barn 10+

I et speil, i en gåte

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein GaarderI et speil, i en gåte | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (1993)

Sjanger: Barn og ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I år, som de fleste siste årene, har jeg årlig tatt på meg utfordringen å lese alle bøkene til en selvvalgt forfatter. Dette året er det første hvor jeg har valgt meg en norsk forfatter, nemlig Jostein Gaarder. Gaarder er en forfatter jeg er vokst opp med. Han var (og er fremdeles) godt likt av både voksne og barn i min familie, og det er derfor med stor glede at jeg valgte ham i år. Selvfølgelig var det før jeg så hvor mange bøker han faktisk har skrevet, men jeg har nå satt i gang denne utfordringen med godt mot. Og nå er det I et speil, i en gåte som anmeldes.

Jeg leste denne en gang i min ungdom og husket overraskende mye av den. Allikevel var det en koselig opplevelse å lese den på nytt nå. Eller koselig er kanskje ikke helt det riktige begrepet, for handlingen er ganske trist og sår.

Vi møter Cecilie, ei ung jente som er alvorlig syk. Hun er hjemme fra sykehuset og tilbringer dagene i sengen, mens hun hører og lukter juleforberedelsene som gjøres i huset. Jula skal nemlig feires som vanlig, har Cecilie bestemt, og det er ikke lov å snakke om sykdom. Men selv med alle lydene og menneskene i huset er det ensomt oppe på pikerommet, helt til hun en natt får besøk av engelen Ariel. Natt etter natt kommer Ariel tilbake for å sitte vakt ved sykesengen, og sammen utforsker de hva det vil si å være menneske og hva livet og døden faktisk er. Deres samtaler blir et sjeldent møte mellom himmel og jord.

– Vi ser alt sammen i et speil. Nå har du fått gløtte gjennom glasset til den andre siden.

Handlingen i boken er sår og tung. Cecilie er meget syk og om hennes møter med Ariel faktisk skjer eller kun er hennes feberfantasier, spiller ingen rolle. Det er samtalene mellom henne og engelen som er så vakre og forunderlige. For hva vil det si å være menneske? Hvordan er det å trekke pusten inn og ut, gang på gang? Hva vil det si å leve? Og hva skal vi fylle livet med? Er det nok å vite at vi har fått være en del av skaperverket, en del av universet? Er det en trøstende tanke at vi er en klump med energi som aldri forsvinner, men som fortsetter videre selv etter at kroppene våre er borte?

Det er store tanker Cecilie og Ariel utforsker. Gaarder har gjort en fabelaktig jobb med å konstruere en setting der det himmelske og det jordlige møtes. Trenger man å være religiøs for å sette pris på boka? Nei. Selv om handlingen er basert på den kristne tro, er det de filosofiske undringene leseren sitter igjen med. Undringer man blir sittende å fundere på lenge etter at boka er lest ferdig.

-Det er mye som er rart, mamma. Men det er akkurat som om jeg forstår alt sammen mye bedre nå når jeg er syk. Det er som om hele verden blir litt skarpere i kantene. 

-Det er ofte sånn. Vi behøver bare å få en kraftig influensa, så hører vi fuglene utenfor på en helt annen måte.

Selv om tematikken i boka er sår og til tider tung, er språket lett og forståelig. Dette er en bok skrevet for de unge og de filosofiske undringene er enkle å følge og forstå. Det betyr ikke at boken ikke kan nytes av eldre lesere. Jeg vil nok tørre å påstå at I et speil, i en gåte er tidløs. For selv om enkelte av ordene og noe av språket kanskje allerede nå kan sees på som noe utdatert, er det noe tidløst ved den, slik som Gaarders bøker har en tendens til å være.

Handlingen i boka er lett å følge, og selv om realitet og fantasi blandes, har det ingenting å si for opplevelsen. En ung leser vil nok tenke at alt som skjer i boka faktisk skjer for Cecilie, mens en eldre leser vil tenke at dette er feberfantasier og hennes måte å takle sykdommen på. Og hva spiller det for noen rolle om man tror det ene eller det andre? Det er nettopp det som er så fint med I et speil, i en gåte; den har så mange lag og hver leser vil kunne finne noe i den som passer for seg.

