttmedisiner når hun ikke klarte å bruke kunnskapen sin da det virkelig gjaldt?

Noen hadde sett sporene fra bilen og ringt ette ambulanse. Jeg aner ikke hvor lenge etter de kom, men i de minuttene jeg hadde til rådighet, lot jeg mange menneskers liv falle fra hverandre.

Det er et vakkert og sårt tema Enger har valgt for denne boka. Allikevel klarer hun ikke å fenge. Dette er en vakker bok, men den kunne vært så mye mer. Jeg er skuffet, jeg er det. For selv om den er vakker er den ikke fantastisk. Og potensialet ligger der. Rett rundt hjørnet.

Jeg kom aldri til å bli fri igjen.

Hva er det som er problemet, spør du? Rett og slett at selv med et så sårt og vart tema holdes leseren hele tiden på armlengs avstand. Enger klarer ikke å trekke leseren inn i følelsene, inn i karakterene. Det er et stort glassvindu mellom leseren og karakterene og det er umulig å åpne det. Veldig synd, det er så lite som mangler fra å gjøre boka fantastisk.

Når man blir skadet, flykter man. Men når man skader, er det mer usikkert hva man gjør.

Språket flyter lett. Det er flere flotte dialoger og gode metaforer, om enn litt mange klisjeer. Boken er heller ikke lang, og for et slikt tøft tema er den heller ikke spesielt tung. Karakterene er varierte og interessante. Hendelsesforløpet følger en fin rød tråd, men det blir ingen toppunkt, ingen kurve på historien. Hendelsesforløpet er ganske så flatt.

Vi har ulykken i begynnelsen og Carla sin samvittighet etterpå, men ikke noe dramatikk, ikke noe sammenbrudd. Carla har en veldig liten, om noen, utvikling i løpet av historien. Noe som er merkelig, med tanke på hvordan boka starter. Dermed blir historien rett og slett for flat.

En vakker, men samtidig skuffende bok.

Reklamer

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent

Within the Sanctuary of Wings | edgeofaword

Skrevet av Marie Brennan

Forlag: Titan Books (2017)

Sjanger: Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En leseopplevelse utenom det vanlige har kommet til sin ende. Bok nummer fem i en fantastisk serie er lest, med motstridende følelser. Jeg har kost meg med det siste kapittelet i Lady Trents eventyr samtidig som jeg har gruet meg til å bli ferdig.

Før jeg går videre med anmeldelsen må jeg advare mot spoilere. Det kan hende jeg røper mer enn hva jeg har lyst til. Det kan også være lurt å sjekke ut anmeldelsene på de fire første bøkene: A Natural History of Dragons, The Tropic of Serpents, Voyage of the Basilisk, In the Labyrinth of Drakes.

Writing the final volume of one’s memoirs is a very peculiar experience. This book does not chronicle the end of my life… This book is not the conclusion of my tale, but it is the conclusion of a tale.

Lady Trent har blitt voksen og er en rik kvinne med innflytelse, men selv om Isabella har blitt en meget kjent og anerkjent person innenfor dragemiljøet, er hun fremdeles ikke tatt med i de indre sirkler. Mange dører er fremdeles lukket for henne og hun vet alt hun må gjøre noe stort før det er for sent. Nye oppdagelser kommer ofte og Isabella blir stresset med tanke på at hun kanskje ikke rekker å nå sin livsambisjon. Da en fremmed mann forteller om en hittil ukjent dragerase, setter hun av sted med sin gode venn Tom, ektemannen Suhail og den fremmede. Sammen drar de til verdens høyeste fjell, hvor Isabella ender med å gjøre sitt livs største oppdagelse.

But never had such tempting bait been dangled in front of me, with so many obstacles between. Suhail watced me chew on this problem for days. Then, one evening as we sat in my study, he said, «Please do not tak this the wrong way. But … why are you so determined to go?» … I sighed. «I feel like I haven’t done anything.»

