Science Fiction

The Great Dune Trilogy

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Frank HerbertDune | edgeofaword

Forlag: Gollancz (1979)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Hvis det er én sci-fi man bør lese i løpet av livet, er det Dune av Frank Herbert. Siden den kom ut første gang i 1965 har den blitt fremhevet som en must read innenfor sci-fi og regnes som en klassiker innenfor skjønnlitteratur. Boken er den mest solgte science fiction boken i verden og har vunnet en rekke priser. Nå er den også filmatisert for andre gang.

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Dune og fikk endelig mulighet til det denne sommeren. Og for en bok! For en opplevelse! Det eneste jeg angrer på er at jeg valgte å kjøpe Dune, Dune Messiah og Children of Dune i ett bind, noe som utgjør en bok på over 900 sider. Nå, tykke bøker skremmer meg ikke, men den ble veldig tung å drasse på og holde. Jeg må innrømme at ønsket om en Kindle ble sterkt under denne lesingen.

«O you who know what we suffer here, do not forget us in your prayers.»

Dune er en planet dekket av uendelig ørken. Her er vann en sjeldenhet og livet er tøft for befolkningen. Men Dune er også en planet av uendelig rikdom, for her finnes Spice, et stoff som er høyt ettertraktet i imperiet, og som ikke finnes på noen annen planet. I over 80 år har den brutale Harkonnen-familien styrt  Dune og Spice-eksporten, men nå, i en politisk manøvrering utført av keiseren, er det familien Atreides som overtar styret av planeten. Paul Atreides er bare 15 år gammel da han tvinges til å flytte til Dune sammen med sine foreldre. Myter, sagn og profetier forfølger Paul fra det minuttet han setter sine føtter på Dune. Ikke bare må han navigere gjennom et tøft politisk spill, men kan han være starten på en revolusjon de innfødte lenge har ventet på?

«Ideas are most to be feared when they become actions»

Dune er ikke en enkel bok man leser kjapt gjennom på en lat ettermiddag. Dette er en bok som tar tid. Herbert har utarbeidet et fantastisk univers, med tusenvis av planeter og politiske grupperinger, og et rikt karaktergalleri. Her må du holde tunga rett i munnen for å klare å følge de mange røde trådene, for her er det plott inni plott inni plott. Det høres kanskje slitsomt ut, men det er ikke det. Dette er en fantastisk historie skrevet av en mester!

Ok, så jeg kan innrømme at jeg strevde litt i begynnelsen med å forstå de forskjellige grupperingene. For hva er en mentat? Hvem er Bene Gesserit? Men jeg fant det ut etter hvert. Herbert forklarer ikke alt med en gang, han lar det slippe litt etter litt. Vi kastes ut i en ferdig utarbeidet verden, og i hvilke livssituasjoner blir vi forklart rett ut hva og hvem vi møter? Herbert har skrevet boka på en organisk måte hvor ting blir avslørt og forklart i troverdige vendinger. For meg hjalp det også at jeg har sett filmatiseringene, for da hadde jeg noen knagger å hekte meg på.

«I must not fear. Fear is the mind-killer. Fear is the little death that brings total obliteration. I will face my fear. I will permit it to pass over me and through me. And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path. Where the fear has gone there will be nothing. Only I will remain.»

Boka er spennende. Kanskje ikke «klarer ikke å legge den fra meg»-spennende fra første side, men såpass at man plukker opp boka raskt etter at man har lagt den fra seg. Spenningen bygges sakte opp, og man trekkes med videre gjennom forskjellige synspunkt. Vi hopper en del mellom ulike karakterer, noe jeg ikke er så veldig glad i, men i denne boken må det nesten gjøres sånn. For hvordan skal man klare å navigere dette store universet uten å kunne se det fra ulike karakterer og synsvinkler? Allikevel er det Paul som er hovedkarakteren. Det er han som er i sentrum av historien, selv om det sjelden er han som driver historien videre (i hvert fall i begynnelsen).

Paul er en flott karakter. Han er veldig ung i starten, men han er smart, evnerik og flink, og er en veldig likandes karakter. Rundt ham finner vi rekker med karakterer, både noen å like og noen å mislike. Alle karakterene har sine egne agendaer og planer, noe som er med på å bygge dette rike universet. Vi møter også karakterer som endrer seg ganske mye gjennom boka, fra helt til skurk, og kanskje tilbake til helt igjen. Her gjelder det å ikke bli for knyttet til en karakter.

Truth suffers from too much analysis. 

Dune finnes nå i norske utgaver, men jeg valgte å lese denne på engelsk. Dette er ganske avansert engelsk, og du bør være ganske stødig i engelsk for å kunne komme deg gjennom den. Når det i tillegg er en del oppdiktede ord, blir språket ganske utfordrende. Jeg vet ikke hvordan den norske oversettelsen er, men hvis du ikke føler deg komfortabel med å lese på engelsk, er ikke dette bøkene du bør utfordre deg med. Da er nok en oversatt utgave veien å gå. Jeg er ganske stødig i engelsk og leser en del på engelsk, men jeg strevde en del med denne.

Det finnes flere bøker i Dune serien enn de tre (Dune, Dune Messiah og Children of Dune) jeg har lest nå. Om jeg kommer til å lese de øvrige bøkene i serien vet jeg ikke ennå. Det blir nok i så fall en stund til. Jeg kommer nemlig til å leve lenge på denne leseopplevelsen.