-Har du vært her før? spurte hun. 

Han nikket høytidelig.

-Hvordan kommer du inn, da?

-Vi kommer inn overalt, Cecilie.

-Pappa pleier å låse døren. Om vinteren lukker vi alle vinduene…

Han bare slo det fra seg:

-Sånt spiller ingen rolle for oss.

-Sånt?

-Låste dører og den slags.

I et speil, i en gåte er filmatisert. Jeg så den på kino da den kom ut i 2008, men jeg er usikker på hvor lett den er å finne i dag. Personlig syns jeg boka er bedre, men filmen er absolutt verdt en titt hvis du får tak i den (men les boka også).

The World’s Worst Teachers

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av David WalliamsThe World's Worst Teachers | edgeofaword

Illustrert av Tony Ross

Forlag: Harper Collins Children’s Books (2019)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man er lærer og jobber på en barneskole, og i tillegg er litt over normalen interessert i bøker, er man alltid på utkikk etter spennende barnebøker. Da jeg kom over denne trengte jeg ikke å tenke meg om flere ganger før jeg kjøpte den. En bok om dårlige lærere? Denne skulle jeg ha.

Walliams har skapt seg et navn som en morsom og god barnebokforfatter. Han betegnes av mange som en ny Roald Dahl. Nå skal det mye til for å slå kongen over barnebøker, men Walliams er meget nærme. Han har tidligere skrevet serien The World’s Worst Children og med The World’s Worst Teachers følger han opp i samme stil.

This is The World’s Worst Teachers. Ten stories about teachers who make the world’s worst children look like a church choir. They are the most LOATHSOME collection of grown-ups ever. These teachers are every child’s worst nightmare.

So read on, if you dare.

I The World’s Worst Teachers møter vi ti grusomme lærere. De har alle unike personligheter og egenskaper som gir dem velfortjente plasser på topp ti lista. Og det er ofte elevene som må finne løsninger på hvordan å bli kvitt de udugelige lærerne.

Det er tydelig at Walliams har hentet en god dose med inspirasjon fra Dahl, både i skrivestil og i historieforløp, spesielt i elevenes meget oppfinnsomme håndtering av lærerne.

Once upon a times table, there was a Maths teacher named mr. Pent. He certainly looked like a textbook Maths teacher … however, mr. Pent was anything but your average Maths teacher.

Språket i boka er enkelt og lett. Dette er engelsk for yngre, noe som ikke gjør den for vrien for norske lesere. Det som kan være utfordrende er måten Walliams bøyer ord på, her tar han seg noen friheter (akkurat som Dahl) og noen ord har han rett og slett funnet opp selv (akkurat som Dahl). Med de ordene kan det være greit med en leser som har en god engelsk begrepsforståelse slik at tulleordene ikke vipper dem helt av pinnen. Det kan også hjelpe med litt voksenstøtte.

Historiene er ikke lange. Hver lærer har fått hvert sitt kapittel og er mer som små noveller. Man trenger ikke å lese de i rekkefølge og det går fint med lengre pauser mellom hvert kapittel. Illustrasjonene til Ross er artige og supplementer teksten på en fin måte.

In a world of horrible teachers, one in particular stands out for her wickedness. 

The lady may have been elderly, but she had lost none of her power to instil fear into the hearts of all the pupils at Spottingdon School.

En liten kommentar jeg aldri har skrevet i en anmeldelse før er at boka er tung. Papiret som er brukt er tykt, så selv om historiene i seg selv ikke er spesielt lange er boka utrolig tung i forhold til tykkelsen. Greit å ha med seg i tilfelle boken er tiltenkt en gave til et barn.

I historiene møter vi alt fra overforelskede lærere til lærere som har buser hengende i barten. Her er fiselukt og dårlig ånde. Her er dårlig sangstemme og klær som aldri vaskes. Absolutt alt et ungt publikum vil finne tiltrekkende.

Oss voksne? Ja, vi vil kunne le her og der vi også.

Og vi vi alle håpe vi aldri møter noen av disse lærerne!

