Året som gikk 2019

Dermed er nok et år overstått. Og som vanlig tar vi en kikk bakover i bloggåret vårt.

Vi hadde som mål bli mer aktive på bloggen i år enn i fjor, men ser nå at det ikke har gått helt som planlagt. Med full jobb og små barn er det til tider vanskelig å rekke over alt man ønsker å gjøre, men slik er livet. Her tar vi en dag om gangen og det betyr dessverre at bloggen ikke alltid blir prioritert.

Bokmarked | edgeofaword

Av boktreff i år fikk vi med oss Gyldendals Forfatterne kommer 2019, Gyldendals sommerens lesefest, samt bokslipp av Drømmelæreren hos Universitetsforlaget. I tillegg dro vi på Bjølsen skolekorps bokmarked tidlig i våres.

Av egne skriverier ble det kun et bokryggpoesi og et lite dikt: Lengsel.

Vi får prøve å gjøre det bedre i 2020.

I 2019 valgte vi å ikke ha ekstra utfordringer slik som vi har gjort tidligere. Bunken av bøker som skal leses har vokst seg stor, og ønsket var å få unna litt av den. Nå er det jo slik at det tar mye kortere tid å kjøpe seg nye bøker enn å lese dem, så selv om man har klart Goodreads Reading Challenge med glans (målet var 60 bøker, vi klarte over 70), er ikke bunken blitt særlig mindre. Målet for 2020 er satt til 65 bøker, og Julie Karoline har valgt seg en forfatter til årets utfordring.

Så over til årets bøker.

Bøker som er lest, men ikke anmeldt:

Gåten av Jessie Burton

Turning Darkness into Light av Marie Brennan

Herre min hatt av Arto Paasilinna

Skjønnhet for aske av Cecilia Samartin

Penguinaut av Marcie Collin

Kong kortbukse og den onde keiseren av Andy Riley

Omriss av Rachel Cusk

Talte dager av Heidi Linde

The Mystery of Mercy Close av Marian Keyes

Eid av Ingvild Solstad-Nøis

Husbytte av Rebecca Fleet

Syrinpikene av Martha Hall Kelly

Månesøsteren av Lucinda Riley

Huset ved innsjøen av Kate Morton

Primtallenes ensomhet av Paolo Giordano

Måneskinnshagen av Corina Bomann

De udødelige av Chloe Benjamin

Livsfarlig leksikon av Jørn H. Hurum, Torstein Helleve og Esther van Hulsten

Hvordan lager man en baby? av Anna Fiske

Trollguten og andre dikt av Jan-Magnus Bruheim

Ved elven Piedra satt jeg og gråt av Paulo Coelho

Lars er LOL av Iben Akerlie

Tung tids tale av Olaug Nilssen

Den engelske piken av Kathrine Webb

Fedrenes løgner av Tom Egeland

Falken av Tom Egeland

Jeg kan oppløse mørket av Guro Sibecko

Blå av Maja Lunde

Silence av Shusaku Endo

Drep ikke en sangfugl av Harper Lee

Magonia av Maria Dahvana Headley

Aerie av Maria Dahvana Headley

Now You See Her av Heidi Perks

The Silence av Tim Lebbon

Anne of Grenn Gables av L.M. Montgomery

Anne of Avonlea av L.M. Montgomery

Anne of the Island av L.M. Montgomery

Der valmuene vokser av Kristin Harmel

Alt jeg ikke sa av Celeste Ng

Hotell Montebello av Rebecca Wexelsen

Places in the Darkness av Christopher Brookmyer

Syden av Marianne Kaurin

Hjem til deg av Sarah Jio

Birdbox av Josh Malerman

Karius og Baktus av Thorbjørn Egner

Barn på nett av Håkon Bergsjø, Bjarte Malmedal, Ronny Windvik

Den siste vikingkongen, Djevelens rytter av Jan Ove Ekeberg

Jeg tror det er vinden av Even Vaa

Bøker som er lest og anmeldt, men ikke publisert ennå:

Ut av det blå av Kristin Valla

Mysteriet med Yusuf (Blålys #3) av Hanne Kristin Rohde

Bøker som er lest, anmeldt og publisert:

Møt meg på museet av Anne Youngson

Furet/ værbitt av Anne Holt

En grav for to av Anne Holt

Det er ingen drager i dette eventyret av Lou Carter og Deborah Allwright

Roseromanen av Øyvind Berg

The Worlds Worst Teachers av David Walliams

Sirkelens ende av Tom Egeland

Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter av Katarina Bivald

Hero at the Fall av Alwyn Hamilton

Cranford av Elizabeth Gaskell

The Curious Incident of the Dog in the Night-Time av Mark Haddon

Sammen av Julie Cohen

Passasjeren av Lisa Lutz

Kinderwhore av Maria Kjos Fonn

Der lyset slipper inn av Lucy Dillon

Kjemikeren av Stephenie Meyer

Pyramidemysteriet av Hanne Kristin Rohde

Mysteriet med det forbudte bildet av Hanne Kristin Rohde

Galgen av Yrsa Sigurdardottir

Vi skulle vært løver av Line Baugstø (vinner av bokbloggerprisen 2018)

Snokeboka av Lisa Aisato

Snøsøsteren av Maja Lunde

Fremdeles meg av Jojo Moyes

Vi spring ikkje slik vi sprang av Gjertrud Langva

Thoron av Gunhild Haugnes

The Rise and Fall of the Dinosaurs av Stephen Brusette

Bøker lest og anmeldt i 2018, men publisert i 2019:

Det jenter er lagd av av Elana K. Arnold

Sylvia’s Lovers av Elizabeth Gaskell

 

Vi takker for et spennende bloggår. Må det nye året by på mange spennende leseopplevelser.