Dette er boken de andre fire har ledet opp til. Dette er den store finalen. Allikevel ble jeg litt skuffet. Bøkene har bygget opp til noe stort, og ja, stort er det, men veldig regulert. I de tidligere bøkene har Isabella alltid havnet i et eller annet. Hvor hun må kjempe for å overleve. Kanskje det er derfor jeg ble skuffet denne gangen? Hun var aldri i skikkelig fare. Det føltes i hvert fall ikke slik. Det kan ha noe med skrivestilen, eller noe med mine forventninger.

Selv om serien i sin helhet har vært en heidundrende reise, syns jeg Brennan avslutter med den svakeste boka i serien. Dette endte med å bli den boka i serien på fem jeg likte minst.

Vi er i den samme verdenen som i de andre bøkene, men den har, naturligvis, endret seg noe. Samfunnet utvikler seg og historien endrer seg. Men verdenen er kjent, det har ikke kommet de store endringene. Vi følger de samme personene, de samme målene, og mange av Isabellas tidligere valg følger henne fremdeles. Brennan har bygd en flott og troverdig verden.

Engelsken er grei. Noen fremmedord her og der, men ikke så mye at det går utover forståelsen eller leseopplevelsen. Den sarkastiske humoren sitter fremdeles løst og Isabella har fremdeles mye tæl. Hun er ei dame med bein i nesa og er absolutt ei dame det er verdt å lese om.

Men, som sagt, vi er nå ved veis ende. En serie jeg er utrolig glad for at jeg snublet over i bokhandelen. Og jeg som kjøpte den første boka fordi den hadde så fint cover. Lite visste jeg da at jeg skulle bli så hektet på disse bøkene.

Les. Drøm. Nyt. Det har i hvert fall jeg gjort.

If there is any conclusion to my tale (apart from my death, which I hope is yet a good way off), it is that the heart of it will never truly end. Although my memoirs are of course the story of my life and career, they are also a story of discovery: of curiosity, and investigation, and learning… I take comfort in knowing that others will carry this tale forward…

Julie Karolines valgte forfatter 2018

Da er det på tide å starte en av mine favoritt utfordringer, nemlig å lese utgivelser fra en valgt forfatter. Her skulle jeg gjerne ha sagt alle utgivelser, men jeg er nødt til å begrense meg litt. Derfor blir utfordringen å lese et knippe utgivelser fra en valgt forfatter. Selvfølgelig i tillegg til en rekke andre bøker som ligger klare i lesebunken.

Elizabeth Gaskell | edgeofaword

I år falt valget på en kvinnelig forfatter fra 1800-tallet. Da tenker du nok Jane Austen, men da tar du feil. Jeg har nemlig valgt meg Elizabeth Gaskell.  Har du lest noen av hennes romaner?

Elizabeth Gaskell var en britisk forfatter av romaner og noveller i viktoriansk tid. Hennes romaner ga et detaljert portrett av livene til mange samfunnslag, også de meget fattige… Hennes første roman tok parti for arbeiderklassen. I en annen tendensroman angrep hun dobbeltmoralen angående «falne» kvinner. (hentet fra Wikipedia).

Gaskell døde i 1865 og i 2010 ble et minnesmerke satt opp ved Poets Corner i Westminster Abbey. Mrs. Gaskell var en nær venn av Charles Dickens og Charlotte Bronte samt mange andre kjente samtidsforfattere.

Austen og Gaskell kan kanskje sammenlignes i noe av tematikken, men der Austen holder seg til romantikken, utfordrer Gaskell samfunnet. Det blir spennende å se nøyaktig hvor stor forskjell det er på forfatterne da jeg har lest alle av Austen sine romaner.

Jeg fikk North and South av min yngre søster i gave for noen år siden, og har siden da hatt lyst til å lese de andre romanene til Gaskell. Jeg gleder meg stort til å begynne årets utfordring.

Jeg kommer til å konsentrere meg om Gaskell sine romaner, men om det dumper ned en eller to av hennes noveller eller kortromaner, kommer jeg ikke til å si nei til det.

