Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter

Skrevet av Katarina BivaldLivet, motorsykler og andre umulige prosjekter | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Roman/chick-lit

Originaltittel: Livet, motorcyklar och andra omöliga projekt (2015)

Oversatt av Kristin Preus

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg helt i Bivalds Leserne i Broken Wheel anbefaler da jeg leste den for en stund tilbake. Jeg var ikke sen om å skaffe meg en ny bok av forfatteren, men det tok dessverre en stund før jeg fikk lest den. Nå, en flott (og sjelden) sommerdag ved Trøndelagskysten, satt jeg i solveggen og koste meg. Boken ble slukt på noen timer.

Det er her veien til galskapen begynner. Jeg sitter i gangen og snakker med utgangsdøra mi.

Anette oppdager plutselig hvor stille og kjedelig livet hennes er da datteren på 19 flytter hjemmefra for å studere. Hvor ble det av alle planene og drømmene man hadde som ung? Anette henter dem frem igjen og børster støv av dem: kjøre motorsykkel, kjøpe hus og klare seg selv. Fornøyd over at hun i hvert fall har fått til en av dem, nemlig å klare seg selv, setter hun i gang med kjøretimer for motorsykkel. Samtidig bestemmer hun seg for å si ja til flere umulige prosjekt. Plutselig oppdager Anette spenningen av livet på nytt og hvor mye livet har å by på for den som våger. Men våger hun virkelig alt som skjer? Eller er det tryggest å holde på det faste og det vante?

Min neste [tanke] er en stille forbannelse av hele den kjeden av omstendigheter som gjør at jeg står her akkurat nå, så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang hadde funnet tilbake med kart, kompass og GPS.

Så, chick-lit er ikke den mest litterære av sjangrene. Den har enkelt språk, er relativt forutsigbar og stereotypisk. Ofte med pinlig humor, en dæsj romantikk og en nå og da en smule livsvisdom. Det er en enkel underklasse av romaner som er skapt for enkel underholdning, og det er akkurat det du får i Bivald sine bøker.

En lett sommerlektyre som gjør at du humrer (og ikke bare av humoren) og kanskje feller en tåre eller to. Chick-lit er romantisk komedie i bokform og noen ganger er det nøyaktig det man trenger.

Selv om språket er lett, og flere av karakterene er så stereotypiske at det grenser på det kjedelige, har boken en del perler.

Mange ting som man husker fra barndommen, er mye mindre når man ser dem igjen i voksen alder. Sånn er det ikke med motorsykler. De er veldig store. Faktisk fryktelig store.

Anette er en kvinne mange nok vil kjenne seg igjen i. En kvinne som plutselig oppdager hvor mye tid man egentlig har. Tid som snegler seg av gårde. Tid som strekker seg foran seg uten at man har noe å fylle den med. Hun sitter litt fast i livet hun lever, og med mørk sarkasme og selvironi, holder hun livet på avstand. Til hun plutselig velger å gjøre noe med det. Det er kanskje ikke alle som velger å lære seg å kjøre motorsykkel, men ønsket om forandring kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Karakterutviklingen hennes er enorm.

«Ikke vær redd. Jeg har andre ting å konsentrere meg om. Jeg skal lære å kjøre motorsykkel og forsvinne inn i solnedgangen,» sier jeg.

Boken er spekket med humor, men heldigvis ikke så mange flaue hendelser. Som regel er det kommentarene til Anette som trekker på leserens smilebånd.

Språket er ikke allverdens. Det er enkelt og hverdagslig, kanskje litt uferdig?  Kunne absolutt trengt mer bearbeiding. Boken føles litt hastig satt sammen og er langt fra et litterært mesterverk.

En ting jeg likte var fortellerperspektivet. Boken er skrevet i førsteperson uten innblikk i andres tanker og følelser. Er det noe jeg misliker sterkt er det bøkers jegpersoner som vet alt om hva alle tenker og føler ut fra enkle blikk og armbevegelser. Er Anette usikker på de andre karakterene er vi det også.

Hvordan kan jeg ha gått inn i dette med så lave forventninger og likevel vise meg å være både naiv og overoptimistisk?