Møt meg på museet

Skrevet av Anne YoungsonMøt meg på museet | edgeofaword

Forlag: Bazar forlag (2019)

Originaltittel: Meet Me at the Museum (Greene & Heaton 2018)

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mange romaner handler om det samme, det finnes ikke så mye variasjon egentlig. Det handler om å finne seg selv, om familiehemmeligheter og kanskje aller mest om kjærlighet. Møt meg på museet er i den sammenhengen ikke spesielt original, men er fremdeles en unik roman.

Tina Hopgood føler seg fanget i en tilværelse, et liv, hun ikke kan huske at hun noensinne valgte selv. Etter at hennes beste venninne dør uten at de fikk gjennomført sin største plan, skriver Tina et brev til et museum i Danmark for å vise at hun i hvert fall fikk gjort noe. Hun forventer ikke et svar og overraskelsen er derfor stor når hun får et brev tilbake.

Anders Larsen har nettopp mistet kona og klarer ikke lenger å drømme om eller planlegge en fremtid. Brevet fra Tina, selv om det ikke er adressert til han spesifikt, setter igang en helingsprosess.

Ikke tenk at du må slutte å skrive. Brevene dine får meg til å tenke, og jeg liker denne tenkingen, så vær så snill, ikke slutt å skrive.

Snart skriver de to jevnlig brev til hverandre. Sakte, men sikkert åpner de seg og skriver om gleder, sorger, oppdagelser og drømmer. For Tina blir dette veien ut av en tilværelse hun ikke holder ut, mens for Anders gir brevene han muligheten til å finne frem drømmene og planene sine igjen.

Kan to fremmede, i to forskjellige land, hjelpe hverandre gjennom sorg og skuffelser?

Hvorfor hadde jeg levd det livet jeg hadde levd, gjort så lite, oppnådd så lite? Når livet mitt er så betydningsfullt for meg, hvordan kan det ha seg at jeg ikke kunne gjøre krav på betydningsfullhet i øynene til en uinteressert observatør?

Møt meg på museet er en typisk roman om å finne seg selv, om sorg og kjærlighet, så hva er det som gjør denne unik?

Hele handlingen fortelles gjennom brev. Det er korrespondansen mellom Tina og Anders vi leser, to fremmede som tilfeldigvis starter en brevveksling og klarer på denne måten å fylle en hel roman med handling.

Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, bortsett fra at når jeg setter meg ned for å skrive til deg, er det som om alle båndene som holder bevisstheten min sammen, løsner og lar underbevisstheten tyte frem.

En grei måte å gjøre sin roman annerledes på, og Youngson har en fin og lett skrivemåte. Den kan føles litt gjentakende og masete, spesielt i begynnelsen, men har en del fine bemerkninger og tolkninger på livet.

Brevene kommer i kronologisk rekkefølge. Vi møter heldigvis to karakterer som klarer å vente på et brev før de svarer, noe som gjør handlingen enkel å følge.

Oversettelsen er dessverre så som så. Altså selve oversettelsen av ordene er grei, men det er en del tunge og kronglete setninger som ikke fungerer helt på norsk. Det engelske skriftspråket har lange setninger og utallige kommaer, og jeg kunne ønske oversetteren hadde skrevet om litt på disse. Det hadde ikke endret noe på handlingen, men heller gjort teksten mer helhetlig. Men kanskje oversettere ikke har lov til å endre slik på teksten?

Jeg er bekymret for at vi nå, etter å ha hjulpet hverandre med å komme over sorg, graver oss ned i håpløshet. Hjelpeløshet.

Både Tina og Anders er fine og interessante karakterer. De oppleves som litt tafatte til å begynne med, men de tar seg fort opp og har noen flotte karakterutviklinger. Det meste som skjer er relativt forutsigbart, men det dukker opp noen overraskelser allikevel.

Vi treffer flere karakterer gjennom boken, alle forskjellige og heldigvis ikke for forutsigbare og stereotypiske. Siden vi blir kjent med dem gjennom Tina eller Anders er det ikke rom for egen tolkning av personligheter, men vi blir overrasket, skuffet eller gledet slik Tina og Anders blir.

Det finnes øyeblikk, ikke sant, når man får en undertrykt tanke fremst i bevisstheten og forstår at man har tenkt dette, uten å tenke det, en god stund, og tid og sted for når dett gikk opp for en, blir et fysisk minne, for alltid komplett og fullt mulig å gjenkalle.

Alt i alt en fin, unik og koselig roman som passer for deg som søker lett underholdning.

Tusen takk til Bazar forlag for anmeldereksemplar.

