Det jenter er lagd av

Skrevet av Elana K. ArnoldDet jenter er lagd av | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Originaltittel: What girls are made of (Carolrhoda, 2017)

Oversatt av Vibeke Saugestad

Kilde: anmeldereksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Jenter. De skal være sterke og selvstendige. Og pene. Men de skal ikke vise at de vet det. De skal være søte og snille, lagd av bare gode ting. De skal være sexy. og klare for sex. Når kjæresten vil det. Men de skal ikke vise at de elsker ham.

                                                         – Vibeke Saugestad, innsiden av omslaget

Nina er håpløst forelsket i Seth. I forholdet gir hun ham alt: kroppen, hjertet og sjelen. Men så blir det slutt, bare at Seth aldri tar seg bryet med å si noe. Hun bare kjenner det inni seg, hun føler avgrunnen mellom dem og vet at det er hennes feil.

Da jeg var fjorten, sa moren min til meg at det ikke fantes noe som het ubetinget kjærlighet. «Jeg kan slutte å elske deg når som helst,» sa hun

Dette er et portrett av livet til en jente i kanskje den mest sårbare perioden av hennes liv. Nina tar oss med på en ferd fra håpløs avhengighet til egenrådig selvstendighet, der hun til slutt oppdager nettopp hva hun er lagd av.

Karakterene er få. Mennene briljerer med sitt fravær, og de vi møter er redusert til biroller. I Det jenter er lagd av er det kvinner som står i fokus. Og skildringene av disse kvinnene er fantastiske. De er ekte, brutalt ærlige og rå.

Jeg er en hanske som blir varm når man tar den på. En slire som former seg etter det som er inni meg. Jeg er en kameleon, en blekksprut, og Seth er min eneste miljøvariabel.

Historien fortelles av Nina i førsteperson. Fortellerstilen er nokså tradisjonell med en mer eller mindre kronologisk flyt med noen tilbakeblikk her og der. Men vi får også små avbrudd i form av Ninas egne historier, og her får vi noen doser av magisk realisme når Nina forteller om kvinner, sex, graviditet eller jomfruhelgener, dyrkelse og misbruk.

En som også tar mye plass i denne historien, både direkte og indirekte, er moren til Nina. Her møter vi en intelligent og frigjort kvinne, men også en bitter og desillusjonert kone og mor. I sin sårbarhet tar hun i stor del sine ekteskapelige problemer ut over Nina. Blant annet sjenker hun Nina full i en alder av fjorten og forteller henne at det er ingenting som heter ubetinget kjærlighet. Neppe et eksempel på den perfekte mor.

«Kjærligheten til en kvinne,» sa moren min, «er alltid avhengig av utseende hennes. Det,» sa hun, idet fingrene mine streifet hennes ved den siste bretten, «og sex.»

Det jenter er lagd av er en rå og usensurert beskrivelse av det å være tenåringsjente. Her spares det ikke på noe, vi leser om menstruasjonsblod, gynekologiske undersøkelser og abort. Og ja, de er beskrevet i detalj.

Nina gir oss et ansikt på en ekte tenåringsjente, med all hennes usikkerhet og tenåringsangst. Dette er hverken Katniss Everdeen eller Elizabeth Bennet. Gjennom Nina ser vi tydelig at jenter ikke kun er laget av sugar and spice and everything nice, men også av usikkerhet, sjalusi, feighet og seksualitet. De stygge følelsene får like mye rom som de gode, og det er her boken briljerer.

Det er deilig å lese en så brutalt ærlig ungdomsbok med så mye fokus på jenta selv. I en verden med Kardashians og fotoretusjering er dette en herlig kontrast. Det jenter er lagd av er en bok som kan få jenter til å senke skuldrene litt, til å ta et dypt innpust og smile av seg selv. En god femmer til Elana K. Arnold.

Takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Reklamer

Til ungdommen

Skrevet av Linn SkåberTil ungdommen | edgeofaword

Illustrert av Lisa Aisato

Forlag: Pitch Forlag (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Det er ikke lett å være i en brytningstid, i forandring, i en ommøblering. 

For sånn kan det faktisk føles å bli ungdom. Som om noen har ommøblert rommet ditt uten at du visste om det, uten at du ba om det.