Til tross for romanens enkelthet likte jeg den. Ikke like godt som Leserne i Broken Wheel anbefaler, selv om Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter mulig er mer troverdig. Begge bøkene feier seg flott inn sammen med chick-lit bøker av større, mer etablerte forfattere. Lesere bør allikevel ha en forkjærlighet for denne typen romaner før man begir seg inn i bokpermene på Bivald sine bøker.

Sammen

Skrevet av Julie CohenSammen | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Together (Orion Books 2017)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Innimellom snubler man over en bok som er så original og annerledes at du vet at den vil bli med deg lenge. Sammen er en slik bok. På coveret står spørsmålet om boka er en stor kjærlighetsroman, eller en roman om stor kjærlighet? Og det er nettopp dette vanskelige, men samtidig viktige spørsmålet som gjennomsyrer boka.

Jeg elsker deg, skrev han. Du er min begynnelse og min slutt, Emily, og alle dager imellom dem.

Robbie og Emily har vært sammen i over femti år. Deres kjærlighet for hverandre binder dem sammen og avgjør hvilke valg de tar. Valg som er så oppskakende og livsendrende at de forsaker mye for å kunne være sammen. Og hele tiden murrer spørsmålet i bakgrunnen: gjorde de det riktige?

Det var et mønster de hadde skapt i begynnelsen av forholdet, ikke helt i begynnelsen, men siden, da de oppdaget at kjærligheten bare kunne vare hvis tausheten holdt den sammen på bestemte steder.

I Sammen er det ikke bare historien som er annerledes, men også oppsettet av boken. Historien begynner på slutten og vi leser oss bakover. Ganske så interessant skrivemåte, og man kunne tro at det var irriterende, men det er det ikke. Måten Cohen har lagt opp historien på gjør det hele til en sammenhengende roman. Du presenteres for mange avgjørelser i begynnelsen og må lese deg bakover for å finne ut hva som forårsaket de avgjørelsene. Litt som å få svarene presentert før spørsmålene.

Som i de fleste romaner får vi store avsløringer på slutten av boka, men samtidig tidlig i historien. Romanen hadde ikke fungert ellers. Det hadde rett og slett ikke vært like spennende å lese romanen i kronologisk rekkefølge. Og følelsene man sitter igjen med etter at boken er ferdiglest ville vært noen helt andre. Jeg kan gå så langt å si at de hadde nok vært motsatte av det de er nå. Bare det at Cohen har klart en slik tveegget oppfatning står det mye respekt av.

… men av og til snakker vi ikke om de tingene som er viktigst for oss. Av og til greier vi ikke det.

Selve språket i boka er bra. Det flyter godt samtidig som det ikke er for avslørende eller overforklarende. Bare det å skrive en bok bakfra må være fryktelig mye arbeid, men Cohen mestrer det. Boken er som et puslespill. Du blir presentert for helheten i starten av romanen, men ikke hver enkelt brikke som avgjør helheten. Den må du lese deg frem til, eller bakover til.

Fortiden var et tveegget sverd. Det påførte sår, og sårene du ikke snakket om, ble betente. De vokste inni deg og bare ventet på å briste.

Bøker som hopper mye i tid har aldri vært av mine store favoritter, men det tenkte jeg ikke mye over her. Vi følger kun Robbie og Emily, og vi går bare bakover i tid hele veien. Vi slipper dermed den forvirrende tidshoppingen. Hver tidsepoke vi følger gir oss en avslørende bit av puslespillet samtidig som de driver oss videre.

Både Robbie og Emily er de fortellende stemmene og det er litt irriterende at vi hopper mellom de to ofte, noen ganger i samme avsnitt. Samtidig er det et viktig virkemiddel. Det å få ta del i begges virkelighet gir en super trygghet i kjærligheten deres. Hvis denne tryggheten ikke hadde ligget til bunn ville nok leserne reagert annerledes på noen av valgene til paret.

Alt i alt en bok jeg anbefaler varmt. Og det store spørsmålet om de gjorde det riktige? Les den og avgjør selv.

