Kinderwhore

Skreve av Maria Kjos FonnKinderwhore | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Kinderwhore er nominert til Bokbloggerprisen 2018. I år kan vi være med å stemme frem vinner av prisen, derfor er det med stor interesse at vi leser finalistene.

Jeg var glad for at mamma hadde vist meg at den eneste som brydde seg om meg, var meg.

Charlotte vokser opp i et hjem med en deprimert mor og et gjennomtrekk av fedre. Moren ruser seg for å slippe unna hverdagen og ensomheten. Charlotte lærer seg tidlig å ta seg av seg selv. Helt til en ny far ikke ser forskjell på henne og moren. Da finner Charlotte trøst i morens piller og tillegger seg en selvdestruerende oppførsel.

Jeg hadde kanskje falt ut av skolen, men jeg skulka ikke prosjektet med å ødelegge livet mitt, der var jeg flinkest i klassen.

Da vi først treffer Charlotte er hun et barn som tar seg av mor. Det er Charlotte som vasker og ordner. Det er hun som passer på at mor har det bra, at hun sover trygt, at hun har rene klær. Mor er bare mamma når hun har en kjæreste i livet sitt. Resten av tiden sover hun. Charlotte har ikke et hjem som bryr seg om henne.

Hadde vi vært en familie, hadde jeg vært jævlig sint på mamma, sa jeg, eller kanskje jeg tenkte jeg det, for da hadde jeg ment at hun hadde svikta meg. Men hun har ikke svikta meg, for jeg stolte ikke på henne i utgangspunktet.

Mors kjæreste Jonas ødelegger den siste lille biten av Charlotte. Charlotte mister kroppen sin som tolvåring. Hun har ingen å gå til. Ingen å snakke med. Ingen hun stoler på, bortsett fra mors lager av sovepiller. Dermed er livet til Charlotte i en raskt nedadgående spiral.

Og vi blir trukket ned i et liv så mørkt, så fult av angst og selvhat at det til tider er vanskelig å lese videre. Vanskelig å tro at Charlotte noen gang skal klare å finne veien opp og ut.

Å lese en bok hvor karakterutviklingen går i negativ retning, over på minussiden, er tøft. Og Fonn beskriver det mørket som omslutter Charlotte, som er Charlotte på en (nesten fælt å si det) flott måte. Ordene, beskrivelsene, metaforene. Alt er sveiset sammen til en flott og fæl tekst.

Det var en jente som gråt for siste gang, hun festet alle tårene til et kjede, de var blanke som glassperler. Så la hun kjedet i et syltetøyglass og satte lokket på. Om dagen tok hun kjedet i lomma og smuglet det ned i sekkene og klærne til de andre på skolen, så folk gråt og måtte hjem og på gangen, mens jenta bare satt der, med tørre øyne som ble røde, men aldri blanke.

Gjennom boken blir man trukket nedover og nedover. Det er få lysglimt og fordi boken er skrevet i jeg-form nekter Charlotte å ta inn over seg de få lysglimtene som er. Leseren ser nok flere enn hovedkarakteren.

Jeg vet for mye, tenkte jeg, men samtidig aner jeg ikke hva som foregår.

Vi får en karakterutvikling som er helt utrolig. Først den ene veien, så den andre. Charlottes kamp er tung, og skrivestilen bygger opp om dette. Boken er proppfull av små anekdoter og metaforer jeg vet jeg kommer til å tenke mye på. Kanskje til å med bruke.

Dette er ikke en bok man koser seg med, samtidig er den helt umulig å legge fra seg. Dette er en bok som fortjener å bli lest av en forfatter som fortjener anerkjennelse.

Dette er absolutt en velfortjent nominasjon til Bokbloggerprisen.

Jeg tenker aldri på «det som skjedde», men det hender det tenker på meg.

Andre bøker nominert i samme kategori er:

Leksikon om lys og mørke av Simon Stranger

Så mye hadde jeg av Trude Marstein.

The Rise and Fall of the Dinosaurs

Skrevet av Steve BrusatteThe Rise and Fall of the Dinosaurs | edgeofaword

Forlag: William Morrow (2018)

Sjanger: Sakprosa

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Denne boken vant Goodreads Best Books of 2018 i kategorien Science og Technology og det var gjennom annonseringen av vinnerne jeg oppdaget den. Ja, tenkte jeg, jeg liker jo historie (spesielt eldre historie) så kanskje jeg skal prøve den. Det skadet ikke at coveret er helt nydelig.

