Virkelige hendelser

Det er vi som er her nå

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Jostein GaarderDet er vi som er her nå | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2021)

Sjanger: Åpent brev

Kilde: Julegave

Anmeldt av Julie Karoline

Det var som om jeg slo øynene opp i en trylleverden.

Jostein Gaarder er et navn jeg forbinder med barndommen. Jeg leste flere av bøkene hans da jeg vokste opp og sitter nå med mange minner om flotte leseopplevelser. Hver gang jeg ser navnet bøker med hans navn på bare må jeg plukke opp boka og sjekke den ut. Det vet familien, så det var kanskje ikke så overraskende at denne lå og ventet på meg under juletreet. Et veldig godt valg av presang!

Gaarder har skrevet flere bøker for barn og unge, alle relativt filosofiske.  Denne gangen har han skrevet et filosofisk brev til sine barnebarn. I bokform. Et brev som er åpent for oss alle å lese. Et brev som er ment for framtiden.

For hvordan vil verden være når disse barnebarna er gamle? Vil den være slik vi kjenner den i dag, eller vil den være annerledes? Og hvordan vil det være å sitte på slutten av 2000-tallet og se tilbake på i dag?

Det finnes ikke noe absolutt «nå» som gjelder for hele universet. Vi må nøye oss med et begrenset «her og nå», for selve forestillingen om et «nå» gir bare mening for våre aller nærmeste omgivelser, iallfall hvis vi forholder oss til Einsteins relativitetsteori. 

Gaarder tar oss med på en reise gjennom sitt liv og sin oppvekst. Han skriver om hendelser som satte dype spor hos ham allerede som barn og oppdagelser som ledet ham inn på den livsveien han har gått. Det er kanskje ikke så overraskende å høre at Gaarder allerede som barn var ganske så filosofisk av seg.

Samtidig med disse tilbakeblikkene diskuterer han virkelige og svært relevante vitenskapsteorier, men hele tiden sett med et filosofisk blikk. Det var svært interessante å se kjente teorier, ikke fra et vitenskapelig standpunkt, men et filosofisk. Hele boken er med på å sette et nytt lys på det vi allerede vet, og undre oss på hvordan disse teoriene vil påvirke fremtiden.

Siden han selv ikke kommer til å være her denne tenkte dagen i fremtiden, ønsker han svar fra sine barnebarn på ting han lurer på. Han stiller mange spørsmål gjennom boken. Hvis svar han både ønsker og ikke ønsker. For hvordan ser vi, med våre 2021 briller, egentlig på fremtiden. Positivt? Negativt?

Nei, nå tør jeg ikke spørre mer! 

Jeg er nesten glad for at jeg ikke lenger er i stand til å høre hva dere svarer.

Det er vi som er her nå er ikke en lang bok. Men med sine knappe 200 sider innehar den tyngre tematikk enn man først tenker når man ser den lille boka. Og sine få sider til tross, er ikke dette en bok man bare raser gjennom. Her bør det brukes litt tid, for boken kommer til å sette i gang en del tanker og funderinger hos deg som leser den. Dette er en bok du kan undre deg med. Undre og fundere over spørsmålene Gaarder stiller.

Siden boken er skrevet som et brev, blir vi med på en monolog fra Gaarders side. Det var interessant å få være med på hans filosofiske funderinger. Samtidig åpner han opp for samtaler rundt temaene, med alle spørsmålene han stiller, virker boken mer som en dialog enn en monolog. Dette bidrar til å lette litt på tematikken, slik at den ikke blir for tung å lese eller komme gjennom.

Språket er heller ikke for tungt. Det setter ingen stopper for leserens forståelse av den eller tankene som måtte oppstå. Det kommer noen tunge ord her og der, som ikke er til å unngå med tanke på de vitenskapelige teoriene og påstandene Gaarder bringer opp. Det meste er kunnskap vi allerede kan eller har hørt om, så begrepene vil ikke skape store hindringer.