Det er seks romaner jeg vil konsentrere meg om:

  • Mary Barton (1848)
  • Cranford (1851–1853)
  • Ruth (1853)
  • North and South (1854–1855)
  • Sylvia’s Lovers (1863)
  • Wives and Daughters: An Everyday Story (1865)

Bokanmeldelser vil bli lagt ut fortløpende, og ikke nødvendigvis i denne rekkefølgen. Dette blir moro.

Har du noen utfordringer i år? En forfatter eller boklister du ønsker å komme gjennom? Jeg ønsker deg lykke til.

Ta gjerne en titt på mine tidligere utfordringer:

Nicholas Sparks

Suzanne Collins

When Charlie McButton Lost Power

Skrevet av Suzanne CollinsWhen Charlie McButton Lost Power | edgeofaword

Forlag: Puffin Books (2005)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min utfordring i 2017 var å lese bøker av Suzanne Collins. Da året var omme manglet bare en bok, som endelig dumpet ned i postkassen min andre uka i januar, over en måned etter at den var bestilt. Jaja, sånn kan det gå.

Boka er nå lest, i hvert fall. Og jeg koste meg med den. Selv om jeg bare brukte minutter, var den en glede å lese.

Collins ble inspirert av sønnen sin til å skrive historien. Etter en dag da hennes dataspillelskende sønn måtte finne på andre ting å gjøre siden strømmen gikk. En artig bok om det å finne nye gleder i livet. Om det å finne ut at livet byr på så mye mer enn man tror.

Boka er skrevet på rim, med illustrasjoner av Mike Lester som utfyller teksten. Det er ikke mye tekst på hver side, men det er en del engelske uttrykk som barn kommer til å trenge hjelp til. Om boka er oversatt til norsk, vet jeg ikke, men det er uansett en flott bok som kan brukes i engelsklæringen.

Så, selv om boka kom for sent til at jeg klarte utfordringen min innen utgangen av året, er jeg glad for at jeg fikk lest den.

Collins har en fin skrivestil, som passer godt til målgruppen hennes. Og illustrasjonene gir en ekstra glede da det flere flotte og små detaljer. Jeg finner noe nytt hver gang jeg åpner boka.

Anbefales!

Hvis du ønsker å sjekke ut de andre bøkene til Suzanne Collins jeg har anmeldt, sjekk ut:

The Hunger Games Trilogy

Gregor the Overlander

Gregor and the Prophecy of Bane

Gregor and the Curse of the Warmbloods

Gregor and the Marks of Secret

Gregor and the Code of Claw

Jungelåret

Zombieutbruddet

Skrevet av Robert NæssZombieutbruddet (Byrået for ikke-hendelser, episode én) av Robert Næss | edgeofaword

Serie: Byrået for ikke-hendelser (bok én)

Forlag: Juritzen jr. (2017)

Sjanger: Barn og ungdom, grøsser

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Stopp bilen, slipp oss ut!»

«Hjeeeeelp!»

«Hvem er dere?»

«Hva vil dere?»

«Vi har ikke gjort noe!»

Sprøytespissen kommer nærmere.

«Neeei!»

Det er bare et mareritt. Når den stikker, våkner jeg, det er bare et mareritt.

Sprøytespissen borer seg inn gjennom buksa, gjennom huden, inn i muskelen. Det svir.

Det er bare et mareritt … må våkne nå … hvorfor våkner jeg … ikk … e …?

Med dette begynner Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener.

Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser.

Etter mye frem og tilbake, takker både Thelma og Tico ja til den nye jobben, og til en helt ny hverdag. De rekker imidlertid bare så vidt å begynne agentopplæringen før krisen inntreffer og de blir kastet inn i sitt første oppdrag.

Dette var deres lille verden. Alt her var så trygt og godt og fint. Men etter en million år blir jo alt kjedelig. Som å tygge på den samme tyggisen helt til smaken har gått ut – og så bare fortsette å tygge til kjevemusklene stivner. Akkurat sånn følte de at byen var. En oppbrukt tyggis.

