Skrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage 1992

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

The Child in Time er min andre bok i årets utfordring. Det betyr at jeg har ikke kommet så langt på vei som jeg burde. Halve året er gått og hele elleve bøker gjenstår etter denne.

He had been back a thousand times, seen his own hand, a shelf, the goods accumulate, heard Kate chattering on, and tried to move his eyes, lift them against the weight of time, to find that shrouded figure at the periphery of vision, the one who was always to the side and slightly behind, who, filled with a strange desire, was calculating odds, or simply waiting. But time held his sight for ever on his mundane errands, and all about him shapes without definition drifted and dissolved, lost to categories.

I The Child in Time møter vi Stephen Lewis, en suksessfull barnebokforfatter engasjert i en komite for å utforme en nasjonal retningslinje for barneoppdragelse. Hans liv er en ensom blanding av savn, sorg og alkohol.

To år tidligere var Stephen lykkelig. Han bodde i et flott hus med en fantastisk kone og deres tre år gamle datter, Kate. Men på en helt vanlig dag, under en helt vanlig tur på butikken, blir Katie kidnappet. Stephen blir en mann besatt. I flere måneder tråler han Londons gater med bilder av Katie. Han ser henne overalt, men finner henne aldri. Hans kone blir apatisk og begraver seg selv i sorgen. Deres manglende evne til å bearbeide sorgen og kommunisere med hverandre driver de to fra hverandre. Ekteskapet faller i grus.

Their old intimacy, their habitual assumption that they were on the same side, was dead. They remained huddled over their separate losses, and unspoken resentments began to grow.

The Child in Time er en sørgende manns selvransakelse etter et tragisk tap, tap av et barn, av en familie. Han studerer sitt eget liv og sin barndom opp mot tidens ubarmhjertige tann. Men dette er ikke bare en bok om å miste seg selv etter å ha mistet et barn, dette er en bok om tap av barndommen selv.

Jeg brukte veldig lang tid på å komme meg gjennom boken da min leseopplevelse ikke var spesielt fornøyelig. Mitt engasjement for historien og Stephen, dog veldig høyt i starten, ble slipt stadig mindre av handlingens uendelighet og svært usammenhengende plott. Jeg fant boken langtekkelig og veldig treg. Dette var ikke boken for meg.

Jeg mistet taket i den røde tråden gang på gang, og famlet rundt i mørket etter noe som etterlignet et poeng. Poenget, når endelig funnet, var noe annet enn hva jeg forventet og ikke et jeg fant spesielt interessant.

He had nowhere to go, no moment which could embody him, he was not expected, no destination or time could be named; for while he moved forward violently, he was immobile, he was hurtling round a fixed point. And this thought unwrapped a sadness which was not his own. It was centuries, millennia old. It swept through him and countless others like the wind through a field of grass. Nothing was his own, not his strokes or his movement, not the calling sounds, not even the sadness, nothing was nothing’s own.

Historien er vanskelig å følge med kontinuerlige brudd i tidslinjen og utvisking av grensen mellom fantasi og virkelighet. Den er lang, svevende og mangler en tydelig retning. Det er så mye i den som kunne (kanskje burde) ha blitt utelatt.

Dette er ikke en bok jeg personlig vil anbefale. Jeg syntes den var treg og lite interessant. Jeg krysser fingrene for at jeg liker de andre bøkene hans bedre.

Skrevet av Ian McEwan

Forlag: Vintage (2005)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

Da har jeg gått i gang med min 2016 utfordring og lest min første bok av Ian McEwan. Valget falt på Amsterdam, vinneren av Bookerprisen 1998.

As far as the welfare of every other living form on earth was concerned, the human project was not just a failure, it was a mistake from the very beginning.

Vi befinner oss innledningsvis i London på nittitallet der vi bivåner bisettelsen til Molly. Scenen er en av eksistensiell fortvilelse når venner og fiender møtes for å minnes sin tidligere venn og elskerinne.

Clive Linley er en berømt komponist i ferd med å komponere sitt livs verk, en symfoni til ære for det nye millennium. Vernon Halliday er sjefsredaktør i The Judge, en avis som synger på sine siste vers. Clive og Vernon er gamle venner, begge tidligere elskere av Molly. George er Mollys enkemann, en kontrollerende forlegger med liten forkjærlighet for Mollys venner. Julian er politiker med ambisjoner om statsministerskap. Han også en tidligere elsker av Molly.

Mollys død etterlater et nesten synlig hull i livene til sine tidligere elskere. Hun var ikke bare en fellesnevner, hun var ankeret til deres ego, vingene til deres drømmer og grunnmuren til deres siviliserte selv. Uten denne støtten begynner trådene av gammelt vennskap så smått å løsne. Såret stolthet og tvil drar i de løse trådene, og litt om litt rakner både vennskap og liv.

To air differences and remain friends, the essence of civilized existence, don’t you think?

Amsterdam er en observasjon av ego, ambisjon og hjerteløshet. Når profesjonell suksess står på randen av et moralsk dilemma, velger man anstendighet eller ambisjon? Hvor langt er man villig til å gå for å sikre sitt omdømme og ettermæle?

Er den så pretensiøs som mange mener den er? Nei, absolutt ikke. Amsterdam tar for seg de mørke sider av menneskets natur på et elegant språk. Den belyser det hensynsløse og hjerteløse i den kulturelle og politiske elite. Det at den også inneholder store ord og filosofiske funderinger er ikke et grunnlag for å kalle den pretensiøs.

Språket er skildrende, melodisk og filosofisk. Vi får en kontrast til de kompromissløse personskildringene og det mørke plottet med de tidløse og vakre beskrivelsene av landskap, musikk, liv og eksistens. Vi finner vakker og velformulert kritikk av samfunn og emner som opptar våre hovedpersoner.

The old guard of modernism had imprisoned music in the academy where it was jealously professionalised, isolated and rendered sterile, its vital covenant with a general public arrogantly broken.

Personskildringen skjer gradvis og hensiktsmessig. Litt etter litt ser vi nye dybder ved deres egentlige selv til det restrukturer vår forståelse av dem alle.

We know so little about each other. We lie mostly submerged, like ice floes, with our visible social selves projecting only cool and white.

Handlingen utfolder seg raskt og her ligger også grunnen til at jeg ikke gir denne boken full pott. Amsterdam etterlot meg med følelsen av at det var noe som manglet. Det er noe jeg ikke helt kan sette fingeren på, men oppbyggingen til den siste handlingstvisten var ikke grundig nok til å rettferdiggjøre valget til de to hovedpersonene. Resultatet er at boken ble litt intetsigende, en som hverken vekket de store følelsene eller etterlot et dypt inntrykk. Dette er ingen The Sense of an Ending av Julian Barnes eller Never Mind av Edward St. Aubyn.

Likevel kan jeg anbefale Amsterdam av Ian McEwan. Historien har dybde, driv og et nydelig språk. Sistnevnte kan være litt tungt for de som leser lite engelsk, men det finnes en norsk oversettelse.