Om det er noe livet har lært meg, så er det at mennesker er mennesker er mennesker. Under et tynt lag av kulturforskjeller tenker vi ikke alltid så forskjellig. Vi har mange av de samme behovene og er ofte opptatt av de samme filosofiske spørsmålene.

Det er vi som er her nå er en unik leseopplevelse, og jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve den. Boken passer utmerket som en gave, både til andre og deg selv. Anbefales!

 

 

Skamløs

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Amina Bile, Sofia Nesrine Srour, Nancy HerzSkamløs | edgeofaword

Forlag: Gyldendal (2017)

Sjanger: Biografi

Kilde: Goodiebag Forfatterne kommer 2017 Gyldendal

Anmeldt av Julie Karoline

Kjære deg som ikke får være fri.

Denne boka er til deg.

Bile, Srour og Herz er tre unge kvinner. Tre samfunnsengasjerte kvinner. De er kjent for flere leserinnlegg i aviser og fra debatten rundt innvandrerkultur og -ukultur. Kvinnene ønsker å ta et oppgjør med synet på kvinner de forskjellige samfunnslagene har, da spesielt innvandrerkulturen. De valgte å kalle boka si for Skamløs, nettopp fordi det er det de er i manges øyne. De er kvinner som tør å utfordre. Som tør å sette spørsmålstegn ved forventet oppførsel. Som tør å undre høyt over forskjellsbehandlingen av jenter og gutter. Og de er villige til å kjempe for de som ikke tør selv.

Eier du ikke skam, så må det være noe galt med ditt moralske kompass, noe galt med måten du er oppdratt på, noe galt med deg. Ordet «skamløs» får det til å knyte seg i magen. Vi har derfor brukt ordet i denne debatten med en viss ironi. Men når man smaker på ordet, analyserer hva det egentlig innebærer, så er det befriende: skamløs. Uten skam. Så selvsagt er vi skamløse hvis det er synonymt med å ikke ta innover oss skammen som andre prøver å påføre oss. Selvsagt er vi skamløse hvis skamløs er synonymt med å være fri.

Jentene var på Forfatterne kommer 2017 hos Gyldendal og for en herlig trio. Så overbevist om sine meninger og så skråsikker i sin overbevisning, slik som alle er i begynnelsen av 20 åra. Jeg liker det. Savner det kanskje litt også. Og disse kvinnene har noe reelt å snakke om. Noe de har full rett til å være overbeviste og bastante om. Nemlig en skikkelig ukultur i kulturen.

Det var ikke til å unngå å bli engasjert. Å føle seg som én i en gruppe. En gruppe med noe å kjempe for. Et skikkelig søsterskap. Jeg har ikke innvandrerbakgrunn, men betyr det at jeg ikke kan engasjere meg? Ikke kan bli med på kampen?

Ubalansen mellom kjønnene forklares ofte i våre miljøer med at «vi har alltid gjort det på den måten», som om det at man gjør noe galt mange nok ganger, gjør at det blir rett.

Jeg åpnet boka allerede på t-banen hjem fra møtet hos Gyldendal. Jeg måtte bare. Og det tok meg ikke mange dager å lese boka, heller. Nå har jeg snakket om den med alle som vil lytte. Til noen som ikke vil lytte også. For den engasjerer. Den maner litt til kamp. Den er flott skrevet. Damene har flere gode tanker. Tanker som slår meg som godt gjennomtenkte og ekte. Og så har de tatt med seg litt fakta og statistikk også. Hvem liker ikke det?

Boken er skrevet som en dialog. Og det skulle ikke forundre meg om det er nettopp det de har gjort. Tatt opp sine samtaler og skrevet ned det viktigste, eller det mest interessante, de snakket om.

Her og der har de lagd lister, som #kjære søster, en liste over råd fra godt menende folk, både fremmede og kjente. Råd om hvordan ærbare jenter skal oppføre seg. Råd kvinnene selv sier har vært sjukt hjelpsomme.