This is a horror story. Do you dare read on? 

No? Then turn to the next story.

Yes? You have been warned, and don’t blame me if you have nightmares.

 

Pyramidemysteriet

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Snokeboka

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø

 

Kryptalportalen

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Bobbie PeersKryptalportalen | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2016)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kryptalportalen er oppfølgeren til Luridiumstyven, boken som vant Arks barnebokpris i 2015. Den leste jeg i fjor, og nå i vinter gikk turen til bok to om William Wenton.

William Wenton er tilbake sammen med foreldrene sine i Norge. Der venter han på å bli hentet av bestefaren sin og brakt tilbake til Instituttet for Posthuman Forskning. Etter noen vanskelige dager, og et møte med en mystisk og skremmende person, blir han endelig hentet tilbake til Instituttet, men ingenting er slik det var.

«Hva er snart over? Livene våre?»

Kryptalportalen er en god oppfølger av Luridiumstyven. Det høye tempoet og spenningen fortsetter. William blir dratt lenger inn i problemene som oppstod i den første boka og han prøver så godt han kan å gjøre det som forventes av han. Men hvor mye kan man egentlig forvente av en ung gutt?

William utvikler seg ikke spesielt i løpet av boka, men han kommer ofte i konflikter og i situasjoner hvor han må handle til tross for sin redsel. Som en karakter man kan se opp til er William er god kandidat. Han er nerdete, morsom og tøff. Han handler ofte til tross for sin redsel. William innehar mange karaktertrekk man i dagens samfunn ofte setter mot hverandre. Kan man virkelig være nerdete og tøff? Svaret er selvfølgelig ja, og William gjør det kult å være nerdete/smart.

Samtidig sitter jeg igjen med den samme skuffelsen som sist. Tempoet er alt for høyt. Det er mange spennende ting som blir presentert i løpet av boka, men det blir ikke godt nok utforsket. Dette gjør at boka ikke blir mer enn middelmådig for meg. Ok, jeg vet, dette er en barnebok, men kan man ikke forvente mer allikevel?

Jeg hørte noen rykter om at forfatteren egentlig skrev historien som et filmmanus, men at han ikke fikk støtte til det, dermed ble det bok i stedet. Hvis det stemmer, skjønner jeg opplegget i boka bedre. Alt det som jeg syns mangler, kan nok komme bedre frem visuelt.

Bøkene har blitt meget populære, og jeg skjønner det. De er spennende. Gode karakterer, uforutsigbarhet og humor. Alt man kan ønske seg i en barnebok. Jeg skulle så gjerne bare hatt mer. Litt mer tid til å oppleve alle ideene som presenteres. Litt mer rom til å virkelig utforske verdenen Peers har skapt.

Kan vel konkludere med at bøkene er såpass gode at de skulle vært lengre.

Absolutt bøker som kan anbefales til barn 10+. Yngre barn kan også prøve seg på bøkene, hvis de er sterke lesere eller med hjelp av voksne, da språket krever noe tolkning og lesing mellom linjene. Ellers møter vi få vanskelige ord. Bøkene passer ypperlig til høytlesing eller samlesing.

When Charlie McButton Lost Power

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Suzanne CollinsWhen Charlie McButton Lost Power | edgeofaword

Forlag: Puffin Books (2005)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min utfordring i 2017 var å lese bøker av Suzanne Collins. Da året var omme manglet bare en bok, som endelig dumpet ned i postkassen min andre uka i januar, over en måned etter at den var bestilt. Jaja, sånn kan det gå.

Boka er nå lest, i hvert fall. Og jeg koste meg med den. Selv om jeg bare brukte minutter, var den en glede å lese.

Collins ble inspirert av sønnen sin til å skrive historien. Etter en dag da hennes dataspillelskende sønn måtte finne på andre ting å gjøre siden strømmen gikk. En artig bok om det å finne nye gleder i livet. Om det å finne ut at livet byr på så mye mer enn man tror.