Jeg endte også opp med å se den nyeste filmatiseringen (2021) på nytt etter lesingen, og jeg må si at jeg forstod filmen mye bedre nå. Selv om jeg også brukte filmen som referansepunkt under lesingen. Så, se filmen, les boka og se filmen igjen? Funka for meg i hvert fall. Filmen holdt seg veldig nære handlingen i boka, det er ikke mye som er endret på. Du går derfor ikke glipp av så alt for mye hvis du kun ser filmen.

«I live in an apocalyptic dream. My steps fit into it so precisely that I fear most of all I will grow bored reliving the thing so exactly.»

Jeg anbefaler Dune på det sterkeste, spesielt hvis du er sci-fi fan, men også for andre. Denne boka har alt: spenning, intriger, korrupsjon og forræderi, kjærlighet og lojalitet. Med egne myter, ordtak, historie og politikk. Det er en rik historie satt i en verden så godt utarbeidet at man skulle nesten tro den fantes.

The Murderbot Diaries

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Martha Wells

Forlag: Tom Doherty Associates (a Tor.com Book) (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Jeg burde skjønt hva jeg begynte på da jeg stod i kassa på Outland og betalte for den første boka i serien da kvinnen ved kassa utbrøt «ohh, samboeren min elsker den serien der. Han er ikke en stor leser, men den serien der slukte han».

Etter at All Systems Red (bok 1) ble slukt, tok det ikke lang tid før jeg fikk tak i de andre tre bøkene i serien; Artificial Condition, Rogue Protocol og Exit Strategy.

Et par dager senere var alle bøkene lest (hver bok er under 200 sider, såkalte novellas, så lesingen gikk unna), og jeg skulle så gjerne ønske det var flere bøker i serien. Denne serien likte jeg veldig godt.

I could have become a mass murderer after I hacked my governor module, but then I realized I could access the combined feed of entertainment channels carried on the company satellites. It had been well over 35,000 hours or so since then, with still not much murdering, but probably, I don’t know, a little under 35,000 hours of movies, serials, books, plays, and music combined. As a heartless killing machine, I was a terrible failure.

All Systems Red

Murderbot er navnet den har gitt seg selv. En syntetisk robot med både biologiske og maskinlagde deler, eid av et navnløst kompani og leid ut til mennesker av ulike grunner. Dens hoveddesignasjon er vakthold (Security Unit), helt til den en dag finner ut hvordan den kan hacke sin egen programvare og bli fri fra kompaniets kontroll.

Murderbot ønsker ikke at noen skal finne ut at han ikke lenger er under kompaniets kontroll, en såkalt rogue, siden rouges har dårlig rykte og sprer frykt. Murderbot vil bare være i fred så den får sett på favorittserien sin. Derfor fortsetter den å jobbe for en gruppe forskere på en fremmed planet. Her begynner merkelige ting å skje og Murderbot starter en reise, hvor den ikke bare løser opp i farlige konspirasjoner, men også lærer om seg selv og hvem den egentlig er.

Who knew being a heartless killing machine would present so many moral dilemmas. (Yes, that was sarcasm.)

Rouge Protocol

Bøkene er lettleste, med en tørr og sarkastisk humor som får leseren til å humre høyt flere ganger. Murderbot er ikke flink på sosial samhandling og har en rekke søte og artige reaksjoner når den føler seg utilpass (reaksjoner man lett kan kjenne igjen, både i seg selv og andre). Og selv om den kaller seg for Murderbot, blir man raskt glad i den.

Murderbots skråblikk på menneskeheten er en fryd å lese om. Situasjonene den havner i er spennende og godt skrevet, selv om noen av tankerekkene dens er noe repetitive. Engelsken er grei, med noen vanskelige begreper nå og da, men er ikke tilpasset yngre lesere.

Selv om bøkene er korte, er ikke dette barne- eller ungdomsbøker. Dette er sci-fi, novellas, for voksne.

Serien må leses i riktig rekkefølge. Selv om hver bok har små separate historier, følger bøkene en hovedhistorie over alle fire bøkene. Småhistoriene i hver bok er også med på å bygge på hovedhistorien, så å lese de hulter i bulter vil gi lite mening og masse forvirring.

(Possibly I was overthinking this. I do that; it’s the anxiety that comes with being a part-organic murderbot. The upside was paranoid attention to detail. The downside was also paranoid attention to detail.)

Exit Strategy

Dette er absolutt en serie jeg anbefaler til sci-fi lesere eller lesere som ønsker å prøve seg på sci-fi. Og siden de er så korte kan de være akkurat det en som ikke leser mye ellers trenger for å få lest litt.

Murderbot Diaries | edgeofaword Murderbot Diaries | edgeofaword

Artemis

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Andy WeirArtemis | edgeofaword

Forlag: Del Rey (2017)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

Forfatteren av Marsboeren har kommet med en ny bok. En bok som har meget delte oppfatninger fra leserne. Noen elsker den, andre ikke full så mye. Hva er grunnen?

Mange trodde nok at Andy Weir skulle komme med en ny braksuksess, for la meg bare si det: Marsboeren er en fantastisk bok. Og etter en slik bok er det vanskelig å komme med noe like bra. Det ser vi gang på gang, blant de fleste forfattere. Bok to er sjelden like god som bok en. Og det er det samme her. Artemis er ikke like god som Marsboeren. Betyr det at den er dårlig? Overhodet ikke. Dette er en god bok. Og siden jeg gikk inn i den uten å forvente en ny Marsboeren, gikk jeg ikke i den samme fellen som så mange andre tydeligvis gjorde.