Kjære søster… kan du ikke engasjere deg for noe annet enn kvinners rettigheter? Ingen kommer til å ville gifte seg med deg hvis du er sånn.

Egne erfarte historier fra oppveksten er også med, samt historier fortalt av andre kvinner som av ulike grunner ønsker å være anonyme, men som gjerne vil gjøre en forskjell.

Boka er inspirerende, informerende, gjennomtenkt og vis. Det er tre meget kloke hoder som har kokt sammen denne boka. Den er et fint julegavetips til unge jenter og kvinner. Eller kanskje til deg selv?

Tusen takk for at dere deler deres historier med oss, Amina, Sofia og Nancy.

To søstre

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Åsne SeierstadTo søstre | edgeofaword

Forlag: Kagge forlag (2016)

Sjanger: Dokumentar

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Åsne Seierstad har skrevet en rekke kritikerroste bøker, deriblant Bokhandleren i Kabul og En av oss. Med To søstre fikk Seierstad Brageprisen for beste sakprosabok, og nå har hun også fått Bokbloggerprisen åpen klasse 2016, en pris som er meget velfortjent.

Jeg hadde hørt om To søster før den ble nominert til bokbloggerprisen, men jeg fikk dessverre ikke lest den før rett før prisen skulle deles ut. Av alle bøkene som ble nominert rakk jeg bare å lese to: To søstre og Arv og miljø av Vigdis Hjort. Av disse to er jeg glad for at det var To søstre som stakk av med bokbloggerprisen.

En oktoberdag i 2013 kommer ikke de to tenåringsjentene, Ayan og Leila, hjem til vanlig tid. Senere på kvelden kommer sjokkmeldingen: De er på vei til Syria.

Å lese en bok om personer som lever i dag, helt normale mennesker, om hendelser som skjer rundt oss hele tiden, over alt, i det skjulte, er en merkelig følelse. For man vet jo hvordan boken slutter, man vet at dette ikke er en spennende krim med en happy ending. Og uansett hva leseren sitter med av tanker eller meninger rundt temaet, hjelper det ingen ting fra eller til. Situasjonen har hendt, den skjer, og det er absolutt ingen ting leseren kan gjøre med det.

Historien om Ayan og Leila er en historie om et skjult samfunn inne i vårt trygge og, som vi ønsker å tro, åpne land. Her har vi det trygt, her vet alle hvem eller hva som er godt og riktig. Allikevel skjer det radikalisering hos oss også. Og boken om søstrene er en flott oppvåkning for oss litt naive nordmenn.

Sadiq undret seg over krigens natur. Alle var skråsikre på at nettopp de hadde rett på landet, som de andre ble tvunget til å forlate. At de hadde Gud på sin side, mens de andre hadde djevelen på laget. Alle mente å eie sannheten, alle virket tørste på blod.

Boken er flott skrevet, med en ærlig og direkte stil. Den trenger ingen fancy skriveteknikker for å øke spenningen, den er spennende i seg selv. Alle hendelsesforløp, samtaler og tanker har Seierstad fått tak i gjennom intervjuer med de involverte og de skal visstnok ha fått lest gjennom manuskriptet før utgivelsen. Det håper jeg virkelig, og i så tilfelle har jeg ikke noe annet enn en dyp respekt for dem, slik som de har åpnet seg og fortalt om sine innerste tanker og redsler.

I am the master of my faith.

Vi følger for det meste Sadiq, jentenes far, men vi får også innblikk i tankene og livene til andre familiemedlemmer. Vi får høre fra lærere og tidligere venner. Alle sitter de med samme spørsmål: Hvordan kan vi ha unngått å se hva jentene drev på med? Hvordan kan vi ha unngått å se hvordan jentene ble radikaliserte?

Og det er nettopp de spørsmålene Seierstad prøver å svare på med boken. Jeg vil nå ikke gå så langt som å si at hun fant et definitivt svar, dette er jo vanskelige og brede spørsmål, men hun gir oss i hvert fall et dypt innblikk i hvordan slikt kan skje, og mange grunner til hvorfor ingen meldte fra.