Skåber sier det selv, å være en voksen som skriver en bok til ungdom om ungdom er ikke lett. Det er nærmest umulig. For selv om voksne selv har vært gjennom de vanskelige årene, sitter vi trygt og godt på den andre siden. Med erfaring og visdom det er vanskelig å legge fra seg for så å sette seg inn i tankene og følelsene man hadde da. Men Skåber har virkelig gjort et realt forsøk. Hun har snakket med ungdommer. De har åpnet seg for henne, de har delt sine tanker, følelser og historier om hvordan livet er i de nymøblerte rommene deres.

Selv om boken er skrevet for ungdom, er den en god opplevelse for voksne også. Det var flere situasjoner og tanker jeg kjente meg igjen i. Og som min mor på 71 sa etter å ha lest den:

«Jeg kunne ønske det fantes en slik bok da jeg var ung»

Skåber har gjort en fantastisk jobb. Hun skriver lett og ledig, og i løpet av boken har man både ledd og grått. Noen har kritisert henne for å skrive for klisjeaktig, men det er ikke et adjektiv jeg vil bruke om boken. Dette er tross alt en ungdomsbok, så at skrivestilen er enkel, og tydeligvis litt klisje, er vel egentlig det helt innafor.

Boken er satt sammen av flere korte tekster, som handler om alt fra kroppslukt til første forelskelse. Alle tekstene er korte og lette, og  det tar ikke mange timene å komme gjennom boka. I tillegg er den meget fengende og vanskelig å legge fra seg.

De sier vi skal inn i de voksnes rekker, men hvis det er greit for presten, driter jeg i det og er unge litt til.

Illustrasjonene til Lisa Aisato er fantastiske. Symbolikken i bildene og metaforene i teksten komplimenterer hverandre på en fin måte.

Dette er en bok som gjør at man føler seg normal. For hvis det er en ting mange ungdommer strever med er det å vite at alle de tankene og følelsene de sitter med er helt normale. Uansett hvor rare de er. Og denne boken viser det på en fin og sart måte. Uten å være belærende eller påtrengende. Skåber forteller bare hvordan ståa er uten å poengtere noe eller overforklare. Boken er mer som en dagbok. En dagbok som passer for de fleste. En dagbok som er der og setter ord på ting man kanskje ikke klarer selv.

Dette er absolutt en bok man bør få med seg, enten man er i tenåra, i tredveåra eller i syttiåra. Dette er en bok som passer for alle aldre og alle kjønn. Og absolutt en god gave til tenåringen.

Anbefaler. Anbefaler. Anbefaler.

Ønsker du flere slike ungdomsbøker? Sjekk ut Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Moxie

Skrevet av Jennifer Mathieu Moxie | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2018)

Originaltittel: Moxie: a novel

Oversatt av Hilde Stubhaug

Sjanger: Ungdom

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Oj, oj, oj, for en bok. Denne var ufattelig vanskelig å legge fra seg og jeg leste den med et eneste stort glis klistret i ansiktet gjennom hele boka. For her er det grrrl power i bøttevis og en super innføring i hva feminisme egentlig er og hva feminister kjemper for.

«Nice legs. When do they open?»

Vivian Carter er ei sekstenåring som bor sammen med moren sin i en liten by i Texas. På skolen er det guttene som råder og jentene må passe på hva de har på seg, hva de spiser, hva de de sier og hva de gjør. Sjåvinistiske kommentarer og urettferdige kleskoder er dagligdags kost for Vivian og venninnegjengen. En dag får Vivian nok. Bblant morens ting finner hun gamle feministiske slagord og kamprop som inspirerer henne til å skrive en feministisk fanzine. Denne deler hun ut anonymt på skolen og plutselig er Moxie et begrep og skolen blir tvunget ut i endringer i det jentene samler seg i en grrrl power revolusjon.

«Velkommen tilbake, Moxie»

En inspirerende bok, absolutt. Og informerende. Den gir et godt innblikk i hva feminisme egentlig er og hvorfor det er så viktig at vi fremdeles kjemper for likestilling mellom kjønnene. Vi kan jo håpe at flere av situasjonene i boken er overdrevet, men vi kan ikke se bort ifra at det er slik på mange skoler rundt om i verden. Vi vet jo at for mange jenter og kvinner i enkelte land er det mye verre.