Så tenkt, så gjort.

It was a time of grand biological experimentation that changed the planet forever and reverberates still today.

Steve Brusatte er en kjent amerikansk professor innen paleontologi. Til daglig jobber han ved Universitetet i Edinburgh. Det vil si: når han ikke farter rundt omkring i verden og graver etter levninger av dinosaurer og dinosaurslektninger. Eller skriver bøker om dinosaurer.

At mannen kan mye om dinosaurene og de 150 millioner år de vandret rundt på jordkloden kommer tydelig frem i boka. Kanskje ikke rart at han også er konsulent for BBC programmet Walking with Dinosaurs.

It is an unexpected storyline. Dinosurs didn’t just sweep across Pangea the moment they originated, like some infectious virus. … Underdogs, that’s what these first humidity-loving dinosaurs were.

For å fortelle historien om dinosaurene tar Brusatte oss med tilbake til tiden før dinosaurene startet sin evolusjonære reise. Eller rettere sagt til slutten av tidsepoken vi kaller Perm. Denne epoken sluttet med en masseutrydningsevent, hvor nærmere 90% av alt liv på planeten døde. For å forstå dinosaurene, må man forstå hvordan de i det hele tatt fikk starten sin.

Boken avsluttes med hvordan dinosaurene plutselig ble borte. Etter 150 millioner år som klodens konger og dronninger forsvant alle i løpet av få år. Eller, det vil si, vi har tross alt dinosaurer rundt oss i dag i form av fugler, men alle de store kjempene ble raskt og plutselig borte.

Siden Brusattes interesse er dinosaurer får vi ikke vite mye om verden etter at de døde ut. Han tar oss midlertidig på en rask reise gjennom fuglenes evolusjonære start slik at leseren lett kan se sammenhengen mellom dinosaurene og dagens fugler.

But the tyrannosaurs and sauropods and duckbills were no more, replaced by the sudden bounty of mammals that exploded in diversity when presented with an opportunity they had been craving for hundreds of millions of years: a wide open playing field, free of dinosaurs. 

De fleste av oss har sett Jurrasic Park og de nyere Jurrasic World filmene, hvor vi har latt oss fascinere og skremme av disse gigantiske dyrene som en gang vandret rundt på kloden vår. Og den ypperste av dem alle: Tyrannusaurus Rex.

Rex-fans vil bli glade for å høre at Brusatte har dedikert et helt kapittel kun for han.

They had become the transcendent terrors that fire our imaginations. 

Brusatte forklarer på en grei måte hvordan livet (og jordkloden) har forandret seg. Det er lett å forstå språket hans, selv om det dukker opp noen vanskelige ord her og der. Noen ord sjekket jeg opp i ordboka, mens andre gjettet jeg meg til ut i fra sammenhengen.

Teksten er brutt opp av bilder, både av Brusatte og hans kolleger på utgravinger, av ulike skjellet og tegninger av slik forskere mener dinosaurene så ut.

Visste du at de aller fleste dinosaurene hadde fjær?

Nye oppdagelser som utfordrer alt vi trodde vi visste er artig. Og når de blir presentert på en slik enkel og oversiktlig måte er det moro å se at det en trodde var riktig kanskje ikke er det allikevel. Jeg lærte utrolig mye av Brusatti gjennom denne boka.

Som en anmelder på Goodreads påpekte: å lese sakprosa for å utvide kunnskapen sin er bra. Ikke bare for å lære noe nytt, men også for å briljere i samtaler med andre.

There is an even starker reminder, a greater lesson in the dinosaur extinction. What happened at the end of the Cretaceous tells us that even the most dominant animals can co extinct – and quite suddenly. Dinosaurs had been around for over 150 million years when their time of reckoning came. They had endure hardships, evolved superpowers like fast metabolism and enormous size, and vanquished their rivals so that they ruled an entire planet. Some invented wings so they could fly beyond the bounds of the land; others quite literally shook the Earth as they walked. There were probably many billions of dinosaurs spread all over the world…, that woke up that day 66 million years ago confident of their undisputed place at the pinnacle of nature. Then, literally in a split second, it ended.

