oversatt skjønnlitteratur

Der lyset slipper inn

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Lucy DillonDer lyset slipper inn | edgeofaword

Forlag: Bazar (2019)

Originaltittel: Where the light gets in (Bantam Press, 2018)

Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Lucy Dillon besøkte Norge under Vårfestivalen arrangert av Cappelen Damm i 2018. Ei dame like søt og hyggelig som bøkene sine. Jeg har lest to av hennes tidligere bøker – Ensomme hjerter og hjemløse hunder og 100 umistelige ting. Bøker jeg likte meget godt.

Der lyset slipper inn fikk jeg tilsendt som leseeksemplar av Bazar forlag.

«Lorna, du vet den bristen i hjertet ditt over at ting ikke ble helt som du hadde håpet på – selv om du lappet deg selv sammen som best du kunne og gikk videre? Det er der lyset slipper inn.

Lorna finner endelig motet til å prøve seg på nytt. På drømmen. På livet. Med en arvet dachshund med på lasset kjøper hun et galleri i Longhampton. Byen hun forlot som barn, men alltid lengtet tilbake til. Galleriet inviterer gamle og nye venner tilbake i livet til Lorna og hun er nødt til å konfrontere harde sannheter og se nye muligheter. At hun turte å satse på galleriet skal raskt vise seg å være noe av det beste hun har gjort.

«Du er en veldig kreativ person, Lorna. Du har bare en litt for snever oppfatning av hvordan kreativitet kan komme til uttrykk.»

Det finnes mange forfattere som skriver denne typen romaner, (Jojo Moyes og Nicholas Sparks for å nevne to), men det er få som klarer å skrive inn så mye livsvisdom som Dillon.

Bøkene er søte og romantiske, absolutt, men de har også en klokskap ved seg det er verdt å oppleve.

«Vet du hva som er problemet med å spare det beste til slutt?» spurte hun… «At det noen ganger ikke ser ut som du sparer, men som om du har tenkt å la det ligge igjen.»

Lorna er en sta karakter. Hun hopper raskt til konklusjoner og bruker en del tid før hun skjønner hvor feil hun kan ta eller hvor usaklig hun kan være. Som leser er det flere ganger man blir irritert over hvor forutinntatt karakteren er. Men er det en ting til Dillon mestrer så er det karakterutvikling og det får vi mengder av her.

Og så er det denne livsvisdommen da. Vanskelig å putte det inn i en historie på en troverdig måte hvis det ikke er noe utvikling blant karakterene.

Det var sikkert en fordel at du ikke kunne se hvor diffus du var i andres versjon av din egen fortid.

Dillon holder seg også for det meste unna stereotypene. Alle karakterene er velutviklet og troverdige med både positive og negative personlighetstrekk. Selv om vi ikke blir presentert for en uendelig parade av karakterer, møter vi et rikt karaktersamfunn.

Flere av karakterene har kjent hverandre lenge, men heldigvis slipper vi ja, vi har kjent hverandre hele livet, men la oss gjenta for hverandre alt vi har gjort sammen allikevel skrivestilen. Dillon stoler på at leseren klarer å trekke egne konklusjoner ut fra hintene som blir presentert. På denne måten virker dialogene mer troverdige og historien får en bedre flyt. Ingenting virker overpresentert eller overformulert.

Noe som er litt artig er at Dillon plasserer sine historier til samme by. Denne gangen traff vi ikke karakterene fra tidligere bøker, men noen av dem blir nevnt.

«OK, jeg gleder meg til det.»

«Var det noe annet?»

Alt det andre. Det var alt det andre.

«Nei,» sa hun…

Skrivestilen er lett og ledig. Man blir presentert for flere parallelle historier, men det blir aldri rotete eller uoversiktlig. Oversettelsen er god og jeg følte ikke at Dillons fortellerstemme ble borte.

Dillon har en flott fortellerstemme og en skrivestil som fenger. Hun har raskt klatret opp som en av mine favorittforfattere og det blir spennende å følge hennes karriere fremover.

Der lyset slipper inn er en lett og engasjerende roman jeg anbefaler sammen med hennes tidligere bøker. De er også gode gavetips.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

 

 

 

Galgen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Kjemikeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

Fremdeles meg

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.