Jazz Bashara bor i Artemis, den første byen på månen. Hovedandelen av menneskene i byen er turister fra jorden, men noen har gjort byen til sitt hjemsted. Tross alt: noen må jo vaske hotellrommet etter at turisten har forlatt det. Jazz jobber som sjauer, offisielt, mens i det skjulte er hun byens største og beste smugler. Men det er ikke nok, så når en sjanse til å tjene en enorm sum penger kommer hennes vei, hopper hun på muligheten. Og selv om det er morsomt å planlegge en kriminell handling i 1/6 del av jordens tyngdekraft, er det også mye farligere.

It’s not dangerous to do a solo EVA, in and of itself. EVA masters do it all the time. But I was doing an EVA in secret. No one even knew I’d be out here. If I had a problem, no one would think to look for me. There’d just be a very attractive dead body out on the surface for however long it took someone to notice.

Boken er proppfull av den samme sarkastiske humoren som vi fikk i Weirs forrige bok. En relativt tørr humor det er lett å le av. En anmeldelse jeg leste mente at Weir overdriver det, at det er vanskelig å like Jazz når hun er så overdrevent sarkastisk. Det er ikke jegjenig i. Jeg  lo høyt flere ganger.

Ikke fant jeg hovedkarakteren slitsom heller, selv om jeg syns hun gjorde en del dårlige valg. Nå er jo det en av de tingene jeg liker. Det at en karakter du liker kan fremdeles ha noen trekk du ikke setter like stor pris på. Om Jazz er spesielt dyp, vil jeg ikke påstå, men hun er en hovedkarakter du kanskje ikke møter så ofte. Hun er selvopptatt og egoistisk, samtidig som hun er selvironisk og en smule naiv.  Og selv om hun kanskje ikke har noe særlig til utvikling, så blir det en endring i hvordan hun ser seg selv og hvordan andre oppfatter henne.

«Maybe you can do it in your head. I would do anything to be as smart as you. But I’m not. That’s okay. I work hard instead, and you’re lazy as hell.»

Språket er lett og ledig. De vitenskapelige tingene vi møter her er stort sett lett å forstå, og det lille som eventuelt skulle gå over hodet på leseren utgjør ikke noe trussel mot å forstå boken i sin helhet.

Originalt sett skal science fiction være en slags kritikk av samfunnet. Det skal utfordre og sette ting på spissen. Det skjer ikke her. Artemis er pur underholdning, med ideer om bosetning på månen slik flere ser det for seg. Her skal leseren underholdes, samtidig er det noen vitenskapelige fakta det er verdt å få med seg.

«How dare you call me lazy! I’d come up with a scathing retort but, meh, I’m just not motivated.»

Selv om dette ikke er en like god bok som Weirs suverene debutbok, så er det en god bok i seg selv. Jeg likte den godt. Weir skriver fint og engelsken er grei hvis du ønsker å lese den på engelsk, ellers så er den oversatt til norsk.

Hvis denne fantasien, humoren og gjennomføringen er noe vi kan forvente av Weir fremover, gleder jeg meg allerede til neste bok fra den kanten.

 

 

The Hunger Games Trilogy

/ Julie Karoline / 8 kommentarer

The Hunger Games, Catching Fire og MockingjayHunger Games Box | edgeofaword

Skrevet av Suzanne Collins

Forlag: Scholastic (2008, 2009, 2010)

Sjanger: Sci-Fi, YA/ungdom

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Julie Karoline

The Treaty of Treason gave us the new laws to guarantee peace and, as our yearly reminder that the Dark Days must never be repeated, it gave us the Hunger Games.

Min store utfordring i år er å lese bøkene til Suzanne Collins, ei barne- og ungdomsbok forfatter fra USA. Jeg starter utfordringen med å lese Hunger Games serien. En serie jeg har lest flere ganger, men som jeg fremdeles finner spennende og tankevekkende.

Siden dette er bøker de fleste har fått med seg, og hvis ikke bøkene så i hvert fall filmene, anmelder jeg hele trilogien på en gang.

Katniss Everdeen er ei 16 år gammel jente som bor i det futuristiske landet Panem. Panem er delt inn i 12 distrikter og the Capitol. Katniss bor sammen med sin mor og lillesøster i den fattige gruvelandsbyen som er distrikt 12. For å holde familien i live jakter hun ulovlig med bestevennen Gale i skogene rundt distriktet.

Hvert år arrangerer hovedstaden dødslekene, hvor to barn, en gutt og ei jente mellom 12 og 18 fra hvert distrikt, må sloss mot hverandre til bare én er igjen. Dette året blir det Katniss sin tur inn i arenaen sammen med bakersønnen Peeta Mellark. Dette blir starten på en lang og farefull ferd for Katniss, og for hele Panem.

«Ladies and gentlemen, let the seventy-fourth Hunger Games begin!»

Jeg fikk først øynene opp for serien da den første var blitt filmatisert og ble vist på kino. Jeg snublet over traileren på youtube og tenkte at dette var en film jeg burde se. Sammen med Stine-Marie, som var like uvitende som meg, fant jeg veien til en kinosal. Og la meg si deg, det var litt av en opplevelse. Dagen etter bestilte jeg bøkene (det var jo utsolgt overalt…), og så fort jeg fikk dem i hendene begynte jeg å lese. Noen få dager senere var jeg fullstendig bergtatt.

Nå er det noen år siden dette skjedde, men den følelsen som jeg satt med i kinosalen sitter i meg ennå. Selv etter at jeg har sett filmene flere ganger og lest bøkene så mange ganger at de så vidt henger sammen. Dette er bøker som har det meste; spenning, kjærlighet, grusomheter og håp.