Boka er skrevet på rim, med illustrasjoner av Mike Lester som utfyller teksten. Det er ikke mye tekst på hver side, men det er en del engelske uttrykk som barn kommer til å trenge hjelp til. Om boka er oversatt til norsk, vet jeg ikke, men det er uansett en flott bok som kan brukes i engelsklæringen.

Så, selv om boka kom for sent til at jeg klarte utfordringen min innen utgangen av året, er jeg glad for at jeg fikk lest den.

Collins har en fin skrivestil, som passer godt til målgruppen hennes. Og illustrasjonene gir en ekstra glede da det flere flotte og små detaljer. Jeg finner noe nytt hver gang jeg åpner boka.

Anbefales!

Hvis du ønsker å sjekke ut de andre bøkene til Suzanne Collins jeg har anmeldt, sjekk ut:

The Hunger Games Trilogy

Gregor the Overlander

Gregor and the Prophecy of Bane

Gregor and the Curse of the Warmbloods

Gregor and the Marks of Secret

Gregor and the Code of Claw

Jungelåret

Zombieutbruddet

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Robert NæssZombieutbruddet (Byrået for ikke-hendelser, episode én) av Robert Næss | edgeofaword

Serie: Byrået for ikke-hendelser (bok én)

Forlag: Juritzen jr. (2017)

Sjanger: Barn og ungdom, grøsser

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

«Stopp bilen, slipp oss ut!»

«Hjeeeeelp!»

«Hvem er dere?»

«Hva vil dere?»

«Vi har ikke gjort noe!»

Sprøytespissen kommer nærmere.

«Neeei!»

Det er bare et mareritt. Når den stikker, våkner jeg, det er bare et mareritt.

Sprøytespissen borer seg inn gjennom buksa, gjennom huden, inn i muskelen. Det svir.

Det er bare et mareritt … må våkne nå … hvorfor våkner jeg … ikk … e …?

Med dette begynner Robert Næss sin nye spenningsserie for barn, Byrået for ikke-hendelser, en serie spekket med fantasi og overnaturlige vesener.

Vi møter Thelma og Tico, to barndomsvenner som kjeder seg gjennom en monoton hverdag i hovedstaden, Oslo. Én dag blir imidlertid litt mer spennende enn de kunne drømt om, dagen de blir kidnappet og forsøkt rekruttert som paranormale agenter for Byrået for ikke-hendelser.

Etter mye frem og tilbake, takker både Thelma og Tico ja til den nye jobben, og til en helt ny hverdag. De rekker imidlertid bare så vidt å begynne agentopplæringen før krisen inntreffer og de blir kastet inn i sitt første oppdrag.

Dette var deres lille verden. Alt her var så trygt og godt og fint. Men etter en million år blir jo alt kjedelig. Som å tygge på den samme tyggisen helt til smaken har gått ut – og så bare fortsette å tygge til kjevemusklene stivner. Akkurat sånn følte de at byen var. En oppbrukt tyggis.

Zombieutbruddet er en grøsser for barn. Jeg suste gjennom historien (som jeg også burde da jeg er en god del eldre en målgruppen) og satt igjen med et relativt middels inntrykk. Dette er ren og skjær underholdning gjennomsyret av enkle vendinger, dog med litt fantasi.

Så til det litt mer tekniske og analytiske.

Kapitlene er korte, perfekt overkommelige for unge lesere. Språket er lett og ledig, men byr også på noen fine sammenligninger og mer krevende uttrykk. Med de sistnevnte fulgte det som regel med en forklaring, dette føltes ganske så pedagogisk.

Etter den første spenningen med kidnappingen er over, faller vi tilbake i et roligere tempo. Næss tar seg god tid til å sette scenen og gjøre oss kjent med karakterene, og vi er på drøye 100 sider før vi igjen befinner oss innenfor veggene til Byrået for ikke-hendelser og spenningen igjen tar av. Dette var litt for lenge for min smak, og jeg føler Næss kan miste noen lesere her.

Men kommer man seg hit, vil man suse videre i et stadig raskere tempo med stadig mer spenning. Kun til slutt kan man spørre seg selv om det var verdt det.

Så hva kan jeg egentlig si om utførelsen?

Zombieutbruddet byr på spenning og grøss, men innehar også et snev av humor.