 

Vi mot dere

/ Stine-Marie / 1 kommentar

Skrevet av Fredrik BackmanVi mot dere av Fredrik Backman | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2018)

Originaltittel: Vi mot er

Oversatt av Einar Blomgren

Sjanger: Roman

Kilde: forhåndseksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

 

Når man tar fram en bok skrevet av Fredrik Backman, forfatteren av En mann ved navn Ove og Mormor hilser og sier unnskyld, forventer man jo at det er en god bok. Forventningene ble innfridd til fulle. Landskrona Posten skriver «….treffer rett i hjertet….», og det har de helt rett i.

Vi mot dere er egentlig bok nummer 2 i en planlagt trilogi, men det føles ikke som noe savn å ikke ha lest den første boka, Bjørnstad, da det kommer tydelig frem hva som har skjedd.

Handlingen i romanen er lagt til en kommune et sted langt inne i de dype skoger av Sverige. I kommunen er det to byer, Bjørnstad og Hed, som har hvert sitt hockeylag. To lag, hvis både spillere og supportere hater hverandre både på og utenfor isen. Først og fremst følger vi innbyggerne i Bjørnstad og deres hockeylag. At forfatteren elsker hockey kommer tydelig fram, men er det en roman om hockey? På en måte, ja, på en annen måte, nei. Historien om Bjørnstads hockeylag spiller en viktig rolle; uten klubben, ingen roman. Men slik jeg opplever det, handler boka først og fremst om menneskene rundt klubben, med alle sine svake og sterke sider.

Bjørnstad Hockey er i ferd med å gå i oppløsning. Peter Andersson, som er sportssjef i klubben, får et tilbud som kan redde klubben, men som gjør at han må gå på akkord med sine egne prinsipper, og som han vet vil skaffe ham fiender.

Har du sett en by falle? Vår gjorde det. Vi kommer til å si at volden kom til Bjørnstad den sommeren, men det vil være en løgn, for volden fantes her allerede. For noen ganger er det så enkelt å få mennesker til å hate hverandre at det virker ubegripelig at vi noensinne gjør noe annet.

Der de fleste romaner gjerne har én hovedperson, har denne romanen mange, hvorav en er hockeyklubben. Forfatteren tegner så levende bilder av personene at leseren blir godt kjent med dem alle. Det er Maya og Ana, to sekstenårige venninner, hvis vennskap settes på harde prøver i denne boka. Det er Peter, Mayas pappa og sportssjefen i klubben, Mayas lillebror Leo, som prøver så godt han kan å verne om søsteren sin, og Mira som er Peters kone og mor til Maya og Leo. Vi har Richard Theo, en lokalpolitiker på den politiske ytterfløyen, som ved hjelp av manipulasjon, forbindelser og ulike andre virkemidler legger planer som innbefatter Bjørnstad Hockey, men som egentlig går ut på å skaffe ham makt. Og selvfølgelig «Gruppen», en broket forsamling av menn i sorte jakker som betrakter seg som blodfans av klubben, men som av de fleste andre betraktes som en gjeng voldsmenn.  Så har vi Benji, han er sint. Og Elisabeth Zackell, den nye kvinnelige treneren til Bjørndal Hockey.

Den røde tråden i historien er voldtekten av Maya (bok nr. 1) og alt som følger av denne. Mye av det ekstraordinære hatet mellom Bjørndal og Hed er resultat av denne voldtekten. Dette hatet vil få alvorlige konsekvenser.

Noen jenter kommer til å gjøre oss stolte, noen gutter kommer til å gjøre oss store. Unge menn kledd i forskjellige farger kommer til å slåss på liv og død i en mørk skog.

Mennesker vi elsker kommer til å dø. Vi kommer til å begrave våre barn under våre vakreste trær.

Holder du ut med å lese en hel bok med en konstant klump i brystet? Det må du være forberedt på når du setter deg ned for å lese denne romanen. Sånn sett, er den noe dystrere enn En mann ved navn Ove, men det er ikke helsvart. Historien beskriver også mennesker, som i vanskelige situasjoner står oppreist og som tar ansvar for å hjelpe andre under tilsynelatende håpløse situasjoner. Men den inneholder også historier om svik.

Forfatteren har kanskje ikke all verdens tiltro til politikere.

Politikk er en evig rekke med forhandlinger og kompromisser, og selv om prosessene ofte er kompliserte, er grunnlaget alltid enkelt: Alle vil ha betalt, på et eller annet vis, så de fleste delene av alle byråkratiske systemer vil fungere likedan. Gi meg noe, så gir jeg deg noe. Det er slik vi bygger sivilisasjoner

Det tar litt tid før man får denne boka ut av kroppen. Det er ikke bare å sette den tilbake i bokhylla for så å glemme den. Den sitter i en stund.

