Skrevet av Linda Olsson

Forlag: Vigmostad & Bjørke (2015)

Sjanger: Roman

Original tittel: I skymningen sjunger koltrasten (Brombergs, 2014)

Oversatt av: Gunnhild Magnussen

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Jan Erik (red. Stine-Marie)

Linda Olsson har igjen levert en sterk roman. Etter å ha lest både La meg synge deg stille sanger og Taushetens Konsekvenser hadde jeg ventet (eller kanskje mer fryktet) en nedtur da jeg startet på denne boken. Men der tok jeg feil. Det tar ikke lang tid før du blir sugd inn i, eller kanskje heller bergtatt av fortellingen, selv om den ikke er dramatisk på noen måte. Det må være noe med måten hun beskriver og tegner bildet av bokens personer. De blir så levende; leseren identifiserer seg og blir ett med dem.

Linda Olsson er egentlig utdannet jurist. Man kunne være fristet til å tro at hennes litterære univers ville vært begrenset til å studere lovparagrafer og juridiske spissfindigheter, men slik er det absolutt ikke. Vi bokelskere skal være takknemlige for at hun ble forfatter.

Denne gangen blir vi kjent med tre personer, som etter hvert blir viklet inn i hverandres liv. Det er tegneserietegneren Elias, enkemannen Otto og den nyinnflyttede Elisabeth, som alle bor i samme oppgang i en bygård i Stockholm. Elias er dyslektiker, Otto er bokelsker og Elisabeth skriver. Elisabeth har i utgangspunktet intet ønske om å ha kontakt med andre mennesker, men blir mot sin vilje dratt inn i de andres tilværelse. Det starter med at hun finner Elias hardt skadet under leiligheten sin. Hun henter Otto, og sammen får de bragt ham inn i leiligheten hennes. Dermed er kontakt opprettet mellom Elisabeth og Otto.

Elisabeth er nok den som sliter mest med livet sitt. Hun har ikke pakket ut en eneste eske siden hun flyttet inn. Hun slår ikke på lyset, hun går nødig ut. Hun er redd: for seg selv, for livet, for verden?

Hun hadde lukket døren bak seg og sto lent mot den med lukkede øyne. Kinnene brant av solen, og hun pustet tungt. Da hun tilslutt åpnet øynene igjen, så hun entreen med skremmende tydelighet. Hver detalj avslørt som av en ubarmhjertig scenebelysning.

Otto er enkemann. Hans kone, Eva, gikk bort for 18 år siden. De fikk aldri barn. Tre år etter hennes død, selger han deres felles hjem og flytter til sin nåværende leilighet i Stockholm, én etasje opp for Elisabeth og Elias. Leiligheten er overfylt med bøker, et resultat av mange år som antikvitetshandler og en motvilje mot å kvitte seg med dem.
Bøker trenger gode hjem, sier han.

Elias er altså dyslektiker. Han leser eller skriver ikke, men skaper fortellinger gjennom sine tegninger.

Elias gikk bort og åpnet vinduet på vidt gap.
«Jeg tror fortellingen begynner å ta form,» sa han med ryggen til Otto. «Men det er ikke noen enkel historie. Ikke i det hele tatt som dem jeg har laget før. Det er som om denne har sitt eget liv.»

Temaet i Linda Olssons bøker handler ofte om mennesker som strever med å åpne seg for omverdenen og menneskene i sin nærhet. Tausheten og de uuttalte ord er det som går igjen. I denne boken gjelder det først og fremst Elisabeth. Elisabeth som forsøker å isolere seg fra omverdenen og menneskene rundt seg, men som sakte og sikkert blir dratt ut av isolasjonen og motstrebende trekkes inn i et nært og varmt vennskap med Elias og Otto. Et vennskap som gir henne en trygghet i hverdagen og en optimisme i tilværelsen.  Men det ligger hele tiden en usikkerhet skjult i kulissene.

Til tross for at jeg likte boken veldig godt, synes jeg at noe av intensiteten svekkes litt mot slutten. Men allikevel, den lever i deg en god stund etter at du har lest den ut. Vent litt med å begynne på en ny bok.

Jeg tror ikke jeg skal si så mye mer om boken. Kjøp den, ta del i hovedpersonenes liv. LES DEN, OPPLEV DEN.

Oversetteren, Gunnhild Magnussen, bør også fremheves. Hun har på en fremragende måte greid å formidle forfatterens vare fortellermåte.