Furet/ værbitt

Skrevet av Anne HoltFuret/ værbitt | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2019)

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Stine – Marie og jeg var på Forfatterne kommer 2019 arrangert av Gyldendal i september. Et flott arrangement forlaget arrangerer hvert år og denne gangen var det fjerde gang Edge of a Word var med. Her får vi god mat, flotte forfatterintervju og goddiebags fulle av bøker. Furet/ værbitt var å finne blant bøkene i årets goodiebag.

Anne Holt startet opp en ny krimserie med en ny hovedperson, Selma Falck, i 2018.   En grav for to ble en flott start på serien og med Furet/ værbitt har Holt skrevet en medrivende oppfølger.

Furet/ værbitt var igangsatt.

Selma Falck våkner til et mareritt. Hun er naken i en brennende hytte på snaufjellet. Hukommelsen er borte, hun aner ikke hvem hun er eller hva som har skjedd. Hun redder seg ut av hytta, bare for å havne i fryktelig snøvær. Uten klær og mat. Uten å vite hvor hun er eller hvor hun skal må Selma overleve. Sakte, men sikkert kommer broker av hukommelsen tilbake, men ikke raskt nok. Hun vet hun har dårlig tid, det er noen hun må redde. Det står om selve nasjonens sikkerhet.

Fortsatt hadde hun langt flere spørsmål enn svar. 

Men hun kom ikke til å dø.

I hvert fall ikke i dag.

Selma har kommet seg på beina igjen etter sitt store personlig nederlag. Oppklaringen av hennes første sak som privat etterforsker sørget for at hun fikk økonomien på rett spor og fått spilleavhengigheten under kontroll. Hun har kjøpt seg leilighet og startet opp firma som privat etterforsker. Det eneste som gjenstår er å ordne opp i forholdene med barna, men det viser seg å bli vanskeligere enn Selma er forberedt på.

Vær rause med hverandre. Vis respekt. Forsøk å tolke folk i aller beste mening, så vil vi alle sammen få det så mye bedre.

Holt har en enkel og lett skrivestil. Den er lett å følge, uten mange merkelige formuleringer eller fremmedord, noe som gjør bøkene hennes lett tilgjengelig for alle. Det lette språket til tross, bøkene feiler ikke når det kommer til velutviklede plott eller interessante karakterer.

For Selma Falck er en interessant karakter. Hun har en hel rekke personlighetstrekk som gjør det vanskelig å like henne. Hun er ego, sta, sær, frekk, usympatisk, utålmodig og avvisende. Hun har rett og slett flere punkter på den negative siden av personlighetsskalaen enn den positive. Og dette er nok den største kritikken Holt har fått for bøkene om Selma.

Samtidig er det overraskende givende å lese om en slik usympatisk hovedkarakter. Leserenes ønske om å se en endring i Selma driver oss videre, og det dukker heldigvis opp flere lyspunkt i løpet av boken.

Jeg har en svakhet for bøker med hemmelige organisasjoner og mørke hemmeligheter, men ofte faller de igjennom når disse komplottene blir lagt til Norge. Kanskje fordi man kjenner sitt eget land for godt? Eller fordi man ikke helt klarer å tro at noen kan holde på sånn i gode, gamle Norge?

Samtidig syns jeg Holt har fått det til relativt bra. Hun har en godt gjennomtenkt bakgrunn som gjør hele komplottet mer troverdig.

Vi er imidlertid et liberalt demokrati, … Noe som innebærer et paradoks. Det liberale demokratis største styrke er også vår største svakhet; vi må tolerere dem som vil ødelegge det.

Holt har en mengde forskjellige karakterer. Alle ulike og heldigvis få stereotypiske. Det jeg dessverre  ikke er spesielt glad i er den konstante hoppingen mellom dem alle. Det blir for mye uro i leseflyten, og for meg tar det bort noe av spenningen.

Å gi alle karakterene en stemme blir en litt enkel løsning som gjør at det er svært lite man undrer seg over. Man får raskt greie på det meste, selv om noen få overraskelser gjenstår, og undringen/forvirringen/uroen man ofte får i andre krim, der man nærmest ikke skjønner bæret, blir borte. Furet/værbitt blir mer en kosekrim.

Selv om spenningen ikke var av det ypperste slaget, har Holt skrevet en medrivende krim jeg koste meg med. Dette er krim for oss som ikke er så glad i blod og gørr. For oss som liker gode karakterutviklinger og som setter en godt utarbeidet historie over heseblesende spenning.

The World’s Worst Teachers

Skrevet av David WalliamsThe World's Worst Teachers | edgeofaword

Illustrert av Tony Ross

Forlag: Harper Collins Children’s Books (2019)

Sjanger: Barn og unge

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Når man er lærer og jobber på en barneskole, og i tillegg er litt over normalen interessert i bøker, er man alltid på utkikk etter spennende barnebøker. Da jeg kom over denne trengte jeg ikke å tenke meg om flere ganger før jeg kjøpte den. En bok om dårlige lærere? Denne skulle jeg ha.

Walliams har skapt seg et navn som en morsom og god barnebokforfatter. Han betegnes av mange som en ny Roald Dahl. Nå skal det mye til for å slå kongen over barnebøker, men Walliams er meget nærme. Han har tidligere skrevet serien The World’s Worst Children og med The World’s Worst Teachers følger han opp i samme stil.