Påsken 2019

Våren har kommet for fullt i Oslo. Gater feies, sykler taes frem og unger leker ute til sene tider. Deilig.

Med våren kommer også påske. Noen blir hjemme og nyter vårsola, mens andre reiser bort. Noen til og med tilbake til snø på påskefjellet.

Uansett hva du velger å gjøre er det alltid lurt å ta med deg en bok eller to. Noe av det beste som finnes er å sitte i solveggen med en god bok og bare nyte varmen, våren og en god historie.

Å lese krim i påsken har blitt tradisjon og vi har lest og anmeldt fire krimbøker den siste uken for å gi deg noen boktips:

Påskekrim | edgeofaword

Kjemikeren av Stephenie Meyer

Galgen av Yrsa Sigurdardottir

Pyramidemysteriet av Hanne Kristin Rohde

Mysteriet med det forbudte bildet av Hanne Kristin Rohde

For flere boktips kan du sjekke tidligere påskeforslag fra oss:

Påsken 2016

Påsken 2017

Samt andre krimanmeldelser publisert utenom påsketider.

Sjekk også ut Bokelskere.no for flere tips.

 

Blant bøkene vi tar med oss på påskefjellet har vi også noe krim:

Falken av Tom Egeland

Passasjeren av Liza Lutz

Now you see her av Heidi Perks

 

God påske!

Mysteriet med det forbudte bildet

Skrevet av Hanne Kristin RohdeMysteriet med det forbudte bildet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Mysteriet med det forbudte bildet er andre bok i Blålys-serien, en krimserie for unge lesere av krimforfatteren Hanne Kristin Rohde.

Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
-Astrid, hikster hun
-Hva har skjedd?
-Du må hjelpe meg!

Det har gått noen dager siden hendelsene i Pyramidemysteriet, og Astrid har endelig bursdag. Hun sitter i hagen hjemme sammen med familien for å feire da to venninner kommer styrtende. Ine er i trøbbel og trenger Astrids hjelp. Et nakenbilde av Ine har nemlig begynt å spre seg på skolen. Hun vet ikke hvem som har delt det eller hvordan hun skal stoppe det. Astrid tar på seg å nøste opp i mysteriet, med en noe motvillig Yusuf på slep.

-Hva du tror, er vel temmelig uviktig, sier Maya.
-Det er det vel ikke! Det er jeg som kjenner han best!

-Maya har rett, sier Astrid. -Hva du tror, er temmelig verdiløst som bevis. Det er faktisk ganske vanlig å velge de løsningene vi har mest lyst til å tro på, men det betyr ikke at de er sanne. I verste fall blir resultatet at du retter mistanken mot andre som passer bedre inn i ditt fiendebilde.

Tematikken i boken passer til tiden vi lever i. En tid da alt deles på sosiale medier og en raskt kan miste kontrollen over det som deles. Selv om jeg ikke klarte helt å sympatisere med Ine, vet jeg at nakenbilder blir sendt og delt uhemmet blant mange.

Nå er jo boken skrevet for yngre lesere enn meg, og de vil nok finne handlingen mer spennende enn meg. Og oppfordringen er jo å tenke seg godt om før man deler private ting med andre.

Målgruppen for boken er 12-15 år, men yngre sterkere lesere kan også kose seg med denne.

Boken er lettlest og enkel. Den følger en rett rød trå, med veldig få sidehistorier, noe som gjør den enklere å forstå for ferske bokelskere. Leseren lærer i tillegg en del om lovverket rundt bildedeling samtidig som en koser seg med selve plottet.

-Det er ikke sikkert hun har tenkt over alle konsekvensene, sier Astrid. 

Jeg fant det litt vanskelig å følge tidslinjen i boka. Det er fryktelig mye som skjer i løpet av en dag, mye mer enn hva jeg ville tro noen kunne rekke. Og bursdagsfeiringen i hagen som skjer ganske tidlig i boka skjer midt i skoledagen, da hun slutter på skolen senere i kapittelet. Enten har det gått et døgn uten at jeg fikk det helt med meg, eller så er noe flyttet om på under en redigering uten helt å få med seg alt.