«Kan du ta det litt rolig?» Ropte Thelma.

«Ta det rolig? Når man er så gammel som meg, er tid det mest verdifulle man har», ropte Lyana.

«Og når man er så ung som oss, så er livet det mest verdifulle man har», ropte Thelma tilbake.

Jeg strevde imidlertid litt med dialogen til Tico og Thelma, og ble stadig sittende med spørsmålet: Snakker elleveåringer virkelig slik?

«Det er akkurat som om det ligger et uvirkelighetens slør over det», sa Tico en kveld de lå i sengene sine og skypet.

«Snakk vanlig», sa Thelma.

«Det var noe jeg leste i en bok», sa Tico. «Det betyr at noe du husker blir mer og mer uvirkelig etter som tiden går. Et bilde som sakte blir ute av fokus, på en måte. Eller en drøm du hadde for lenge siden og som du bare husker bruddstykker av».

Jeg er usikker da jeg sjeldent prater med elleveåringer, men dialogen føltes for meg unaturlig og keitete, som om den er skrevet av en voksen forfatter som ikke helt får til å være et barn. Nå er det klart at barnebøker som regel skrives av voksne, men det er likevel alfa og omega at den unge leseren skal kunne kjenne seg igjen i karakterene. Ellers kunne jo forfatteren like så godt ha skrevet om voksne agenter. Noe som for så vidt ville vært en hel del mer realistisk.

Men så er jo selvfølgelig Thelma og Tico usedvanlig intelligente: Tico allerede en mesterhacker, og Thelma den smarteste på trinnet. Noe annet kan man umulig forvente seg av to nybakte agenter i Byrået for ikke-hendelser. Eller kan man kanskje det?

Zombieutbruddet er ikke en bok for lettskremte barn. Den er spennende, ja, men til tider også nokså skummel og grufull. Her er det forelderens skjønn som gjelder.

Hun traff perfekt. Zombiehodet ble kappet rett av. Kroppen veltet overende og traff steingulvet mens den rødbrune væsken sprutet ut av halsen. Hodet trillet bortover gulvet og stoppet på luka, rett foran Tico og stirret opp på ham.

Likevel er det de som vil like boken nettopp på grunn av dette, så igjen, det blir opp til foreldrene å avgjøre om dette er noe for deres barn.

Alt i alt er Zombieutbruddet en spennende historie som kan engasjere barn som liker det litt skumle og makabre. Jeg vil anbefale en nedre aldersgrense på 10, men her er det foreldrenes skjønn som gjelder. Dette er ren underholdning, og ikke nødvendigvis en av de bøkene barna kommer til å tenke tilbake på med varme om hjertet når de blir voksne. Jeg gir Byrået for ikke-hendelser episode én: Zombieutbruddet en sterk treer, eventuelt en svak firer på en god dag.

Tico hvilte tommelen på knappen. Skulle de leve eller dø? I løpet av et tusendels sekund ville alt bli avgjort.

 

Jungelåret

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Suzanne CollinsJungelåret | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2013)

Sjanger: Barn og ungdom

Originaltittel: Year of the Jungle (Scholastic Press 2013)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Min utfordring dette året er å lese bøkene til Suzanne Collins, en barne-og ungdomsforfatter. Tidligere i år har jeg lest og anmeldt The Hunger Games Trilogy og The Underland Chronicles.

Jungelåret er en bildebok myntet på barn, men som like godt kan leses av voksne. Boken er sevlbiografisk og handler om et år av Collins liv da hun var barn.

Hennes far må ut i krig, i et land som heter Vietnam. Unge Collins vet ikke hva krig er, eller hvor Vietnam er, og ingen vil forklare det for henne heller. Ikke vet hun hvor langt et år er heller. Hun savner pappa, begynner å glemme hvordan han ser ut. Begynner å bli vant til en hverdag uten at han er der. Alt hun får er et postkort i ny og ne, til han plutselig er hjemme igjen.