This is The World’s Worst Teachers. Ten stories about teachers who make the world’s worst children look like a church choir. They are the most LOATHSOME collection of grown-ups ever. These teachers are every child’s worst nightmare.

So read on, if you dare.

I The World’s Worst Teachers møter vi ti grusomme lærere. De har alle unike personligheter og egenskaper som gir dem velfortjente plasser på topp ti lista. Og det er ofte elevene som må finne løsninger på hvordan å bli kvitt de udugelige lærerne.

Det er tydelig at Walliams har hentet en god dose med inspirasjon fra Dahl, både i skrivestil og i historieforløp, spesielt i elevenes meget oppfinnsomme håndtering av lærerne.

Once upon a times table, there was a Maths teacher named mr. Pent. He certainly looked like a textbook Maths teacher … however, mr. Pent was anything but your average Maths teacher.

Språket i boka er enkelt og lett. Dette er engelsk for yngre, noe som ikke gjør den for vrien for norske lesere. Det som kan være utfordrende er måten Walliams bøyer ord på, her tar han seg noen friheter (akkurat som Dahl) og noen ord har han rett og slett funnet opp selv (akkurat som Dahl). Med de ordene kan det være greit med en leser som har en god engelsk begrepsforståelse slik at tulleordene ikke vipper dem helt av pinnen. Det kan også hjelpe med litt voksenstøtte.

Historiene er ikke lange. Hver lærer har fått hvert sitt kapittel og er mer som små noveller. Man trenger ikke å lese de i rekkefølge og det går fint med lengre pauser mellom hvert kapittel. Illustrasjonene til Ross er artige og supplementer teksten på en fin måte.

In a world of horrible teachers, one in particular stands out for her wickedness. 

The lady may have been elderly, but she had lost none of her power to instil fear into the hearts of all the pupils at Spottingdon School.

En liten kommentar jeg aldri har skrevet i en anmeldelse før er at boka er tung. Papiret som er brukt er tykt, så selv om historiene i seg selv ikke er spesielt lange er boka utrolig tung i forhold til tykkelsen. Greit å ha med seg i tilfelle boken er tiltenkt en gave til et barn.

I historiene møter vi alt fra overforelskede lærere til lærere som har buser hengende i barten. Her er fiselukt og dårlig ånde. Her er dårlig sangstemme og klær som aldri vaskes. Absolutt alt et ungt publikum vil finne tiltrekkende.

Oss voksne? Ja, vi vil kunne le her og der vi også.

Og vi vi alle håpe vi aldri møter noen av disse lærerne!

This is a horror story. Do you dare read on? 

No? Then turn to the next story.

Yes? You have been warned, and don’t blame me if you have nightmares.

 

Det er ingen drager i dette eventyret

Skrevet av Lou Carter Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Illustrert av Deborah Allwright

Forlag: Egmont Kids Media AS (2017)

Sjanger: Billedbok

Originaltittel: There is no Dragon in this Story (Bloomsbury Publishing (2017)

Oversatt av Lise Myhre

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En tur innom Outland er obligatorisk hver gang jeg kommer meg ned i Oslo sentrum. Her finner jeg alltid noe å bære med meg hjem, og forrige tur var intet unntak. I bærenettet havnet flere bøker, deriblant denne.

Møt Drage. Han er lei av alltid å være monsteret i historien. Han er lei av å kidnappe ekle, rysjete prinsesser og gidder ikke å sloss mot flere modige, skinnende riddere. Så han går sin vei. Han vil finne et eventyr der han kan være helten.Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Dessverre er ikke det så lett. Han forsøker seg i flere eventyr, men får alltid det samme svaret: Det er ingen drager i dette eventyret. Ingen vil ha Drage i eventyret sitt.

Det er ingen drager i dette eventyret | edgeofaword

Helt til han ved et uhell møter Kjempen i Jack og bønnestengelen. Etter noen uheldige hendelser får Drage endelig eventyret sitt. Han får endelig være en helt.

En artig og søt billedbok, det her. En historie om å bryte med forventningene og finne sitt potensiale, forklart og illustrert på en lett tilgjengelig måte. Barnelesere vil lett kunne følge den dypere meningen med boken.

Hvis ikke? En bok om drager! Alltid spennende.

Jeg koste meg gjennom lesingen. Nå tar det ikke mange minuttene å lese boka, men opplevelsen er absolutt storveis. Jeg har lest den flere ganger nå og finner alltid noe nytt jeg kan humre over.

Illustrasjonene er fine og er en helhetlig del av historien. De utfyller mye av teksten og er en like stor leseopplevelse som selve teksten. Her er det mye man kan finne og snakke om på sengekanten.

Ikke bare er selve historien flott og original, men oversettelsen er også god. Myhre har brukt ord og uttrykk som er lett identifiserbare i dag. Jeg kommer absolutt til å ta med denne til elevene mine for en lesestund.

En liten forkunnskap om forskjellige eventyr er en fordel, men absolutt intet must – leseopplevelsen er fremdeles god.

Dette er en bok som passer for alle aldersgrupper.

