Skrevet av Emily Hauser

Forlag: Doubleday (2016)

Sjanger: Historisk roman/ fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

“Choose,” she says, reaching out towards him.

“Choose to which of us the apple most belongs…”

… And who was Paris, Prince of Troy, to disobey the gods?

 

Og dermed er en av tidenes mest omtalte kriger i gang. Emily Hauser har skrevet en flott roman om kvinnene i den Trojanske krigen. Med utgangspunkt i Illiaden har hun trukket sammen de viktigste hendelsene fra denne godt kjente historien. Å skrive en ny utgave av noe som har blitt fortalt, skrevet og filmatisert utallige ganger er en tøff utfordring, men forfatteren klarer det med glans.

Boken starter når tre gudinner kommer til Paris og tvinger han til å velge hvem av dem som er den peneste. De hevngjerrige taperne plotter ut sin hevn og utfallet blir den Trojanske krigen. Det er allerede bestemt fra begynnelsen av at Troja vil falle, men hvem som dør og overlever er fremdeles ikke avgjort. Dermed fordeler gudene seg på hver sin side av krigen og kampen er i gang.

“Troy is yours,” he (Zeus) announces. “Do as you want with it. Troy…” He gazes down through the clouds at the hundreds of Greek ships already blackening the seas of the Aegean as they sail towards the east “… will fall.”

Blant de dødelige følger vi to unge kvinner, Briseis og Krisayis, fra dagene før krigen og til krigens slutt. Prinsesse Briseis av Pedasus blir tatt til fange av Achilles og blir hans personlige slave. Krisayis, datter av en Trojansk yppersteprest, ender som sexslaven til grekernes store leder, kong Agamemnon. Begge to kjemper mot sine nye skjebner og prøver på hvert sitt vis å hjelpe Trojanerne.

Boken er spekket av grådighet. Av lojalitet, svik og forfengelighet. Både fra gudenes og menneskenes side. Oppe på skyene sitter gudene og følger ivrig med på krigen og hjelper til med råd, sykdom og uvær. På bakken kjemper Trojanerne bittert, uvitende om sin skjebne, mens Achilles leder grekerne til seier. Troja faller ikke lett, og krigen blir lang og hard.

Det er noe underlig ved å lese en historie du allerede vet slutten på. Historien om Troja er godt kjent. Alle karakterene, slagene og utfallet er allerede oppklart. Kan noe nytt egentlig tilføyes denne historien? Svaret er nei. Det var ingen overraskelser. Ingen nye tvister. Alt skjer i den rekkefølgen vi allerede kjenner. De store slagene blir for det meste hoppet over. Det er jo ikke noe vits å gjenta i det uendelige hvem som dreper hvem.

Det som er nytt med denne utgaven er perspektivet. Vi bytter mellom Briseis og Krisayis gjennom hele boka. Vi hopper mellom dem for hvert kapittel. Begge to blir fortalt om i jeg-form, og vi blir godt kjent med dem. Kapitlene er korte, ofte bare to sider lange, og lett oversiktlige med personenes navn som overskrift. Innimellom er det kapitler som omhandler gudene. Stort sett fortalt av Hermes. Disse små avbruddene var artige og ga en slags oversikt over krigen som Briseis og Krisayis ikke kunne gi.

“So there you have it,” Hermes says to the cupids. They are gazing up at him, their little mouths open, entranced. Even the older ones have forgotten their duties and are laying, chins propped on fists, staring at Hermes. “The story of the Trojan war, the real story, told the way it happened by the people it happened to, and me, Hermes, the god who watched it all.”

Leseeksemplaret jeg fikk var ikke korrekturlest, så det var en del skrivefeil. Vi får håpe alt ble rettet opp til utgivelsen. Ellers fløt språket godt. Det er ingen metaforer og lange landskapsforklaringer. Her er det personene og krigen som står i sentrum. Det blir brukt få vanskelige og fremmede ord, men som med de fleste engelske bøker, er setningene til tider lange og proppfulle av komma. Forfatteren har en god og trygg skrivestil, som er lett å lese og få med seg.

Hvis det er noe jeg trekker ned på så er det den konstante byttingen av hovedkarakterer. Jeg er ikke noe fan av slike skrivestiler. Samtidig var kapitlene svært korte, og det var ingen problem å få med seg hvem kapitlene handlet om. Det blir også nevnt en hel haug med navn, noen fra den faktiske historien og noen som forfatteren har funnet opp selv. Hvis du har vansker med å henge med når det blir så mange karakterer, ligger det heldigvis en navneliste bak i boken. Det er også vedlagt et kart og en liste over stedene og byene som blir nevnt.

Andre har kritisert det at Hauser har gjort små endringer fra Illiaden. Siden jeg ikke har lest den, var ikke dette noe jeg la merke til. Forfatteren har også blitt kritisert for å ha gjort gudene litt tåpelige. Noe jeg også la merke til, men ikke hang meg så mye opp i.

I det hele har Emily Hauser virkelig satt seg inn i den Trojanske krigen. Hun skriver om personer, steder og skikker med sikker hånd. Alt forarbeidet hennes skinner gjennom og gir boka en fin tyngde. Bak i boka har hun også lagt til en liste med forslag av bøker for videre lesing.

Så hva er min dom? En helt grei bok. Fin underholdning. Litt treg til å starte med, men jeg tror det kan være fordi jeg allerede visste utfallet av historien. Jeg likte hovedpersonene, de har gode karakterutviklinger og en dybde man ikke helt ser til å begynne med.

For the Most Beautiful har akkurat kommet ut på markedet (januar 2016), og er den første i en frittstående trilogi.

“Is this yours?” It was a golden apple. I took it from him, turning it over to look at the soft golden sheen of its skin. There was an inscription on it in elegant slanting writing, and I held it up to the fading light. For the most beautiful. I looked at it, thinking.

Then I walked over to the arch of the colonnade, reached back and threw it up, up to the sky. It went spinning through the air, glittering in the evening sun. And then it was gone.