Katniss Everdeen er ei meget tøff karakter. Hun er sterk, smart, snarrådig og mistroisk. Gode kvaliteter å ha når hun er i arenaen. Selv om hun utenfra virker utilnærmelig, bærer hun på mye kjærlighet og en sterk trang til å beskytte de svakere enn seg selv. Hun er også svært usikker på seg selv og sin nye rolle i samfunnet. Alt i alt er hun en normal hormonell tenåringsjente i en meget brutal verden, og langt fra perfekt. Jeg elsker den karakteren. Hun er full av overraskelser og motsetninger som gjør henne til en svært levende og troverdig karakter.

I want to do something, right here, right now, to shame them, to make them accountable, to show the Capitol that whatever they do or force us to do there is a part of every tribute they can’t own. That I am more than just a piece in their Games.

Bøkene er oversatt til norsk, men jeg foretrekker dem på engelsk. Siden dette er ungdomsbøker er ikke engelsken vanskelig, men lesere bør være forberedt på enkelte utfordrende ord, som reaping og tribute. Dermed kan det være lurt for unge lesere å ha en ordbok eller en voksen i nærheten.

Til tross for noen utfordringer i engelsken er skrivestilen meget fin. Bøkene er skrevet i jeg-form, vi vet hele tiden hva Katniss føler og tenker. Collins varierer også skrivestilen i forhold til hvordan Katniss føler seg. Er hun usikker og redd reflekteres dette i korte og usikre setninger. Andre ganger blir tanker, følelser og situasjoner nøye forklart.

 
De tre bøkene er relativt lange, men de er Hunger Games trilogi | edgeofawordspekket med spenning og overraskende vendinger. Bøkene er kanskje noe ujevne, jeg må si at jeg syns den første boka er best. Nr. to starter noe kjedelig, mens den siste har noen merkelige øyeblikk. Samtidig syns jeg Collins har gjort en fantastisk jobb med å beskrive den psykologiske påkjenningen hos Katniss gjennom bøkene.

Yes, victors are our strongest. They’re the ones who survived the arena and slipped the noose of poverty that strangles the rest of us. They… are the very embodiment of hope where there is no hope. And now… even that hope was an illusion.

Bøkene er skrevet for å være samfunnskritiske og tankevekkende. Det er ikke nye tanker og ideer Collins sitter med her, situasjonene i trilogien kan vi finne i vår egen historie. Collins får oss til å tenke ved å angripe de svakeste og mest uskyldige i samfunnet, nemlig barn. Jeg vet at det er mange som ikke ønsker å lese bøkene nettopp på grunn av dette. Og ja, det er grusomt, men grusomhetene har et mål. For hvor langt er vi mennesker villige til å gå? Hvor mye er vi villige til å tolerere?

I no longer feel any allegiance to these monsters called human beings, despite being one myself.

Dette er bøker som ikke bare er underholdning. De blir med leseren lenge. De får oss til å tenke og det er nettopp det som hever bøkene det ekstra trinnet.

Hvis du ikke har lest bøkene, anbefaler jeg deg å sette av noen dager til å lese dem. Å bare se filmene er ikke det samme, selv om filmene er meget gode.

May the odds be ever in your favor.

The Vagrant

/ Julie Karoline / 4 kommentarer

Skrevet av Peter NewmanThe Vagrant | edgeofaword

Forlag: Harper Voyager (2015)

Sjanger: Sci-fi/fantasy

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

The Vagrant is his name.

He has no other.

Friendless and alone he walks

a desolate, war-torn landscape.

His purpose is to reach the Shining

City and deliver the only weapon that

may make a difference in the war.

But the Shining City is far away and

the world is a very dangerous place.

The Vagrant er en Seraph Knight, en av de siste igjen etter et voldsomt og blodig slag. Et slag som dømte store deler av verden til mareritt, korrupsjon og voldsomme ødeleggelser. Nå, åtte år etter slaget, skal han frakte et våpen tvers over landet til The Shining City. Hans følgesvenner er en liten baby og en geit, og sammen møter de mye motstand: fiender som ønsker våpenet og mennesker som øyner store gevinster. Sakte, men sikkert tar de seg frem over det ødelagte landskapet. De møter nye venner og fiender, mens de stadig rykker nærmere målet.

Dette er Peter Newmans debutroman. Den skildrer en spennende verden, en god blanding av sci-fi og fantasy. Den er mørk og dyster, men håpet skinner i form av en ensom figur som bærer et våpen som ikke er ment for han, og en baby. Kan verden reddes av denne rene og uskyldige kjærligheten?

Jeg leste boken på engelsk og jeg vet ikke om den er oversatt til norsk. Språket er vanskelig. Mange ganger måtte jeg lese setninger på nytt, både fordi jeg møtte ord jeg ikke kunne, men også fordi setningene var vanskelig satt sammen. Det er ofte normalt at engelske bøker virker vanskelige i starten hvis jeg nettopp har lest flere bøker på norsk, men denne gangen rettet det seg ikke etter som jeg kom lenger ut i boken, selv om jeg er ganske så stødig i engelsk. Dette er engelsk for viderekommende. Hemmet det leseopplevelsen min? Ja, dessverre.

Språket er også skrevet på en svært distansert måte. Jeg kom aldri helt inn på karakterene. Noe kan skyldes det vanskelige språket, men det meste skyldes skrivestilen. Det er få beskrivelser. Få dype innblikk i hva som skjer. Det var som å se historien utfolde seg gjennom en kikkert. Detaljer ble slørete og vanskelige å få øye på. Jeg kunne ønske Newman åpnet opp historien mer. Åpnet opp karakterene. Slik det er nå ble det mye plass til egen tolkning, ikke at jeg har noe imot det, men det ble litt for mye av det gode.