Sirkelens ende

Skrevet av Tom EgelandSirkelens ende | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2012)

Sjanger: Krim/Thriller

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg i Beltø serien da jeg leste Nostradamus testamente for en tid tilbake.  Gleden var derfor stor da jeg fant Sirkelens ende i innbundet form på bokmarkedet på Bjølsen i våres.

Jeg liker å ha oversikt. Har du oversikt, har du også kontroll.

Da noen utenlandske arkeologer stikker av med det eldgamle skrinet de avdekket på en utgraving i Østfold der Beltø er kontrollør, blir han forbannet. Ingen skal forsvinne med viktige arkeologiske funn på hans vakt. Når han oppdager at flere av hans overordnede også er med på å skjule skrinet, begynner han å nøste opp i skrinets gåte. Gåten sender han på kryss og tvers i Europa og den ene utrolige teorien etter den andre presenteres. Men hva er egentlig sannheten? Og hvorfor er de så oppsatte på å holde det hemmelig?

I stillheten som senker seg over oss, og som kun forstyrres av vinden i trekronene og den lavmælte mumlingen til studentene, går to ting opp for meg. Det ene er at jeg har blitt lurt. Jeg vet ikke riktig hvordan eller hvorfor. Men vissheten får meg til å bite tennene så hardt sammen at øynene fylles med tårer. Det andre er erkjennelse. … Jeg har mislykkes.

For første gang skulle jeg ønske jeg hadde lest bøkene i rekkefølge. Sirkelens ende er den første boka om Bjørn Beltø, og leseopplevelsen min ble nok litt ødelagt. Flere av de store avsløringene ble ikke fullt så spennende da jeg allerede visste om dem. Samtidig var Sirkelens ende en medrivende lesing, og jeg klarte ikke å legge den fra meg.

Egelands skrivestil er fengende. Han hekter deg på i løpet av de første linjene og slipper deg ikke før siste ord er lest. Det er noe med blandingen av humor, spenning, dialoger og ikke minst konspirasjoner. Her og der kommer også noen bemerkninger på samfunnet, og da spesielt det religiøse, som gir leseren mye til ettertanke.

Av og til har har jeg problemer med å finne de riktige ordenen. «Jøss,» sier jeg bare.

Hovedpersonen er en usannsynlig helt. Han er hverken modig eller sterk, men han tar igjen for manglene sine med en enestående stahet. Han var til tider litt treg, enkelte ting ble gjentatt litt for ofte, og Egelands ønske om at leserne skal forstå endte opp med en litt for overforklart historiegang. Samtidig gjør Beltøs humor og kritiske natur opp for den litt for grundige grundigheten.

Et insekt som innser at det er umulig å unnslippe, folder bena sammen og spiller død. Av og til føler jeg den samme trangen.

Konspirasjonene kan være noe tunge å følge, her gjelder det å ha tunga rett i munnen, men selve språket er lettlest og det tar absolutt ikke lang tid å komme gjennom boka.

Sirkelens ende er en spennende start på Beltøs opplevelser. Her får vi masser av konspirasjoner, hemmelige sekter og en god dose med Beltøs personlighet.

Enkelte minner er det lim på.


Sjekk gjerne ut de andre bøkene i Beltø-serien:

Paktens voktere (ikke lest ennå)

Lucifers evangelium

Nostradamus testamente

Den 13. disippel

Djevelmasken

Lasaruseffekten (lest, men dessverre ikke anmeldt)

Codex


Jeg anbefaler også Egelands ungdomsserie om Robert:

Katakombens hemmelighet

Skatten fra Miklagard

Mumiens mysterium

Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter

Skrevet av Katarina BivaldLivet, motorsykler og andre umulige prosjekter | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Roman/chick-lit

Originaltittel: Livet, motorcyklar och andra omöliga projekt (2015)

Oversatt av Kristin Preus

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg forelsket meg helt i Bivalds Leserne i Broken Wheel anbefaler da jeg leste den for en stund tilbake. Jeg var ikke sen om å skaffe meg en ny bok av forfatteren, men det tok dessverre en stund før jeg fikk lest den. Nå, en flott (og sjelden) sommerdag ved Trøndelagskysten, satt jeg i solveggen og koste meg. Boken ble slukt på noen timer.

Det er her veien til galskapen begynner. Jeg sitter i gangen og snakker med utgangsdøra mi.

Anette oppdager plutselig hvor stille og kjedelig livet hennes er da datteren på 19 flytter hjemmefra for å studere. Hvor ble det av alle planene og drømmene man hadde som ung? Anette henter dem frem igjen og børster støv av dem: kjøre motorsykkel, kjøpe hus og klare seg selv. Fornøyd over at hun i hvert fall har fått til en av dem, nemlig å klare seg selv, setter hun i gang med kjøretimer for motorsykkel. Samtidig bestemmer hun seg for å si ja til flere umulige prosjekt. Plutselig oppdager Anette spenningen av livet på nytt og hvor mye livet har å by på for den som våger. Men våger hun virkelig alt som skjer? Eller er det tryggest å holde på det faste og det vante?