Jeg er helt sikker på at han ikke gjør det med vilje, men som gutt har han ingen anelse om hvordan det er å komme gående bortover en gang og vite at man blir vurdert etter størrelsen på rumpa eller puppene. Han kommer aldri til å forstå hvordan det er å måtte tenke to ganger over hva man tar på seg, og hvordan man sitter og går og står, i tilfelle det ikke tiltrekker rett type oppmerksomhet, eller verre: i tilfelle det tiltrekker feil type oppmerksomhet. Han kommer aldri til å skjønne hvor skremt og fullstendig gal en jente kan bli av å føle seg som den personlige eiendommen til et enormt guttemonster som har besluttet at det kan klå og beføle og rangere deg når som helst og akkurat slik det måtte ønske. 

Boken er lettlest, og passer fint til målgruppen. Selv om skrivestilen ikke er det beste jeg har vært borti er boken såpass interessant og spennende at det mer enn veier opp for litt dårlig settingsoppbygging. Vivian er en herlig karakter, en godt portrettert tenåring. Hun er en karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i og en man kan se opp til.

For ikke bare møter Vivian sjåvinisme og urettferdig behandling, men også alt det andre vi liker å finne i gode ungdomsromaner: angsten rundt det å finne seg selv og sin plass i verden, den første kjærligheten og usikkerheten rundt sin første kjæreste. Vi finner styrke og redsel, usikkerhet og mot. Vi finner ei jente som finner noe å kjempe for, og selv om hun syns det er skummelt og vanskelig,  finner hun motet til å gjennomføre.

Dette er, alt i alt, en super ungdomsbok. En bok jeg anbefaler sterkt, både til ungdom, voksne og til yngre, sterke lesere som er nysgjerrige på feminisme.

«Jeg vil jo ikke gi noen av de dyrebare guttene konsentrasjonsproblemer.»

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

Hvis du ønsker mer grrl power:

Skamløs av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy Herz

Ungdomsbok om voldtekt og slutshaming:

Hun ba om det av Louise O’Neill.

 

Hun ba om det

Hun ba om det av Louise O'Neill | edgeofawordSkrevet av Louise O’Neill

Forlag: Kagge (2018)

Originaltittel: Asking for it (Quercus UK, 2015)

Oversatt av Line Almhjell

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Emma er atten år, den vakreste jenta i Balinatoon i Irland, populær og like selvopptatt som hun er vakker. Sammen med sine tre venninner cruiser hun rundt i den kjedelige lille irske byen, går på fester og roter med gutter.

«For å være ærlig, Al, er jeg drittlei av at folk plager meg», sa jeg.

«Ja», sa hun. «Det må være skikkelig strevsomt å få høre hvor pen du er hele tiden.»

«Det er overfladisk», sa jeg, for det er det du skal si når du får høre at du er vakker. «Det betyr ingenting.»

Alles øyne er alltid rettet mot henne, og hun elsker det. Helt til oppmerksomheten tar en stygg vending den ettermiddagen foreldrene finner henne halvnaken og bevisstløs utenfor ytterdøren.

Hun husker ingenting fra festen kvelden før. Vennene hennes svarer ikke på meldingene hennes. Alle prater om henne, men ingen vil prate med henne. Først da ser hun bildene på Facebook. Under navnet «Løse Emma» er de grafiske, stygge og viser alt. Beskjeden i kommentarfeltet er klar: Hun ba om det.

630 varslinger. Jeg hører pusten min gå inn og ut, og inn og ut, til hele rommet skrumper inn og forsvinner inn i lungene mine, inn, ut, inn, ut, inn, ut, inn, ut, og det er alt som eksisterer. Inn. Ut. Inn. Ut.

Vi følger Emma gjennom fornektelse og sorg. Vi ser hvordan samfunnet rundt henne reagerer, hvordan familien hennes reagerer, og ikke minst hvordan hendelsen og ringvirkningene av den endrer både Emma og hennes nærmeste. Men la deg ikke lure, denne delen er minst like tøff.

Fortellerstilen er ung og fresh. Det går fort med mye trykk. Språket er direkte, men skrivestilen til tider kaotisk, akkurat som Emmas tanker og følelser.