Dette øyeblikket kan ikke vare, men det gjør det ikke mindre virkelig.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time

Skrevet av Mark Haddon

Forlag: Vintage (2004)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

For noen år tilbake fant jeg en anmeldelse av denne boka og bestemte meg sporenstreks at denne skulle jeg lese en dag. Jeg tok et bilde av coveret for å huske boka og bar med bildet på mobilen noen år før jeg snublet over boka på bokmarkedet på Bjølsen nå i våres. Endelig skulle jeg få lese den.

This is a murder mystery novel. Siobhan said I should write something I would like to read myself. Mostly I read books about science and maths. I do not like proper novels. But I do like murder mystery novels. So I’m writing a murder mystery novel.

Ved første side skjønte jeg at denne boka var noe spesielt og begynte allerede da å anbefale den til kolleger. Nå som boken er ferdig lest står jeg fremdeles ved anbefalingene. Kanskje enda fastere enn tidligere.

Christopher Boone er femten og har Asperger. Noe som gjør det vanskelig for han å forstå mennesker og det menneskelige aspektet av verden. Han hater fargene gul og brun, men elsker fargen rød. Han liker forutsigbarhet, tabeller, matematikk og fysikk. Han hater å bli tatt på og store menneskemengder. Han liker stjernene og aller best å gå i nabolaget om natta, og det er slik han snubler over naboens hund som ligger død i hagen. Christopher bestemmer seg for finne hundemorderen og setter dermed i gang en rekke hendelser som snur verdenen hans på hodet.

Boken er fortalt i førsteperson, og Christopher slår tidlig fast at dette ikke vil bli en morsom bok. Å fortelle vitser er det samme som å lyve, og det er noen han absolutt ikke gjør. Dessuten er vitser ofte vanskelige å forstå, da de har doble betydninger. Christopher er avhengig av at ting blir forklart rett frem, uten mulighet for forvirrende dobbelt betydninger.

This will not be a funny book. I cannot tell jokes because I do not understand them, Here is a joke, as an example. It is one of father’s. His face was drawn but the curtains was real. I know this is supposed to be funny. I asked.

Men selv om han påstår at boken ikke blir morsom ender man med å humre både her og der. Christophers betraktninger av menneskene i livet sitt og samfunnet han lever i er enkle og ganske naive, noe som gjør boken morsom allikevel.

Christopher bestemmer seg også for å skrive en bok, noe han selv innser ikke er lett for en med Asperger. Å skrive historier betyr nemlig at man ofte må finne på ting, noe som igjen blir å lyve. Når han finner ut at han kan skrive om etterforskningen av hundedrapet, finner han et smutthull som gir han mulighet til å skrive en bok. Å skrive om det som faktisk skjer er jo ikke oppspinn.

I do not tell lies. Mother used to say this was because I was a good person. But it is not because I am a good person. It is because I can’t tell lies. … This is another reason why I don’t like proper novels, because they are lies about things which didn’t happen and they make me feel shaky and scared. And this is why everything I have written here is true.

Christopher er opptatt av mange ting, og siden det kan være vanskelig for han å konsentrere seg om én ting om gangen, får vi også vite om tingene han interesserer seg for, som universet, matematikk og hans søken etter å forstå sosial samhandling. Gjennom hans betraktninger og forklaringer får vi et unikt innsyn i hvordan hjernen, og da spesielt tankene og sanseinntrykkene, fungerer for en som er på spekteret.

Og det er kanskje her man humrer mest. Ikke fordi det er så rart og merkelig, men fordi det er så logisk. Så utrolig logisk at det er rart ikke flere tenker på denne måten, egentlig.

I decided that I was going to find out who killed Wellington (red. the dog) even though Father had told me to stay out of other people’s business. This is because I do not always do what I am told. And this is because when people tell you what to do it is usually confusing and does not make sense.

Forfatteren viser en unik kjennskap til Asperger syndromet. Hva som er utfordringene og egenskapene. Og han holder det gående gjennom hele boken. Det glipper aldri, noe som gir inntrykk av at boken faktisk er skrevet av en med Asperger. Utførelsen av boken er helt fantastisk.

Jeg vet ikke om boken er oversatt til norsk, men det er absolutt ikke vanskelig engelsk vi møter her. Og enkelte begreper forklarer Christopher for oss, så vi mister ingenting på grunn av manglende engelskkunnskaper.