En stor takk til oversetteren, som på en fremragende måte har gjenskapt forfatterens slepne fortellerstil. Med sine 440 sider er det ikke en «fort-lest» bok, men den er relativt lettlest med korte og konsise setninger.

De som ikke har lest Bjørnstad, kan absolutt lese denne med fullt utbytte. Men har du muligheter til det, så skaff den gjerne. Den er sikkert like god som denne. Så dermed er det bare å se fram til bok 3 i trilogien. God lesing!

Kastanjemannen

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Søren Sveistrup Kastanjemannen | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Originaltittel: Kastanjemanden

Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Krim

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Jan Erik (red. Julie Karoline)

Krimromanen «Kastanjemannen» er Søren Sveistrups første krimroman, men han er ikke ukjent i sjangeren da han var forfatteren av TV-serien «Forbrytelsen».

Fortellingen starter med en hendelse i 1989, hvor flere familiemedlemmer blir drept på forskjellig vis. Så hopper fortellingen i neste kapittel over til en ikke helt tidfestet nåtid. Men man skjønner raskt at man befinner seg i dette tiåret.

Vi føres raskt inn i en alvorlig forbrytelse: Stemmen er overalt i mørket. Den hvisker sakte og håner henne – fakker henne når hun faller og virvler henne rundt i vinden. Laura Kjær kan ikke se lenger. Hun kan ikke lenger høre bladene som rasler i trærne, eller kjenne det kalde gresset under føttene.

Forfatteren fører oss inn i to parallelle historier. Tidligere har datteren til en toppolitiker, Rosa Hartung, blitt bortført. Datteren er ikke funnet, men en person har tilstått å ha drept henne og blitt domfelt for den dette. Her følger vi fortvilelsen til foreldrene som ikke kan forsone seg med tanken om at datteren er død.

Den andre historien er drapet på Laura Kjær og det stopper ikke med henne. Men hva er fellesnevneren? Her sliter etterforskerne med svarene inntil de finner et viktig spor.
Leseren vil ane at det er en sammenheng mellom disse hendelsene og til drapene i 1989. Men hva er det som binder disse hendelsene sammen?

Forfatteren har valgt å bruke nåtid i fortellingen. På den måten blir fortellingen mer levende. Leseren blir fanget og sugd inn i historien. Språket er levende og troverdig. Selve plottet er godt bygd opp og spenningen bygger seg jevnt opp.

Det er to hovedpersoner i historien. Det er den kvinnelige etterforskeren, Naia Thulin, som egentlig ønsker seg vekk fra drapsavdelingen, og Mark Hess. Mark Hess har blitt sendt hjem til København fra Haag etter en ikke helt vellykket karriere i Europol. Stemningen er fra starten ikke helt på topp mellom disse to, som noe motvillig har fått i oppdrag å oppklare drapet på Laura Kjær.

Som i tradisjonelle krimfortellinger fører forfatteren oss litt på villspor ved å antyde mulige gjerningspersoner, men det kunne han ha dratt litt lenger enn det som blir gjort her. I noen partier av boka kan det, etter min smak, bli litt mye prosa og lange forklaringer uten at det drar fortellingen framover. Men at spenningen er tilstede i store monn, er det ingen tvil om.

Når løsningen av krimgåten nærmer seg og ugjerningspersonen sirkles inn, blir det ulidelig spennende, og spesielt når nok et offer havner i morderens klør.

«Er du OK, kan du høre meg?»
Stemmen når fram til henne, og det skarpe, hvite lyset flimrer for øynene hennes igjen. Hun prøver å orientere seg og komme på hva som skjedde før hun besvimte.
Ordene fra stemmen føles verre enn smerten fra armen. Hun gråter igjen, og det er som hele brystkassa hennes blir revet opp.
«Det var andre kapittel. Nå tar vi en pause til. Prøv å ikke være bevistløs så lenge denne gangen – jeg har tross alt ikke hele dagen på meg»

Hvem som er den virkelige gjerningspersonen, kommer som en overraskelse på leseren, slik det skal være i gode krimromaner. Helt på slutten av boken går vi inn i en rolig oppklarende fase, hvor sammenhenger og årsaker kommer for en dag. Når man så har lest ut boken og lagt den fra seg, har leseren fått hvilepulsen tilbake. Da er det bare å se fram til neste bok av Søren Sveistrup.

Moxie

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Jennifer Mathieu Moxie | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: Moxie: a novel

Oversatt av Hilde Stubhaug

Sjanger: Ungdom

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis og en super innføring i hva feminisme egentlig er og hva feminister kjemper for.