Bortsett fra det er boken medrivende og vil engasjere mange unge lesere. Jeg fant første bok i serien litt mer spennende, men det er mer karakterutvikling her, noe som manglet i Pyramidemysteriet. Vi lærer mer om Astrid og vennegjengen hennes, også om forholdet mellom Astrid og Yusuf.

Nok en bok jeg kan anbefale for unge lesere. Jeg gleder meg i hvert fall til flere bøker i Blålys-serien.

Tusen takk til Kagge forlag for anmeldereksemplar.

 

Pyramidemysteriet

Skrevet av Hanne Kristin RohdePyramidemysteriet | edgeofaword

Forlag: Kagge Forlag (2019)

Sjanger: Ungdom/krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Hanne Kristin Rohde har jobbet flere år i Oslopolitiet og hun er en av Norges fremste krimforfattere for voksne. Pyramidemysteriet er den første boken i Blålys-serien, en krimserie for unge.

Hun hutrer litt og lukker vinduet, trekker gardinene tett sammen. Det hjelper ikke. Det er noe her … noe som forstyrrer henne. 

Astrid våkner midt på natten og bare vet at det er noe galt med hesten hennes, Rocky. Hun tvinger faren til å kjøre henne til stallen hvor de finner Rocky dødssyk. Har noen skadet Rocky? Hvorfor? Astrid begynner å undersøke saken sammen med hennes nye venn, Yusuf, og snart oppdager de et større kriminelt nettverk enn de klarer å håndtere på egen hånd.

Pappa sier at det ikke finnes dårlige ideer. Bare litt mindre gode resultater.

Astrid er ei tøff, ung dame som tør å stikke nakken ut for de hun er glad i. Samtidig strever hun litt med å finne sin plass i sin nye hverdag på ungdomskolen. En karakter mange jenter vil kjenne seg igjen i.

Yusuf er en trygg karakter Astrid kan lene seg på og som er villig til å bli med henne på det meste. Vi skulle nok alle hatt en slik venn i den alderen.

Vi får ikke mye karakterutvikling gjennom boken, men i en såpass kort bok får man sjelden det. Flere av de andre karakterene vi møter er en smule stereotypiske, noe som gjør det enklere for en ung leser å følge med i historien. De slipper å bruke mye tid på å plassere karakterene, men kan nyte spenningen forfatteren legger opp til.

– Ingenting er umulig, sier Yusuf. – Det umulige tar bare litt lengre tid.

Blålys-serien er ment for lesere fra 12 og oppover. Selv om tematikken passer best for unge tenåringer, kan den også leses av yngre sterke lesere.

Samtidig som vi følger mysteriet rundt hva som egentlig skjedde med Rocky, følger vi også det gryende kjærlighetsforholdet til Astrid og Yusuf. I tillegg kommer vi innpå gruppepress, jentemobbing og misunnelse. Alle er temaer som passer for aldersgruppen.

Boken er lettlest, uten for mange fremmedord eller merkelige begreper. Forfatteren har klart å skrive en spennende og lettlest bok for en vanskelig aldersgruppe. En aldersgruppe som krever mer av handlingen, men fremdeles trenger et litt enklere språk. Jeg leste boken på rundt en time, men den riktige målgruppen vil nok bruke lenger tid.

Pyramidemysteriet er en spennende bok. Leseren kommer raskt inn i handlingen. Det er ikke mye utenomsnakk og den røde tråden er lett å følge. Jeg tror nok at denne vil fryde flere unge nå i krimsesongen, da kanskje aller mest jenter.

For en voksen leser er den en  koselig lesing.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

 

 

Galgen

Skrevet av Yrsa SigurdardottirGalgen | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2019)

Originaltittel: Gatiđ (Salomonsson Agency 2017)

Oversatt av Barbro E. Lundberg

Sjanger: Krim

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Yrsa Sigurdardotir er tilbake med en krim satt til forblåste Island. For en tid tilbake anmeldte jeg Dragsug, bok to i serien med Huldar og Freyja. En krim jeg fant spennende, men kanskje litt overforklart. Galgen er fjerde bok i serien.