Vær så snill, trøst meg, mamma, hadde jeg lyst til å si. Vær så snill, få det til å gå bort.

Men stemmen hennes var hardere da hun sa, Men det er jo din egen skyld, ikke sant? Kle på deg. Du skal på skolen. 

Og da visste jeg at hun ikke kunne hjelpe meg.

Historien dreier seg ikke så mye om selve hendelsen som den forteller om tiden før og tiden etterpå. Og disse står i sterk kontrast til hverandre, både når det gjelder Emma selv, og hvordan samfunnet rundt behandler henne.

Jeg er ikke den jenta lenger. Jeg er en ting. Jeg er en dukke satt sammen av deler, av rosa folder, av bein som skrever slik at alle kan se.

Hvis jeg skal sette fingeren på noe, er det at karakterene rundt er litt flate og underutviklet. Vi får aldri helt tak på venninnene, guttene eller familien. O’Neill bruker litt tid på utvikling av moren og broren i siste halvdel, men likevel føler jeg at de forsvinner mellom fingrene på meg.

Hun ba om det tar opp et utrolig viktig emne på en måte som er absolutt aktuell for ungdom. Den setter seksuelle overgrep på dagsordenen og gir en stemme til victimblaming og slutshaming: La oss snakke om voldtekt, la oss snakke om den behandlingen voldtektsofre får i samfunnet der det er deres ord mot alle andres. Det er dette som er Hun ba om det, en must-read for alle som takler tunge temaer.

De er uskyldige til det motsatte er bevist. Men ikke jeg. Jeg er en løgner til det er bevist at jeg snakker sant.

Hun ba om det griper tak i deg og nekter å slippe før du har lest siste side. Og selv da blir den hengende over deg, som et tungt teppe. Det er så utrolig sårt, håpløst og uendelig trist.

Les den et sted der du kan la tårene renne fritt. Bli forskrekket, bli forbannet, men glem aldri at slike hendelser også skjer i virkeligheten, ikke minst kan vi trekke klare paralleller til en hendelse som preget vårt eget nyhetsbilde for ikke så alt for mange år siden.

En sterk femmer til Louise O’Neill. Anbefaler, anbefaler, anbefaler.

Mumiens mysterium

Skrevet av Tom EgelandMumiens mysterium | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Mumiens mysterium er bok tre i serien om Robert, og den følger spenningen og intensiteten til de to andre bøkene: Katakombens hemmelighet og Skatten fra Miklagard.

Roberts mamma er arkeolog, og Robert får lov til å bli med henne til Kongenes dal i Egypt og til utgravingen av en hittil ukjent grav.

Døden skal komme på raske vinger til den som forstyrrer gravens fred.

Ved inngangen til graven er det skrevet inn en forbannelse, og Robert er sikker på at forbannelsen ikke bare er en overtroisk advarsel. Når han møter Yasmin, bekrefter hun at det ligger en trist og skjebnesvanger historie bak funnet i gravkammeret. Hun forteller også at han har ti dager på seg å løse mysteriet om funnet før forbannelsen blir en virkelighet med verdensomspennende kraft. Ikke bare må Robert overtale moren sin om den overhengende faren, men han har også hensynsløse gravrøvere i hælene som vil gjøre hva som helst for å få tak i skattene i gravkammeret.

Robert følte seg svimmel. Ør. Pusterøret ble stadig trangere. Forbannelsen! innså han nå.

En spennende bok. Full av mysterier, hemmeligheter og forfølgelse. Spenningen starter allerede på første side og det er nærmest non-stop helt til siste side. Tempoet er høyt, men heldigvis ikke heseblesende.

Robert er en flott karakter. En usikker fjortis som er nysgjerrig, utålmodig og utrolig modig når det trengs. Samtidig er det mamma han roper på når han har det som verst. Han forelsker seg raskt, men vet ikke helt hvordan han skal håndtere det. Han er utspekulert og smart, men har fremdeles en del han må lære da han er en smule dumdristig. Alt i alt en meget troverdig ung mann.

Andre karakterer blir ikke forklart så nøye, som regel bare utseende. Men det er greit, det er Robert vi følger.