Sadiq satt oppe hver natt. I sitt eget mareritt, som bare ble intensivert med skrekken for at Raqqa, der jentene bodde, skulle teppebombes. Han skiftet med å avskrive jentene den ene dagen, til å bli overmannet av en desperat trang til å redde dem den neste.

Jeg leste Bokhandleren i Kabul for mange år siden, en bok jeg ikke likte noe særlig. Derfor satt jeg meg ned med To søstre uten for store forhåpninger, men denne tok skikkelig tak i meg. Den åpnet for mange nye tanker og diskusjoner, og vil nok være med meg lenge. Jeg kan trygt si at dette er ikke en bok jeg glemmer med det første.

Gratulerer til Seierstad for bokbloggerprisen, den er velfortjent.

Tre uker med min bror

/ Julie Karoline / 5 kommentarer

Skrevet av Nicholas Sparks og Micah SparksTre uker med min bror | edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: Biografi

Originaltittel: Three Weeks with My Brother (Warner Books 2004)

Oversatt av Ingegerd Norbye Tronslien

Kilde: Lånt på biblioteket

Anmeldt av Julie Karoline

Utfordringen min dette året er å lese alle romanene til Nicholas Sparks. Jeg hadde originalt bestemt meg for å bare lese de bøkene han har skrevet selv og kun romanene hans. Jeg var ikke klar over at Tre uker med min bror ikke var en roman før jeg hadde hentet den på biblioteket. Dermed trengte jeg egentlig ikke å lese den, men nysgjerrigheten min tok over. For hvordan er Nicholas Sparks som person? Hvordan er mannen bak de mange verdenskjente bøkene?

Jeg angrer ikke på at jeg tok meg tid til å lese denne biografien, som i tillegg også er en reiseskildring av en tre uker lang verdenrundt reise han tok med sin storebror. Jeg føler jeg har fått litt mer respekt for forfatteren. Nå har jeg møtt mannen bak bøkene. Mannen bak de mange kjærlighetshistoriene som får selv de mest hardbarka til å rødme og smile lykkelig. Og ja, han er en romantiker, men han er også så mye mer.

Jeg kan ikke anmelde denne boken på standard vis. Jeg kan jo ikke anmelde en annen persons liv. Det jeg kan gjøre er å trekke frem sider ved Sparks som jeg mener er relevant for hans forfatterkarriere.

Fra en katolsk familie er Nicholas den midterste i en søskenflokk på tre. Alle er født rett etter hverandre, Micha i desember 1964, Nicholas desember 1965 og Dana desember 1966.

«Husk alltid,» sa hun, «at uansett hva kirken sier, så finnes det ingen sikre perioder.» Jeg så opp på henne, tolv år den gangen. «Mener du at vi var et slags uhell alle tre?» «Ja! hver eneste en av dere.» «Men bra likevel?» Hun smilte. «Så bra som det går an å bli.»

Faren var student da de var små, mens mor gikk hjemme. De hadde aldri mye penger og vokste opp i fattige strøk. Her fikk familien være i fred, da de nok var den fattigste familien i området. Med få leker hjemme, var nærområdet guttenes lekeplass og de havnet i en hel haug av utfordrende situasjoner. Jeg med mitt pedagogikk-hjerte gispet flere ganger og tenkte rett som det var på omsorgssvikt, men verden var annerledes på 60/70 tallet. I dag hadde nok barnevernet trådd inn.

Etter hvert ble faren ferdig med studiene og fikk seg jobb på et universitet. Mor jobbet noen år som tannlegeassistent. De flyttet noen ganger, men tilbrakte mest tid i California. Micah var en stund på vei inn i et dårlig miljø, men da Nicholas oppdaget konkurranseløping fikk han med seg broren sin og de klarte å holde seg på rett kjøl.