Dette er en bok som virkelig bergtok meg. Helt fra første side var jeg fanget og klarte nesten ikke å legge den fra meg. Dette er en bok jeg kommer til å tenke mye på og som jeg anbefaler på det sterkeste, spesielt hvis du jobber med eller kjenner mennesker med samme utfordring som Christopher.

All the other children at my school are stupid. Except I am not meant to call them stupid, even though that is what they are. I’m meant to say they have learning difficulties or that they have special needs. But this is stupid because everyone has learning difficultis because learning to speak French or understanding Relativity is difficult…

Og kanskje den bidrar til å gi samfunnet som helhet en bedre forståelse av autisme og Asperger. At de som går med hørselsvern på kjøpesenteret eller skriker når noen kommer borti dem ikke er gale, men er mennesker med hjerner som fungerer litt annerledes.

For hva er egentlig normalt? I Christophers verden er det han selv som er den normale. Alt handler om perspektiv, og perspektivet i denne boken vil absolutt gi deg noe å tenke på. Og noe å lære av.

Dette er absolutt en bok du bør lese.

Passasjeren

Passasjeren | edgeofawordSkrevet av Lisa Lutz

Forlag: Bazar Forlag (2019)

Originaltittel: The Passenger (Spellman Enterprises (2016)

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye

Sjanger: Thriller/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Uka før påske anmeldte og tipset vi om fire krimbøker til årets største krimsesong før vi reiste på fjellet. En uke på hytta betyr mengder av lesetid, og Passasjeren var en av bøkene jeg leste i solveggen.

Vi lever alle bare halvveis.

Tanya Dubois er på rømmen. Mannen hennes ligger død i gangen, hun har tømt bankkontoen, farget håret og byttet navn. Det er ikke første gangen Tanya rømmer. Tanya er heller ikke hennes egentlige navn.

På rømmen møter hun Blue. Blue tilbyr Tanya et sted å bo, men Blue er ikke slik hun først fremstår og en farlig allianse skapes. For å overleve må Tanya ta valg hun aldri tidligere ville tatt, og hun tvinges til å ta et oppgjør med fortiden og hemmeligheten som forfølger henne.

Min første tur ut … var en påminnelse om at livet mitt var som et jenga-spill: hvis én kloss var feilplassert, ville hele min verden falle sammen.

Høres ut som en spennende thriller dette, ikke sant? Og ja, selve plottet og historien er engasjerende og spennende til tider, men allikevel falt jeg ikke helt for denne.

Jeg fant språket hakkete og dårlig, og noe av det kommer av oversettelsen. Det var et par setninger og ord som fungerer på engelsk, men som gir veldig liten mening på norsk. Er det slik at bøker oversettes ord for ord? Er det ikke viktigere at setningene gir mening på språket det oversettes til?

Men det var bare en liten del av det. Oversettelsen har ikke all skylden. Skrivestilen til Lutz holder rett og slett ikke mål. Jeg følte lenge at dette var mer som et tidlig utkast (eller kanskje en litt famlende debutroman), men Lutz har gitt ut flere bøker, også bestselgere, noe som betyr at hun burde klare bedre. Eller er det rett og slett jeg som er for streng?

Nå leser jeg relativt mye, og bøkene leses tett i tett, men det er sjelden jeg reagerer så voldsomt på språket. Språket i Passasjeren er dessverre for dårlig og mye av spenningen forsvinner rett og slett mellom linjene. En spenning historien egentlig fortjener, men aldri får.

Du kan ikke forestille deg hvor slitsomt det er å spille en rolle hele tiden.

Ser jeg bort fra språket er historien god. Lutz har utarbeidet et godt plott med en troverdig slutt. Selve historien henger fint sammen, med en enkel rød trå. Dette er ikke en historien man går seg vill i.

Vi møter ikke mange karakterer og man går aldri surr i hvem som er hvem. Ikke en gang når Tanya bytter navn flere ganger. Noen av karakterene er relativt stereotypiske, men jeg ser at forfatteren har prøvd å unngå stereotypene, for noen av karakterene klarer å overraske.

Bakgrunnshistorien til Tanya er dessverre litt for stereotypisk med få overraskelser og det er lett å gjette seg til hvordan ting henger sammen. Dette er nok en ting som kunne vært bedre med et bedre språk.