«Det er ganske mange hvis-er i alt du sier, Robert.» Han nikket. «Det største hvis-et,» sa han, «er om jeg har rett. Og hvis jeg har rett…» Han ristet på hodet. «Hvis jeg har rett, da  vi lykkes.» Moren så ned. Tenkte. Nikket. «Du har selvsagt rett i det.» «Jeg har hatt rett før.» Hun møtte blikket hans. «Ja. Du har jo det.»

Egeland har fått med mye i en ungdomsbok. Her følger man flere parallelle historier på en gang, men han skriver de så lett at de ikke er vanskelige å følge for en ung leser. Språket er lett, og nye (for unge lesere) begreper blir forklart gjennom faktabokser. Egeland har funnet et flott måte å sy de inn i teksten uten å ødelegge flyten. Og man kan lett hoppe over de hvis man ikke trenger forklaringene.

Bøkene om Robert kan leses frittstående, men i Mumiens mysterium blir ting som skjedde i Skatten fra Miklagard nevnt, så hvis man ikke ønsker spoilere bør man lese de i rekkefølge.

Serien om Robert er en flott ungdomsbok, og jeg anbefaler den. Ikke bare til ungdom, den kan også gå til yngre, sterke lesere.

Og til voksne selvsagt…

Genuine Fraud

Skrevet av E. LockhartGenuine Fraud av E. Lockhart | edgeofaword

Forlag: Hot Key Books (2017)

Sjanger: Ungdomsroman (YA)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Møt Jule. En sosial kameleon, en superhelt og en enigma.

Møt Imogen. En rik arving, vakker og kald.

Jule og Imogen er bestevenner, eller er de egentlig det?

Jeg tror jeg stopper der. Dette er en bok der det er vanskelig å forklare plottet uten å røpe for mye.

Lockhart har med Genuine Fraud igjen tenkt utenfor boksen. Historien er fortalt i revers, der vi starter med slutten og leser oss fremover, altså vi leser oss bakover i tid. Dette får oss stadig til å stille spørsmålene: Hva har skjedd? Hvem er egentlig Jule og hvordan havnet hun der?

If only she could go back in time, Jule felt, she would be a better person. Or a different person. She would be more herself. Or maybe less herself. She didn’t know which, because she didn’t any longer know what shape her own shape was, or whether there was really no Jule at all, but only a series of selves she presented for different contexts.

Genuine Fraud fortelles i førsteperson og i Jule finner vi en upålitelig forteller. Dette er et godt virkemiddel i en spenningsroman, og E. Lochkart bekrefter nok en gang at hun vet hva hun driver med. Det bidrar absolutt til å gi denne boken det lille ekstra på spenningssiden.

Språket er lett og ledig, og forfatteren går rett på sak – det meste av overflødig tekst luket ut. Hun gir deg ikke for mye og heller ikke for lite, men akkurat nok til at du bare må fortsette å lese. Her er E. Lockhart en sann mester, og ikke ett øyeblikk blir det kjedelig.

Den ukonvensjonelle og direkte fortellerstilen driver deg gjennom fortellingen med en sterk understrøm av spenning. Jeg ville likt å si at den går mot et mektig crescendo, men det blir for deg å dømme. Her er nok meningene delte.

She didn’t know if she could love her own mangled, strange heart. She wanted someone else to do it for her, to see it beating behind her ribs and to say, I can see your true self. It is there, and it is rare and worthy. I love you.

Det er nok absolutt dårlig gjort overfor E. Lockhart å sammenligne Genuine Fraud med We Were Liars (norsk tittel: Vi var løgnere). Ikke bare er plottene totalt forskjellige, men også fortellerstilene skiller seg fra hverandre. Likevel, når man har lest den sistnevnte og elsket den, er det vanskelig å avstå fra å sammenligne de to.

Og da er det nok mange som stiller spørsmålet: Er Genuine Fraud like god som We Were Liars?

Nei, absolutt ikke.

We Were Liars er en eksepsjonelt god bok, en bok som får deg til å kjenne på de dype følelsene, en bok som setter spor. Det er dessverre ikke Genuine Fraud. Historien er velskrevet, spennende og underholdende, og det skal også sies at den er ganske unik, men der setter vi også punktum.

Men kanskje de som ikke likte We Were Liars, vil si det motsatte, nemlig at denne er mye bedre. Det er mange meninger som florerer på nettet, og jeg kan kun gi min egen.