Min neste [tanke] er en stille forbannelse av hele den kjeden av omstendigheter som gjør at jeg står her akkurat nå, så langt utenfor komfortsonen min at jeg ikke engang hadde funnet tilbake med kart, kompass og GPS.

Så, chick-lit er ikke den mest litterære av sjangrene. Den har enkelt språk, er relativt forutsigbar og stereotypisk. Ofte med pinlig humor, en dæsj romantikk og en nå og da en smule livsvisdom. Det er en enkel underklasse av romaner som er skapt for enkel underholdning, og det er akkurat det du får i Bivald sine bøker.

En lett sommerlektyre som gjør at du humrer (og ikke bare av humoren) og kanskje feller en tåre eller to. Chick-lit er romantisk komedie i bokform og noen ganger er det nøyaktig det man trenger.

Selv om språket er lett, og flere av karakterene er så stereotypiske at det grenser på det kjedelige, har boken en del perler.

Mange ting som man husker fra barndommen, er mye mindre når man ser dem igjen i voksen alder. Sånn er det ikke med motorsykler. De er veldig store. Faktisk fryktelig store.

Anette er en kvinne mange nok vil kjenne seg igjen i. En kvinne som plutselig oppdager hvor mye tid man egentlig har. Tid som snegler seg av gårde. Tid som strekker seg foran seg uten at man har noe å fylle den med. Hun sitter litt fast i livet hun lever, og med mørk sarkasme og selvironi, holder hun livet på avstand. Til hun plutselig velger å gjøre noe med det. Det er kanskje ikke alle som velger å lære seg å kjøre motorsykkel, men ønsket om forandring kan vi nok alle kjenne oss igjen i. Karakterutviklingen hennes er enorm.

«Ikke vær redd. Jeg har andre ting å konsentrere meg om. Jeg skal lære å kjøre motorsykkel og forsvinne inn i solnedgangen,» sier jeg.

Boken er spekket med humor, men heldigvis ikke så mange flaue hendelser. Som regel er det kommentarene til Anette som trekker på leserens smilebånd.

Språket er ikke allverdens. Det er enkelt og hverdagslig, kanskje litt uferdig?  Kunne absolutt trengt mer bearbeiding. Boken føles litt hastig satt sammen og er langt fra et litterært mesterverk.

En ting jeg likte var fortellerperspektivet. Boken er skrevet i førsteperson uten innblikk i andres tanker og følelser. Er det noe jeg misliker sterkt er det bøkers jegpersoner som vet alt om hva alle tenker og føler ut fra enkle blikk og armbevegelser. Er Anette usikker på de andre karakterene er vi det også.

Hvordan kan jeg ha gått inn i dette med så lave forventninger og likevel vise meg å være både naiv og overoptimistisk?

Til tross for romanens enkelthet likte jeg den. Ikke like godt som Leserne i Broken Wheel anbefaler, selv om Livet, motorsykler og andre umulige prosjekter mulig er mer troverdig. Begge bøkene feier seg flott inn sammen med chick-lit bøker av større, mer etablerte forfattere. Lesere bør allikevel ha en forkjærlighet for denne typen romaner før man begir seg inn i bokpermene på Bivald sine bøker.

Hero at the Fall

Skrevet av Alwynn HamiltonHero at the Fall | edgeofaword

Forlag: Faber & Faber (2018)

Sjanger: Fantasy/YA/Ungdom

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Det begynner å bli noen år siden jeg leste bøkene om Amani, Rebel of the Sands og Traitor to the Throne, dermed endte jeg med å lese begge på nytt nå da turen var kommet til den tredje og siste boka i serien, nemlig Hero at the Fall. Og fra første side i den første boka ble jeg minnet på hvor mye jeg elsket bøkene om Amani. Å lese de på nytt var en like god opplevelse som første gang.

The Rebel Prince will rise again. He will bring a new dawn. A new desert.

Amani er fremdeles med i motstandsbevegelsen, de kjemper fremdeles mot Sultanen og for et bedre og likestilt samfunn. Hun har blitt mye sterkere i løpet av året som har gått siden vi møtte henne første gang, og mye tryggere på seg selv. Og da the Rebel Prince blir fanget er det hun som stepper opp og tar over ledelsen for motstandsbevegelsen. Nå må hun vise hva hun er god for i kampen om å frigi prinsen samtidig som hun fortsetter kampen mot Sultanen. Nå nærmer den siste og avgjørende kampen seg.

That was what we did. Survive one fight to get to the next. Over and over again until you didn’t survive. And all that you could hope for when dying was that some people wouldn’t have to see another fight. That eventually, somewhere, this country would find peace.

Bøkene om Amani er originale og nytenkende innen fantasysjangeren. Her møter vi sagnfigurer fra midtøsten mellom oaser i ørkenen, kamelkaravaner og Sultaner. En nådeløs sol og magi hentet fra sand og ild. Et langt steg fra andre fantasybøker vi ellers møter.

Amani er ei sterk og sta dame. Hun nekter å gi opp, men kjemper for seg og de hun er glad i. Selv mener hun at hun er egoistisk, men hun velger fremdeles å løpe rett inn i farefulle situasjoner for å redde andre. Magien hun oppdaget da hun møtte Jin og motstandsbevegelsen har vokst, sammen med hennes kjærlighet for Jin. Det er en god dose med kjærlighet blandet inn sammen med spenningen og magien.