En mann blir funnet hengt ved kysten, ikke langt fra stedet statsministeren skal underholde utsendinger fra Kina. I hui og hast blir liket plukket ned, for å ikke uroe politikerne og det blir satt press på etterforskerne for at de skal løse saken raskt. Selvmordteorien blir forkastet og Huldar sitter igjen med en mordsak med få ledetråder. Samtidig sitter Freyja med en liten gutt hun ikke finner foreldrene. Litt etter litt går det opp for Huldar og Freyja at sakene deres henger sammen, uten at de helt kan se hvordan.

Det var noe ved dette scenarioet som ikke stemte. Huldar rettet på seg selv. Det var ingenting ved det som stemte. Ingenting i det hele tatt.

Yrsa Sigurdardottir er populær og det er lett å se hvorfor. Bøkene hennes er lettleste, gjennomtenkte og godt utført. Hun leverer god krim uten overbruk av gørr og bestialitet.

Karakterene hennes er varierte og troverdige. Huldar er en god etterforsker. Han har gode instinkter og er trygg på hvem han er og hva han står for. Freyja er hans motstykke. Usikker og litt ubesluttsom, klarer hun ikke helt å stable livet sitt på beina. To hovedkarakterer som utfyller hverandre på en troverdig måte.

Freyja la på og begynte å gjøre seg klar. Idet hun trakk opp glidelåsen på jakka, gikk det opp for henne at hun var delvis skuffet over at Huldar ikke hadde prøvd seg på henne. Men hun ristet det av seg og kom seg ut.

Overforklaringene jeg ikke likte i Dragsug finner vi ikke mange av her. Historien flyter bedre og jeg liker den lette skrivestilen til forfatteren. Lundberg har gjort en god jobbe med oversettelsen.

Historien i seg selv er treg. Det skjer veldig lite og boka er full av repetisjoner og unyttige avsnitt. Boka hadde vært meget tynn hvis alle repetisjonene hadde blitt skåret bort. Mye føles som fyll kun for å gjøre historien lang nok for en bok. En bok som ender opp med lite driv og dårlig med oppfinnsomhet.

Det er bare så mange ganger en ønsker å høre om hvor få (merk: ingen) spor de har i saken og hvor mye de snakker om hvor få spor de har. Og så, plutselig, løses hele saken før man får med seg hva som egentlig var det oppklarende sporet.

«Er ikke alt man kjenner til, slik? Man ser noe for seg, og så er virkeligheten helt annerledes.»

Galgen er en bok som kjører seg fast. Den mangler drivet i bakgrunnen som gjør historien verdt de timene det tar å lese den. Det oppklarende sporet blir liksom kastet inn fordi historien stamper og man trenger å kickstarte den igjen.

Spenningen man gjerne ønsker i en krim er ikke tilstede. Boken føles mer som en pausebok mellom to stoppesteder i historien om Huldar og Freyja. Den gir heller ingenting nytt i forholdet mellom de to karakterene.

Jeg ble rett og slett ikke engasjert i historien og anbefaler heller Dragsug fra samme forfatter som en krim å lese nå i krimsesongen.

Tusen takk til Kagge Forlag for anmeldereksemplar.

Kjemikeren

Skrevet av Stephenie MeyersKjemikeren | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Originaltittel: The Chemist (Sphere, 2016)

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Sjanger: Thriller

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Simensen

Forfatteren bak Twilight serien og the Host har kastet seg ut i en ny sjanger. Med Kjemikeren har hun skrevet en spennende thriller.

Nå var hun sitt andre jeg, den som byrået kalte Kjemikeren, og Kjemikeren var en maskin. Nådeløs og iherdig. Nå var hennes monster sluppet løs.

Alex er på rømmen. I flere år har hun holdt seg i konstant bevegelse slik at hennes tidligere arbeidsgivere ikke skal få tak i henne. De ønsker henne nemlig død. De har vært nære på å drepe henne flere ganger, men Alex har lært en del om det å holde seg skjult og hennes ferdigheter innen kjemi gjør det vanskelig å komme nær henne. Helt til en dag de finner henne. Hun mottar en e-post med et tilbud hun ikke kan si nei til. Ved å utføre en siste jobb for dem vil de la henne leve. Alex øyner en mulighet og sier ja til tilbudet. Det skal vise seg å sette henne i enda større fare enn det hun var i fra før.

Ikke regn med det, sa hun til seg selv. Ikke la det gå til hodet på deg og hemme dømmekraften. Ikke la håpet gjøre deg dum.