Plottet er så som så og hovedkarakteren vanskelig å få grep på, spenningen er absolutt til stede og E. Lockhart demonstrerer en mesterlig fortellerstil. Les den som en underholdende spenningsroman, gjerne på stranden nå i sommer. La deg rive med, men ikke forvent storhet.

Love was what you gave up when you became – whatever she was now. Larger than life. Dangerous. She had taken risks and reinvented herself.

Skamløs

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrer kultur, og ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og får en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som en i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godtmenende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner, som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

Knights of the Borrowed Dark

Forlag: Puffin Books (2016)Knights of the Borrowed Dark | edgeofaword

Skrevet av Dave Rudden

Sjanger: Fantasy, ungdom/YA

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

If you’re afraid of the dark, what’s the dark afraid of?

Med et slikt spørsmål på omsalget må man jo nesten lese boka. Vi møter 13 år gamle Denizen, en foreldreløs gutt som bor på et barnehjem ved Irlands forblåste kyst. En dag får han en lapp fra ei dame som påstår hun er tanten hans og han drar fra barnehjemmet for første gang siden han kom dit for 10 år siden. Raskt vikles han inn i en hemmelig krig mellom den verden vi kjenner og alt som rører seg i mørket.

Grey placed his finger in the middle of the shadow. “What’s this?” he asked. Denizen frowned. “It’s a shadow.” “No, it isn’t,” Grey said. “It’s a door.”

Dette er mørk fantasy på sitt beste, eller i hvert fall veldig nære. Det er nesten så man kan høre noe puste i skyggene bak seg. Jeg tror den eneste måten å få en bedre opplevelse av denne boken må være å lese den en mørk høstkveld mens regnet bøtter ned utenfor og vinden rasler i de få bladene som sitter igjen på trærne. Og ikke slik jeg gjorde; en flott sommerdag med skyfri himmel og strålende sol. Uansett vær og årstid så er dette en god bok.

Denizen er en ungdom som ungdommer flest, bortsett fra det at han ikke aner noe om sine foreldre og han hater sport. Faktisk liker han å lese og gjør det ganske bra på skolen. Hurra for å skape en god karakter som unge gutter kan se opp til som går litt unna mainstream. Han er gretten og sur, samtidig som han er utrolig nysgjerrig og kanskje en smule korttenkt. Han er også intelligent og sta. En meget dynamisk ung gutt, som sin oppvekst til tross er meget lojal. Han stoler ikke helt på sine nye bekjente; soldatene som sloss mot monstrene i mørket, men lærer raskt at man ikke blir en god kriger uten medsoldater.

“Of course, my other option is to go and find a nice spot to watch the apocalypse.”

Siden dette er en fantasy handler dette om kampen mellom det gode og det onde, eller rettere sagt mellom lyset og mørket. Men selv om utgangspunktet er noe uoriginalt er selve historien alt annet enn. Rudden har skapt en meget interessant og spennende verden. Den er original og troverdig. Så troverdig en fantasyverden kan bli.

Siden dette er en ungdomsbok er den ganske lettlest. Engelsken er grei, med unntak av et par vanskelige ord. De er ikke verre enn at en lett kan finne ute av, og de få oppdiktede ordene blir raskt og enkelt forklart.

Historien er meget spennende, den røsker leseren med seg, men Rudden klarer allikevel å gå i dybden på det meste. Jeg likte svært godt at han har tatt seg tid til å utdype og forklare, at han ikke falt for fristelsen å rushe videre. Boken holder en god flyt, og spenningen ligger alltid å murrer i bakgrunnen.

“Just a little more misery in the world. That is all we ask.”

Jeg har ingen negativ kritikk å komme med. Denne boken har alt; originalitet, spenning, overraskelser og humor. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt både til ungdom, voksne med ungdommelige sinn og fantasyfans.

Boken er den første i en serie og bok nummer to er allerede på markedet. Gjett hvem som skal skaffe seg den…

«You fight tem. Is that it?» Denzien said. «You did something. Destroyed it. You didn’t even use your sword. Also, you have a sword

En del av meg

Skrevet av Maren EngelschiønEn del av meg av Maren Engelschiøn | edgeofaword

Forlag: Cappelen Damm (2016)

Sjanger: Ungdomsroman

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Ida har alltid følt seg litt utenfor, annerledes enn de rundt seg. Vokst opp hos sin norske mor og halvsøster i skyggen av en far hun aldri har møtt. Faren til Ida var indianer, en foreleser ved et universitet i Minnesota der moren tilbrakte en sommer for nesten nitten år siden. Faren til Ida er død, og mer vil ikke moren fortelle henne.