Boken er veldig spennende, med store overraskende momenter. The Vagrant er en karakter man blir glad i. Kanskje nettopp fordi leseren kan gi han så mange egne karaktertrekk. Hans kjærlighet for babyen er sympativekkende, mens geita står for de fleste humoristiske stikkene.

Selv om boken er veldig spennende og original, trakk det vanskelige språket ned leseopplevelsen. Dermed er det ikke en bok jeg kan anbefale til alle. Dette er en bok som trenger en leser som er stødig i engelsk.

The Infinite Sea

/ Stine-Marie / 1 kommentar

The Infinite Sea av Rick Yancey | edgeofawordSkrevet av Rick Yancey

Forlag: Penguin Books (2014)

Serie: The 5th Wave

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Det endeløse havet (Gyldendal, 2015)

Kilde: Kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

He was squeezed between what the world had been and what the world had become, who he was before and who he was now, and the cost of all the unspoken promises weighing on his heart. He’s just a baby. Would you shoot a child?

The Infinite sea er andre bok i Rich Yanceys trilogi og oppfølgeren til The 5th Wave. Denne anmeldelsen vil mest sannsynlig røpe deler av handlingen i den første boken, så har du ikke lest den er dette et godt sted å avslutte.

Vi plukker opp bekjentskapet med Cassie, Sam, Ben, Ringer, Teacup, Poundcake og Dumbo. Denne gangen på det rotteinfiserte hotellet der Cassie og Evan Walker avtalte å møtes igjen etter redningsaksjonen. Men tiden drar ut, og Evan Walker dukker ikke opp. Nå som treningsbasen er blåst til himmels, er spørsmålet hvordan de skal overleve vinteren. Kulda er nådeløs og mat en mangelvare. De kan ikke bli på hotellet.

En brosjyre om et gammelt hulesystem gir dem løsningen. Ringer legger i vei for å finne hulene, mens de andre blir igjen på hotellet. De ser hverandre ikke igjen.

Promises are the only currency left.

Mens bok én var actionfylt med et raskt hendelsesforløp, er bok to adskillig mer bedagelig. Ikke alle spenningselementene er viktige med hensyn til plott, men er tilført for å forhindre at vi kjeder oss. Oppgaven til bok to er å forklare hva som skjer og sette scenen for finalen. Dette merkes godt.

Som i forrige bok hopper vi litt mellom fortellerstemmer, men i motsetning til første bok befinner vi oss hovedsakelig hos Ringer. Ringer viser seg å være nøkkelen til gåten om de andres strategi og deres tilstedeværelse på jorden.

«Run», he whispers.

I shake my head. «I can’t.»

Vi tilbringer veldig lite tid sammen med Cassie, og jeg savnet hennes galgenhumor og snedige kommentarer. Ringer er mer alvorlig, direkte og fåmælt. Dette skiftet i personligheten til fortellerstemmen, bringer også med seg en endring i stemningen i boken.

Samtidig betyr det at vi blir bedre kjent med de andre personene i boken. Vi lærer om bakgrunnshistorien til både Poundcake og Ringer. Dette aspektet var veldig bra og sårt nødvendig for å skape dybde i historien. Yancey har virkelig brakt disse flotte karakterene til live.

The Infinite Sea klarte ikke å holde det høye tempoet som ble etablert i første bok. Tatt i kombinasjon med stemningsendringen og mangelen på humor, nådde leseopplevelsen ikke opp til det samme nivået. Disse er likevel så små ting, kanskje et resultat av å være en veldig kritisk leser, at det ikke påvirker min anbefaling av denne serien. Jeg skal absolutt lese siste bok i trilogien.

I am drowning in blood. Not mine. The blood of the billions who died before me, an infinite sea of blood that envelops me and bears me down to the lightless bottom.

“If you are human, there is no hope.”

Marsboeren

/ Julie Karoline / 2 kommentarer

Skrevet av Andy WeirMarsboeren | edgeofaword

Forlag: Pantagruel Forlag (2015)

Sjanger: Sci-fi

Originaltittel: The Martian (Crown Publishers 2011)

Oversatt av Morten Hansen

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

For en bok. For en bok, dere. Jeg kan like så godt si det med en gang: denne anbefaler jeg på det sterkeste. Selv om du normalt ikke er en sci-fi fan, les den. Boka er så spennende, så original og så herlig nerdete at den er en fryd å lese. Ok, jeg skal roe meg litt og forklare nærmere.

Boka handler om astronauten Mark Watney som blir etterlatt på Mars. Han er med i en ekspedisjonsgruppe på seks som må avblåse sin ekspedisjon noen dager inn i den p.g.a. storm. På vei til fartøyet blir Watney truffet av en antenne, som stormen har blåst løs, og han fyker av gårde i vindkastene. De andre i gruppen begynner å lete etter han, men må snart gi seg, og siden de er ganske så sikre på at han er død, forlater de Mars.

Nå er løpet kjørt. Det er min veloverveide mening. Løpet er så jævlig kjørt.

Watney er skadet og befinner seg helt mutters alene på en ugjestmild planet. Ingen vet at han overlevde, antennen er jo tross alt ødelagt, og han har ingen måte å kontakte noen på. Han vet at en ny ekspedisjon er planlagt å lande om 4 år, så han utformer en plan for å overleve til da. Med utstyr som er konstruert med en levetid på ca. 30 dager, med mat (når rasjonert) som vil vare i halvannet år og alle andre farer som truer på en planet uten særlig atmosfære, har han en tøff jobb foran seg.