Alex er ei lita dame med kvaliteter man sjelden liker i en hovedkarakter. Hun har utført grusomme handlinger og hun ber ikke om noens tilgivelse. Hun ønsker ikke at noen skal forstå heller, men hun fortjener ikke å dø for det hun har gjort. Hun gjorde tross alt det hun ble bedt om. Og hvem er verst? Den som utfører handlingene eller den som beordrer den?

Å skrive en historie med en hovedkarakter med slike lite attraktive ferdigheter er tøft gjort. Hvordan vil en leser ta i mot en slik karakter? Joda, man gir den karakteren en spennende og ufortjent kamp. Blander inn en god dose med romantikk og strør noen kampscener på toppen. Og det fungerer. Kjemikeren er spennende og nærmest umulig å legge fra seg. Hvis leseren er villig til å overse noen ting, da.

Hun hadde trent på det så mange ganger, og fått bekreftet at hun klarte det ved de tre anledningene som ikke hadde vært øvelse. Hun hadde overlevd. Systemet hennes hadde virket. 

Meyers har kommet langt siden Twilight serien. Hun skriver bedre og bedre for hver bok. Setningene har bedre oppbygging og historien flyter bedre. Hun har alltid vært flink til å gjøre ting spennende, men det er ofte ting rundt som ikke fungerer helt.

Selv om hun har forbedret seg, er det fremdeles noe i Kjemikeren jeg ikke helt likte. Til tross for spenningen og spiontemaet, blir den for søt. Hvilken mann forelsker seg i en torturist? Og i det hun torturerer han? Det lukter litt Stocholmsyndrom, egentlig, men nei da, her er de sjelevenner. Ment for hverandre. Og hun forelsker seg mens hun torturerer han? Merkelig.

«Dette kommer vi til å angre på…» sa hun … «Dette kommer jeg aldri til å angre på,» sa han bestemt. Med tanke på den korte tidslinjen de sto ovenfor, var det ingen grunn til å kaste bort så mye som et sekund hun kunne tilbringe med han. Lykke med tidsfrist… 

Og karakterene må være rundt de tretti, hvis man regner litt på den informasjonen man får. Men de oppfører seg ikke slik. De oppfører seg som tenåringer. Nå er det bøker for ungdom Meyer mestrer best, så det er kanskje ikke så rart. Kjemikeren føltes ofte mer som en ungdomsbok enn en thriller for voksne.

Sjangermessig faller boken mellom to stoler. Tematisk sett er det en type bok, men skrivemessig sett er det en annen.

Allikevel har Meyer klart å skrive en spennende bok. Jeg la alle irriterende momenter til side og bare nøt spenningen. Jeg ga opp å prøve å plassere karakterene i riktig aldersgruppe og da fungerte det. Helt til slutten.

Hvorfor byttet Meyer plutselig fortellerstemme i epilogen? Plutselig følger vi en helt fremmed mann som ikke har hatt noe med historien tidligere å gjøre. Det føles litt for amatørmessig og alt jeg sitter igjen med er hvorfor?

«Er det … jeg vet ikke … er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe deg?» Spurte Daniel alvorlig. Hun så på han, overrasket over tårene som presset på. «Jeg syns ikke jeg fortjener hjelp av deg, Daniel.»

Jeg har et meget ambivalent forhold til denne boken. Den er spennende og de tingene som fungerer, fungerer bra. Så er det de tingene som ikke fungerer. Hvor mye kan man være villig til å overse? Hvor mye kan man godta uten å la det gå ut over leseopplevelsen?

Skal hovedplottet være avgjørende? Da er boka god.

Eller skal sidehistoriene avgjøre? Sorry, da fungerer det dårlig.

Vi skulle vært løver

Skrevet av Line BaugstøVi skulle vært løver | edgeofaword

Forlag: Aschehoug (2018)

Sjanger: Ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Nedtellingen til Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og i år er Vi skulle vært løver nominert i kategorien barn og unge.

Malin ønsker å bli venner med den nye jenta i klassen, men oppdager fort at Leona bærer på en stor hemmelighet. Når hemmeligheten avsløres må Malin ta et valg: enten støtte sin nye venninne eller føye seg etter presset fra klassen.