Verdenen som Hamilton har skapt er troverdig, med karaktertrekk vi kjenner fra vår egen. En verden som blander det gamle med det nye. En verden under en industriell revolusjon, hvor magien står i fare for å forsvinne. En verden som i mange hensyn henger fast i utdaterte leveregler samtidig som den ønsker å modernisere seg.

This was a bad idea. I knew this was a bad idea. But I’ve done a lot of things that were bad ideas. Usually they turned out all right.

Bøkene er på engelsk, men siden de er ungdomsbøker (yound adult), er språket lett og ikke vanskelig å forstå. Det er også en god dose med sarkasme i bøkene og flere steder sitter latteren løst. Andre steder sitter tårene løst. Hamilton har en medrivende og engasjerende skrivestil.

Hero at the Fall er den siste boken om Amani. Det blir en bittersøt avskjed, man blir jo glad i denne jenta som kommer fra ingensteder, men som ender opp som nøkkelpersonen i hele motstandsbevegelsen. Vi ser henne vokse fra jenta som ofrer alt for sin egen vinnings skyld, til en ung kvinne som ofrer mye for de hun er glad i og for saken hun tror på.

«My country,» I argued … «My decision.»

Som du sikkert skjønner forelsket jeg meg raskt i disse bøkene. De har alt man ønsker seg av en fantasytrilogi og er absolutt verdt en titt.

Roseromanen

Skrevet av Øyvind BergRoseromanen | edgeofaword

Forlag: Oktober forlag (2019)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Å kikke på internett etter bøker er alltid moro, i hvert fall når man snubler over denne godbiten. Øyvind Berg har utgitt en rekke diktsamlinger tidligere og Roseromanen er hans første roman. Jeg håper virkelig den ikke blir den siste.

– Vi to har levd noen smått uvirkelige liv.

– Vi har lidd noen høyst virkelige nederlag.

– Nå er vi de siste gjenlevende i våre familier. Begge vil ta slutt med oss.

– Ikke rart etter den begynnelsen.

Romanens hovedperson, en navnløs mann, er rosedyrker. Han jobber for å utvikle drømmerosen, en blanding mellom gammel og ny rose, en velduftende skjønnhet. Han liker seg blant blomstene, de sårer han ikke, de forlater han ikke. Jacob, bestekompisen, er hans konstante følgesvenn og de to deler en høyst merkverdig historie.

Det er ikke alltid klart hvorfor noen roser lykkes og andre ikke. Vi kan ta to stiklinger fra samme plante og putte dem i jorda ved siden av hverandre, hvor de får samme mengde lys, vann og næring og gror i sammen jordsmonn. Likevel strekker den ene seg lystent i været og blomstrer friskt allerede som toåring, mens den andre brekker seg bortover med bitre små greiner som ikke blomstrer før det sjette året. Hvorfor aner jeg ikke. Alt jeg kan se, er to forskjellige individer, og siden jeg er den jeg er, har jeg alltid vanskelig får å rive opp den stakkarslige.

Øyvind Berg er lyriker, noe som trer tydelig frem i teksten. Språket, flyten og ordlyden vitner om en forfatter som kan kunsten å smi ord. Han skriver så vakkert. Hele teksten har en melodi som bare triller av tungen. En melodi som holder deg i et jerngrep (eller nærmere bestemt rosegrep) gjennom hele romanen.

Bokas jeg-person er en mann som har lidd store tap. Tap han aldri har fått hjelp til å bearbeide, ei heller lov til å akseptere. Han utvikler tidlig en kjærlighet for blomster og da spesielt roser. En kjærlighet han bærer med seg hele livet. Blomstene er de eneste som aldri svikter han.

Ingenting har noensinne sagt meg så mye som blomstene, og jeg har aldri vært flink med ord.

Det gjør heller ikke bestekompisen, Jacob, som er den eneste personen han virkelig stoler på. Men der jeg-personen har hengitt seg til rosene, har Jacob hengitt seg til poesien. Gjennom livet deler de en rekke hendelser og tap, som sveiser dem sammen mer som brødre enn som venner. De to blir både en motvekt og en likevekt for hverandre der de støtter hverandre gjennom oppveksten og senere i voksenlivet.

Samtalene disse to karakterene har er spesielle. Det er ingenting lett eller liketil, her dykker de dypt ned i sjelene og diskuterer høyst eksistensielle saker. Saker som gir noen flotte tankekors til leseren. Tenkte du ikke videre over livets betydning før, så kan det godt hende du gjør det nå.

Jeg hadde ingenting. Jeg måtte hele tida leite etter noe som kunne fungere. Noe som ga mening. Noe vakkert og uimotståelig. Noe jeg kunne vokse på.

Gjennom hele romanen forteller hovedpersonen om roser. Om forskjellige arter, om deres opphav. Vekstvilkår, dufter og utseende. Vi får også en kjennskap til forskjellige rosedyrkere opp gjennom historien. Rosene tar opp mesteparten av romanen og er en flott metafor for hovedpersonens liv.