Astronauter er naturlig sinnssyke.

Heldigvis er Watney en smart og snarrådig mann. Og selv om hver dag byr på nye problemer, møter han dem med en overbevisning om at han skal klare seg. Med en fin dose med humor og en stor samling med discomusikk skal han klare seg. Han finner ut hvordan han skal dyrke poteter og hvordan han kan skaffe vann. Etter hvert klarer han å få kontakt med jorda, og hele NASA settes i sving for å redde han.

Jeg har klart å la være å ta livet av meg i dag …

Høres spennende ut, ikke sant? Og det er den, jeg klarte ikke å legge den fra meg. Så her er min anbefaling: IKKE start med denne boka en sen ettermiddag midt i uka. For adjø nattesøvn. Jeg hadde litt flaks og startet boka en fredag ettermiddag. Heldigvis en fredag uten spesielle planer. Dermed gikk det bare utover middagsplanene, kveldsturen med bikkja og søvnen (jeg lukket boka 03.30). Jeg leste hele på en gang, eller rettere sagt: jeg slukte den. Det er lenge siden jeg har blitt så oppslukt av en bok.

Jeg kunne ha gjort det i dag, men det ble mørkt, og jeg gadd ikke.

Boka er altoppslukende, spennende og nerdete. Det er en del matematikk og kjemi i den, men forklart på en relativt forståelig måte. Jeg skal ikke ljuge å si at jeg forsto alt og jeg kan heller ikke være sikker på at alt stemmer. Heldigvis ødela ikke mangelen på forståelse for leseopplevelsen, da alt det matematiske og kjemiske var mer for å gjøre historien troverdig.

Historien er for det meste skrevet som en logg. For å få tiden til å gå, mellom all reparasjonene, potetdyrkingen og den generelle overlevelsen, fører vår strandede helt en logg og det er denne vi leser. Noen ganger flere bidrag på en dag, andre ganger går det flere uker mellom innføringene. Etter hvert får vi mer og mer innblikk i menneskene i NASA som jobber for å få han tilbake. Disse delene er skrevet på mer tradisjonelt vis.

Humoren sitter løst. Flere steder ble humoren brukt av hovedpersonen som en overlevelsesstrategi, og det er kanskje i slike mørke og absurde situasjoner at humor spiller en viktig rolle. Hovedpersonen har en lett galgenhumor som kommer godt frem og jeg lo høyt flere ganger.

Jeg har spart fem proviantpakker til spesielle anledninger. Alle fem er påført navn. … Den fjerde er «Overlevd noe som burde ha tatt livet av meg», for et eller annet kommer til å skje, det er jeg faen meg sikker på. … Den siste er reservert … «Siste måltid». Kanskje det navnet ikke er så bra.

Tempoet og spenningen øker i en fin kurve gjennom hele boka, og kan på mange måter minne om en thriller. Jeg fikk rett og slett et adrenalinkick av å lese denne. Og, etter en titt på bokelskere.no, er jeg ikke alene om det. Slutten er kanskje litt brå, men samtidig passer den bra.

Med tanke på at Marsboeren startet som en selvpublisert e-bok, har denne debutromanen kommet langt. I vinter kom filmatiseringen, en storslagen Hollywood produksjon, med ingen ringere enn Aksel Hennie i skuespillerbesetningen. Jeg så filmen etter at jeg leste boka, og syns det var en passende og spennende filmatisering.

Jeg leste boka på norsk og oversettelsen er god. Jeg følte ikke at jeg mistet noe ved å ikke lese den på originalspråket. Jeg er sikker på at vi kan vente oss flere perler fra Andy Weir.

Dette er en bok som føk rett inn på min favorittliste allerede før jeg var ferdig med den, og jeg kommer til å anbefale den til alle jeg møter.

Jeg er kongen av Mars … Det er en merkelig følelse. Overalt hvor jeg beveger meg, er jeg den første. Når jeg går ut av roveren? Den første som noen gang har vært der! Når jeg går opp en bakke? Den første som har gått opp den bakken! Når jeg sparker til en stein? Den steinen har ikke rørt seg på en million år! … Jeg er den første personen som er helt alene på en hel planet.

The 5th Wave

/ Stine-Marie / 3 kommentarer

Skrevet av Rick YanceyThe 5th Wave av Rick Yancey | edgeofaword

Forlag: Penguin Books (2013)

Sjanger: Ungdomsroman (YA); Science Fiction

Norsk tittel: Den 5. Bølgen (Gyldendal, 2015)

Kilde: kjøpt

Anmeldt av Stine-Marie

 

If aliens ever visit us, I think the outcome would be much as when Christopher Columbus first landed in America, which didn’t turn out very well for the Native Americans.

        – Stephen Hawking

Det er nesten ett år siden jeg leste den fantastisk spennende boken til Rick Yancey, The 5th Wave. Og i den anledning at filmatiseringen endelig er kommet til en kino nær deg, skriver jeg nå en kort anmeldelse.

The 5th Wave er en ungdomsbok som faller innenfor Science Fiction-sjangeren og beveger seg videre inn mot dystopi. Vi befinner oss i et postapokalyptisk USA etter invasjonen av romvesener. Menneskeheten befinner seg på randen av utslettelse.

The truth is, once they found us, we were toast.

Vi følger tre ulike hovedpersoner gjennom boken. Vår tøffe og vittige heltinne, Cassie, er den som bygger opp verdenen for oss. Hun er en overlever. En pessimistisk og kritisk syttenåring på vandring alene for å finne igjen lillebroren sin.