Det kommer flere kort fra pappa. Av og til spør voksne om hva han gjør. Når jeg sier at han er i Vietnam, blir de så rare. Triste eller bekymret eller sinte. Til Halloween lager mamma et snøleopardkostyme til meg. En av de bekymrede damene sier: «Det går nok helt fint med pappaen din» – og hun gir meg altfor mye sjokolade. Jeg begynner også å bli bekymret.

Boken er veldig søt og uskyldig. Collins har klart å formidle et lite barns usikkerhet og uvisshet på en veldig god måt. Det er lett å glemme hvordan man tenker og føler som et barn. Det er lett å putte voksne ord og tanker foran barndomsminner. Heldigvis har Collins klart å styre unna dette. Dette er barndomsminner forklart med et barns sinn og ord. Jeg er imponert!

Illustrasjonene er gode. James Proimos sine tegninger bygger opp under teksten til Collins på en passende måte. Litt humor har han også puttet inn.

Jeg likte denne boka. Bedre enn jeg trodde jeg skulle. Mange bildebøker har en tendens til å være fulle av fluff. Ikke denne, denne har et budskap gjemt bak ordene. Noe som gjør boka godt egnet til voksne lesere og ikke bare til barn. Noe av budskapet kan nok være litt for vanskelig for barn, men boka kan da åpne for noen flotte samtaler.

Alt i alt så er dette nok en god bok fra Collins.

Gregor and the Code of Claw

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Suzanne CollinsGregor and the Code of Claw | edgeofaword

Forlag: Scholastic Children’s Books (2006)

Sjanger: Barn og unge / Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

På starten av året tok jeg på meg utfordringen å lese bøkene til Suzanne Collins. Jeg startet med å lese The Hunger Games trilogien, før jeg gikk løs på de fem bøkene om Gregor the Overlander. Gregor and the Code of Claw er den siste boka i serien.

Gregor har funnet sin plass i Underland. Han trener sammen med de andre kadettene og gjør seg klar til krig mot rottene. Krigen kommer stadig nærmere, men Gregor blir holdt igjen fra å dra til frontlinjen og ingen vil si hvorfor. Og en dag da han klarer å snike seg ut blir han raskt hentet tilbake og stengt inne. Etter hvert får han vite om en siste profeti, en som forutsier hans død, og han stenges inne for at han ikke skal rømme.

The war has been declared

Your ally been ensnared

It is now or it is never

Break the code or die forever

…

When the monster’s blood is spilled

When the warrior has been killed

Gregor kaster seg inn i krigen, selv om at han vet han ikke kommer ut igjen på den andre siden. For hva har en dødsdømt person igjen å kjempe for? De han er glad i. Han ønsker å redde familien sin, han ønsker å redde menneskene og dyrene i Underland som betyr mest for han.

Gregor viser et utrolig stort mot i den siste boken. Han re redd hele tiden, men lar ikke det stoppe han i å gjøre det han må. For et fantastisk forbilde. Gregor har litt og hvert å vise oss alle om hva mot virkelig er.

Gregor and the Code of Claw begynner der Gregor and the Marks of Secret slutter. De to bøkene er de eneste i serien som egentlig må leses etter hverandre, de andre tre er mer frittstående. Jeg anbefaler alle å lese de i rekkefølge da en kan miste mye av settingen og oppbyggingen av historien hvis man leser de hulter i bulter.

Den femte boka er også den mest spennende av dem alle. Det er noe trist og skjebnesvangert over den, og mye virker lenge håpløst. Det er en bok full av kjærlighet, håpløshet, lojalitet, vennskap og kanskje aller mest om håp.

«The Prophecy of Time. What does it really call for? A war? We have those all the time. A code? Every new war has a new code. The death of a warrior? Well, if we can swap princesses so easily, why not warriors? Thousands will be dead at the end of this mess, but I’m not convinced you will be.»

Til å være en barnebok stiller boken spørsmål ved mange sider av vårt moderne samfunn. Den gir barn et innblikk i sider ved krig som kan være vanskelig å forstå, mens det fremdeles er i en underholdende fantasysjanger.

Engelsken er relativt enkel å forstå, så for barn som ønsker å trene på engelsken sin, er disse bøkene et godt tips. Samtidig er de å få tak i på norsk: Gregor i Underlandet.

