Skrevet av Sally Gardner

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2016)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Originaltittel: Maggot Moon (Hot Key Books, 2012)

Oversatt av John Grande

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Det er best å ikke kikke ut. Og hvis du er nødt, er det best å holde kjeft om det. Jeg er ikke så dum at jeg skriver disse ordene ned på papir.

Markspist måne er en original ungdomsroman satt i et dystopisk samfunn. Jeg kjenner bunnoter av George Orwells 1984 og William Goldings Fluenes herre. Hvis du har lest disse, vil denne sammenligningen gi deg et inntrykk av stemningen i boken.

Moderlandet planlegger den store månelandingen. Med månen skal de utvide sitt territorium, og anskaffelsen vil utgjøre regimets største bragd og stadfeste dets overlegenhet. Med månen i sin besittelse, vil ingen våge å utfordre deres suverenitet.

Lovet være Moderlandet.

Historien fortelles av Standish Treadwell, en ung gutt som bor sammen med sin bestefar i Sone sju i Moderlandet, et sted reservert for samfunnets avvikere og urene. Hans beste venn Hector er forsvunnet, slik som så mange andre, strøket fra boka, navnene glemt. Men før han forsvant, avdekket Hector en hemmelighet, en som Moderlandet vil gjøre alt for å holde skjult. Nå er det opp til Standish å avsløre hemmeligheten i sin kamp mot undertrykkelse.

Språk- og stilmessig er dette en fantastisk bok. Markspist måne har et modig plott med en intens og original oppbygging. Kapitlene er korte, og handlingen utspilles i et raskt tempo.

Beretningen inneholder scener av voldelig natur og enkelte skildringer er på grensen til groteske. Dette er ikke nødvendigvis noe negativt, selv i en ungdomsroman. Her bidrar de til å skildre et dystopisk samfunn og legger et grunnlag for hovedpersonens valg og handlinger.

Det var blod på skjørtet hennes. Det var blod overalt.

Hele historien fortelles i førsteperson med en intens fortellerstemme full av emosjonell tyngde. Språket er direkte og dramatisk. Fortellerstilen bidrar til å gjøre Markspist måne til en unik ungdomsbok, men påfører historien også visse begrensninger. At historien fortelles ut ifra synspunktet til en relativt ulærd og ureflektert tenåringsgutt som aldri har opplevd annet enn sitt eget nabolag, fører til at vi får utdelt bare en håndfull brikker til det 1000-brikkers puslespillet som utgjør Moderlandet. Jeg ønsket mer.

Selv om intensiteten og kvaliteten var til stede i denne ungdomsromanen, følte jeg at den manglet intimitet og mulighet for innlevelse eller deltakelse. Jeg klarte ikke helt å investere i hverken hovedpersonen eller handlingen, til tross for det alvorlige temaet og de grusomhetene vi ble vitne til.

Likevel er dette en fantastisk bok. Den styrer unna alle klisjéene vi er blitt så vant til i ungdomslitteraturen, og vi finner en relativt original historie mellom hendene våre. Dette kan være en god bok for ungdommer som ikke er så glade i å lese. Den holder et hurtig tempo, styrer unna lange, lyriske beskrivelser og fortelles i et enkelt og personlig språk. Plottet er tungtveiende og spennende.