Dette er en person som treffer motgang gang på gang, men som ikke gir opp. Akkurat som utvikling av roser kan være. Noen ganger blir de nye artene store og flotte. Velduftende, kraftige og vakre. Andre ganger blir de skjøre, stinkende, unnselige og sterile. Noen ser flotte ut, men visner med en gang. Andre ser ikke bra ut til å begynne med, men ender opp som overraskende skjønnheter. Parallellene til det virkelige liv er mange å ta av. Og symbolikken er vakker og velskreven.

– Du er gal, sa Jacob en kveld.

– Jeg gal?

– Du er faen ta meg mye mer gæren enn de mest sinnssvake kunstnerne jeg kjenner.

– Jeg er bare en gartner som tar jobben på alvor.

– Du prater om disse blomstene, om dette vegetative, evinnelige planteriket, som om det er noe halvt filosofisk og helt eksistensielt, psykologisk dyptloddende som mennesker aldri kan klare seg uten.

Alt i alt er dette en leseopplevelse utenom det vanlige. En reise i en velduftende rosehage med en melodi av lyriske ord som eneste reisefrende. En absolutt nytelse fra ende til annen.

Å skape en ny rose er som å strekke ut neven og ta på regnbuen. Å la fargene sildre mellom fingrene. Å kaste om på dråpene så arvestoffene renner sammen og spiller ut nye kombinasjoner. Å se hvordan det dannes mønstre som heretter vil forfriske alle somre. Å veie det uvirkelige i hånda.

 

Cranford

Skrevet av Elizabeth GaskellCranford | edgeofaword

Forlag: Penguin Classics (2005)

Sjanger: Klassiker/roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

I 2018 satte jeg meg som mål å lese romanene til Elizabeth Gaskell, ei forfatter som ga ut en rekke romaner og noveller på midten av 1800-tallet. Jeg klarte dessverre ikke å lese alle, det stod en igjen ved årets slutt, og det tok en lang stund før jeg fikk startet med den siste. Nå, endelig, er den lest.

Cranford ble første gang utgitt i 1853 som en serie med noveller. Nå er novellene samlet til et verk, med hver novelle som et kapittel. Selve romanen er ikke lang, knappe 180 sider, og hvert kapittel ligger på omtrent 10 sider. Derfor burde boka være overkommelig. Så hvorfor klarte jeg ikke å lese den i fjor?

Vel, så mange klassikere på kort tid viste seg å bli for mye. Det tar tid å sette seg inn i 1800-tallets engelsk og skrivestil, dermed tar bøkene mer tid å lese og krever mer konsentrasjon.

In the first place, Cranford is in possession of the Amazons; all the holders of houses, above a certain rent, are women.

I Cranford bor det flere middelaldrende enslige kvinner. Enten de er enker eller ugifte er de alle klare i sin sak: de trenger ikke menn! Kvinnene følger et sett med strenge og utdaterte sosiale regler som er særegne for Cranford og liker dårlig at det kommer innflyttere som ikke passer inn i deres levesett.

Unge miss Smith er ofte på besøk hos Jenkyns søstrene i Cranford og det er gjennom hennes beretninger vi tar del i livene til damene i Cranford. Gjennom sorger og gleder, dødsfall og bryllup (for det meste uønskede), tåpelige innfall og kvinnelist. Boka er et flott portrett av en liten engelsk landsby på 1800-tallet.

«I only hope it is not improper; so many pleasant things are!»

Av alle bøkene til Gaskell er denne den mest ironiske. Gaskell legger ikke skjul på tåpelighetene til flere av karakterene og dette er nok den romanen jeg har ledd mest av.

Siden romanen består hovedsakelig av små noveller følger vi ikke et vanlig historieforløp. Ja, saker bringes over fra kapittel til kapittel, men vi får ikke den tradisjonelle oppbyggingen med den oppklarende toppen til slutt. Noen ting ordner seg, men boken er bare et innblikk i noen år av damenes liv. Noen saker forblir uløste, mens andre ser man kun en aning av oppklaring på. Noen ting ender godt, andre ikke.

«… He used to say, the old ladies in the town wanted something to talk about… and I remember the clacking noise there always was when some of the ladies got together.»

Romanen er som et kortvarig, men varmt vennskap. I de årene vennskapet varer er man med i alle hemmeligheter og drømmer. Man tar del i alle begivenheter og sladder, men så snart vennskapet er over hører man ikke mer fra menneskene igjen. Så hva som skjer videre med kvinnene i Cranford kan man bare gjette seg til siden miss Smith ikke lenger forteller hva som skjer der.

Jeg vil ikke påstå at Cranford er av Gaskells beste, men den er verdt en lesing. Med sarkasme og ironi har Gaskell skrevet et flott portrett av ugifte kvinner og hvordan deres liv var på 1800-tallet.

Bøkene til Gaskell krever en leser som er stødig i engelsk. Det er en ordliste bakerst i boka for å hjelpe med de vanskeligste og gammeldagse ordene. Det er også en oversikt over de mest brukte klesdraktene, som hjelper mye siden damene er veldig opptatte av klær og korrekte hodeplagg. Boken er like mye en informasjonskilde til viktorianske England som den er til underholdning.

The ladies of Cranford always dressed with chaste elegance and propriety.