Jeg har alltid likt løver. De er de eneste kattedyrene som lever i flokk. Hannløvene er så vakre, med store, gylne manker. Men det er hunnløvene som er de beste jegerne. De lever lengst og kan også lede flokken. Mange vet ikke det.

Malin er som tenåringsjenter flest: redd for å være seg selv, men følger heller de regler som er satt av klassens mest «populære» jente. Selv om de følgesnorene går midt i mot det hun egentlig ønsker å gjøre, føler hun seg ikke tøff nok til å stå i mot. Malin er dermed en hovedkarakter mange vil kjenne seg igjen i.

Malin har alltid likt løver. De er tøffe og uredde, akkurat som hun selv ønsker å være. Når Leona begynner i klassen prøver Malin å hente styrke ut fra Leonas navn, men det er ikke så lett å bli en løve sånn plutselig.

Vi skulle vært løver. Løver er sterke og modige dyr. De lever i flokk, og de passer på hverandre. Når en løve brøler, kan man høre det ni kilometer borte. Sånn skulle vi vært. Vi skulle ikke latt oss skremme av noen.

Jeg liker synspunktet vi får i boka. Selv om vi tar del i Malin og hennes vanskelige valg, er det Leonas kamp om å bli godtatt slik hun er vi følger. Og Baugsta har klart å skildre Leonas kamp gjennom Malins øyne på en fin måte. Og det får meg til å undre: hadde jeg vært tøff nok til å stå ved Leonas side? Jeg håper virkelig det, men det er alltid lett å sitte som voksen og mene hva en hadde gjort som ungdom.

Det er, tross alt, stor forskjell på å være en voksen og en ung tenåring.

Det virker litt rart, men det er mye med Leona som er litt rart.

Temaet boken berører er tungt, men Vi skulle vært løver er meget aktuell i tiden vi lever i. En tid da vi ønsker å åpne samfunnet og jobbe for å gjøre verden mer inkluderende. Og problemstillingen vi møter er virkelig for mange unge mennesker rundt om i verden.

Språket er lett og passer flott for unge lesere. Det er en enkel rød tråd å følge, uten for mange distraksjoner. Vi møter få karakterer, og ja, noen av dem er kanskje litt stereotypiske, men det gjør vel ingen ting i en ungdomsbok?

Siden tematikken er såpass tungt passer det med det lette språket. Språket blir dermed ingen hindring for å forstå boken.

Det stikker til i meg. Vi var alle mot én.

Vi skulle vært løver er min favoritt av de tre bøkene som er nominert i barn-og unge kategorien og jeg har allerede anbefalt den til mange.

Les den og la den utfordre dine overbevisninger. For hva er viktigst? Å følge strømmen satt av flertallet eller være en løve og stå for sine egne valg?

Nå må jeg være den løven jeg ikke er.

De andre finalistene i kategorien barn og unge:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Snokeboka av Lisa Aisato

Fremdeles meg

Skrevet av Jojo MoyesFremdeles meg | edgeofaword

Forlag: Bastion Forlag (2018)

Originaltittel: Still Me (Jojo’s Mojo Ltd., 2018)

Oversatt av Kjersti Velsand, ved Nye Tillen

Sjanger: Roman

Kilde: Anmeldereksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

Louisa Clark er tilbake, hovedpersonen vi møtte og forelsket oss i i Et helt halvt år og siden i Etter deg. Fremdeles meg er tredje og siste bok om Lou.

Lou Clark har flyttet til New York. Her skal hun jobbe som personlig assistent for en rik sosietetsfrue, mens kjæresten Sam blir igjen i London. De vet at avstandsforhold kan være vanskelig, men er overbevist om at de skal klare det. Så møter Lou amerikanske Josh som minner henne så mye om en mann hun en gang kjente at forholdet til Sam blir satt på en stor prøve. Og når Lou må ofre mye for å holde på arbeidsgiverens hemmeligheter, tvinges hun en gang for alle å finne ut hvem hun egentlig er.

Jeg var fullt og helt til stede, med vibrerende sanser åpnet jeg hele mitt vesen for alt det nye rundt meg

Louisa opplever mye i løpet av året sitt i New York og vokser en del som karakter. Eller mer det at hun godtar seg selv slik hun er. Hun velger endelig å stå opp for seg selv og forsvare sine karaktertrekk overfor de som ønsker å forandre henne.