Zombieutbruddet er en grøsser for barn. Jeg suste gjennom historien (som jeg også burde da jeg er en god del eldre en målgruppen) og satt igjen med et relativt middels inntrykk. Dette er ren og skjær underholdning gjennomsyret av enkle vendinger, dog med litt fantasi.

Så til det litt mer tekniske og analytiske.

Kapitlene er korte, perfekt overkommelige for unge lesere. Språket er lett og ledig, men byr også på noen fine sammenligninger og mer krevende uttrykk. Med de sistnevnte fulgte det som regel med en forklaring, dette føltes ganske så pedagogisk.

Etter den første spenningen med kidnappingen er over, faller vi tilbake i et roligere tempo. Næss tar seg god tid til å sette scenen og gjøre oss kjent med karakterene, og vi er på drøye 100 sider før vi igjen befinner oss innenfor veggene til Byrået for ikke-hendelser og spenningen igjen tar av. Dette var litt for lenge for min smak, og jeg føler Næss kan miste noen lesere her.

Men kommer man seg hit, vil man suse videre i et stadig raskere tempo med stadig mer spenning. Kun til slutt kan man spørre seg selv om det var verdt det.

Så hva kan jeg egentlig si om utførelsen?

Zombieutbruddet byr på spenning og grøss, men innehar også et snev av humor.

«Kan du ta det litt rolig?» Ropte Thelma.

«Ta det rolig? Når man er så gammel som meg, er tid det mest verdifulle man har», ropte Lyana.

«Og når man er så ung som oss, så er livet det mest verdifulle man har», ropte Thelma tilbake.

Jeg strevde imidlertid litt med dialogen til Tico og Thelma, og ble stadig sittende med spørsmålet: Snakker elleveåringer virkelig slik?

«Det er akkurat som om det ligger et uvirkelighetens slør over det», sa Tico en kveld de lå i sengene sine og skypet.

«Snakk vanlig», sa Thelma.

«Det var noe jeg leste i en bok», sa Tico. «Det betyr at noe du husker blir mer og mer uvirkelig etter som tiden går. Et bilde som sakte blir ute av fokus, på en måte. Eller en drøm du hadde for lenge siden og som du bare husker bruddstykker av».

Jeg er usikker da jeg sjeldent prater med elleveåringer, men dialogen føltes for meg unaturlig og keitete, som om den er skrevet av en voksen forfatter som ikke helt får til å være et barn. Nå er det klart at barnebøker som regel skrives av voksne, men det er likevel alfa og omega at den unge leseren skal kunne kjenne seg igjen i karakterene. Ellers kunne jo forfatteren like så godt ha skrevet om voksne agenter. Noe som for så vidt ville vært en hel del mer realistisk.

Men så er jo selvfølgelig Thelma og Tico usedvanlig intelligente: Tico allerede en mesterhacker, og Thelma den smarteste på trinnet. Noe annet kan man umulig forvente seg av to nybakte agenter i Byrået for ikke-hendelser. Eller kan man kanskje det?

Zombieutbruddet er ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder.

Hun traff perfekt. Zombiehodet ble kappet rett av. Kroppen veltet overende og traff steingulvet mens den rødbrune væsken sprutet ut av halsen. Hodet trillet bortover gulvet og stoppet på luka, rett foran Tico og stirret opp på ham.

Likevel er det de som vil like boken nettopp på grunn av dette, så igjen, det blir opp til foreldrene å avgjøre om dette er noe for deres barn.

Alt i alt er Zombieutbruddet en spennende historie som kan engasjere barn som liker det litt skumle og makabre. Jeg vil anbefale en nedre aldersgrense på 10, men her er det foreldrenes skjønn som gjelder. Dette er ren underholdning, og ikke nødvendigvis en av de bøkene barna kommer til å tenke tilbake på med varme om hjertet når de blir voksne. Jeg gir Byrået for ikke-hendelser episode én: Zombieutbruddet en sterk treer, eventuelt en svak firer på en god dag.