«Nice legs. When do they open?»

Vivian Carter er ei sekstenåring som bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. På skolen er det guttene som råder og jentene må passe på hva de har på seg, hva de spiser, hva de de sier og hva de gjør. Sjåvinistiske kommentarer og urettferdige kleskoder er dagligdags kost for Vivian og venninnegjengen. En dag får Vivian nok. Bblant morens ting finner hun gamle feministiske slagord og kamprop som inspirerer henne til å skrive en feministisk fanzine. Denne deler hun ut anonymt på skolen og plutselig er Moxie et begrep og skolen blir tvunget ut i endringer i det jentene samler seg i en grrrl power revolusjon.

«Velkommen tilbake, Moxie»

En inspirerende bok, absolutt. Og informerende. Den gir et godt innblikk i hva feminisme egentlig er og hvorfor det er så viktig at vi fremdeles kjemper for likestilling mellom kjønnene. Vi kan jo håpe at flere av situasjonene i boken er overdrevet, men vi kan ikke se bort ifra at det er slik på mange skoler rundt om i verden. Vi vet jo at for mange jenter og kvinner i enkelte land er det mye verre.

Jeg er helt sikker på at han ikke gjør det med vilje, men som gutt har han ingen anelse om hvordan det er å komme gående bortover en gang og vite at man blir vurdert etter størrelsen på rumpa eller puppene. Han kommer aldri til å forstå hvordan det er å måtte tenke to ganger over hva man tar på seg, og hvordan man sitter og går og står, i tilfelle det ikke tiltrekker rett type oppmerksomhet, eller verre: i tilfelle det tiltrekker feil type oppmerksomhet. Han kommer aldri til å skjønne hvor skremt og fullstendig gal en jente kan bli av å føle seg som den personlige eiendommen til et enormt guttemonster som har besluttet at det kan klå og beføle og rangere deg når som helst og akkurat slik det måtte ønske. 

Boken er lettlest, og passer fint til målgruppen. Selv om skrivestilen ikke er det beste jeg har vært borti er boken såpass interessant og spennende at det mer enn veier opp for litt dårlig settingsoppbygging. Vivian er en herlig karakter, en godt portrettert tenåring. Hun er en karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i og en man kan se opp til.

For ikke bare møter Vivian sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig,  finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på feminisme.

«Jeg vil jo ikke gi noen av de dyrebare guttene konsentrasjonsproblemer.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Hvis du ønsker mer grrl power:

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Ungdomsbok om voldtekt og slutshaming:

Hun ba om det av Louise O’Neill.

 

Intuisjonisten

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Colson WhiteheadIntuisjonisten | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: The Intuitionist (Anchor Books, 1999)

Oversatt av Knut Johansen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Colson Whitehead ga ut Intuisjonisten første gang i 1999. Forfatteren startet med denne boken en flott forfatterkarriere som har generert flere bestselgere, inkludert Den underjordiske jernbanen (som han fikk Pulitzerprisen for i 2017). Intuisjonisten kommer ut for første gang på norsk nå i 2018.

Jeg kunne ønske jeg hadde litt mer å gå på før jeg leste boken enn at den er magisk og genial. For jeg brukte mye tid på å få litt mening ut av historien. Det var først når jeg snublet over ordet absurd i en annen anmeldelse at jeg begynt å forstå, og da var jeg nesten ferdig. Jeg brukte for mye tid på å få bokens virkelighet til å passe med min egen virkelighet til at jeg virkelig nøt den.

Så med ordene magisk, genial og absurd kan vi gå videre med anmeldelsen.

Lila Mae Watson er den første kvinnelige heisinspektøren. Noensinne. I tillegg er hun svart. Hun møter mye motstand i yrket sitt, ikke bare fordi hun er svart eller kvinne. Ikke bare fordi hun er meget dyktig, men fordi hun er en intuisjonist. Intuisjonistene er en snever og spesiell linje innenfor heisfaget, og maktkampen er hard mellom intuisjonistene og empiristene. Og da en av heisene som Lila Mae har ansvar for raser i bakken, skjønner hun at hun har havnet i midten av et komplott, og hun må ut i farlig farvann for å renvaske seg selv.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene».

Hun sier: «Intuisjonist».