Ben er vår andre hovedperson. Hans overlevelse handler mindre om forberedelse og mer om flaks. Han er desidert mer desorientert og mindre kritisk enn sin kvinnelige motpart. Til slutt følger vi også Sammy, den fem år gamle lillebroren til Cassie.

We are humanity, the banner read. Wrong. We’re pale reflections of it, weak shadows, distant echoes.

The 5th Wave er første boken i en trilogi. Trilogien fullføres av The Infinite Sea (2014) og The Last Star (2015). Så langt er det kun første og andre bok som er blitt oversatt til norsk.

Noe av det jeg likte best ved boken var skrivestilen til Yancey. Den var gripende, lett og formidlet perfekt den dystre stemningen i historien. Den tok tak i meg og fraktet meg til en verden i kaos. Jeg elsket hvert sekund av det.

I’m walking in a dense fog of white lifeless nothingness. Dead space. No sound, Not even the sound of my own breath. In fact, I can’t even tell if I’m breathing. That’s number one on the “How do I know if I’m alive?” checklist.

Historien beveger seg i et perfekt tempo og er fullpakket av spenningselementer. Spenningen stiger sakte, men sikkert mot en eksplosjon av en slutt. Dette er en bok det er vanskelig å legge fra seg.

Vi treffer et ensemble av troverdige karakterer. Cassie utgjør en tøff og pessimistisk heltinne som viser oss at ingen ting er slik det virker. Sammy gir oss sitt naive og barnlige syn på en verden i kollaps, mens Ben tilfører kontrast og en hva om-følelse. Boken har mottatt litt kritikk for at karakterene mangler dybde. Det var ikke en følelse jeg fikk, og jeg må påpeke at dette er første bok i en trilogi. Plottet står i fokus, og her er karakterene til stede for plottet.

Er plottet eller karakterene helt og holdent unike og originale? Kanskje ikke. Mangel på originalitet er noe boken har mottatt kritikk for og noe jeg har slaktet andre bøker for før. Likevel sitter jeg her og roser denne opp i skyene, men jeg har ikke dårlig samvittighet for min tilsynelatende dobbeltmoral. Det som gjør denne boken bra er sammensetningen og utførelsen.

Do you know how to tell who the enemy is?

Det svakeste i historien var romansen. Jeg føler ikke at den tilførte noe til historien og kun var med for å kunne sette Young Adult som sjanger. Klisjéene fortsetter å prege ungdomslitteraturen, og kanskje var det redaktøren som ba om litt romantikk?

Alt i alt er The 5th Wave en utrolig spennende Science Fiction light for ungdom, som er umulig å legge fra seg. Den er lettlest og gripende med en flott og annerledes skrivestil. To ord: Les den!

 

The Girl with All the Gifts

/ Stine-Marie / 2 kommentarer

Skrevet av M. R. Carey the girl with all the gifts| edgeofaword

Forlag: Orbit (2014)

Sjanger: Science Fiction; dystopi

Norsk tittel:  Menneskebarnet (Schibsted forlag, 2015)

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Stine-Marie

 

Her name is Melanie. It means «the black girl», from an ancient Greek word, but her skin is actually very fair so she thinks maybe it’s not such a good name for her. She likes the name Pandora a whole lot, but you don’t get to choose. Miss Justineau assigns names from a big list; new children get the top name on the boys’ list or the top name on the girls’ list, and that, Miss Justineau says, is that.

Dette er en av de bøkene jeg leste i fjor som fortsatt følger meg. Dette er en bok jeg anbefaler for de som er på jakt etter en god sci-fi eller thriller. Litt plass må den derfor også få på bloggen vår; det er den absolutt verdt.

Boken faller innenfor science fiction-sjangeren og går videre inn mot dystopi. Vi inntar vår egen verden og et postapokalyptisk England. Menneskeheten er blitt rammet av et virus. Hvilket virus og hva det innebærer, vil jeg ikke røpe. Dette er ikke en blogg for spoilers, og jakten på sannheten er en del av hva som driver denne historien fremover.

Historien handler om Melanie, og Melanie er jenta med alle gavene. Hun er snill, over gjennomsnittet intelligent og veldig nysgjerrig. Som alle andre barn, går Melanie på skole. Men det er noe som ikke stemmer, enten med verden, med Melanie, eller begge. Hennes verden er liten: den består av en celle, en korridor, et klasserom og et dusjrom. Hver morgen spennes hun fast til en rullestol, og i denne stolen tilbringer hun hele dagen. Det tar selvfølgelig ikke lang tid før du klarer å gjette deg frem til hva som foregår, men ved det punktet alt virker klart og innlysende, introduseres den første handlingstvisten. Basen Melanie bor på blir angrepet, og hun og de andre overlevende må flykte.

Boken er godt skrevet. Handlingen flyter i et godt tempo, og ikke et øyeblikk er den kjedelig. Historien fortelles i tredjeperson, og vi følger hovedsakelig Melanie. Både språket og fortellerstemmen reflekterer Melanies unge alder og begrensede kunnskaper om omgivelsene rundt henne. Denne fortellerstemmen får straks et mer modent preg når Melanie ikke er til stede og vi plasseres hos Helen Justineau, Sergeant Parks eller Dr. Caldwell. M. R. Carey gir oss dermed en fantastisk kontrast i språk og fortellerstemme mellom Melanies egne tanker og samtalene og tankene til de voksne omkring henne.