Tico hvilte tommelen på knappen. Skulle de leve eller dø? I løpet av et tusendels sekund ville alt bli avgjort.

 

Året som gikk, 2017

Så er den her, den siste dagen i året. Dagen da man ser tilbake på årets hendelser, opplevelser og erfaringer. Et år, som for oss her på Edge of a Word, har brakt med seg store endringer i hverdagen. Endringer som har gjort at bloggingen har kommet noe i annen og også tredje rekke, men noen ting har vi da fått til.

To innlegg av bokryggpoesi har det blitt:

Bokryggpoesi #4

Bokryggpoesi #5

Egne dikt har blitt skrevet, men bare ett publisert:

Run!

Det ble ikke så mange boktreff på oss i år, men vi fikk da med oss Gyldendals Forfatterne kommer 2017 og forlagstreff med Juritzen og Vega.

I år, som i fjor, valgte vi oss noen utfordringer, dog ikke fullt så mange. Julie Karoline valgte seg en ny forfatter å følge: Suzanne Collins. Stine-Marie valgte å stå over denne utfordringen i år.

Slik gikk det med Julie Karoline:

Jeg kom meg ikke helt i mål. Av 10 bøker rakk jeg 9. Den siste er på vei, men det er allerede en del uker siden jeg bestilte den. Ikke bestill bøker på nett før jul er nå min anbefaling. Uansett, jeg rakk da de fleste.

The Hunger Games og The Underland Chronicles endte jeg med å lese på engelsk, mens billedboka Jungelåret ble lest på norsk. Så fort den siste boka kommer, blir det nok en anmeldelse.

Alle bøkene er for barn og ungdom, og de er alle bøker jeg anbefaler. Collins er ikke redd for å ta tak i de mørke sidene ved menneskeheten og presentere dem for barn og ungdom på en forstålig og spennende måte. Har du ikke lest noe av henne ennå, anbefaler jeg at du tar en titt.

 

På Goodreads Reading Challenge 2017 satte vi oss som mål å lese 60 bøker. Dette klarte vi med glans, men med travle hverdager har vi dessverre ikke mulighet til å anmelde alle.

De som er lest, men ikke anmeldt:

Siste dans for Matilda av Tamara McKinley

Juleoratoriet av Göran Tunström

Nøkkelen, Landet Midtimellom av Eivind Skeie

Skyggesøsteren av Lucinda Riley

Den siste gode mann av A.J. Kazinski

En sang fra fortiden av Katherine Webb

Madame De Pompadore av Hermann Lindquist

The Abyss Beyond Dreams av Peter F. Hamilton

The Tales of Beedle The Bard av J.K. Rowling

Den fantastiske Mikkel Rev av Roald Dahl

Djevelen og frøken Prym av Paulo Coelho

Et skritt for langt av Tina Seskis

Alt i et øyeblikk av Erica James

Piken på toget av Paula Hawkins

Hva føder de nå? av Anne B. Ragde

Mamma for første gang av Gro Nylander

My not so Perfect Life av Sophie Kinsella

The Complete Elfquest, volume one av Wendy Pini

Kongebarnet av Cecilie Eken

The Shock of the Fall av Nathan Filer

Onkel Blås nye båt av Elsa Beskow

Nakenbadestrand av Elfriede Vavrik

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Within the Sanctuary of Wings, a Memoir by Lady Trent av Marie Brennan

Pust for meg av Cecilie Enger

And I Darken av Kiersten White

Zombieutbruddet, det hemmelige byrået for ikke-hendelser, sesong 1 av Robert Næss