Boken har en enkel rød tråd, selv om den åpner for litt større alvorlighet enn de tre første. Og selv om den er spennende på en annen måte enn de tre første, er den ikke like grusom som den fjerde. Collins tør å ta tak i de store grusomhetene ved vårt samfunn og pakke dem inn i bøker for barn og unge. Hun liker å vise og forklare uten at det blir for skummelt.

Serien om Gregor og alle innbyggerne i Underland fenget meg voldsomt. De er underholdende på mange områder, samtidig som de har en skjult opplærende side. Jeg anbefaler denne serien, ikke bare til barn 10+, men også til voksne. Ikke bare til fantasy fans, men til alle lesere der ute.

| edgeofaword The Underland Chronicles | edgeofaword

Gregor and the Marks of Secret

/ Julie Karoline / 3 kommentarer

Skrevet av Suzanne CollinsGregor and the Marks of Secret | edgeofaword

Forlag: Scholastic Children’s Books (2006)

Sjanger: Barn og unge / Fantasy

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min med å lese bøkene til Suzanne Collins i løpet av året er godt i gang, og nå nærmer jeg meg slutten på Underland krønikeren. De fem bøkene om Gregor er inspirert av Alice i Eventyrland, men man finner få likehetstrekk. Gregor and the Marks of Secret er den fjerde boken i serien, etter Gregor the Overlander, Gregor and the Prophecy of Bane og Gregor and the Curse of the Warmbloods.

Gregor har nå kommet seg gjennom tre profetier i Underland, og med etterdønningene etter epedimien som rammet alle varmblodige, er Gregor ofte i Underland. Her fortsetter han treningen for å bli en bedre soldat sammen med flaggermusen Ares. Tilværelsen er rolig, ingen profetier henger over hodet hans, helt til det viser seg at musene forsvinner sporløst fra områdene sine. Gregor blir med for å finne ut hva som skjer med musenen, og det han oppdager er mye verre enn hva han kunne forestille seg, og en helt uskyldig barnesang viser seg å være en ganske makaber profeti.

Catch the nibblers in a trap.

Watch the nibblers spin and snap.

Quite while they take a nap.

Father, mother, sister, brother,

Off they go, I do not know

If we will see another.

Det tar en stund før spenningen dukker opp, og det er litt uklart hva som egentlig skjer før man kommer et stykke ut i boka. Dermed stikker boken seg litt ut fra de tre første. Det betyr ikke at boka er kjedelig, tvert i mot, spenningen er bare litt annerledes, litt mer difus.

Akkurat som før må Gregor ut på en ny reise, men denne gangen drar de ikke ut fordi en profeti ber dem om det, men på grunn av en serie med uheldige hendelser. Etter å ha lest tre bøker med relativt samme oppsett var det forfriskende å møte noe nytt.

«But, Hazard, no one has used the marks of secret for centuries. They have lost all meaning.» «Not in the jungle,» said Hazard…. «That is the scythe.» «And that means something bad?» said Gregor nodding to the mark. «It means death,» said Hazard… «It means we who see it will die!»

Språket er som alltid treffsikkert. Collins får med utrolig mye på få sider. Den røde tråden er kanskje litt mer krokete enn tidligere, men ikke vanskelig å følge.

Igjen kommer vi over store moralske dillema som kan åpne for flotte diskusjoner eller ettertanke. Gregor får mye tid til å tenke gjennom sin egen moral og sitt eget tankesett, noe en ung leser kan nyte godt av.

Gregor and the Marks of Secret slutter egentlig ikke, det er veldig tydelig at det kommer en bok til. Dette er også noe som skiller den ut fra de første, da alle har en rund avslutning. Alle bøkene kan leses individuelt, men jeg anbefaler å lese dem i rekkefølge, da man får et bedre inntrykk av Gregor sin utvikling. Denne og den siste boka i serien, Gregor and the Code of Claw, må leses etter hverandre.

Secret. The very word filled Gregor with weariness. How exhausting it was to keep a secret, to hide a secret, to discover a secret, to know a secret existed and waited for you in the dark.

| edgeofaword The Underland Chronicles | edgeofaword