Skrevet av Bobbie Peers

Forlag: Aschehoug (2015)

Sjanger: Barn og unge, fantasy

Kilde: Lånt av Sigurd

Anmeldt av Julie Karoline

Luridiumstyven raste raskt fra salgshyllene da den kom på markedet og vant  Arks barnebokpris i 2015. Den ble umåtelig populær her i Norge og har også skaffet seg et omdømme rundt om i verden. Den er den første boken i en serie og neste bok, Kryptalportalen, er på markedet.

William Wenton bor i skjul i Norge med mamma og pappa. Pappa sitter i rullestol etter en bilulykke, men hverken han eller mamma vil fortelle William hva som faktisk skjedde den gangen. Alt han vet er at han ikke får lov til å tiltrekke seg oppmerksomhet og at han skal holde seg langt unna alt som har med koder å gjøre. Det er bare det at han elsker kodeknekking. Han er også ekstremt god til det, bedre enn han selv vet. Og før han vet ordet av det har han løst verdens vanskeligste kode og hemmelighetene som mamma og pappa har jobbet så hardt for å holde fra han kommer frem. William er ikke den han trodde han var og verden er et mye farligere sted enn han trodde.

Pappa skrudde av radioen og ble sittende en stund uten å si noe. «Var det deg?» spurte han til slutt. «Jeg…»,  begynte William. Men klarte ikke å si noe mer. Stemmen hans skalv for mye. Mamma begynte å gråte. «Det spiller ingen rolle nå. Vi må pakke!» sa pappa og kjørte ut av stua.

Dette er en meget god barnebok. Er den det beste innen sjangeren jeg har lest? Nei, men den er absolutt ikke det dårligste heller. Hadde jeg vært i bokens målgruppe kan det godt hende jeg ville likt den bedre enn jeg gjør. Nå er jeg for langt unna målgruppen og jeg har lest så mange bøker at min grense for hva som gjør en bok bra har blitt relativt høy.

Med det sagt må jeg si at Luridiumstyven har mange ting som taler for seg, og ingen ting jeg syns var feil. Det eneste jeg savner er mer. Mer av… alt egentlig. Tempoet i boken er høyt. Skyhøyt, faktisk. Forfatteren kunne med hell ha satt ned tempoet her og der. Han kunne brukt mer tid på oppbyggingen av verdenen, av tingene, personene og stedene rundt selve hovedplottet. Jeg merker at Peers har tenkt en god del på den verdenen han har skapt, men vi får ikke gleden av å bevege oss i den.

William skulle til å rope, men ble avbrutt av pappa som skrek for fulle lunger fra stua: «WILLIAM! KOM DEG UT AV HUSET! LØP! LØP!» William ble stående i trappa, fullstendig lammet. Så hørte han mamma hyle og pappa som ropte en gang til: «LØP WILLIAM, LØP!»

Jeg er en leser som liker oppdagelser. Jeg liker å utforske nye ideer, verdener og situasjoner. Her føler jeg meg litt snytt. Jeg syns William er en super karakter; undrende, belest, snartenkt og modig. Samtidig som han er litt naiv og utrolig rask til å stole på andre. Jeg finner selve historien meget spennende, det er flere ting som overrasket meg underveis, men jeg ble ikke tilfredsstilt. Dessverre.

Ok, så er jeg en voksen som leser en barnebok, jeg er kanskje litt streng. Jeg vet om mange barn og unge som liker boken, og jeg anbefaler den, jeg gjør det. Den er spennende, morsom, overraskende og lettlest. Den griper tak i leseren og holder interessen oppe i lang tid. Og i en tid da det er vanskelig å få barn og unge til å lese er denne en skatt, men med bare litt mer tid, noen få sider til, ville skatten ha vært mye større.