Hele handlingen er lagt til et slags parallelt univers som ligner veldig på vår eget. Samfunnet i byen har noen absurde trekk, trekk som er farlig lik ting vi ser overalt rundt oss. Dermed skjønte jeg ikke med det samme hva som foregikk.  Og det at jeg ikke tok det viktige nøkkelordet absurd, gjorde at jeg ikke klarte å like boken mens jeg leste. Nå, i ettertid, har jeg tenkt mer på den og liker jeg den bedre, men den er fremdeles ingen høydare for meg.

«Dette er en virkelig overraskelse», sier Ben Urich. «Tross alt er det du som er nøkkelen».

Språket er til dels vanskelig. Det virker som forfatteren har prøvd å finne så mange fremmedord han bare klarer og presset dem inn i uforståelige setninger. Mange av ordene gikk rett over hodet på meg, og jeg følte meg flere ganger dum. Og det liker jeg ikke. Jeg liker bøker som er forståelige. Ja, de kan inneha vanskelig tematikk, men jeg trenger å forstå språket. Her ble språket for vanskelig, for avansert for meg. Jeg kan ikke noe for det: det enkle er ofte det beste.

Jeg likte Lila Mae. Hun er sta, innesluttet, egenrådig, smart og tøff. Hun stoler ikke på noen og øver seg på det mest likegyldige ansiktsuttrykket hun kan få til, for å bruke det som en maske. Hun har bygd en mur rundt seg selv for å beskytte seg mot de som ikke liker svarte og de som ikke liker at kvinner er i arbeid, og aller minst at en kvinne kan være bedre i noe enn en mann. Og i tillegg en svart kvinne. Absolutt en sær hovedkarakter, men godt gjennomført, og med tanke på det samfunnet hun lever i, skjønner man hvorfor hun er som hun er.

Ingen kan helt forklare hvorfor intuisjonistene har en ti prosent høyere nøyaktighetsrate enn empiristene. 

Boken er spennende på en sær måte. Komplottet er vanskelig å få tak på, og løsningen ganske så absurd. Samtidig måtte jeg finne ut hva som kom til å skje. Whitehead har utarbeidet flere fabelaktige karakterer som man ønsker å vite skjebnen til. Både de gode og de onde.

Man kan, gjennom boken, trekke paralleller til våre samfunn og vår historie. Til rasisme, segregering og kvinneundertrykking. Og jeg tror nok at det var noe av tematikken forfatteren ønsket å belyse. Samtidig forsvant det litt i alt det sære.
Jeg ble ikke videre imponert av Intuisjonisten. Med for mye bruk av sjeldne fremmedord og en absurditet jeg ikke tok med en gang (og jeg føler meg litt dum siden jeg ikke tok den raskt nok), ble dette ikke en skuffelse, men bare en merkelig leseopplevelse.

Det finnes nok en del lesere som vil like den bedre enn meg, men du er herved advart: nøkkelordene er absurd og sær, sammen med genial og magisk.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Velkommen til Amerika

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av Linda Boström KnausgårdVelkommen til Amerika av Linda Boström Knausgård | edgeofaword

Forlag: Forlaget Oktober (2017)

Originaltittel: Välkommen till Amerika

Oversatt av Monica Aasprong

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

Ellen er elleve år gammel og har sluttet å prate. Stillheten omgir henne som et teppe, og hun kjenner mørket kryper stadig lenger inn.

Jeg faller fra. Kom det til meg. Det sa tankene mine. Om og om igjen, sa de det. Jeg faller fra. Jeg faller fra alt levende, fortsatt tankene.

Hun bor i en leilighet med sin mor og sin eldre bror. Hennes mor er lyset, en rå livskraft som kan få til hva som helst bare fordi hun vil, og som nekter å akseptere sin families disharmoni. Hennes bror isolerer seg selv; han spikrer igjen døren til rommet sitt og tisser på flasker.

Faren til Ellen er død. Han er mørket.

Pappa er død. Sa jeg det? Det er min feil. Jeg ba høyt til Gud om at han skulle dø og så gjorde han det. En morgen lå han stiv i sengen sin. En slik makt hadde altså det jeg sa.

Velkommen til Amerika er historien om en familie hvis struktur har gått opp i sømmene, og en omveltning så kraftig at familien trues med å gå i oppløsning. Om hvordan man kan bo så nære hverandre og være så glad i hverandre, men allikevel befinne seg så uendelig langt fra hverandre.