«Hvem er du? Hvem er du virkelig?»

«Jeg vet ikke lenger.»

Historier av denne typen bør klare å holde bedre på spenningen. Karakterer på flukt med politiet i hælene og fiender som ønsker en død burde være såpass spennende at det nesten gjør vondt i magen å lese. Så medrivende at det er umulig å legge boka fra seg. Det fikk jeg ikke her. Dessverre.

Med litt bearbeidelse hadde Passasjeren vært bedre. I mine øyne kunne den hatt godt av et par runder til gjennom redigeringen.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Der lyset slipper inn

Skrevet av Lucy DillonDer lyset slipper inn | edgeofaword

Forlag: Bazar (2019)

Originaltittel: Where the light gets in (Bantam Press, 2018)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lucy Dillon besøkte Norge under Vårfestivalen arrangert av Cappelen Damm i 2018. Ei dame like søt og hyggelig som bøkene sine. Jeg har lest to av hennes tidligere bøker – Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting. Bøker jeg likte meget godt.

Der lyset slipper inn fikk jeg tilsendt som leseeksemplar av Bazar forlag.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.

Lorna finner endelig motet til å prøve seg på nytt. På drømmen. På livet. Med en arvet dachshund med på lasset kjøper hun et galleri i Longhampton. Byen hun forlot som barn, men alltid lengtet tilbake til. Galleriet inviterer gamle og nye venner tilbake i livet til Lorna og hun er nødt til å konfrontere harde sannheter og se nye muligheter. At hun turte å satse på galleriet skal raskt vise seg å være noe av det beste hun har gjort.

«Du er en veldig kreativ person, Lorna. Du har bare en litt for snever oppfatning av hvordan kreativitet kan komme til uttrykk.»

Det finnes mange forfattere som skriver denne typen romaner, (Jojo Moyes og Nicholas Sparks for å nevne to), men det er få som klarer å skrive inn så mye livsvisdom som Dillon.

Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

«Vet du hva som er problemet med å spare det beste til slutt?» spurte hun… «At det noen ganger ikke ser ut som du sparer, men som om du har tenkt å la det ligge igjen.»

Lorna er en sta karakter. Hun hopper raskt til konklusjoner og bruker en del tid før hun skjønner hvor feil hun kan ta eller hvor usaklig hun kan være. Som leser er det flere ganger man blir irritert over hvor forutinntatt karakteren er. Men er det en ting til Dillon mestrer så er det karakterutvikling og det får vi mengder av her.

Og så er det denne livsvisdommen da. Vanskelig å putte det inn i en historie på en troverdig måte hvis det ikke er noe utvikling blant karakterene.

Det var sikkert en fordel at du ikke kunne se hvor diffus du var i andres versjon av din egen fortid.

Dillon holder seg også for det meste unna stereotypene. Alle karakterene er velutviklet og troverdige med både positive og negative personlighetstrekk. Selv om vi ikke blir presentert for en uendelig parade av karakterer, møter vi et rikt karaktersamfunn.

Flere av karakterene har kjent hverandre lenge, men heldigvis slipper vi ja, vi har kjent hverandre hele livet, men la oss gjenta for hverandre alt vi har gjort sammen allikevel skrivestilen. Dillon stoler på at leseren klarer å trekke egne konklusjoner ut fra hintene som blir presentert. På denne måten virker dialogene mer troverdige og historien får en bedre flyt. Ingenting virker overpresentert eller overformulert.

Noe som er litt artig er at Dillon plasserer sine historier til samme by. Denne gangen traff vi ikke karakterene fra tidligere bøker, men noen av dem blir nevnt.

«OK, jeg gleder meg til det.»

«Var det noe annet?»

Alt det andre. Det var alt det andre.

«Nei,» sa hun…

Skrivestilen er lett og ledig. Man blir presentert for flere parallelle historier, men det blir aldri rotete eller uoversiktlig. Oversettelsen er god og jeg følte ikke at Dillons fortellerstemme ble borte.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Hun har raskt klatret opp som en av mine favorittforfattere og det blir spennende å følge hennes karriere fremover.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

 

 

 

Galgen

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Kjemikeren

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

Fremdeles meg

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.

 

Vi mot dere

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Kastanjemannen

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.