The Prince of the Mist av Carlos Ruiz Zafón

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

En del av meg av Maren Engelschiøn

Alltid redd av Anne Lise Strand

What not to do if you Turn Invisible av Ross Welford

Simon og stjernene av Nathan Fillon

Smaken av følelser av Aimee Bender

Arv og miljø av Vigdis Hjorth

Outlander av Diana Gabaldon

Outlander Dragonfly in Amber av Diana Gabaldon

Gregor the Overlander av Suzanne Collins

Gregor and the Prophecy of Bane av Suzanne Collins

Gregor and the Curse of the Warmbloods av Suzanne Collins

Gregor and the Marks of Secret av Suzanne Collins

Gregor and the Code of Claw av Suzanne Collins

The Hunger Games av Suzanne Collins

Jungelåret av Suzanne Collins

Myrkongens Datter av Karen Dionne

I sverdets tid av Jon Ove Ekeberg

Kvinnen ved jordas kant av Gunhild M. Haugnes

Luridiumstyven av Bobbie Peers

Hålke av Helene Uri

The Lilies of the Field av William E. Barret

The Edge of Everything av Jeff Giles

Knights of the Borrowed Dark av Dave Rudden

Dragsug av Yrsa Sigurdardottir

Et sted på grensen av Emilie Edland

Harpiks av Ane Riel

Skatten fra Miklagard av Tom Egeland

Katakombens hemmelighet av Tom Egeland

Jordfast av Graham Norton

Traitor to the Throne av Alwyn Hamilton

To søstre av Åsne Seierstad

En moderne familie av Helga Flatland

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Atlas over u-oppdagede øyer av Malachy Tallack

I år har vi hatt en gjesteanmelder, Jan Erik:

Den stumme jenta av Hjort & Rosenfeldt

Visning av Sofie Sarenbrant

Vi takker for et utfordrende bloggår og ønsker dere alle et riktig godt nytt år. Må det nye året by på mange spennende leseopplevelser.

Godt nytt år!

Jungelåret

Skrevet av Suzanne CollinsJungelåret | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Barn og ungdom

Originaltittel: Year of the Jungle (Scholastic Press 2013)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min utfordring dette året er å lese bøkene til Suzanne Collins, en barne-og ungdomsforfatter. Tidligere i år har jeg lest og anmeldt The Hunger Games Trilogy og The Underland Chronicles.

Jungelåret er en bildebok myntet på barn, men som like godt kan leses av voksne. Boken er sevlbiografisk og handler om et år av Collins liv da hun var barn.

Hennes far må ut i krig, i et land som heter Vietnam. Unge Collins vet ikke hva krig er, eller hvor Vietnam er, og ingen vil forklare det for henne heller. Ikke vet hun hvor langt et år er heller. Hun savner pappa, begynner å glemme hvordan han ser ut. Begynner å bli vant til en hverdag uten at han er der. Alt hun får er et postkort i ny og ne, til han plutselig er hjemme igjen.

Det kommer flere kort fra pappa. Av og til spør voksne om hva han gjør. Når jeg sier at han er i Vietnam, blir de så rare. Triste eller bekymret eller sinte. Til Halloween lager mamma et snøleopardkostyme til meg. En av de bekymrede damene sier: «Det går nok helt fint med pappaen din» – og hun gir meg altfor mye sjokolade. Jeg begynner også å bli bekymret.

Boken er veldig søt og uskyldig. Collins har klart å formidle et lite barns usikkerhet og uvisshet på en veldig god måt. Det er lett å glemme hvordan man tenker og føler som et barn. Det er lett å putte voksne ord og tanker foran barndomsminner. Heldigvis har Collins klart å styre unna dette. Dette er barndomsminner forklart med et barns sinn og ord. Jeg er imponert!

Illustrasjonene er gode. James Proimos sine tegninger bygger opp under teksten til Collins på en passende måte. Litt humor har han også puttet inn.

Jeg likte denne boka. Bedre enn jeg trodde jeg skulle. Mange bildebøker har en tendens til å være fulle av fluff. Ikke denne, denne har et budskap gjemt bak ordene. Noe som gjør boka godt egnet til voksne lesere og ikke bare til barn. Noe av budskapet kan nok være litt for vanskelig for barn, men boka kan da åpne for noen flotte samtaler.

Alt i alt så er dette nok en god bok fra Collins.

