Skrevet av Cecilie Enger

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Roman

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Carla Ruud skal en tur til hjembygda for å besøke sin mor på pleiehjemmet. Hun har bestemt seg for å kjøre og med seg i bilen har hun Synne. Ei ung kvinne hun ikke kjenner, men som skal samme vei. Carla finner Synne plagsom og angrer på at hun lot Synne få sitte på. I en isete sving mister Carla kontroll over bilen og de havner utfor en skrent. Selv etter mange år som anestesilege klarer ikke Carla å redde Synnes liv.

Carla tynges ned av skyldfølelse og anger. Hvordan kan hun gå videre i livet sitt når Synne ikke kan? Hvorfor klarte hun ikke å like Synne bedre? Og hvordan kan hun fortsette som akuttmedisiner når hun ikke klarte å bruke kunnskapen sin da det virkelig gjaldt?

Noen hadde sett sporene fra bilen og ringt ette ambulanse. Jeg aner ikke hvor lenge etter de kom, men i de minuttene jeg hadde til rådighet, lot jeg mange menneskers liv falle fra hverandre.

Det er et vakkert og sårt tema Enger har valgt for denne boka. Allikevel klarer hun ikke å fenge. Dette er en vakker bok, men den kunne vært så mye mer. Jeg er skuffet, jeg er det. For selv om den er vakker er den ikke fantastisk. Og potensialet ligger der. Rett rundt hjørnet.

Jeg kom aldri til å bli fri igjen.

Hva er det som er problemet, spør du? Rett og slett at selv med et så sårt og vart tema holdes leseren hele tiden på armlengs avstand. Enger klarer ikke å trekke leseren inn i følelsene, inn i karakterene. Det er et stort glassvindu mellom leseren og karakterene og det er umulig å åpne det. Veldig synd, det er så lite som mangler fra å gjøre boka fantastisk.

Når man blir skadet, flykter man. Men når man skader, er det mer usikkert hva man gjør.

Språket flyter lett. Det er flere flotte dialoger og gode metaforer, om enn litt mange klisjeer. Boken er heller ikke lang, og for et slikt tøft tema er den heller ikke spesielt tung. Karakterene er varierte og interessante. Hendelsesforløpet følger en fin rød tråd, men det blir ingen toppunkt, ingen kurve på historien. Hendelsesforløpet er ganske så flatt.

Vi har ulykken i begynnelsen og Carla sin samvittighet etterpå, men ikke noe dramatikk, ikke noe sammenbrudd. Carla har en veldig liten, om noen, utvikling i løpet av historien. Noe som er merkelig, med tanke på hvordan boka starter. Dermed blir historien rett og slett for flat.

En vakker, men samtidig skuffende bok.