Moren døde av en rideulykke rett etter at Nicholas giftet seg med sin kone Cathy. Bare få år senere døde faren, som lenge hadde slitt med depresjon. Noen få år etter det igjen ble det oppdaget at Dana hadde hjernesvulst, noe hun døde av 33 år gammel. Micah og Nicholas er nå de siste igjen av sin familie. Turen de tok sammen var for å minnes, men også for å finne tilbake til hverandre.

«Dette kommer til å bli vårt livs opplevelse.»

«Det er jeg sikker på, lillebror.»

At Nicholas har levd et slikt hardt liv er ikke lett å trekke ut fra romanene hans, selv om han legger mye av seg selv og sin familie i dem. Jeg har nevnt tidligere at jeg syns mange av hans karakterer er veldig like, noe som bli litt ensformig når man leser alle rett etter hverandre. Nå har jeg funnet ut hvorfor.

Mange av karakterene liker å løpe. Nicholas drev selv med konkurranseløping. Faktisk fikk han college stipend pga dette. Dessverre fikk han problemer med beinet og måtte gi seg. Jogging er noe han fremdeles driver med.

«Det eneste jeg har lyst til er å løpe.» «Tenk om du ikke kan det?… Tenk om skaden din aldri blir bra?…» «Mor…» … «Jeg vet ikke,» sa hun og trakk på skuldrene. «Skriv en bok.»

Mange av karakterene er gode lyttere. Faren til Nicholas var en akademiker på høyt nivå, og en veldig god lytter. Nicholas forteller om flere ganger da han gikk til faren sin for råd, men at farens metode var å la han finne svar på sine egne problemer. Han bare lyttet og stilte relevante spørsmål.

Flere av karakterene har opplevd å miste noen til kreft. Søsteren Dana kjempet mot hjernesvulst i mange år, og dette satte dype spor i Nicholas. Faktisk er Minnenes melodi skrevet med Dana som inspirasjon. Dette er for øvrig min favorittbok av Sparks og jeg kan ikke annet å lure på om det er fordi han la mye av sin egen sorg i den. Han innrømmer at det er den eneste boken han gråt mens han skrev.

Mange av karakterene er veldig aktive og friluftsorinterte. Micah er en veldig aktiv mann. Etter Danas død bestemte han seg for å leve livet. Noe som resulterte i surfing, waterboarding, klatring osv. Nicholas henter mye inspirasjon herfra. Faktisk så ligner flere av karakterene på Micah. Moren deres var glad i å ri, dette er også noe som hentes frem i flere romaner.

I alle bøkene er det mye snakk om Gud, kirken og kristendommen. Kanskje ikke så rart med tanke på at Nicholas er katolikk. Han er en religiøs mann som setter troen sin høyt.

Vi møter også karakterer med enkelte utfordringer, som autisme. Nicholas og Cathys andre sønn er et barn med utfordringer. De har aldri fått en diagnose på hva som virkelig feiler han, selv om autisme har blitt slått frempå flere ganger. Med fem barn, en aktiv reiseplan og ønsket om å være en god ektemann og far, lever Nicholas et ganske så hektisk liv. Tidligere jobbet han også som legemiddelselger, men sluttet med dette da han kunne leve av bøkene sine. Faktisk fikk han 1 million dollar i signeringsbonus for den første boken sin: Dagboken.

Tre uker med min bror i seg selv er fint skrevet. Hvert kapittel starter med informasjon og opplevelser fra steder Nicholas og Sparks dro til, før vi tas med tilbake i livene deres. Jeg likte måten den var lagt opp på og jeg likte overgangene. I tillegg legger han inn litt fakta fra hvert sted de besøker.

Noe jeg stusset på var oversettelsen. Den var grei, men ikke helt konsistent. I hele boken er romanene til Sparks, når nevnt, skrevet med sin norske tittel, men på slutten står de kun med sin originaltittel. Kanskje ikke all verdens å henge seg opp i, men jeg fant det merkelig. Og fotos? Boken inneholder private fotos? Du mener vel fotografier?

