Luridiumstyven

Skrevet av Bobbie PeersLuridiumstyven | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.

Advertisements

What not to do if you turn Invisible

Skrevet av Ross WelfordWhat not to do when you become Invisible | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2017)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

I fjor hadde jeg den fornøyelsen å lese Time Travelling with a Hamster av Ross Welford. Det var en bok jeg likte godt, så da jeg kom over enda en bok av samme forfatter tok det ikke lang tid før jeg kastet meg over den.

12 år gamle Ethel ville bare finne en kur mot kviser, hun ville ikke bli
usynlig. Den første gangen er skremmende, men hun finner raskt grunner til å bli usynlig flere ganger. Hun ender opp i den ene merkelige situasjonen etter den andre og ender til slutt med å avdekke den største hemmeligheten av dem alle: hvem er hun egentlig?

You see, at first, I don’t notice that I have become completely invisible. And then I do…

I tell myself, Ok, so you must be dreaming. And – wow!- this is a vivid one! It really feels real. You know how some dreams are obviously dreams, even as you’re dreaming them? Not this one! This one is as real a dream I have ever had, and I start to think it’s quite good fun. Nonetheless, I run through the Am I dreaming? Cheklist, blinking, pinching myself, telling myeself, Wake up, Ethel, it’s just a dream. Except, when it’s done, I’m still here.

Ethel er en fantastisk karakter. Hun er som 12 åringer flest, med det unntaket at hun bor hos sin mormor da foreldrene er døde. Hun er usikker og keitete, på tampen av tenårene. Hun er ikke høyt på den sosiale rangstigen på skolen og har få venner. De forferdelige kvisene hennes hjelper ikke saken hennes og hun er desperat etter å bli kvitt dem. Hun prøver alt hun kommer over, også en meget diskutabel kinesisk kur. Å bli usynlig er ikke planen.

Usynligheten viser seg å ikke være så morsom som hun først innbiller seg, men hun bruker den for alt den er verdt. Og i løpet av dagene vi følger henne oppdager hun mye om seg selv og sin familie. Karakterutviklingen hennes er enorm.

Sometimes I think the lies we tell ourselves are the biggest lies of all.

Dette er en flott bok om det å finne seg selv. I det å bli trygg på den personen man er. Ethel må finne en styrke i seg selv hun ikke har vært klar over før, og selv om hennes metode er noe uortodoks, er hun et flott forbilde for dagens unge.

Skrivestilen er den samme som i Welfords første roman. Boken er skrevet i jeg-form, og det er Ethel som forteller sin historie til oss. Ethel har en fantastisk humor, spekket med selvironi og jeg lo høyt flere ganger. Språket er lett og ledig som trekker leseren inn i Ethels monolog.

Boken er også veldig spennende. Det meste av spenningen ligger i det pinlige spekteret da Ethel må gå rundt naken for å være usynlig og leseren bare venter på at hun skal bli synlig igjen i de mest bisarre tilfellene. Dette er jo en skrekk som sitter i de fleste av oss. For hvem har ikke hatt den drømmen?

Who do you turn to for help when you become invisible?

Dette er en god bok for barn og unge. Den røde tråden er enkel å følge. Her er det ikke mange bihistorier, og ikke er det for mange karakterer å holde styr på heller. Situasjonene som Ethel må gjennom er lett gjenkjennelige for de fleste av oss. For usynligheten til tross er dette en ganske så troverdig historie.

Jeg vet ikke om boken er å finne på norsk, men for unge som ønsker å prøve seg på en engelsk bok kan jeg anbefale denne da engelsken er ganske lett og det er få vanskelige ord.

What not to do when you become Invisible er en artig og spennende bok jeg anbefaler.

Nothing, and no one, it is turning out, is what they first appear.

Time Travelling with a Hamster

Skrevet av Ross WelfordTime Travelling with a Hamster | edgeofaword

Forlag: Harper Collins (2016)

Sjanger: Barn 10+

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

My dad died twice. But only the second time was my fault.

Al er en 12 år gammel gutt som bor sammen med sin mor, en stefar han ikke har noe til felles med og en stesøster han hater. Det eneste positive med tilværelsen er farfaren og et lite hamster han fikk i 12 årsgave. Noe han også får på 12 årsdagen sin er et brev fra hans avdøde far. I brevet forteller faren om hvordan Al kan redde livet hans: nemlig ved å reise tilbake i tid. Med et hamster i lommen og en gryende forståelse av relativitetsteorien setter Al i gang med oppdraget. Det skal vise seg å være mye vanskeligere enn han først trodde.

My dad died twice. Once he was thirty-nine, and again four years later when he was twelve. (He’s going to die a third time as well, which seems a bit rough on him, but I can’t help that.) The first time had nothing to do with me. The second time definitely did….

Historien blir fortalt i jeg form og vi følger Al og hans tanker og meninger. Han er en smart 12 åring, en nerd på mange måter. Han har få, om noen, venner og deler ikke de samme interessene som sine jevngamle. Hans beste venn er farfaren Byron. Savnet etter faren er stort, så stort at han faktisk begir seg ut på tidsreiser selv om han vet at det er komplisert.

Handlingen er spennende og det skjer stort sett noe hele tiden. Al er flink til å presentere menneskene rundt seg, som heldigvis ikke er mange. Flere av situasjonene han havner i er også relevante og lette å identifisere seg med.

Det er ikke bare tidsreiser vi møter her. Boken handler også om en gutt som går fra barn til ungdom, mobbing, et farsideal som ikke viser seg å stemme helt med virkeligheten, relativitetsteorien, parallelle univers og hamster. Alt flettet sammen på en spennende og til tider sarkastisk måte. Al er rett og slett en herlig, morsom og smart unge. Han bruker lette metaforer for å forstå situasjonene han havner i og bruker mye tid på å finne ut hva relativitetsteorien egentlig er, som er den mest vriene teorien vi blir presentert for i boken.

I’m walking through a dark forest of words, and looking for a clearing of sense.

Dette er en fornøyelig bok for barn og vi får håpe den blir oversatt til norsk. For barn som ønsker å bryne seg på en engelsk bok er denne absolutt å anbefale. Språket er lett, selv de mange vanskelige teoriene blir forklart på en enkel og forståelig måte. Hvis noen ønsker å prøve seg på den engelske versjonen kan det være lurt med en voksen eller en ordbok i nærheten som kan hjelpe til med noen av ordene.

Boken er relativt tykk til å være en barnebok, men med sin store skrift og korte kapitler er den ikke uoverkommelig. Boken er også delt opp i passende spenningsintervaller, noe som gjør lesingen lettere. Det er ingen bilder, men forfatteren har vært flinkt til å beskrive områdene og menneskene vi møter.

Selv om det er mye som foregår er det ikke vanskelig å følge med på historien. Forfatteren har gjort en god jobb med å legge seg på et nivå som passer for 10+. Dette er forfatterens debut roman og vi kan nok regne med flere små perler fra den kanten fremover.

Stupendously unlikely. It’s a cool phrase.