And one time, Melanie remembers, he made a speech – not to the children but to his people. «Some of you are new. You don’t know what the hell you’ve signed up for, and you don’t know where the hell you are. You’re scared of these frigging little abortions, right? Well, good. Hug that fear to your mortal soul. The more scared you are, the less chance you’ll screw up.» Then he shouted, «Transit!» which was lucky because Melanie wasn’t sure by then if this was the transit shout or not.

Dette er en godt skrevet og utrolig spennende roman. Du trenger ikke å være en hardbarka science fiction-fan for å like den, dette er en thriller og en spenningsroman med en tvist av sci-fi. Boken kom nylig ut på norsk og filmen kommer til neste år.

 

The Long Utopia

/ Julie Karoline / 1 kommentar

Skrevet av Terry Pratchett og Stephen BaxterThe Long Utopia | edgeofaword

Forlag: Doubleday (2015)

Sjanger: Science Fiction

Kilde: Leseeksemplar

Anmeldt av Julie Karoline

 

A step to far…

Bok nummer fire i The Long Earth serien. Stephen Baxter og Terry Pratchett fortsetter sin utforskning av The Long Earth, og nå spørs det om ikke menneskene i the Long Earth har dratt for langt.

Som tidligere advarer jeg om at her kan det komme noen spoilers.

Menneskene har nå spredd seg utover millioner av verdener, og har dannet flere forskjellige samfunn og levemåter. Man kan si at de har tatt noen steg tilbake i samfunnets utvikling. Utviklingen av ny teknologi har stagnert, og det blir gjort få, om noen, vitenskapelige gjennombrudd. Flere steder har menneskene forlatt de små tettstedene og jordbruket, og lever som nomader på tvers av verdenene. De Neste, evolusjonens nye utgave av menneskene, har funnet seg et trygt og hemmelig sted å bo. Noen av dem lever fremdeles anonymt sammen med vanlige mennesker, både for å plukke ut nye Neste og for å følge med på menneskene.

Stan nodded. “And what is your strategy? What are your motivations? What do you intend for humanity?” Martha said hotly, “Isn’t that up to us?” “No, mom,” Stan said evenly. “Not with people like this in the world. You’re no more in control of your own destiny than an elephant on a game reserve. That’s a good analogy, isn’t it?” He said, challenging Roberta. “With you as the wardens.” “It’s not like that. At least, not all of us think that way. Certainly we want mankind to be…happy.” “Happy? Wandering around without purpose, in a kind of garden, perfected by you. A Long Utopia. Is that your goal?”

Når alvorlige problemer blir oppdaget på en verden, langt unna Datum Earth, blir Joshua Valiente nok en gang tilkalt for å hjelpe. Nå, i 50 årene, er han mer folkesky enn noen gang og lever, for det meste, som en eremitt på folketomme verdener. Sammen med Sally Linsay, noen utvalgte av de Neste og vanlige mennesker, må han ofre mye for å redde the Long Earth.

She didn’t fit here, not at all. The strangeness seemed to descend on her, all at once… “Where are we, Lobsang? Some distant part of the Long Earth?” “I don’t think any Earth ever had a sky like this. We’re far from home.” “How far? The Long Mars? Mars has an orange sky, doesn’t it?” “But not all those stars.” “But how did we get here? How could a step –“ “There has been rumours.” “Of what?” “Flaws in the Long Earth. Places where stepping a certain kind of way will take you – elsewhere…”

 Det rolige tempoet som har gjennomsyret denne serien øker litt i denne boken. Vi hopper ofte over flere år; i starten av boka feirer vi Joshua Valientes 50 årsdag, på slutten begynner han å nærme seg 60. I stedet for å fylle disse årene med uviktig vrøvl, har forfatterne hoppet over dem. Tidshoppene er også brukt som en måte å vise hvor lang tid det tar å få sendt beskjeder frem og tilbake over verdener med liten eller ingen reisevirksomhet, og hvor vanskelig det er å oppspore mennesker uten fast adresse når de kan være hvor som helst på millioner av verdener.

I motsetning til de andre bøkene er the Long Utopia også mer spennende. Vi får tidlig nyss om at noe ikke stemmer, og derfra øker spenningen til et flott klimaks på slutten. Her har forfatterne virkelig slått på stortromma og gir oss flotte beskrivelser av hendelser. Det er tydelig at de har satt seg inn i vitenskapen nødvendig for disse hendelsene. Bøkene har sakte, men sikkert bygget opp leserens forståelse for hvordan deler av verden og universet er satt sammen, og nå presenteres vi for ganske tung vitenskap. Heldigvis med det solide grunnarbeidet forfatterne har lagt og forklart, blir det hverken for vanskelig eller uforståelig. Jeg har virkelig lært mye nytt, både vitenskapelige sannheter og teorier, etter å ha lest denne serien.

Hva er meningen med the Long Earth? Det har vi ikke fått noe konkret svar på. Allikevel har the Long Earth gitt oss flere intelligente vesener, flere evolusjonære linjer, en reise gjennom verdensrommet og evolusjonens neste utgave av mennesker. The Long Utopia gir oss flere hint og fornemmelser om hvordan livet blir videre for menneskene i the Long Earth, som gir gode håp for verden, miljøet, dyreriket og ikke minst menneskeheten selv. Bøkene er en eneste lang oppdagelsesreise som det har vært en fryd å lese. Og meningen bak Long Earth? Da kan man likegodt spørre; hva er meningen med livet?

On another world, under a different sky – in another universe, whose distance from the Datum, the earth of mankind, was nevertheless counted in the mundanity of human steps – Joshua Valiente lay beside his own fire. And he gasped, suddenly feeling hollow, as if he’d been punched in the stomach.