Noen av karakterene i boka er flate og stereotypiske. Det er få overraskelser når det gjelder personene vi møter. Heldigvis er ikke Lou så flat. Hun har flere lag og elskelige karaktertrekk. Hun er en interessant karakter som kan til tider være irriterende, men som oftest underholdende.

«Du har fremdeles den ´si ja`- innstillingen, ikke sant? Så da må du si ja.» Han så på meg med hundeøyne. «Si ja, Louisa, vær så snill. Bli med.»

Jojo Moyes skriver lett og ledig. Språket er lettlest uten for mange tunge ord. At boken er oversatt, er til tider litt for tydelig.

Noe av det boken har høstet mest kritikk for er at den er kjedelig og uten driv. En kritikk jeg også henger meg på. Jeg likte Et helt halvt år og følte strengt tatt ikke behovet for en oppfølger, og i hvert fall ikke to.

Det tok meg lang tid å starte med Fremdeles meg. Det motiverer ikke spesielt å begynne med en bok som føles unødvendig. Men etter å ha lest flere tunge bøker på rad, trengte jeg noe lettlest og enkelt, og valget falt da på denne. Føles boken mer nødvendig nå etter at den er lest?

Nei. Jeg liker bøkene til Jojo Moyes, men nå må jeg innrømme at jeg er skuffet. Det føles mer ut som hun utnytter berømmelsen Et helt halvt år ga og prøver å tyne mest mulig penger ut av suksessen.

Min hovedkonklusjon er at boken burde ikke ha blitt utgitt. Mitt råd: bruk pengene på noe bedre.

Det var en gang en småbyjente som levde i en liten verden. Hun hadde det riktig bra, det var i alle fall det hun sa til seg selv. Som så mange jenter likte hun å prøve ulike stiler, å være noen hun ikke var. Men slik det skjer med så alt for mange jenter, hakket livet i vei på henne til hun, i stedet for å finne noe som virkelig passet for henne, kamuflerte seg og gjemte vekk det som gjorde henne annerledes. …

Det finnes mange slags utgaver av oss selv vi kan velge å være.

 

Snokeboka

Skrevet av Lisa AisatoSnokeboka | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2018)

Sjanger: Bildebok

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

En forbløffende ballade 

om alt det folk kan skjule bak en kjedelig fasade

Kåringen av Bokbloggerprisen 2018 er i gang, og en av de nominerte bøkene er Snokeboka, en billedbok skrevet og illustrert av Lisa Aisato.

Boken handler om at mennesker ofte ikke er slik vi tror de er. At alle bærer på hemmeligheter. At slik vi ser naboene våre i heisen bare er en fasade som skjuler spennende personer som kun kommer frem når de er alene.

Vi følger en usannsynlig hovedperson. En som kan komme seg fra leilighet til leilighet uten at beboerne legger merke til at han er der. Han kommer seg inn de minste sprekker og kan gjemme seg i hvert et hjørne.

Vi følger en flue.

Flua elsker hemmeligheter og samler på dem, slik at han kan fortelle dem videre til Aisato, som igjen bruker hemmelighetene til å skrive bok.

Han truer også med å avsløre dine hemmeligheter i Snokeboka to, om den skulle bli en realitet en dag.

Jeg så deg danse naken helt alene, du var god! Snart kommer du på forsiden av «Snokeboka 2»!

Det er ikke mye tekst, men det lille som er, blir forsterket av de vakre illustrasjonene. Teksten er skrevet på rim og har nok en litt mer voksen humor. Bildene vil nok fenge barn mer enn enkelte av versene.

Jeg leste boka for elevene mine, de er 7–8 år og går på 2. trinn. De skjønte ikke all teksten og en del måtte forklares. Kollegene mine derimot lo godt av hele boka. Jeg er dermed i tvil om boken egentlig passer i kategorien barnebok.

Allikevel har Aisato nok engang bevist at hun ikke bare er en fantastisk illustratør, men også en god forfatter. Det overrasker meg ikke at Snokeboka havnet på kortlisten for Bokbloggerprisen.

De andre finalistene i kategorien barn og ungdomsbøker for Bokbloggerprisen 2018:

Snøsøsteren av Maja Lunde

Vi skulle vært løver av Line Baugstø