Jeg prøver å huske tilbake, hvordan det var da jeg satt på barnerommet mitt som liten og de verste lydene jeg visste om snek seg inn under døra. Lyden av Kine som trippet rundt og gledet seg til å bli hentet av faren sin. Og så, ringeklokken. Fysisk bare satt jeg der, urørlig og lyttende. Mentalt så jeg alt Kine foretok seg, som om jeg var den berømte fluen på veggen.

En dag finner Ida ut at hun har to halvbrødre, og hun bestemmer seg for å melde seg på et sommerkurs innen journalistikk på samme universitet som hennes far underviste ved. Dermed begynner jakten på brødrene, og etter hvert så veldig mye mer.

Dette er ikke bare en historie om Idas jakt etter en familie. En del av meg er en søken etter røtter og tilhørighet, og aller mest om det å finne seg selv.

Jeg stirrer på henne. Kjenner en dyp følelse av avmakt. At hun har tatt fra meg noe jeg ikke visste jeg kunne hatt. Og så betyr det ikke mer for henne enn at det kan fleipes bort og gjenoppstå som … min feil?

Jeg ba om et leseeksemplar på denne boken etter å ha lest et sitat på Facebook. Sitatet ga meg assosiasjoner til Edgar Mints mirakuløse liv av Brady Udall, en bok jeg leste for mange år siden og som jeg husker godt den dag i dag. Jeg plukket dermed opp En del av meg med forventninger. Kanskje det var problemet, med en gang man sitter med forventninger, løper risikoen høy for at de ikke blir innfridd.

Og nok en gang ble ikke mine forventninger innfridd. Med unntak av det ene sitatet jeg leste, bærer boken få likhetstrekk med Edgar Mints mirakuløse liv. Det er selvfølgelig ikke noe problem i seg selv, og det er ikke noe direkte galt med boken. De ulike elementene som oppbygging, karakterutvikling og språk er godt utført. Problemet er heller at En del av meg ikke utfordrer hverken sjangeren eller leseren på noen som helst måte. Engelschiøn viker unna alle modige valg, og vi sitter igjen med en intetsigende historie som forsvinner fra lesehjertet så snart boken er satt tilbake i hylla.

Som sagt er likevel flere av enkeltelementene godt utført. En del av meg er lettlest med en direkte fortellerstil i førsteperson og korte kapitler. Dette passer både fortellingen og sjangeren.

Språket er enkelt og direkte. Her og der støter vi imidlertid på metaforer og lyriske beskrivelser som ved sin sjeldenhet føles litt unaturlige og malplasserte i forhold til tekstens generelle flyt. Disse er likevel interessante og melodiøse, og jeg kan se for meg at Engelschiøn er veldig fornøyd med dem.

Selve handlingen forløper i en periode på omtrent tre måneder. I løpet av denne tiden reiser Ida hjemmefra for første gang, støter på moralske dilemmaer verdig en erfaren journalist, har sine første ublide møter med alkohol, forelsker seg og får alt hun trodde hun visste veltet fullstendig på hodet. Ida har en roller coaster av en sommer, og vi får en leseropplevelse med få kjedelige øyeblikk.

Alt virker stille og rolig – normalt. Og likevel er alt endret. Etter to og en halv uke i USA føles det som om jeg er på vei til å bli en annen. Verdenen jeg lever i, er heller ikke helt sånn som jeg trodde den var. Det kryr av mørke hjørner som jeg ikke har kontroll over, til og med inni meg selv.

En del av meg er fin og engasjerende, men absolutt intetsigende. Den går inn i en masse av ungdomsromaner om det å finne seg selv, og tilfører lite nytt til sjangeren. Forfatteren har ved ingen anledninger tatt modige valg, og resultatet blir dermed så som så. Dette er ikke en bok som kommer til å sette spor; det er lett og underholdende lektyre for ungdom fra femten år og eldre.

The Hunger Games Trilogy

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.