Jeg kunne ønske jeg hadde lest Tre uker med min bror først i utfordringen min, den kastet et nytt lys over romanene hans. Samtidig var det greit å ta den nå. Jeg begynte å bli ganske så lei av romanene hans. Nå har jeg fått litt ny energi til å fortsette, jeg har tross alt ikke mange bøker igjen.

Tre uker med min bror er en fin biografi. Nå leser ikke jeg mange biografier, men jeg liker å få vite mer om forfatterne jeg leser. Dette er nok en bok for de spesielt interesserte.

Min bror og jeg har ikke kranglet – eller engang vært uenige i noe – siden vi var barn. Han, i likhet med min kone, er den beste vennen jeg har. Og hvis noen spør han, vil han si det samme om meg. Foreldrene våre kan nok ha vært nokså skrullete til tider, men uansett hva de gjorde, så virket det.

Neste bok er Julies vokter.

En kvinne i Berlin

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av AnonymEn kvinne i Berlin| edgeofaword

Forlag: Damm (2005)

Sjanger: virkelige hendelser

Originaltittel: Eine Frau in Berlin

Oversetter: Ute Neumann

Kilde: lånt av pappa

Anmeldt av Julie Karoline

Stakkars ord, dere strekker ikke til.

Boken, som er en dagbok skrevet av en kvinne i Berlin fra 20 april til 22 juni 1945, ble første gang utgitt i USA i 1954 på engelsk. Forfatteren ønsket ikke å stå frem med navn, da innholdet i boken var av slik natur som Tyskland ikke ønsket å huske. Forfatteren ønsket allikevel at sannheten skulle frem.

En av de viktigste personlige beretningene som noensinne er skrevet om effekten av krig og nederlag. – Antony Beevor

Siden den ble utgitt har den vært svært omstridt i Tyskland. Mange beskyldte den for å «trykke tyske kvinners ære ned i sølen.» Forfatteren selv mente dette kunne komme fra en mangelfull evne til å beskytte sine egne kvinner. Skam, rett og slett. Boken har også måtte tåle en del motgang av folk som mente alt var fiksjon, men alle undersøkelser viser at dagboken og hendelsene er virkelige. I 2003 ble det avslørt at forfatteren var Marta Hiller, en tysk journalist som ikke ønsket noen nyutgivelser av boken i løpet av sin levetid. Hun døde i 2001.

Vi opplever historie som en førstehåndserfaring, hendelser det vil bli fortalt og sunget sanger om i fremtiden. Men på nært hold brytes historien ned til alskens bekymringer, frykt og besvær. Historie er meget slitsomt.

Hvordan kan jeg skrive anmeldelse av en slik bok? Dette er historie. Historie opplevd av en kvinne som hadde mot nok til å skrive det ned og utgi det. Hvordan kan jeg sitte med mine kritikerøyne og analysere hennes opplevelser? Svaret er at det kan jeg ikke. Jeg får meg ikke til det. Dette er et lite stykke av en kvinnes liv. Et liv hun ikke ville huske. Det var aldri hennes ønske å bli navngitt. Allikevel er det så viktig for oss som lever nå. Hennes nedskrivelser er fremdeles relevante for oss i dag. For fremtiden også. For denne boken illustrerer så godt at krig ikke bare går utover de som kjemper dem, men også for alle de rundt, og kanskje spesielt kvinnene. Den beskriver hvor liten verdi kvinnene hadde, og fremdeles har mange steder.

Vi har alle sammen blitt glemt, anstrengt lytter vi ut i tomheten, men vi er alene.

Vi er rettsløse, krigsbytte, skitt.

Noe kan jeg allikevel si. Selv om denne anmeldelsen blir for det meste sitater (hun var utrolig flink til å skrive) har jeg noen små bemerkninger og advarsler, slik at du som ikke har lest denne boken ennå er forberedt på hva som befinner seg innenfor permen.

Jeg er så sår, så ødelagt.