En moderne familie

Skrevet av Helga FlatlandEn moderne familie | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Som bokbloggere flest her til lands ønsker jeg å lese flest mulig norske nyutgivelser. Ikke bare med tanke på bokbloggerprisen, men også for å følge litt med på hva som rører seg i det norske litterære miljøet. En moderne familie har solgt meget bra. Den har mottatt en god del positiv kritikk og Flatland vant bokhandlerprisen 2017 for romanen.

Det er en stund siden jeg leste boka nå, og jeg har vært litt usikker på om jeg skulle skrive en anmeldelse på den. Ikke bare ligger det uendelig mange anmeldelser ute allerede, men jeg deler heller ikke den nærmest ensidige positive opplevelsen av den.

Joda, boka går an den, men jeg fant den for det meste masete, sutrete og rett og slett kjedelig. Det var få lyspunkt av interessante biter i den. Og når de endelig kom, gikk de så fort over at de lett kunne bli oversett.

Boken handler om en familie, Torill og Sverre, og deres tre voksne barn. Torill og Sverre bestemmer seg for å skilles etter 40 års ekteskap. Boken følger de tre voksne barnas, Liv, Ellen og Håkon, reaksjoner på skilsmissen. Skilsmissen rokker ved familiens grunnmur, og ved dynamikken i familien. Barna må også ta stilling til verdier de før så på som urokkelige.

Det har ikke skjedd noe spesielt, sier han. Du tror alltid at alt tar utgangspunkt i en begivenhet, noe konkret, dette er mye seigere og langsommere, sa han. Jeg vet ikke engang når det begynte.

Interessant nok tema, absolutt, og det var det som gjorde at jeg ønsket å lese den, men makan til egoistiske unger har jeg aldri møtt. Og dette er godt voksne mennesker? At de ikke har oppdaget at foreldrene faktisk er to egne, tenkende individer, med egne, selvstendige følelser, før de er over 40? Dette er slik små barn tenker og føler, men jeg håper da virkelig at voksne mennesker vet bedre.

Det har blitt sagt om boken at den er lett å kjenne seg igjen i, men nei, det gjorde ikke jeg. Eneste grunnen til at jeg faktisk leste den ferdig var fordi jeg ville lese om Håkon, men han fikk kun et lite kapittel på slutten av boken. Den karakteren som var mest interessant, som hadde flest lag, ble nesten oversett. Dermed endte jeg som en meget skuffet leser.

Jeg måtte pine meg gjennom delene med Liv, for fysj, for en sutrete og usikker karakter. Jeg hadde så utrolig lyst til å riste henne skikkelig. Så egoistisk. Med null innsikt i personene rundt seg.

Jeg likte delene om Ellen bedre. Hennes forståelse for familien og den personlige kampen som overskygger det meste. Ellen, som blir stemplet som den mest egoistiske, men som egentlig er den mest innsiktsfulle av dem alle.

Det som kunne reddet boka for meg var Håkon, familiens yngste, men han får veldig liten scenetid. Jeg fant han mest interessant av de tre barna, måten han distanserer seg fra det hele på, men som overrasker seg selv med at han faktisk har en del følelser rundt skilsmissen han også.

Jeg trodde ikke du trodde på kjærlighet, jeg, sa hun. Det er et bevis på hvor lite dere faktisk hører etter når jeg snakker, sa jeg og ble hissig. Dette har jeg sagt hundre ganger, jeg tror sikkert mer på det du kaller kjærlighet, enn både deg og Ellen og mamma og pappa og alle andre til sammen, men jeg tror ikke på å regulere den, jeg tror på at den må eksistere uten regler og uten at et den skal presses inn i former andre har bestemt for oss.

Nei, jeg kan ikke si at jeg falt pladask for boken. Den skuffet meg. Ikke bare karakterene, men også den plutselige innsikten flere av dem fikk. Virkelig? Det er jo nettopp erfaringen og måten karakterene vokser gjennom en bok jeg liker. Her føler jeg meg snytt. Den biten er for raskt, for uvirkelig. Det virker som Flatland ble litt lei av historien og bare ønsket en rask slutt.

