Skrevet av Ane Riel

Forlag: Aschehoug (2017)

Sjanger: Krim

Originaltittel: Harpiks (2015)

Oversatt av Cecilie Winger

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Årets oppkjøring til påsken er i gang. I år, som i fjor, kommer vi til å legge ut en anmeldelse hver dag denne uka for å gi deg noen tips til påskens krimlesing. Først ut er Ane Riels Harpiks. En mørk, dyster og ond, men samtidig så vakkert skrevet, krim.

Det var mørkt i det hvite rommet da far drepte farmor. Jeg var der. Carl var også der, men han oppdaget de aldri. Det var om morgenen julaften, og det snødde lite grann, men en skikkelig hvit jul ble det ikke det året.

Liv er ei lita jente som bor sammen med sin far og ekstremt overvektige mor på en liten øy. De er de eneste som bor på øya. Nå og da drar Liv til naboøya for å hente mat og andre ting familien trenger uten å vite at det hun egentlig gjør er å stjele. Faren kaller det en lek. Det er også en lek at far stenger henne inne i en container oftere og oftere. For Liv er alt dette normalt. Å bo på en gård hvor søppelet hoper seg opp, å ha en far som samler på absolutt alt og en mor som bare ligger i sengen er Livs normalitet. Det er heller ikke merkelig at far melder henne død, når hun slettes ikke er det.

Okay, jeg skjønner godt at det høres ganske merkelig ut når jeg bare forteller det slik, men det var slik det var. Vi var ikke helt som de andre, det fant jeg ut underveis.

Liv er i førskolealderen og hun har ingen venner. Hun er vant til å bo i rot og møkk, far har samlet alt for mye søppel, men hun elsker han og mor. Liv er ikke i tvil om at far elsker henne. Far vet best og han vet alt. Så når han dreper farmor er det litt merkelig, men ikke unormalt.

Det er først når hun legger merke til hvor ryddig det er hos de hun sniker seg inn til om natten, når dyrene på gården begynner å lide (selv om far alltid har sagt at de ikke skal la dyr lide) og far slutter å bli med henne i skogen eller på de mange lekene deres, at hun begynner å skjønne at ting ikke er helt som de skal. Men hva skal man gjøre når man er lita og det ikke er så lett å forstå?

Men det underligste, og det verste, var øynene som stirret på meg under de store brynene. De stirret uten å se. Det var som om det var kommet en melkeaktig hinne over de vennligste øynene jeg kjente. Det var som jeg ikke lenger kunne få øye på far.

Liv er fortellerstemmen i historien. Det tar derfor ganske så lang tid før leseren skjønner hvordan forholdene egentlig er på gården. Liv er såpass ung at hun ikke helt skjønner hvor unormalt de lever. For henne har det nesten alltid vært sånn. Hun kan så vidt huske en tid da ting var annerledes.

Jeg kunne huske at det ikke alltid hadde vært så mye hjemme hos oss, slik det var nå. Jeg kunne huske at vi en gang i tiden kunne bruke kjøkkenet og badet på ordentlig. Ikke bare til å ha ting i. Jeg tror nok at jeg ville foretrekke at det fortsatt var slik. At det ikke var fullt så mange ting der. På den annen side var det ikke noe av det vi hadde som jeg hadde lyst til å unnvære. Og far sa at vi skulle passe på det.

Liv sin historie blir avbrutt av kapitler om Jens Haarder, Livs far. Om hans barndom og hans utvikling. I disse delene sitter leseren på utsiden og forståelsen for situasjonen blir bredere. Jeg likte svært godt denne oppklaringen og fant ikke hoppene mellom fortellerstiler for slitsomt. Riel får det hele til å flyte fint.

Språket er så vakkert, så skjørt og nydelig. Noe som også gjør det vanskeligere å få satt fingeren på hva som faktisk foregår. Det blir en sterk kontrast til grusomhetene boken faktisk inneholder.

Harpiks er ikke en krimkrim. En psykologisk thriller vil nok være en mer treffende beskrivelse. Den trekker oss inn i menneskets mørke dype, uten å bli blodig og skummel. Den beskriver så godt mange av de følelsene mange av oss bærer på; redsel for å miste, splittelse og angst. Men den inneholder også kjærlighet, lojalitet og omsorg. Alle følelsene glir inn i og om hverandre. Riel kan kunsten å føre de sammen i en harmoni, som kanskje ikke er perfekt, men som er troverdig.

Han hadde satt fram en skammel til meg for at skulle få bedre utsyn til alt sammen, og der stod jeg altså og kikket. Det var merkelig, for på den ene siden hadde jeg lyst til å løpe langt vekk – lyst til å løpe opp og gjemme meg på soverommet til mor eller til å løpe av sted og gjemme meg i containeren sammen med Carl. På den annen side hadde jeg lyst til å stå på skammelen og se alt sammen. Til å være der sammen med far.

Jeg klarte nesten ikke å legge fra meg boken. Harpiks dro meg videre, i sitt rolige tempo, fordi den er så godt skrevet, så intens, at jeg måtte lese mer. Hele tiden mer. En fantastisk spennende bok. Grusom og fin. Kjærlig og ondskapsfull. Den er alt på en gang.

For lesere som liker mer psykologiske thrillere enn ren krim anbefaler jeg denne på det sterkeste.