Skrevet av Lucy Dillon

Forlag: Bazar (2018)

Originaltittel: A Hundred Pieces of Me (Havercroft Ltd 2013)

Oversatt av Bente Ranveig Hansen

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I mai deltok Stine-Marie og jeg på et par av Cappelen Damms arrangementer i Vårfestivalen. En av de var forfatterintervju av Lucy Dillon, kjent for romanen Ensomme hjerter og hjemløse hunder. På festivalen promoterte hun romanen 100 umistelige ting. En bok jeg sporenstreks gikk til innkjøp av.

Men, som bokelskere flest, er det alltid så mange bøker som skal leses, så det tok noen uker før jeg fikk lest romanen. Jeg tok den med på hytta og endte med å sitte en hel dag i sofakroken med den. Den er altoppslukende!

«Hvorfor ikke?» gjør alltid Gina ille til mote. Hun er ikke en typisk «hvorfor ikke?»-person. Men hele denne uken har hun hatt følelsen av at hun har rast utforbakke på en slede, tatt brå svinger og vrengt til siden etter som det ene sjokket etter det andre har kommet farende mot henne.

Gina Bellamy skilles fra mannen sin og må flytte fra et stort hus til en liten leilighet. Ikke bare blir leiligheten alt for full av esker og møbler, men mange av tingene passer ikke lenger til den personen hun er nå. Derfor bestemmer hun seg for å kvitte seg med alt, bortsett fra 100 ting som betyr noe helt spesielt for henne. Å gå gjennom alle eskene vekker minner, minner hun hadde glemt, og de får henne til å revurdere den hun trodde hun var og ting hun har trodd på. Med hjelp av venner og en hjemløs greyhound legger hun om livet sitt og seg selv. Helt til leiligheten er tom for esker, og listen over de 100 viktigste tingene ikke ender opp å inneholde de tingene hun hadde trodd.

Nå… var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldr mer kunne legge på den samme måten. Dette gjaldt for øvrig alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

En meget klok bok. Måten Gina går gjennom tingene sine (livet sitt) og kvitter seg med ting hun ikke trenger er en inspirasjon. Å gå fra å beholde alt, redd for at minner skal bli glemt, til å finne ut at minnene er der uansett, og at kanskje ikke alle minner er slik man trodde de var allikevel. Ja, det er inspirerende. Jeg tror mange hadde hatt godt av en slik opprydding blant sine egne ting. Lucy Dillon selv innrømmer at hun gjerne skulle hatt litt av Ginas pågangsmot.

Dillon putter mye av seg selv i bøkene sine, og det merkes. Det er en del selvoppnådd visdom som skinner fra sidene. Visdom som gjør at boken ikke bare er en søt roman, men noe til ettertanke og, kanskje, etterfølgelse. Noen har beskyldt Dillon for å putte litt vel mye i denne ene romanen, men det følte ikke jeg. Er ikke livet slik? Er det ikke slik at man møter på litt av alt i løpet av et liv? Og summen av alle disse møtene eller hendelsene er nettopp det som gjør oss oss? Og når man skal gå gjennom alt det i løpet av noen skarve sider, så føles det kanskje litt mye? For noen tydeligvis, men ikke for meg. Jeg fant historien meget troverdig.

«Det har ingen hensikt å evaluere beslutninger du tok før i tiden ut fra det perspektivet du har i dag.»

Vi hopper litt frem og tilbake i tid i romanen, alt etter som hvilke minner som dukker opp hos Gina. Ikke min favoritt blant litterære virkemidler, men helt ok. Boken inneholder en hel rekke med overraskelser. Noen kan man egentlig forutse ut fra sjanger og slikt, mens andre ting tar deg litt på senga. Jeg likte at vi møter igjen Rachel fra Ensomme hjerter og hjemløse hunder.

Språket er lett og ledig, oversettelsen god, og vi får en del metaforer som vi kjenner fra før, som kanskje er litt overbrukt, men helheten ender i en flott roman. En roman som på sett og vis også kan gå som en selvutviklingsbok.

Det nye livet hennes begynner i morgen. Gina kjenner seg ikke klar. Hun er ikke ferdig med det gamle.