Jeg kan ikke si at jeg har så til overs for denne typen romaner. Romaner som tar et lite innsnitt i noen karakterers liv. Uten en klar begynnelse og uten en klar slutt. De føles så ufullstendige. Så meningsløst. Og når man i tillegg slenger inn karakterer som jeg ikke klarer å føle en smule av sympati for? Da ender man opp med en leser som ikke følger den store andelen av frelste lesere.

Og det er vel helt greit? Man kan ikke skrive en bok som fenger alle. Og denne fenget dessverre ikke meg.

Vi gir ikke opp. Vi slutter ikke. Vi tar oss sammen og vi holder ut.

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Atlas over u-oppdagede øyer

Atlas over u-oppdagede øyer | edgeofawordSkrevet av Malachy Tallack

Illustrert av Katie Scott

Forlag: Vega (2017)

Originaltittel: The Un-Discovered Islands (Polygon, 2016)

Oversatt av Punktum Forlagstjenester

Kilde: Goodiebag, Vega forlagstreff

Anmeldt av Julie Karoline

Samlet i denne boken finner du et helt arkipel av u-oppdagede øyer. … Hvert av disse stedene har sine egen historier. Ingen av dem er helt like. Noen har bidratt til å forme en hel kultur, mens andre igjen knapt har vært viet oppmerksomhet. Alle sier noe om verdiene som rådet i samtiden, og alle har beriket sinnets geografi. Denne boken er et forsøk på å hylle og minnes disse u-oppdagede øyene, og på den måten fortelle historien om hvordan vi har skapt vårt bilde av verden.

Å sitte og lese et atlas fra begynnelse til slutt er ikke noe jeg har for vane å gjøre. Jeg kikker i dem nå og da når det er noe jeg lurer på. Land, landegrenser, hovedsteder, elver osv. Men dette atlaset er noe annerledes. Det er vel egentlig ganske så unikt. Atlas over u-oppdagede øyer er nettopp det den sier den er: et atlas over øyer som tidligere var å finne på verdenskartet, men som i løpet av århundrene har forsvunnet fra kartet.

Hvorfor de har forsvunnet er ofte et lettere spørsmål enn hvordan de kom på kartet til å begynne med. Boken tar nemlig for seg øyer som aldri har eksistert. Øyer som kommer fra religiøs overbevisning og gamle metaforer.

Øyer som har blitt oppdiktet av kapteiner som søker berømmelse og, kanskje enda viktigere, penger.

Øyer som rett og slett har blitt oppdaget flere ganger, av forskjellige personer, og gitt forskjellige navn.

Øyer som senere viser seg å være innbilning eller til og med is-berg.

Tallack har i boken plukket ut et lite utvalg av slike øyer. Fra de mest kjente, som Atlantis, til øyer vi ikke har hørt så mye om i moderne tider, men som en gang var mye diskutert og søkt etter.

Fra øyer som har skapt mye politisk uro, til øyer mennesker fremdeles velger å tro på.

Det er et beundringsverdig bakgrunnsarbeid Tallack har gjort. Fra å sammenligne gamle verdenskart til å lete opp historiene til de utvalgte øyene. Han legger også frem hypoteser om hvordan øyene kom til live til hvordan de etter hvert forsvant.

Illustrasjonene av Scott er nydelige. Scott er illustratøren bak Animalium og Botanicum. Illustrasjonene hjelper med å sette fantasien i sving og gir boken et fint særpreg.

Atlas over u-oppdagede øyer er en meget interessant lesing. Selv om det kanskje ikke er en bok du leser gjennom på kort tid, er den en bok som passer i de fleste bokhyller. En bok man plukker opp nå og da for å slå ihjel noen kjedsomme minutter, eller for å stille nysgjerrigheten. Eller kanskje for å gi det lille ekstra på den neste quizen du er med på, eller lager. Eller for å vekke fantasien?

Boken kan være en fin julegave for mange. Enten til historieglade personer, bokglade personer eller til personen som har alt.

Et hav av myter og mysterier, fantasier og bedrag.