Historien fortelles gjennom Ellens tanker. Hennes indre kaos kommer tydelig frem i korte og stakkato setninger og plutselige hopp mellom lys og mørke, fortiden og nå. Hun setter ord på sin angst og sin redsel for det ukjente som ligger foran henne, og på en lengsel etter den kjærligheten og tryggheten hun en gang følte. Hennes far hjemsøker henne, og mørket synes å fortrenge det lyset som en gang var.

Mørket var overalt. Mørket luktet. Det luktet skrekk og noe søtt. Mørket var det som fosset ut av kranene og fylte badekaret. Jeg vasket håret i mørket, kroppen min, hele meg. Jeg spiste av mørket og ble farget av det innvendig. Mørket kom seg inn litt etter litt.

Velkommen til Amerika er vakker og melankolsk. Det er en skjør beretning om ensomhet og lengsel, og en kjærlighet så dyp at den både binder dem sammen og truer med å rive dem i stykker. Ikke minst er det en beskrivelse av en ung jente som prøver å gi uttrykk for det kaoset, den angsten og den sykdommen som farger henne på innsiden. På litt over 80 sider er dette sterkt gjennomført av Linda Boström Knausgård.

Jeg jaget tankene på flukt. Ville ikke vite av dem, men de var sterke, tankene. De visste at jeg bare var et barn.

100 umistelige ting

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Lucy Dillon100 umistelige ting | edgeofaword

Forlag: Bazar (2018)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me (Havercroft Ltd 2013)

Oversatt av Bente Ranveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I mai deltok Stine-Marie og jeg på et par av Cappelen Damms arrangementer i Vårfestivalen. En av de var forfatterintervju av Lucy Dillon, kjent for romanen Ensomme hjerter og hjemløse hunder. På festivalen promoterte hun romanen 100 umistelige ting. En bok jeg sporenstreks gikk til innkjøp av.

Men, som bokelskere flest, er det alltid så mange bøker som skal leses, så det tok noen uker før jeg fikk lest romanen. Jeg tok den med på hytta og endte med å sitte en hel dag i sofakroken med den. Den er altoppslukende!

«Hvorfor ikke?» gjør alltid Gina ille til mote. Hun er ikke en typisk «hvorfor ikke?»-person. Men hele denne uken har hun hatt følelsen av at hun har rast utforbakke på en slede, tatt brå svinger og vrengt til siden etter som det ene sjokket etter det andre har kommet farende mot henne.

Gina Bellamy skilles fra mannen sin og må flytte fra et stort hus til en liten leilighet. Ikke bare blir leiligheten alt for full av esker og møbler, men mange av tingene passer ikke lenger til den personen hun er nå. Derfor bestemmer hun seg for å kvitte seg med alt, bortsett fra 100 ting som betyr noe helt spesielt for henne. Å gå gjennom alle eskene vekker minner, minner hun hadde glemt, og de får henne til å revurdere den hun trodde hun var og ting hun har trodd på. Med hjelp av venner og en hjemløs greyhound legger hun om livet sitt og seg selv. Helt til leiligheten er tom for esker, og listen over de 100 viktigste tingene ikke ender opp å inneholde de tingene hun hadde trodd.

Nå… var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldr mer kunne legge på den samme måten. Dette gjaldt for øvrig alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

En meget klok bok. Måten Gina går gjennom tingene sine (livet sitt) og kvitter seg med ting hun ikke trenger er en inspirasjon. Å gå fra å beholde alt, redd for at minner skal bli glemt, til å finne ut at minnene er der uansett, og at kanskje ikke alle minner er slik man trodde de var allikevel. Ja, det er inspirerende. Jeg tror mange hadde hatt godt av en slik opprydding blant sine egne ting. Lucy Dillon selv innrømmer at hun gjerne skulle hatt litt av Ginas pågangsmot.

Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse. Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

«Det har ingen hensikt å evaluere beslutninger du tok før i tiden ut fra det perspektivet du har i dag.»

Vi hopper litt frem og tilbake i tid i romanen, alt etter som hvilke minner som dukker opp hos Gina. Ikke min favoritt blant litterære virkemidler, men helt ok. Boken inneholder en hel rekke med overraskelser. Noen kan man egentlig forutse ut fra sjanger og slikt, mens andre ting tar deg litt på senga. Jeg likte at vi møter igjen Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder.

Språket er lett og ledig, oversettelsen god, og vi får en del metaforer som vi kjenner fra før, som kanskje er litt overbrukt, men helheten ender i en flott roman. En roman som på sett og vis også kan gå som en selvutviklingsbok.

Det nye livet hennes begynner i morgen. Gina kjenner seg ikke klar. Hun er ikke ferdig med det gamle.