Dagboken er skrevet over en kort periode og omhandler de dagene da Det Tredje Riket brøt sammen våren 1945 og russerne invaderte Berlin. Berlinerne er slitne, redde og usikre på hva fremtiden kan bringe.

Vår skjebne nærmer seg østfra og kommer til å forandre klima like mye som istiden en gang gjorde.

Språket er rett på. Ærlig og brutalt, med bemerkninger som treffer spikeren rett på hodet. Synspunktene er uten selvmedlidenhet og spekket av makaber humor.

Braunau av alle steder, plassen der Adolf så dagens lys. Der kom jeg på en kjellervits jeg hørte i går: «så godt vi kunne hatt det hvis det bare var blitt en abort.»

Ute er det fortsatt krig. Vår nye kvelds- og morgenbønn er: «For alt dette kan vi takke vår Fører.»

Gjennom hele boken beskrives menneskets overlevelsesinstinkt hardt og ærlig, uten filter.

Aldri før har jeg vært så langt borte og fremmed for meg selv. Alle mine følelser er liksom døde. Det eneste som er igjen, er overlevelsesinstinktet. De skal ikke få ødelegge meg.

Jeg vet bare at jeg vil overleve – stikk i strid med all fornuft, bare fordi instinktene befaler det.

Vi får dype innblikk i hva forfatteren, og andre kvinner, gjorde for å overleve. Hvordan de utnyttet situasjonen, uansett hvor ekkelt og forferdelig, for å komme seg gjennom dagene. For å få mat og beskyttelse. Mennesket tåler mye, i mange situasjoner nesten for mye, og dette kommer frem på en hjerteskjærende og direkte måte.

Jeg står frivillig til tjeneste. Gjør jeg det av sympati, eller av kjærlighetstrang? Gud forby! Jeg er dødsens trøtt av alle mannfolk og deres mannlige ønsker, jeg kan vanskelig tenke meg at jeg noensinne skulle lengte etter slike ting igjen. Gjør jeg det for flesk, smør, sukker, stearinlys, hermetisk kjøtt? Til en viss grad, ja.

Leseren kan trekke et lettelsens sukk for at de endeløse voldtektene ikke blir beskrevet i detalj. Kanskje det var for vanskelig for forfatteren, kanskje hun aller helst ville glemme dem. Hun sa selv at det ikke nyttet å dagdrømme om bedre dager. Men de blir nevnt, og den psykologiske effekten blir nøye og detaljert beskrevet.

Nå sitter jeg her ved kjøkkenbordet, har nettopp fylt fyllepennen med blekk og skriver, skriver, skriver alt dette virvaret ut av hodet og hjertet. Hvordan skal dette gå? Hva har vi i vente? Jeg føler meg så klebrig, vil ikke ta på noe som helst, vil helst slippe å berøre min egen hud… den stakkars tilskitnede, misbrukte kroppen min.

Dette er ikke en bok man leser for fornøyelses skyld. Det er ingen feelgood roman. Dette er historie skrevet av ei som opplevde den. Den er tøff, tung og skånselsløs ærlig, og passer ikke for unge lesere. Mange av de psykologiske traumene er lettere å forstå med litt livserfaring, og mange av hendelsene er vanskelige å lese om. Man trenger tid med denne boken, man er nødt til å ta pauser. Allikevel anbefaler jeg den. For alle kvinner der ute, fortid, nåtid, fremtid, som opplever slike forbrytelser, fortjener å bli hørt. Og denne boken er deres stemme.

Soldatene var glad i å fortelle historier der de fremsto som helter. Vi derimot, vil bli pent nødt til å holde munn…

Min utgave av boken inneholder også forord av Antony Beevor og etterord C.W. Ceram. Jeg anbefaler å lese disse.

Forfatteren av denne boken klarte å redde seg ut av malstrømmen med den hemmelige triumf at hennes redning ikke skyldtes noen naturlov, men snarere den bedrift at hun aldri ga opp seg selv, skjønt hun måtte prisgi seg selv. – C.W. Ceram